Vi har landet et sted midt på nittitallet. Jeg er fjortis og generelt ubekvem i min egen kropp, og ikke minst svært misfornøyd med min sosiale status i klassen. Jeg vil være kul. Mens "alle andre" har tøffe klær, kult hår, fine pupper og smekre lår, ser jeg bare en lav, spinkel og alt for barnlig kropp når jeg ser meg selv i speilet. Jeg passer ikke inn i noen av klærne på ungdomsavdelingen, og når jeg vil ha støvletter om vinteren har jeg alt for tynne legger, støvlettene henger som filler rundt beina mine. Jeg skjønner ikke hvordan man skal sminke seg, og får mascara over hele fjeset når jeg prøver. Alt er feil.
På denne tiden får venninnene mine og jeg øynene opp for en film som har kommet ut for et par år siden, nemlig Clueless.
Hallo! Det er den perfekte filmen å drømme seg fullstendig bort i! Filmen handler om den perfekte tenåringsjenta Cher Horowitz (Alicia Silverstone), som bor i en diger, fancy villa sammen med faren sin og er den mest populære jenta ved Bronson Alcott High School. Hun har et eget dataprogram som hjelper henne med å matche klesplagg sånn at hun slipper å lete gjennom det monsterstore klesskapet selv. Klesskapet til Cher er større enn soverommet mitt. Det sier litt, liksom.
Vi får følge Cher og bestevenninnen Dionne og ta del i deres hverdagsproblemer. Det går mye i gutter og klær, og hva som er kult og ikke. Sånn sett er jo livet deres nokså likt mitt, i grunn. Det kunne vært meg, liksom. Hvis jeg hadde vært kul.
Men det er noen ting som er anderledes. For det første: Cher har førerkort og bil. For det andre: Dionne og Cher har mobiltelefoner og ringer hverandre hele tiden. Bil er kult, men man må tross alt være 18 for å kjøre bil i Norge, og det er hundre år til jeg blir atten. I stedet for å fantasere om bil, fantaserer jeg om å ha en mobiltelefon. Tenk hvor kult det hadde vært! Men det kommer jo aldri til å skje, liksom. Det er tross alt forskjell på å bo i Hamar, Norge og å bo i Beverly Hills, USA.
Året etter at filmen kommer ut, begynner de å sende Clueless-serien på TV. Den er ikke like bra som filmen, men den har en veldig, veldig kul sang på introen. Så vi ser på serien likevel, og får sangen på hjernen.
Vi har landet tidlig på nittitallet, det er sommerferie og jeg er så ofte i Ankern og bader at håret mitt lukter klor uansett hvor mange ganger det vaskes. Jeg har badedraktskille på ryggen og skrubbsår på knærne, og nå sitter jeg i stua hos Tante og Onkel, klar for dagens dose Disney.
På denne tiden har de sluttet å lage nye episoder av Ole, Dole og Doffen på Eventyr, men til gjengjeld har Disney laget en spin-off-serie som er minst like kul, nemlig Darkwing Duck.
Superhelter er generelt innmari kule, men Darkwing Duck tar alle bløtkaker. Han er, som mange superhelter, vanlig person om dagen, og superhelt om natten. Han har lilla kappe, maske og hatt, har flere utrolig stilige (og matchende) kjøretøy, og har verdens kuleste motto: "Nu blir vi farliga!" (Ja, for han er så klart svensk, han også. Just som alla dom andra Disney-figurerna!)
I disse Paradise Hotel-tider er det lett å glemme at det har funnes en tid da alt som skulle til for å underholde Kari Nordmann var et godt, gammelt gameshow med litt glitter og stas. Det har funnes en tid der konseptet kamera-i-hvert-eneste-rom-til-og-med-i-dusjen var totalt ukjent, og ingen ante at det kom til å bli daglig kost med sex på tv.
