Shio - en bedre og mer naturlig brus

Vi har landet i det glade år 1997, og over TV-skjermene og kinolerrettene i det ganske land ruller reklame for Shio - en bedre og mer naturlig brus. 

Reklamen viser representanter for Tørst Ungdom - en gjeng hippie-aktivister med langt hår og flagrende gevanter - som kjemper for en bedre og mer naturlig brus (og fred på jorden).

 

Shio er laget av rent norsk kildevann, kun naturlige smakstilsetninger, mindre sukker enn vanlig brus, og finnes i flere frukt- eller bærsmaker. Fordi reklamene er så morsomme og inspirerende, gjør jeg mitt beste for å bli gla i smaken av Shio. Problemet er bare at Shio selv på en god dag ikke klarer å imponere meg.

I skoledagboka mi limer jeg inn avisutklipp med bilder av brusen og rangerer de tre smakene. Shio med solbærsmak får karakteren "anti-god", den med ferskensmak "mellom-god", og Shio med appelsinsmak scorer høyest, men faktisk ikke høyere enn "god". 

Brusen smaker ikke godt. Så hva skyldes det egentlig at Shio, på tross av den svake og litt kjipe smaken, klarte å finne veien inn i hjertene til den bruselskende nasjonen Norge? I 2012 gir et lite google-søk flere treff: på forskjellige forum, facebookgrupper og tråder samles ivrige Shio-fans som savner den naturlige brusen (og fred på jorden). Men bilder av brusen, eller klipp fra reklamefilmene, finner man ikke. Vi må nok takke den kreative reklamekampanjen, både for hypen og for at Mie 14 år i det hele tatt tar seg bryet å lime inn utklippene og brusetiketten i skoledagboka slik at de senere kan publiseres på verdensveven, til glede for Shiofans landet over.

Shio, en bedre og mer naturlig brus! 

(...og fred på jorden)

Kronespill

Vi har peilet tidsmaskinen inn på året 1995, og har landet på en av disse skjeldne dagene hvor hele femteklasse har tatt bybuss fire over kommunegrensa for å ha svømming i Ankerskogen svømmehall. Nå står vi i kafeteriaen med svømmetøyet i en bag over skulderen, vått hår som lukter klor, og skrukkehud på fingrene, og ser på at Thorbjørn spiller kronespill.

Kronespillet har en slags aura av spenning rundt seg, særlig for oss med ukelønn på ca ti kroner. Her har man muligheten til å satse én krone og vinne sju! Hvis man er riktig heldig kan man altså øke ukelønna fra ti til søtti kroner. Jeg mener, teoretisk sett. Denne lille trekassen lover rikdom, og jeg kjenner det langt nedi magen. Thorbjørn setter ei krone i myntinnkastet, trekker pekefingeren fra og gir den lille sølvringen et nøye overveid knips. Krona spretter inn i kassen, seiler over de fire første lukene og går rett hjem i den midterste: yess!! Thorbjørn jubler og sanker inn sju blanke enkroninger. 

Det første kronespillet kom til Norge i 1937, men det skal sakte men sikkert tas ned fra veggene når staten bestemmer seg for å innføre nye kronestykker med hull i i 1997. Spillautomater med blinkende lys og bilder av kirsebær, jokere og bjeller skal ta over, med større gevinster og mer fart og spenning. Snart skal kronespillet bare finnes hjemme hos spesielt interesserte, og vi som husker hvor magiske disse trekassene var, skal velte oss i nostalgi når kronespillet lanseres i digital versjon på internett. Magisk!

Svensk hip hop

Vi har landet i 1999, jeg har bukse med skjørt, skatesko, singlett med hettegenser over, og skaut.  Jeg er midt i ungdomstiden min, og så langt har den vært en reise inn i en futuristisk verden, med nye duppedingser som internett, chat, epost, mobiltelfoner og sms. 

Nå har sommeren akkurat takket for seg, og jeg har begynt i tiendeklasse. Det som gjelder for tiden, er hiphop. Svensk sådan. Nalina og jeg har oppdaget en hel verden av svensk hiphop de siste månedene, vi har faktisk vært i Stockholm på ferie og hørt på Petter på discmanen i bilen hele veien. Du vet att jag gråter. Say no more.

