Vi har landet et sted midt på nittitallet. Jeg er fjortis og generelt ubekvem i min egen kropp, og ikke minst svært misfornøyd med min sosiale status i klassen. Jeg vil være kul. Mens "alle andre" har tøffe klær, kult hår, fine pupper og smekre lår, ser jeg bare en lav, spinkel og alt for barnlig kropp når jeg ser meg selv i speilet. Jeg passer ikke inn i noen av klærne på ungdomsavdelingen, og når jeg vil ha støvletter om vinteren har jeg alt for tynne legger, støvlettene henger som filler rundt beina mine. Jeg skjønner ikke hvordan man skal sminke seg, og får mascara over hele fjeset når jeg prøver. Alt er feil.
På denne tiden får venninnene mine og jeg øynene opp for en film som har kommet ut for et par år siden, nemlig Clueless.
Hallo! Det er den perfekte filmen å drømme seg fullstendig bort i! Filmen handler om den perfekte tenåringsjenta Cher Horowitz (Alicia Silverstone), som bor i en diger, fancy villa sammen med faren sin og er den mest populære jenta ved Bronson Alcott High School. Hun har et eget dataprogram som hjelper henne med å matche klesplagg sånn at hun slipper å lete gjennom det monsterstore klesskapet selv. Klesskapet til Cher er større enn soverommet mitt. Det sier litt, liksom.
Vi får følge Cher og bestevenninnen Dionne og ta del i deres hverdagsproblemer. Det går mye i gutter og klær, og hva som er kult og ikke. Sånn sett er jo livet deres nokså likt mitt, i grunn. Det kunne vært meg, liksom. Hvis jeg hadde vært kul.
Men det er noen ting som er anderledes. For det første: Cher har førerkort og bil. For det andre: Dionne og Cher har mobiltelefoner og ringer hverandre hele tiden. Bil er kult, men man må tross alt være 18 for å kjøre bil i Norge, og det er hundre år til jeg blir atten. I stedet for å fantasere om bil, fantaserer jeg om å ha en mobiltelefon. Tenk hvor kult det hadde vært! Men det kommer jo aldri til å skje, liksom. Det er tross alt forskjell på å bo i Hamar, Norge og å bo i Beverly Hills, USA.
Året etter at filmen kommer ut, begynner de å sende Clueless-serien på TV. Den er ikke like bra som filmen, men den har en veldig, veldig kul sang på introen. Så vi ser på serien likevel, og får sangen på hjernen.
Vi lander en sommerdag i 1992, det er sommerferie og dagen varer en hel evighet, så lenge at jeg ikke rekker å se mørket. Det er lyst når jeg står opp og lyst når jeg legger meg, og når jeg våkner har fuglene satt i gang koret sitt for lengst.
I dag har jeg overnattingsbesøk av Nalina, og vi har leid film. Det er utrolig stor stas, for vi har ikke videospiller hjemme, så vi har måttet leie en på Ajerkiosken. Nå sitter vi på gulvet foran TVen mens pappa åpner den store, sorte plastkofferten som videospilleren ligger i. Han passer på at kofferten ligger riktig vei, og kobler alle ledningene til TVen. Så tester han systemet ved å sette inn videokassetten vi har leid, og det fungerer som ei klokke. Men før vi kan se filmen, må vi spole den tilbake, for det har de selvfølgelig glemt å gjøre, de som har leid den før oss.
Så er det klart. Vi har valgt en av de fineste filmene i verden: Kamilla og Tyven fra 1988.
Jeg har sett den flere ganger allerede, og vet at den handler om foreldreløse Kamilla som smugles ut av huset hun bor i av onkelen sin når den slemme tanten vil sende henne på kostskole i Danmark.
Hun må ta toget helt alene til søsteren sin i Engstad, men blir overfalt av noen rakkerunger mens hun venter på toget. Ut av intet kommer Sebastian henne til unsetning. Han banker opp de slemme ungene, og tar Kamilla med seg rundt i byen så hun slipper å vente alene på toget.
Sebastian spilles av Dennis Storhøj, og er kanskje verdens kjekkeste mann. Jeg er bare åtte år, men skulle ønske jeg var i Kamilla sine sko, for se hvor snill Sebastian ser ut! Han tar Kamilla med på restaurant, og det ender med at Kamilla mister toget og må gå hele den lange veien til Engstad. Heldigvis blir Sebastian med henne.
Det viser seg etter hvert at Sebastian er en tyv med mange små tyverier på samvittigheten, men Kamilla sverger på at han egentlig er snill.
Og det er han jo, han er verdens snilleste. Han bestemmer seg til slutt for å la seg arrestere slik at han kan gjøre opp for seg og sone straffen sin for så å komme ut som en fri mann. Det er. så. vakkert!