Jeg synes det er vår oppgave som glade 80-tallsbarn å bevare minnet om et langt mer uskyldig tv-konsept for de yngre generasjoner. I dag har jeg derfor gravd frem et nydelig lite klipp fra Casino på TVNorge, fra den første gangen en deltager vant et helt hus. Og jeg vil at dere skal ta en god titt på publikum, kjære lesere, og se hvor uhemmet glade de blir på den heldige damen sine vegne, og vite at sånn var tv-underholdningen da vi vokste opp. Når noen vant, nøyde ikke publikum seg med litt aplaus. I stedet gikk de totalt av skaftet, som om det var de selv som hadde vunnet. Nydelig!
Vi lander tidlig en lørdagsmorgen i 1989, det er sol og sommer utenfor vinduene og mamma og pappa sover fremdeles. I stua finner vi Mie 4,5 år på plass i sakkosekken, fremdeles i bare nattkjolen og med Karte på fanget. Hun har skrudd på TVen og venter spent på hva Disneytimen har å by på i dag.
Det er sånn for tiden at Disney har flere serier på lufta, og jeg elsker dem alle. Det er som om hele verden står stille når jeg får se Disney på TV, jeg glemmer nesten hva jeg heter og hvor jeg er, så spennende er det. I dag er det en av mine favorittserier som sendes, Luftens Helter! Sangen på introen er råtøff, og hele grunnen til at jeg liker serien:
Mens Disneys glade figurer lager fest på TV-skjermen lener lille Mie seg godt tilbake i sakkosekken. "Hva hende med rubinerna, Baloo, hvad? Du berettar alldrig nån ting!", å herregud hvor spennende! Ja, for de snakker selvsagt svensk alle sammen, de er jo fra Sverige må vite!
Tilbake i Tidsmaskinen søker vi opp episoden på den magiske maskinen baki hjørnet, og finner den stykkevis og delt på youtube. Enjoy!
Det har begynt et nytt TV-show på TV Norge, da. BIG Brother - 10 mennesker skal bo i et hus fullt av kameraer i 100 dager. En etter en stemmes de ut, og vinneren får 1 million kroner. Det er et ganske sjukt program, det er kamera over alt. I dusjen, på do, i stua, på soverommet, på kjøkkenet, i badstuen, OVERALT! Det betyr jo da selvfølgelig at man får se mange scener man ellers ikke får se på TV. Deltakerne må jo dusje. I dag var det en som runka. Veldig interessant. Joda, så klart det trekker seere. Det er jo helt klart. Sjukt er det nå uansett. I grunn er det mye drikking der også, så en del av deltakerne har nok dreti seg hardt ut ovenfor ca 500.000 seere. Artig for dem når de kommer ut! Hehe :)
Det er midt på dagen når vi lander langs stranda på Domkirkeodden, et fantastisk uteområde med gamle hus, grønne trær, gammel stein og lykke rammet inn av Mjøsas rolige vann. Himmelen er knallblå, og sola har fått tilbake varmen sin etter en lang og kald vinter. Langs stranda løper en søskenflokk på fire, de samler fine steiner og rare pinner og jobber hardt med å knuse isen som ligger i vannkanten. Noen må jo hjelpe våren med å fjerne vinteren hvis sommeren skal komme.
Jeg er ni og et halvt år gammel og løper fortere enn Kine på sju og et halvt, men hun er en racer i å knuse is. Vi løper langs kanten på isen og hører hvordan den knaser og bryter under oss. Lillebror Jørgen 4,5år er mest opptatt av å finne en skikkelig fin pinne, for med en sånn en kan man hakke is over en lav sko. Johanne 3år har plukket hestehov i skråningen, og har hendene fulle av gull. Det er vår, vi er barn, og det kribler i hele kroppen.
Vi tar med steinene hjem og legger dem til tørk i sola på verandaen, og siden mamma er så glad i fine steiner, får vi pynte både stuebordet og spisebordet med det fine vi har funnet. Mamma setter hestehovene Johanne har plukket i en bitteliten vase midt på bordet, og det er som om hele stua blir gul og full av fuglekvitter. Vi har satt i gang våren en gang for alle, nå blir det sommer snart!