Petters første album, Mitt Sjätte Sinne, kan vi utenat. Vi kjøper cd etter cd denne sommeren og høsten, og blir kjent med Ken, Ayo, The Latin Kings og norske Tommy Tee på løpende bånd. Crossing borders er en av låtene som ligger på hitlistene dette året:

Hele denne høsten og ut i det nye årtusenet surrer svenskenes rapkonger som bakgrunnsmusikk til livet mitt. Mens jeg har mine første msn-samtaler, surrer Ayo på discmanen, når jeg får min første sommerjobb og står lange dager i oppvasken med saus opp til albuene, er det med Ken på øret. Eld och djupa vatten er en stor favoritt:

Ti- tolv år frem i tid skal jeg oppdage en video av Erlend & Steinjo på youtube, Inte bränn dina händer. Da skal det bli helt hysterisk morsomt å se hvor bra den illustrerer svensk hiphop fra årtusenskiftet. Var har det blivit av den gamla hundrelappen?

Clueless

Vi har landet et sted midt på nittitallet. Jeg er fjortis og generelt ubekvem i min egen kropp, og ikke minst svært misfornøyd med min sosiale status i klassen. Jeg vil være kul. Mens "alle andre" har tøffe klær, kult hår, fine pupper og smekre lår, ser jeg bare en lav, spinkel og alt for barnlig kropp når jeg ser meg selv i speilet. Jeg passer ikke inn i noen av klærne på ungdomsavdelingen, og når jeg vil ha støvletter om vinteren har jeg alt for tynne legger, støvlettene henger som filler rundt beina mine. Jeg skjønner ikke hvordan man skal sminke seg, og får mascara over hele fjeset når jeg prøver. Alt er feil.

På denne tiden får venninnene mine og jeg øynene opp for en film som har kommet ut for et par år siden, nemlig Clueless.

Hallo! Det er den perfekte filmen å drømme seg fullstendig bort i! Filmen handler om den perfekte tenåringsjenta Cher Horowitz (Alicia Silverstone), som bor i en diger, fancy villa sammen med faren sin og er den mest populære jenta ved Bronson Alcott High School. Hun har et eget dataprogram som hjelper henne med å matche klesplagg sånn at hun slipper å lete gjennom det monsterstore klesskapet selv. Klesskapet til Cher er større enn soverommet mitt. Det sier litt, liksom.

Vi får følge Cher og bestevenninnen Dionne og ta del i deres hverdagsproblemer. Det går mye i gutter og klær, og hva som er kult og ikke. Sånn sett er jo livet deres nokså likt mitt, i grunn. Det kunne vært meg, liksom. Hvis jeg hadde vært kul.

Men det er noen ting som er anderledes. For det første: Cher har førerkort og bil. For det andre: Dionne og Cher har mobiltelefoner og ringer hverandre hele tiden. Bil er kult, men man må tross alt være 18 for å kjøre bil i Norge, og det er hundre år til jeg blir atten. I stedet for å fantasere om bil, fantaserer jeg om å ha en mobiltelefon. Tenk hvor kult det hadde vært! Men det kommer jo aldri til å skje, liksom. Det er tross alt forskjell på å bo i Hamar, Norge og å bo i Beverly Hills, USA.

Året etter at filmen kommer ut, begynner de å sende Clueless-serien på TV. Den er ikke like bra som filmen, men den har en veldig, veldig kul sang på introen. Så vi ser på serien likevel, og får sangen på hjernen.

Japp-reklame '95

Vi lar vår første tidsreise etter 22. juli gå til en dag der feiringen av det multikulturelle, det fargerike, det som er anderledes, står i sentrum. Vi har landet et sted på nittitallet, på selveste karnevalsdagen. I skolegården samler alle elever og lærere seg til paraden som skal gå over is og holke ned til plassen bak det blå huset.

Skolen er full av egyptere med hieroglyfer på klærne denne dagen, og grekere i togaer, vikinger med horn på hjelmene, lofotfiskere med oljehyre, prinsesser, prinser, japanere i kimono, fotballspillere, slalåmkjørere, pirater og troll. Men den som har det fineste kostymet av alle, er læreren som har kledd seg ut som rastafarimannen fra Japp-reklamen. Kostymet er komplett, med parykk, luftige klær, og ikke minst selveste prikken over i-en: en japp i baklomma. Japp-mannen slentrer bekymringsløst omkring i skolegården med et stort glis om munnen mens han nynner til melodien fra reklamen.