Jeg er Kamilla og Tyven - frelst, og resten av kvelden og hele sommerferien går jeg rundt og nynner på Kamilla og Tyven-sangen: "Hvem er din nye venn, Kamilla? Er det en som du kan stole på? Er det en du kan ta trygt i hånden når veien synes håpløst lang å gå?".
Kamilla og Tyven seiler inn på listen min over topp ti filmer i hele den vide verden. Så spinner nesten tjue år avgårde, og enda så mange filmer jeg rekker å se på den tiden, så står Kamilla og Tyven fremdeles på listen i 2011. Sangen fra filmen kan dere høre i Tidsmaskinens Roadtrip Mix her. Og under er Kamillas aller første møte med verdens kjekkeste mann, Sebastian. Enjoy!
Det er midt på dagen når vi lander langs stranda på Domkirkeodden, et fantastisk uteområde med gamle hus, grønne trær, gammel stein og lykke rammet inn av Mjøsas rolige vann. Himmelen er knallblå, og sola har fått tilbake varmen sin etter en lang og kald vinter. Langs stranda løper en søskenflokk på fire, de samler fine steiner og rare pinner og jobber hardt med å knuse isen som ligger i vannkanten. Noen må jo hjelpe våren med å fjerne vinteren hvis sommeren skal komme.
Jeg er ni og et halvt år gammel og løper fortere enn Kine på sju og et halvt, men hun er en racer i å knuse is. Vi løper langs kanten på isen og hører hvordan den knaser og bryter under oss. Lillebror Jørgen 4,5år er mest opptatt av å finne en skikkelig fin pinne, for med en sånn en kan man hakke is over en lav sko. Johanne 3år har plukket hestehov i skråningen, og har hendene fulle av gull. Det er vår, vi er barn, og det kribler i hele kroppen.
Vi tar med steinene hjem og legger dem til tørk i sola på verandaen, og siden mamma er så glad i fine steiner, får vi pynte både stuebordet og spisebordet med det fine vi har funnet. Mamma setter hestehovene Johanne har plukket i en bitteliten vase midt på bordet, og det er som om hele stua blir gul og full av fuglekvitter. Vi har satt i gang våren en gang for alle, nå blir det sommer snart!
Tilbake i 2011 har våren også endelig kommet, og når jeg finner Idas Sommarvisa på YouTube mens fuglene kvitrer utenfor vinduet, skjønner jeg hvor viktig det er at noen kjører i gang våren. For som lille Ida synger: du ska inte tro det blir sommar i fall inte nån sätter fart på sommarn och gjör lite somrigt, då kommer blommorna snart! (du kan også høre sangen i roadtrip-mixen på Spotify)
Det er en helt vanlig dag i 2011, og før vi fyrer opp Tidsmaskinen for dagens reise, tar vi oss en frokostpause for å lese avisene på verdensveven. Alle de store norske nettavisene har samme sak på plakaten i dag: hele Norges diva, Wenche Foss, har gått bort.
Vi blar oss gjennom artikkel etter artikkel, og får se gamle og nye bilder av en ung og en eldre Wenche Foss, og vi leser om alt hun har vært med på i sitt lange, ekstravagante liv. Så finner vi en kommentar fra en leser som skriver at det beste minnet hun har av Wenche Foss er stemmen til Fru Potts, tekannen i den norsk-dubbede versjonen av Skjønnheten og Udyret.
Det er alt vi trenger. Vips! så spinner Tidsmaskinen avgårde, og vi lander i en mørk kinosal i året 1991. På det store lerretet foran oss seiler den kjente Disney-introen, og vi lener oss godt tilbake i de myke kinosetene, klare for Disney's nye helaften tegnefilm.
Filmen handler om skjønnheten Belle, en usedvanlig vakker landsbyjente vis far er tatt til fange av et udyr som holder til i et digert slott inne i skogen. Belle tilbyr seg å bytte plass med faren, og må innfinne seg med å tilbringe resten av livet inne i slottet hos Udyret.
Udyret er i virkeligheten en prins som har blitt forhekset av en ond heks, og Udyret vet at det eneste som kan bryte trolldommen, er at en ung kvinne forelsker seg i ham. Hele hoffet på slottet går i gang med oppgaven: å få Belle til å forelske seg i den forheksede prinsen.
De tre hoffansatte Fru Potts (tekannen), Lumiere (lysestaken) og Klokksworth (klokken) tar godt vare på Belle, men de har også en agenda: dersom forbannelsen som er kastet over prinsen brytes, brytes også forbannelsen som er kastet over dem, og de vil få tilbake sine menneskelige skikkelser.