Tilbake i 2011 har våren også endelig kommet, og når jeg finner Idas Sommarvisa på YouTube mens fuglene kvitrer utenfor vinduet, skjønner jeg hvor viktig det er at noen kjører i gang våren. For som lille Ida synger: du ska inte tro det blir sommar i fall inte nån sätter fart på sommarn och gjör lite somrigt, då kommer blommorna snart! (du kan også høre sangen i roadtrip-mixen på Spotify)
Vi spinner bakover i tid og lander mykt i sofaen hjemme hos Mie. Foran oss på gulvet sitter et bustete morgenhode i sakkosekken, med fjernkontrollen i fanget. Vi skjønner raskt at vi har landet på en lørdagsmorgen et sted mot slutten av åttitallet, for Mie ca 5 år har stått opp grytidlig for å se på Disney på TV3.
Serien om Ole, Dole og Doffen på eventyr er på denne tiden noe av det morsomste som går på TV, synes jeg. Her møter vi Onkel Skrue med pengebingen full av gullmynter, og vi får være med Ole, Dole og Doffen på forskjellige oppdrag.
Som oftest er det Onkel Skrue som drar i gang en eller annen vanvittig ekspedisjon, gjerne for å finne eldgamle skatter i fjerntliggende strøk.
Guttene reiser ikke alene, de har for eksempel ofte med seg Nebby, som er barnebarnet til Onkel Skrues tjenestepike. Onkel Skrue er forresten også med.
Ofte trengs det innviklede og kompliserte oppfinnelser for at ekspedisjonen skal lykkes, og da er Petter Smart god å ha. Med god hjelp av Lille Hjelper finner han opp hva det måtte være, men det er ikke alltid oppfinnelsene virker som de skal.
Onkel Skrue har selvsagt også en egen pilot, Rotor McKvakk, som lever etter mottoet "Hvis det har vinger, så kan jeg styrte det!" Roto McKvakk får ekspedisjonsgjengen stadig opp i trøbbel.
På oppdragene sine må Ole, Dole og Doffen ofte hanskes med alskens kriminelle, som den utspekulerte Magica fra Tryll og den ikke så alt for skarpe B-gjengen:
Nå er klokken slagen, og introen til Ole, Dole og Doffen på eventyr ruller over skjermen. "Kom bli med til Andeby, møt en kjenning! Skrue, Donald, folk og dyr byr på spenning!". Mie nynner med fra sakkosekken, og vi setter oss godt til rette i sofaen alle mann. Dette vil vi ikke gå glipp av for alt i verden!
Vi har tatt plass i Tidsmaskinen og tastet 1-9-9-1 inn i årstuneren. Vi spinner runt i et par sekunder før vi lander overraskende mykt ute på en åker. Det er sensommer og åkeren er gylden og frodig. Et øyeblikk lurer jeg på hvorfor vi har landet på landet, jeg hadde planlagt å lande i et boligfelt midt i Hamar, men så forstår jeg hvorfor. Lenger ute i åkeren dukker det nemlig opp to små hoder. Vi har landet i Vang, og Mie snart 7 år springer rundt i åkeren med fetter Magnus, 6 år og leder for ekspedisjonen. Vi klatrer ut av Tidsmaskinen og går nærmere, og kjenner igjen melodien de nynner på med én gang: du-du-ru-du-ru! Inspector Gadget!
Vi er inspirert av tegnefilmhelten Inspector Gadget, en detektiv med kroppen full av forskjellige duppeditter som hjelper ham når han trenger det. For eksempel har han en propell i hatten som er fin å ha når man må komme seg opp på toppen av en bygning på null komma nix. For eksempel.
For å aktivisere de forskjellige duppedittene, roper Inspector Gadget: "Go Go Gadget!". Det er helt fantastisk. Men selv om Inspector Gadget har alle mulige verktøy innebygget i kroppen, så er han dessverre helt håpløst klumsete. Derfor er han enormt heldig som har Penny.
Ute i åkeren er fetter Magnus selveste Inspector Gadget, mens jeg er Penny. Jeg har gjennomskuet opplegget og forstått at selv om det er ufattelig kult med propell i hatten, så er det Penny som er den virkelige helten. Ikke bare er hun supersmart, hun har forskjellige elektroniske hjelpemidler, eller "magiske hjelpemidler", slik jeg velger å se det.