Vi som sitter på med Tidsmaskinen denne dagen husker jappreklamen som om den gikk på TV i går. Gjør klar for et herlig gjensyn!

Darkwing Duck

Vi har landet tidlig på nittitallet, det er sommerferie og jeg er så ofte i Ankern og bader at håret mitt lukter klor uansett hvor mange ganger det vaskes. Jeg har badedraktskille på ryggen og skrubbsår på knærne, og nå sitter jeg i stua hos Tante og Onkel, klar for dagens dose Disney.

På denne tiden har de sluttet å lage nye episoder av Ole, Dole og Doffen på Eventyr, men til gjengjeld har Disney laget en spin-off-serie som er minst like kul, nemlig Darkwing Duck.

Superhelter er generelt innmari kule, men Darkwing Duck tar alle bløtkaker. Han er, som mange superhelter, vanlig person om dagen, og superhelt om natten. Han har lilla kappe, maske og hatt, har flere utrolig stilige (og matchende) kjøretøy, og har verdens kuleste motto: "Nu blir vi farliga!" (Ja, for han er så klart svensk, han også. Just som alla dom andra Disney-figurerna!)

Born in the 80s. Lived for the 90s.

For øyeblikket står Tidsmaskinen parkert utenfor lærerhøgskolen på Hamar, for inne på høgskolebiblioteket sitter kapteinen på skuta begravd i bøker om Midtøsten mens hun hamrer iherdig på tastaturet. Setning for setning skal en masteravhandling produseres, berget av bøker vokser og tiden renner snart ut, og da blir det mindre tid til tidsreiser enn man skulle ønske.

Men fortvil ei! Jeg har samlet noen virtuelle godbiter i en egen mappe på kompjuteren, og nå skal de endelig! komme til nytte. Mens jeg svetter over historiebøkene kan dere glade feriemennesker kose dere med nostalgibloggen Don't Look Back in Anger med mottoet: Born in the 80s. Lived for the 90s. Den har riktignok stått stille i over ett år, men arkivet er fullt av glitter og juveler. Så lover jeg å ta dere med på tur så snart jeg får tid til en velfortjent pause.

*Bildene er linket.

Magic Diaper Babies

Vi har landet et sted tidlig på nittitallet, en tid hvor striper og lyse dongeriskjorter med blanke trykk-knapper er in. Uendelig mye kult ser lyset dette tiåret, og vi som er barn blir presentert for nye fantastiske leker hele tiden. En greie som er hipt og kult for tiden, er ting som skifter farge når man putter dem i kaldt vann. Hjemme hos oss har vi lekebiler som går fra lilla til grønt i kaldt vann, og fra grønt til lilla i varmt vann. Det er helt utrolig kult!

Når Galoob introduserer Magic Diaper Babies en gang tidlig på nittitallet, får denne fargeskiftingen en helt ny mening: når man kjøper en pakke får man en baby med hvit bleie, og for å vite om det er gutt eller jente må man dyppe babyen i kaldt vann. Blir bleien rosa er det en jente, blir den blå er det en gutt! Hallo, det er jo helt fantastisk!

Det kjøres hardt på med reklame for alle leker på nittitallet, og Magic Diaper Babies er intet unntak. Med fengende melodier og kjempeglade barnefjes taler disse reklamene direkte til meg. Jentene i reklamen ser ut som de aldri har hatt noe morsommere å leke med enn disse babyene. Er det rart jeg bare må ha dem?  

Allsang i bilen

Det er tidlig på nittitallet, og familien har nylig økt fra fem til seks. Vi har flyttet inn i et større hus for å få plass til alle sammen, og fyller nesten hele langbordet når vi spiser middag. Vi fire barna kjenner ikke til noen annen hverdag, og synes det er helt normalt å være mange, alltid. Vi tar med oss venner hjem fra skolen og barnehagen og bidrar til at hjemmet vårt blir kjent i nabolaget som "huset med de mange barna i".

Siden vi er så mange at vi ikke får plass i en vanlig personbil, har mamma og pappa kjøpt en Toyota, modell F. Den har skyvedør og rommer med litt godvilje fire barn (under tolv år) i baksetet, med ekstra sele. Pappa har skjært til en skumgummimadrass og lagt i setet sånn at det er behagelig å sitte der. I tillegg har vi et megastort bagasjerom til alt vi må ha med når vi skal på tur, og selvsagt har vi også kassettspiller og radio. Hva mer trenger man? Toyotaen legger selve grunnlaget for barneflokkens ubegrensede entusiasme for bilturer: selv tjue år senere elsker vi alle fire å kjøre bil.

