fredag 11. mars 2011

Første dag på slalåmski

Vi har landet en gang mot slutten av åttitallet, det er vinter og hele verden er dekket av snø. Jeg sitter i bilen med ulltøy og bobledress, og vi har akkurat kommet frem. Pappa hjelper meg med å ta av skoene mens jeg sitter med beina dinglende ut av døra. Så må jeg tråkke hardt ned i slalåmstøvelen før pappa fester spennene slik at støvelen sitter som støpt. Det er en merkelig følelse å ha slalåmsko på, jeg føler meg som en månefarer der jeg stavrer meg omkring utenfor bilen. Jeg tar av meg lua, og pappa hjelper meg med hjelmen.


Det kjennes som om verden lukker seg rundt meg, all lyd blir dempet og jeg hører min egen stemme veldig tydelig inne i hodet når jeg prater. Så får jeg slalåmbriller på, og så bærer det ut i løypa.

Tante skal lære meg å stå på ski, dette er min aller første gang i bakken. Hjertet mitt banker kjempefort, og jeg sliter med å holde meg oppreist nå som jeg har fått på meg ski. Tante halvveis løfter meg bort til skiheisen, og så tar vi den opp sammen: jeg lener meg bakover på beinet til Tante som står bak meg.


Det humper og rister litt ekkelt der vi sklir opp bakken, jeg har en kald klump i magen og er redd for å falle. Men nå er vi heldigvis kommet på toppen.


Tante står bak meg med én ski på hver side av meg, og hun holder meg godt fast. Jeg ser den bratte bakken foran meg og klarer knapt å stå på beina. Skal vi virkelig sette utfor her?! Mer rekker jeg ikke å tenke før Tante vender skituppene, både sine egne og mine, nedover bakken.


Verden farer forbi mens tante roper: "stå på beina dine, Mie!" og jeg bruker alle krefter i hele kroppen uten helt å klare å stå. Tante holder meg fast og ploger med skiene, og jeg forstår ikke hvordan jeg noen sinne skal klare å kjøre ned denne bakken alene.


Så spinner Tidsmaskinen plutselig avgårde igjen, og vi er på Budor en tåkete dag i januar 2011. Nå er det plutselig jeg som er Tante, og i dag skal jeg lære min vesle nevø å stå på ski for aller første gang. Mens han sitter i bilen og får slalåmsko på, ser jeg inn i det alvorlige ansiktet med de tårevåte øynene og husker så inderlig godt selv hvordan det var å være en bitteliten nybegynner i slalåmbakken:








7 kommentarer:

  1. Kan ikke si jeg husker min første skitur. Men har et bilde av meg der jeg er ca 4 år, der jeg har fullt slamolmutstyr på meg i stuen ;)
    Men husker at i januar 1987 så var jeg i Østerrike med min far.
    Jeg var da 10 år, og var den eneste som hadde hjelm på meg. Forut min tid. Nå bruker jo ALLE hjelm. Og godt et det.

    SvarSlett
  2. Jeg har knapt hatt ski på beina i hele mitt liv.
    Jeg ble ikke født med ski på beina en gang,
    jeg kom ut med et rompe-akebrett.
    Det er de akebrettene som jeg husker best fra min barndom.
    Dem og de rattkjelkene av tre med rustne meier. :-)

    SvarSlett
  3. Finfint innlegg! :-) Veldig koselig video, fint laget :-)

    SvarSlett
  4. Takk for det! Videoen er forresten laget av min lillebror, han er flink til sånt :)

    SvarSlett
  5. Fin og koselig video! :)
    Men stakkars nevøen din! Han ser jo vettskremt ut hele tiden, lillemann! Hehe! :)
    Syntes han det var gøy når han så tilbake på dagen senere?

    SvarSlett
  6. Han var nok en smule skeptisk på vei hjem fra slalåmbakken også, men var veldig stolt i stemmen da han fortalte mamma'n sin at han hadde stått på ski :) Han er en skikkelig tøffing bare han blir varm i trøya skjønner du ;)

    SvarSlett
  7. Ja han var kjempestolt da han fortalte om det hjemme! Men han fikk litt heis-skrekk tror jeg, for da vi dro dit helgen etter sa han at han "ikke liker peisen"(heisen) siden dere skled baklengs på heisen. Da han sto på ski med meg syns han det var gøy,men tok av skiene og gikk opp hele bakken istedenfor å ta "peisen" :-)

    SvarSlett

✎ Takk for at du skriver i Tidsmaskinens gjestebok!❀

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...