Penny har for eksempel en bitteliten datamaskin rundt håndleddet, med en liten skjerm, og med den kan hun holde styr på Inspector Gadgets forskjellige oppdrag og kommunisere med den lille hunden som jeg ikke vet hva heter.
Penny har også en datamaskin som ser ut som en bok, slik kan hun etterforske ting mens de voksne bare tror hun leser.
Jeg aner det ikke, men Penny er ikke i besittelse av magiske hjelpemidler, hun er bare forut for sin tid. Om tjue år kommer jeg til å ha en bitteliten datamaskin selv, full av forskjellige verktøy som hjelper meg når jeg trenger det. Jeg kan kommunisere med folk på den andre siden av jorden med den, og se den jeg snakker med på skjermen. I 2011 kommer jeg faktisk også til å ha en datamaskin som ser ut som en bok.
Men alt dette er utenfor min villeste fantasi akkurat nå, alt jeg vet er at fetter Magnus nettopp har ropt "Go Go Gadget!" og nå spinner han rundt i åkeren. Jeg roper til hunden gjennom mitt imaginære data-ur, for Inspector Gadget er på ville veier, og det er min oppgave som Penny å få ham på rett spor igjen.
Det er sent på åttitallet i det tidsmaskinen treffer bakken utenfor huset til Tante og Onkel ved Grevløkka. Jeg er på besøk sammen med fetter Christian, og nå sitter vi benket foran TVen. Tante og Onkel har nemlig en videospiller, og en hel haug videokassetter fulle av tegnefilm. I dag har Christian og jeg valgt en av de aller kuleste, nemlig Bompibjørnene.
Bompibjørnene bor under bakken i et middelalder-kongerike som heter Dunwyn. De er en gjeng fargerike bjørner som blir utrolig gode til å hoppe og sprette når de drikker bompibærsaft. Denne egenskapen er veldig nyttig å ha, for i kongeriket Dunwyn finnes det mange onde krefter som bompibjørnene ofte må hanskes med.
På denne tiden, når åttitallet er i ferd med å renne ut i sanden og nittitallet står for døren, er det sånn i tegnefilmverdenen at de fleste figurene snakker svensk. Det gjør bompibjørnene også. Jeg er fem år gammel og fetter Christian er fire, og vi tenker ikke noe særlig over at bompibjørnene snakker svensk, for oss er det helt naturlig at de ser ut til å komme fra Sverige.
Først om en tjue års tid skal jeg komme over den norske Bompibjørnene-introen på verdensveven, og nikke gjenkjennende samtidig som at jeg tar meg selv i å føle at her er det noe som skurrer. Når refrenget kommer forstår jeg hva som er galt. Jeg har aldri sett Bompibjørnene på norsk før.
Jeg søker meg frem til den svenske introen, og på et blunk spinnes jeg tilbake til sofaen hjemme hos Tante og Onkel, med videospilleren durende i bakgrunnen og en liten fetter som gauler med på introen, på klingende svensk: "Hipp hurra! För här kommer Bompibjörnarna! Stutsar fram igjennom sagorna! Och vi får följa med!"
Vi tuner oss inn på året 1992, og lander på en lørdagskveld akkurat i det de små har lagt seg og de hjemme hos meg som er over 7 år sitter klar i sofaen med hjemmelaget pizza. Foruten mamma og pappa er det bare jeg som er over 7, så dette er kos. Vi venter på høstens nye familieprogram, Tande På Programmet.
Tande På Programmet NRKs nye storsatsning på familiefronten, og de siste par lørdagene har de tatt publikum med storm. "Alle" ser på Tande På Programmet, og de er ikke skjelden at vi snakker om helgens program på skolen mandagen etter. Programmet har noe for en hver smak på tapeten, med gjester, musikk, guinness-rekordforsøk fra hele landet og reportasjer fra den utsendte reporteren Flettfrid Andrésen. Hele Norge elsker Tande På.