Vi hører på mye forskjellig i bilen, både barnemusikk og pappamusikk. Når pappa får velge blir det mixed tape, og sangene han spiller skal komme til å vekke gode barndomsminner i flere tiår fremover. Vi kan for eksempel alle denne sangen utenat, på norwenglish:

Mobil

Vi har landet i 1999, det siste året før millennium 2000 skal kaste oss alle ut i en verden full av flyvende biler, klær i knitrende aliminiumsstoff, antenner på hodet og skateboards som bare svever over bakken, helt uten hjul. Jeg er konfirmant dette året, og jeg konfirmerer meg borgerlig slik som typ 80% av Hamars konfirmanter gjør. 

Vi går på møter i flere uker, lærer om etikk og moral og får se en utrolig teit tegnefilm om sex, og så får vi konfirmasjonsbevis i en pompøs seremoni i kulturhuset. Etter seremonien reiser vi hvert til vårt for å feires, og vi får konfirmasjonsgaver i fleng. Jeg får tidenes stereoanlegg, og penger og smykker og alt mulig, men aller heldigst er Nalina, for hun får det kuleste av alt: en motorola mobiltelefon!

Jeg får sommerfugler i magen, faktisk, når Nalina viser meg mobiltelefonen. Fra nå av kan hun nås hvor som helst, når som helst, og hun kan til og med sende sms, tekstmeldinger! Motorolaen har forskjellige ringelyder man kan velge mellom, og man kan også lagre kontakter med navn og telefonnummer på den.  Det tar meg kanskje to sekunder å bestemme meg for hva jeg skal bruke litt av konfirmasjonspengene mine på: en mobiltelefon, selvsagt!

Sjansen byr seg raskt, for på 7eleven ved stasjonen har de et rimelig fantastisk tilbud: en hipp og kul Ericsson GA 628 med kontantkort til 999,- kroner. Nina, Mari og jeg står bak hverandre i kø på 7eleven for å kjøpe telefon, og kommer ut igjen med hver vår lille boks. Fra nå av er vi mobilbabes, herregud så kult!

Ericsson GA 628 har et bittelite display hvor man bare kan se et par ord om gangen når man mottar sms. Man må bla til høyre og venstre for å lese, det er veldig praktisk og enkelt. I tillegg følger det med forskjellige deksel, så man kan gjøre mobilen mer personlig. Genialt! Hele kvelden ligger jeg i senga og sjekker ringelydene, om og om igjen. Jeg sender meldinger til venninnene mine om absolutt ingenting, og jeg har aldri følt meg kulere.

Nå begynner ungdomsstiden min for alvor, og snart sender jeg sms med ca ti forskjellige gutter rundt om i landet, som jeg ikke aner hvem er. Som regel er det venner av venner, og deres venner igjen, og Nalina og jeg får på mysisk vis tak i koder som gjør at vi kan sende meldinger gratis. Det revolusjonerer vår mobilmania, og vi blir sms-gale for alvor. Mamma fnyser av min mobilmania, og erklærer dypt og hellig at hun aldri skal skaffe seg mobiltelefon - for en totalt unyttig greie!

Mobiltelefonene våre utdateres raskt, og vi skaffer oss nye modeller. Når Nokia 3210 kommer, finnes det knapt noe kulere. Det populære spillet Orm er blitt enda bedre på denne modellen, nå kan ormen krype ut av bildet og komme inn igjen på andre siden av skjermen, det er helt fantastisk. I tillegg kan man få gjennomsiktige deksler til Nokia 3210, og det gir telefonen tidenes kuleste utseende.

Så innføres de første mobilene med polyfonringetoner, og jeg kjøper Siemens C56. Den slår alle tidligere telefoner, for hvis man vil, kan man ha en katt som mjauer, eller en hest som vrinsker, som meldingslyd! 

Vi vet at det finnes mobiler med fargeskjerm, og hører rykter om at de har mobiler med kamera på i Japan, men vet ikke helt om vi skal tro på det. Kamera på mobilen, liksom. Særlig. Vi fantaserer om mobiltelefoner med ekte sanger som ringetoner, hvor kult hadde ikke dét vært? Da kunne man hatt yndlingssangen sin som ringetone, herregud. Men det er jo ganske lite sansynlig at det kommer til å komme, liksom. 