I begynnelsen er Belle svært redd for udyret, men etter at han redder livet hennes, utvilker det seg et vennskap mellom dem, som etterhvert blir til ekte kjærlighet. Er det ikke vakkert?
Sammen med filmen lanseres det også et klistremerkealbum fra Panini, som raskt blir populært på skolen. Jeg er syv år på denne tiden, og samler klistremerker over en lav sko og er ivrig til å bytte med venninnene mine.
Senere skal jeg oppdage at stemmen til den lille koppen Skipp, sønnen til Fru Potts, er spilt inn av selveste Lille Martin fra Tande på Programmet, og det i seg selv er grunn til å se filmen hundre ganger.
Nå seiler Tidsmaskinen tilbake til nåtiden, og vel fremme finner vi frem et klipp fra den nydelige filmen på Youtube, og spiller det om og om igjen, til ære for Wenche Foss:
Vi seiler inn i 1998 og havner i en mørk kinosal på Sagatun Kino på Hamar. Filmen har ikke begynt, det flimrer reklamefilmer over lerretet, og den livlige knitringen i godteriposer blandes med høylydt fnising og skravling som nesten overdøver lyden av reklamen. Salen er full av tenåringer, jenter i buffalosko og gutter med sæggebukser, og midt i flokken sitter Mie 14 år med en venninne på hver side. Så begynner plutselig filmen, og vi oppdager at det vi har havnet midt oppi er premiæren på selveste Fucking Åmål.
Fucking Åmål handler om 16 år gamle Agnes (Rebecca Liljeberg) som har flyttet til Åmål fra Mariefred. Hun har bodd i Åmål i to år, men har ikke klart å få seg noen venner. Agnes er veldig ensom.
Agnes bærer også på en hemmelighet, hun er nemlig stormforelsket i Elin, en av de aller mest populære jentene på skolen. Agnes skriver dagbok på datamaskinen sin, og fyller den med drømmer om Elin.
Elin (Alexandra Dahlström) på sin side er poopulær og godt likt av alle, men hun er trøtt og lei av alt. Venninnene hennes gleder seg til Christians fest, men Elin er lei. Kan vi ikke finne på noe annet?
Når helgen kommer får Elin husarrest sammen med storesøsteren Jessica (Erica Carlson). Elin er sur og vil på rave, men Jessica sier at hun har lest i Veckorevyn at rave er ut. Elin surver og bærer seg over at Åmål er så langt ute på landet at ting går av moten før de rekker å komme dit.Hun sukker og utbryter:
"Värfor måste vi bo i fucking jävla kuk-Åmål!?!"
Til slutt bestemmer de seg for å snike seg ut mens moren er på jobb. Elin vil ikke gå på festen til Christian fordi Johan Hult (Mathias Rust) kommer dit. Johan er bestekompisen til kjæresten til Jessica, og forelsket i Elin.
Elin synes Johan er helt på trynet, og foreslår at de heller kan gå på bursdagsfesten som de har hørt at Agnes skal ha. Når de kommer dit viser det seg at det ikke er andre gjester enn dem, og de låser seg inne på rommet til Agnes mens hun er på badet. Så sier Jessica at Elin skal få 20 kroner dersom hun kysser Agnes. Elin tar utfordringen, og etter kysset stormer hun ut av huset sammen med Jessica, og Agnes blir sittende tilbake, forvirret og såret.
I løpet av kvelden angrer Elin, og hun går tilbake til Agnes for å si unnskyld. Agnes blir med ut, og til slutt bestemmer de seg for å haike til Stockholm.
Det ender med at de blir kastet ut av bilen når sjåføren oppdager at de sitter i baksetet og kliner. Så ruller filmen videre, dagen etter er Elin flau over det som har skjedd, og hun ringer ikke Agnes slik hun har lovet. I stedet blir hun sammen med Johan Hult, og forsøker å glemme Agnes.
Elin går raskt lei av Johan, og forstår til slutt at det er Agnes hun vil ha. En dag trekker hun Agnes med seg inn på en av doene på skolen, og forteller henne at hvis det er slik at Agnes er forelsket i henne, så er hun det også. Ja, forelsket i Agnes altså. Og mens hele skolen står og måper, åpner Elin og Agnes døren og kommer ut hånd i hånd. Så går de hjem og drikker Oboy.
Nå slås lyset på i kinosalen, og alle ungdommene strømmer mot utgangsdøren. Når Mie 14 år kommer ut i skumringen har hun oppdaget et helt nytt soundtrack som senere skal komme til å fungere som verdens beste tidsmaskin. Tilbake i 2011 finner jeg hele soundtracket på Spotify og hele filmen stykkevis og delt på youtube, og da er det plutselig 1998 all over again.