Det aller gøyeste med programmet for min del er at de har to programledere, en voksen mann som heter Tande P. og en liten gutt som heter Martin. De to herremennene leder programmet ikledd matchende dresser, og jeg synes det er utrolig kult at Martin, som jo bare er en gutt, har så voksen stil. Ikke bare har han dress, men han har faktisk også slips. Det er ekstremt kult.
Som programledere er Tande P. og Martin likestilte, noe som går rett hjem hos meg og ganske sikkert også rett hjem hos hele den norske befolkning. Tande P. tar sin makker på alvor og snakker til ham som om han var en voksen, enda han bare er ti år gammel.
Martin er velartikulert, kvikk og dessuten også utrolig søt. Martin blir min første TV-forelskelse, for Mie 8 år har faktisk aldri noen sinne sett en så søt gutt før.
Nå er det endelig dags for kveldens program, og introen ruller over TV-skjermen:
Martin har lært seg trøndersk i høstferien! Vi i stua elsker det, og jeg blir om mulig enda mer forelsket enn jeg var fra før.
Jeg vet det ikke nå, men Tande På Programmet går inn i historiebøkene med et gjennomsnitts-seertall på drøye 2 millioner. Tande På brenner seg fast i minnene til publikum, og i flere år etterpå skal folk smile og tenke tilbake på Ferrari-gutten, på kanskje to år, som kunne en imponerende rekke bilmerker utenat. I 2011 skal jeg til og med finne ubekreftede rykter på internett om at Ferrari-gutten vokste opp til å bli den verdenskjente sjakkmesteren Magnus Carlsen.
August har blitt September i det tidsmaskinen treffer bakken på gårdsplassen foran et stort, hvitt murhus et sted i Hamar. Året er 1993, og vi har landet utenfor Speiderhuset til 2. Hamar Ulvetropp i det speiderne gjør seg klare til å gå inn. Det kommer barn i grå speiderskjorter og grønne speiderskjerf frem fra busker og kratt, og her kommer en gjeng løpende mens de roper "Go, Go Power Rangers!"
Jeg er ni år gammel og vennene mine og jeg er inspirert av en action- serie som går på TV3 i disse dager, Mighty Morphin Power Rangers.
Power rangerne er vanlige mennesker som kan "morfe" til superhelter på få sekunder, og som superhelter får de superkrefter og blir nærmest uovervinnelige. De har ettersittende superheltdrakter med tilhørende hjelm for å beskytte sin egentlige identitet.
Hver power ranger har en egen farge. Min favoritt er den gule, fordi hun er jente og har den kuleste zorden. En zord er en stor, mekanisk robot, som power rangerne kan bruke når de skal slåss mot store monstre. I den første sesongen har power rangerne hver sin Dinozord - roboter som ligner forskjellige forhistoriske dyr. Min favoritt-ranger, Yellow Ranger, har en sabeltanntiger-zord:
Når power rangerne må slåss med gigantiske monstre, slår de sammen zordene sine og blir til en diger, uovervinnelig robot: Megazord!
Vi leker power rangers hele speidermøtet igjennom, og morfer frem og tilbake bak ryggen til speiderlederen. "Sabeltanntiger!" hvisker jeg og holder frem min imaginære morfebrikke, og vips! Så er jeg den gule power rangeren med dinozorden klar.
Mens vi sitter ved bordene og øver på forskjellige speiderknuter, nynner vi power rangers - sangen, den som er i introen:
Speiderlederne blir gærne og hysjer på oss. Vi er stille i noen minutter før noen hvisker: Go, Go! Power Rangers! duuu -du -du -du -du! Om kvelden sovner jeg med sangen på hjernen, og drømmer om en gul drakt, en gul hjelm og en gigantisk robot med sabeltenner.
Det er høsten 1993. Jeg har akkurat fylt ni år og deler rom med lillesøster Kine, som akkurat har fylt seks. Kine går i barnehagen sammen med bruttern, han er bare fire år og Kine nyter tilværelsen som den beskyttende storesøster. Hun gidder nemlig bare å være med de andre og leke hvis Jørgen også får være med.