Flukten fra Dyreskogen

Vi har landet i 1993, på en forblåst og klissvåt dag i oktober. Det har regnet i bøttevis i flere dager, og på skolen har hvert friminutt blitt brukt til å lage store demninger i skolegården. Hjemme hos Mie er gangen full av gummistøvler, og det drypper av regntøyet som henger til tørk. Det er høst, det er mørkt, og hva er vel koseligere enn å sitte innendørs med ostesmørbrød på tallerkenen og kakao i koppen når det er slikt ruskevær?

Inne i stua sitter hele søskenflokken benket, klar for barne-tv. Det er tid for en episode av en serie som gjør seg aller, aller best på regnversdager som denne, nemlig Flukten fra Dyreskogen.

Flukten fra Dyreskogen handler om en gjeng med dyr som legger på flukt når skogen de bor i blir ødelagt av menneskene. Nå er de på vei til Hjorteparken, og det blir en lang og strabasiøs ferd. Men ikkje få panikk! Flokken har nemlig dyktige ledere som Rev og Grevling, så selv om det er farlig til tider, så går det som regel bra. 

Serien er egentlig engelsk, men i Norge dubbes den til nynorsk. For oss Østlandsbarn gir det serien en fabelaktig eventyrstemning. Her er åpningsvignetten:

Fruit of the Loom

La meg først få fortelle litt om meg selv. Jeg heter Mie, er 13 år og har hoppet over sjuendeklasse og begynt rett i åttendeklasse. Det høres litt kulere ut enn det er, det er bare klassetrinnene som har skiftet navn på grunn av en reform. Uansett går jeg på ungdomsskolen, og det føles helt likt som å gå på barneskolen, vi har bare flyttet til klasserommet over gangen. 

Hvis dere vil vite hva som er kult for tiden, så er det merkeklær. Alle de kule har hettegensere fra Fruit of The Loom, eller Frukt fra Lom som vi kaller det. 

Det er litt sånn at de som ikke har fruit-of-the-loom-genser ikke er særlig kule. Derfor er det ganske viktig, egentlig, å ha en. Mamma skjønner ikke poenget med merkeklær, de er skikkelig dyre og "alt man betaler for er det bittelille merket", sier hun. 

Det er rimelig tydelig at mamma aldri har hatt på seg en ekte fruit-of-the-loom-genser, for hvis hun hadde prøvd en selv ville hun ha visst hvor utrolig myke de er på innsiden når de er nye, og hvor behagelig de er å gå i. 

Dessuten er det jo mote, og "in". Nesten alle i klassen har en hettegenser fra fruit-of-the-loom, og heldigvis har jeg klart å mase meg til å få en jeg også, så jeg slipper å være helt "ut". Det viktigste for tiden er altså å passe inn, men det skal jeg love dere at jeg ikke sier høyt. Alle vet at det å være kul, det er noe du bare er født med, liksom, man kan ikke kjøpe kulhet for penger. Men jeg håper litt på at det går an likevel, og krysser fingrene for at jeg på magisk vis blir kul med en gang jeg trekker fruit-of-the-loom-genseren over hodet. 

Casino

I disse Paradise Hotel-tider er det lett å glemme at det har funnes en tid da alt som skulle til for å underholde Kari Nordmann var et godt, gammelt gameshow med litt glitter og stas. Det har funnes en tid der konseptet kamera-i-hvert-eneste-rom-til-og-med-i-dusjen var totalt ukjent, og ingen ante at det kom til å bli daglig kost med sex på tv.

Jeg synes det er vår oppgave som glade 80-tallsbarn å bevare minnet om et langt mer uskyldig tv-konsept for de yngre generasjoner. I dag har jeg derfor gravd frem et nydelig lite klipp fra Casino på TVNorge, fra den første gangen en deltager vant et helt hus. Og jeg vil at dere skal ta en god titt på publikum, kjære lesere, og se hvor uhemmet glade de blir på den heldige damen sine vegne, og vite at sånn var tv-underholdningen da vi vokste opp. Når noen vant, nøyde ikke publikum seg med litt aplaus. I stedet gikk de totalt av skaftet, som om det var de selv som hadde vunnet. Nydelig!

Annie

Det er mørkt når Tidsmaskinen sakker farten og det er land i sikte. Vi svever rolig over en travel motorvei utenfor hovedstaden, og tidsuret forteller oss at vi befinner oss i 1991. Plutselig blir vi på magisk vis dratt inn i en bil som suser forbi nede på veien, og i baksetet sitter våre kjære venner Mie og Kine. De synger med på den splitter nye kassetten som surrer og går i bakgrunnen: deeet kommer en dag, i morgen! Du må tro og håpe at i morgeeen, blir det sol!

Vi har akkurat vært i Oslo for å se verdens fineste musikal: Annie!

Jeg er syv år gammel, og har sittet som trollbundet hele kvelden mens de fantastiske barneskuespillerne har sunget seg gjennom hele forestillingen. Jeg kjenner det i magen, at jeg skulle ønske at jeg var en av dem, en av de fattige, foreldreløse jentene på scenen! Ja, jeg skulle ikke ønske at jeg var foreldreløs og fattig altså, men skuespiller, det hadde vært noe!

(bilde fra Janeckes hjemmeside)

Tenk å få tilbringe livet på en scene! Tenk å få synge og danse og være selveste Annie! Åh, jeg kjenner det kiler i magen. I pausen får Kine og jeg kjøpe kassetten fra musikalen, sånn at vi kan høre alle sangene hundretusen ganger og lære oss tekstene utenat. Det er helt fantastisk! Vi får også hver vår Annie-linjal, og en rød, stor button med logoen på:

Det er toppen av lykke, og jeg er helt Annie-frelst. Når den gamle Annie-filmen fra 1982 vises på Sagatun kino på Hamar noen år senere, sitter jeg selvfølgelig i salen. Alle sangene er på engelsk, men det gjør ingenting. "Theee sun will come out, tomorrow! Bet your bottom dollar that tomorrooow there'll be sun!"


Så suser tjue år avgårde, og jeg finner den gamle Annie-nåla i en boks på loftet. Etter et kjapt søk finner jeg alle sangene fra Annie-kassetten på verdensveven, der de synger på norsk. For at dere også skal få høre den, har jeg lagt den ut på Spotify her. Og her er den fantastiske traileren til den originale filmen fra 1982. Enjoy!

Blekkulf

Tidsmaskinen lander midt i et boligfelt et sted i Hamar. Året er ca 1996, det er vår og gaten er full av barn som sykler og leker. Vi har bare kommet en snartur for å hente noe hjemme hos Mie, så vi setter Tidsmaskinen på tomgang utenfor det gule huset imens. Det går omtrent 15 sekunder før vi hører at noen banker på ruta. Når vi titter ut, ser vi rett inn i fire alvorlige barneansikter, og når vi ruller ned ruta, utbryter de i kor:"Skru av motoren, din gjøk! Forurensing er ingen spøk! Bruk hodet! Vi har bare én klode!"

Vi har møtt på nabolagets hissigste Miljødetektiver, nemlig Mie 11år, Kine 8år, Jørgen 6år og Johanne 5år. Nå ser de veldig sinna ut der de står med syklene sine. De spiller på lag med hele Norges miljøsymbol, Blekkulf, og vet at de har rett. Voksne assa, de er så dumme! Skjønner de ikke hvor skadelig eksos er for miljøet?

Vi fire vet hva vi snakker om. Vi har lest alle billedbøkene om Blekkulf, vi har sett Blekkulf på barne-tv, og vi kan flere av sangene fra Blekkulf-plata og skjønner at det er vann- vann-vittig å tro at havet er en diger do! 

Det er ganske slitsomt å være barn, faktisk, når de voksne er så tette i pappen at de tror at de kan dumpe søppel i Mjøsa for eksempel. Nå prøver vi så godt vi kan å lære de voksne hvordan ting skal gjøres. Vi er miljødetektiver og lever etter det som står i Miljødetektiv-sangen: Miljødetektiver går rundt og snuser, og ser de en bil som står der og ruser: si fra! Dette vil vi'kke ha!

Vi blir litt skremt av at de fire miljødetektivene har tatt oss på fersken, så vi spinner tilbake til 2011 så fort vi bare kan. I 2011 har Norges Naturvernforbund sluttet å bruke Blekkulf som maskott, og Blekkulfs Miljødetektiver har blitt til Miljøagentene i stedet. 