På denne tiden sender de et heftig underholdningprogram på TV som heter Fangene på Fortet. Jeg er helfrelst.
Fangene på fortet er et underholdningsprogram hvor deltagerne må gjennom ekstreme manndomsprøver og spille på lag. Det er ikke noe for små barn, derfor må Kine og Jørgen og selvfølgelig også bittelille Johanne (2år) legge seg først. Det kommer ikke på tale at Kine legger seg før meg, derfor pusser jeg tennene, tar på pysj og legger meg under dyna samtidig med henne. Vi prater litt, og så ligger jeg musestille og venter til jeg hører at Kine har sovnet, før jeg lister meg forsiktig ned for å se på Fangene på Fortet sammen med mamma og pappa.
Fangene på Fortet er så utrolig spennende. Deltagerne ankommer fortet med båt fra fastlandet, sjøsprøyten står og håret til damene blafrer i vinden.
Når de kommer til fortet ikledd taighte sportsklær og joggesko, samles de for en peptalk før spillet settes i gang. De forteller programlederen hvilke veldedige organisasjon som skal få pengene de vinner på slutten av showet, og så er de klare til kamp. En tjukk, skallet mann slår i gongongen, og nå er det ingen vei tilbake.
Inne på fortet ledes gjengen fra sted til sted av disse fangevokterne:
Nå må deltagerne løse en mengde oppgaver og samle inn en bråte nøkler. Nøklene er gjemt i forskjellige rom rundt om på fortet, hvor deltagerne én etter én må la seg stenge inne for noen minutter mens de utfører oppgaven det enkelte rom inneholder. Hvis man ikke klarer å få tak i nøkkelen og kommet seg ut før tiden er omme, blir man satt i håndjern av fangevokterne og får ikke konkurere mer. Det er helt krise om man blir tatt til fange, derfor jobber alle deltagerne som gale når de er i gang med oppgavene sine.
I ett rom er det mange krukker, noen er av gjennomsiktige glass mens andre er av leire. Den stakkars utvalgte må stikke hånden ned i krukkene for å finne nøkkelen. Det er kanskje en grei deal, men oppi krukkene er det også alle mulige andre ekle greier, for eksempel mus, skorpioner, slim, mark, maur. Jeg sitter i sofaen og tør nesten ikke se på, herregud så ekkelt!
I et annet rom ligger nøkkelen gjemt innerst og øverst i et langt rør av pleksiglass, og den minste jenta i gjengen blir alltid plukket ut til å åle seg gjennom det trange røret. Dette er oppgaven jeg ser for meg at jeg ville vært knallgod på. Jeg er jo kjempeliten og flink til å åle meg omkring! Pappa er skeptisk.
En annen oppgave jeg sverger at jeg hadde klart på strak arm, er i det rommet der en deltager, som oftest en dame, må åle seg over en rekke store hjul på en pinne. Eller, kanskje man kan kalle dem tromler. Man må bevege seg kjempeforsiktig slik at man ikke rulles av hele greia.
Pappa sier det er vanskeligere enn jeg tror, men jeg vet at jeg hadde fikset biffen glatt. Å sykle opp ned og sånt, derimot, vil jeg ha meg frabedt.
Underveis i programmet må gjengen sende avgårde ett medlem til den vise mannen i tårnet. Oppe i tårnet får denne smartingen en gåte han eller hun må løse, og hvis svaret er riktig, får man tildelt enda en nøkkel.
Helt til slutt i programmet samles alle nøklene opp, og forhåpentligvis har man nok til både å låse opp porten inn til borggården og til å låse opp håndjernene til de som ikke klarte å løse oppgavene sine raskt nok.
Så må fangene, altså deltagerne, som er igjen først stave løsningen på en gåte på det store alfabetet ute i borggården. Hvis de klarer det, begynner det å regne penger i en fontene midt på plassen, og da er det bare å skynde seg å samle så mange mynter som over hodet mulig før fangevokterne slipper tigerne løs i borggården. Herregud, skynd dere da!