Vi leser på internett at det er for å appelere til de litt eldre barna som kanskje er litt for store for snille, tøffe Blekkulf. Men det er jo ikke det som er greia! Det er nittitallets sinna miljødetektiver vi har å takke, de som tok oppgaven sin på ramme alvor og løp runt i gatene med sinte fjes for å stoppe alle bilene som sto på tomgang. Blekkulf appelerer til barn i alle aldre, men det er dokumentert at de voksne lettere lar seg skremme av en gruppe morske agenter enn av en lilla tøyblekksprut. Sånn er det bare!

Ingeborgs servietter

Etter at vi besøkte serviettsamleren Mie 9år her om dagen, var det mange som fikk lyst til å rote på loftet og finne frem sin egen samling, og Ingeborg var en av dem. Nå har hun lagt ut mange fine servietter til utstilling på bloggen sin, og det synes jeg dere andre bør gjøre også. La oss slå et slag for den edle sporten og håpe at den lever videre i skoesker på pikerom i det ganske land også i dag. Her er Ingeborgs servietter!

Spice Girls

Året er 1996 i det Tidsmaskinen lander, i et rolig nabolag i det som trolig må være en forstad til en Engelsk by. Alle husene står tett i tett og er smale, høye og laget av murstein, og alle bilene på gaten har rattet på feil side. En engelsk familie på fire står på fortauet og er i ferd med å pakke bilen. Blant dem står to 11årige fnisete jenter og snakker norsk, en av dem er selvfølgelig Mie 11år.

Jeg er på mitt livs største eventyr akkurat nå, jeg er nemlig i England helt uten foreldre for å delta på en internasjonal barneleir i regi av CISV. Sammen med tre andre elleveåringer fra Hamar skal jeg representere Norge på en fire uker lang sommerleir, og på leiren skal vi treffe barn fra hele verden. Vi har akkurat ankommet England, og vi skal bo i en vertsfamilie denne helgen før vi reiser til leiren på søndag. Dette er min første ordentlige tur til utlandet (Sverige og Danmark teller ikke), og jeg er kjempespent. Nå setter vi oss i bilen alle sammen, klare for å dra på piknik.

Vår engelske vertsfar setter på radioen, og ut av høyttalerne strømmer en sang som skal komme til å bli tidenes landeplage. "I'll tell you what I want, what I really, really want! So tell me what you want, what you really, really want! I wanna, I wanna, I wanna I wanna, I wanna really, really, really, really wanna zig-a-zig-aah!" synger de. Englands nyeste girl power-gruppe har sett lyset:

Vertssøsteren vår som er ca 13 år gammel synger med på teksten og forteller oss på kav britisk engelsk at dette er "like, the coolest song e'vah!". Jeg er 11 år, fra lille Norge og har aldri hørt om Spice Girls før, men det varer ikke lenge. Når jeg kommer hjem etter fire uker på leir har Wannabe tatt over alle radiokanalene hjemme også, og Spice Girls - feberen sprer seg snart som ild i tørt gress over hele landet.

Spice Girls- jentene appelerer til jenter fra barnehagealder og oppover, og får inn hit etter hit på topplistene. De fem jentene har hver sin tydelige personlighet, ville Scary Spice (Mel B), rødhårede Ginger Spice (Geri), treningsglade Sporty Spice (Mel C), stive og stilige Posh Spice (Victoria), og sukkersøte Baby Spice (Emma). Jenter over hele landet finner en spice girl de kan identifisere seg med, det er genialt.

De fem jentene blir trendsettere for en hel generasjon norske jenter, og promoterer platåsko og hårsveiser og ikke minst: de promoterer Girl Power! Dette er noe gutta ikke har noe med! Jenter over det ganske land går sammen fem og fem og stiller til talentkonkuranser utkledd som Spice Girls. En hel generasjon jenter med krøllete hår må kle seg ut som Mel B på hvert eneste karneval i flere år i strekk, og en hel generasjon rødtopper må være Geri. 

Spice Girls lanseres når jeg er på vei inn i puberteten, og av en eller annen grunn er det ikke kult i min vennekrets å like Spice Girls. Derfor liker ikke jeg dem heller, "Spice Girls er så teit, ass". Men mine to småsøstre er helfrelste, de kjøper Spice Girls samlealbum og samler på bilder de kan kjøpe på Ajerkiosken, de får Spice Girls på cd til jul og bursdag, de danser til Spice Girls-sanger i stua og kan alle tekstene utenat. Og det kan selvfølgelig jeg også, for innerst inne og i smug synes nemlig også jeg at Spice Girls lager fengende låter.