Jeg går lenge rundt og tror at det bare er vi i det gule huset på mæhlumsløkka som i det hele tatt har tilgang til å se Fangene på Fortet, derfor blir jeg veldig overrasket når jeg hører noen i klassen prate om den vise mannen i tårnet og alle tigrene. Hæ, kan alle se på det, liksom? Jeg skal bli omtrent like overrasket og føle meg omtrent like lur når jeg om en femten års tid finner ut at Fangene på Fortet egentlig er et fransk TV-program, og det ble laget versjoner av det i mange andre land også. Ved hjelp av google skal jeg også komme til å finne ut at det har blitt laget både brettspill og videospill av konseptet, og da kommer jeg til å kjenne at det kribler litt i magen.
Fangene på fortet, folkens. Mie, 9år, bøyer seg i støvet.
Vi skriver 1993. Jeg er ni år gammel og fritiden min består av speidermøter, fiolintimer, forelskelser og kjærlighetsbrev. På skolen lærer vi om Lofotfiske, og jeg blir sett opp til i maletimene fordi maleskjorta mi er av merket "Levis". Jeg aner ikke hva det betyr, og kunne ikke brydd meg mindre. Jeg synes mote er teit. Som regel henger jeg med Nalina etter skolen. Vi leser Nancy Drew-bøker og drikker sjokolademelk. Nalina har ei venninne som heter Trine, og sammen leker vi Jenta fra Fremtiden.
Jenta fra Fremtiden er en australsk TV-serie som handler om 14 år gamle Alana. Der Alana kommer fra, i år 3000, holder menneskene på med å bygge opp igjen jorden etter den Store Katastrofen, en katastrofe som fant sted i år 2500 og nesten ødela jorden fullstendig.
Historien starter når Alana blir kidnappet av den utspekulerte skurken Silverthorn.
Når Silverthorn oppdager at våpnene hans fra år 2500 ikke kan måle seg med 3000-tallets transducere, kidnapper han Alana og drar til 1990 for å friste lykken der.
Vel fremme i 1990 klarer Alana å rømme, og hun treffer Jenny. Med Jenny's hjelp starter arbeidet med å finne tidskapselen slik at Alana kan reise hjem igjen.
De tre prikkene Alana har ved øyet viser at hun er moden nok til å bruke en transducer, og det er selve tranduceren som gjør serien så vanvittig spennende. Tranduceren ser ut som en hårbøyle med en stein midt på, og når Alana har den på kan hun gjøre forskjellige imponerende ting via tankekraft. Alana og transduceren leger sår, flytter på ting og får ting til å sveve i lufta. Transduceren ble opprinnelig laget til bruk under healing, men i år 3000 er tranduceren blitt et vanlig verktøy som alle får opplæring i å bruke.
Nalina og Trine er kreative sjeler. De har laget sine egne tranducere av et par hårbøyler og noen freshe steiner, og nede i Aluveien løper vi rundt og leker at vi er Jenta fra Fremtiden, alle tre. Det er superviktig å lære å kontrollere følelsene sine når man bruker transduceren, for hvis ikke kan ting eksplodere i stedet for å bli løftet eller healet av transducerstrålen. Vi konsentrerer oss nøye.
Alana har også en Computer Companion, en miniatyr-data som hun har rundt håndleddet. Miniatyrdataen har kunstig intelligens, og gir råd når det står på som verst. Man må være høflig i stemmen når man spør Computer Companion om ting, hvis ikke nekter den å svare.
Alana er verdens kuleste, og om natten drømmer jeg at jeg er like kul og kan gjøre alt mulig med transduceren min. Jeg lager planer for hva jeg skal gjøre først når jeg får en ekte transducer, øvers på listen står rydding av rommet. Det blir jo lett som bare dét når man ikke trenger å røre en finger! Om en femten års tid, når jeg er 24 år gammel og har flyttet hjemmefra for lengst, skal tankene mine fremdeles gå til Jenta fra Fremtiden og transduceren hennes hver gang jeg skal rydde og vaske i leiligheten. Maken til device skal man lete lenge etter.