Siden jeg anser meg selv for å være for kul til å samle på Spice Girls- effekter, må jeg alliere meg med en ihuga Spice Girls fan når jeg om en 13 års tid skal blogge om Spice Girls på verdensveven. Til alt hell begynner jeg på folkehøgskole som 19åring og møter Hilde, og i 2011 skal hun redde hele Spice Girls-innlegget ved å låne meg disse bildene.

Hilde har en imponerende samling effekter, hun har de offisielle fotoalbumene, klistremerkeheftene, albumene og singlene, og i tillegg har hun en masse plakater, flere bokser med kjærligheter, og ikke minst: Spice Cam, verdens kuleste polaroidkamera.

Bloggen hennes kan dere besøke her. Tusen takk for lånet, Hilde! :) Og musikkvideoen som startet hele Spice Girls - eventyret kan dere se her:

Servietter

Vi har landet i 1994, på en glassklar dag tidlig i sommerferien. Jeg sitter på gulvet hos mormor med en skoeske som en gang har inneholdt mine nye skisko, og jeg er dypt konsentrert. Med en grønn fargestift skriver jeg med store bokstaver: S-E-R-V-I-E-T-T-E-R.

Jeg pynter esken med et lite glansbilde, og så er jeg klar. Jeg er nå en offisiell serviettsamler!

Fem gode grunner til å samle på servietter:

1. Det finnes et uendelig utvalg

2. Det trenger ikke koste noen ting, servietter er ofte gratis og man får dem over alt, i bursdag, på kiosken, i isbua, på restaurant, på hotell, i pølsebua, i kantina, hos bestemor - over alt!

3. Servietter veier lite og kan pakkes flatt. Hvis man har en brevvenn kan man bytte servietter per post, portoen blir svært lav

4. Bilferien blir morsommere når man kan samle en ny serviett på hver veikro man besøker

5. Det går an å få til en hel liten samling på én-to-tre bare man har en bestemor. Bestemødre har skuffene fulle av forskjellige servietter, og bestemødre har også stor respekt for serviettsamlere. Supert hvis man akkurat har startet å samle, og ikke har så mange servietter i esken enda.

Bursdagsserviettene er ekstra fine å samle på synes jeg, for de er ofte fulle av farger og tegneseriefigurer. Utfordringen er å få servietten til å overleve bursdagsselskapet uten brusflekker, kakeflekker og krøll og skrukker.

Det er ikke lett å passe på en serviett når man skal sette halen på grisen i blinde, leke boksen går, fiske etter godtepose, hoppe strikk, gå på skattejakt, hoppe sekkeløp, leke gjemsel, spise sjokoladekake og bløtkake og konstant drikke brus. Hvis vi får godtepose i bursdagen, pleier jeg å brette servietten forsiktig sammen og legge den i godteposen til oppbevaring, og hvis det er vinterbursdag legger jeg servietten rett i lommen på ytterjakken før moroa begynner.

Julen er en helt super høytid for serviettsamlere, for med familieselskaper og julemiddager og julefrokoster og juletrefester på rekke og rad er det mange bord som skal pyntes, og de aller fineste serviettene dukker som regel opp på pyntede bord. Servietten over har jeg samlet på julelunsj hos mormor 1. juledag, og den skinner av Glade Jul og splitter nye julegaver fremdeles.

Som jeg nevnte i listen øverst, er bestemødre helt supre å ha når man samler på servietter. Hvis man er glad i blomstrete mønstre er det en grei sak å sjekke skuffen hos mormor med jevne mellomrom, for det er noe med damer i sin beste alder og blomstrete servietter. Disse er fra mormor:

Mie 9år ser verdien av å samle på pene servietter, men når skoesken med hele samlingen i skal tas ned fra loftet ca 17 år frem i tid, er det servietter med logoer og reklame som vil sette i gang den bølgende følelsen av nostalgi for alvor. Reklameserviettene vil i 2011 være håndfaste minner fra en tid som er borte og aldri vil komme tilbake.



Den lille bien fra honningboksen roper åpen gård og honningsmaking ved bikubene. Og den fargerike servietten fra OL på Lillehammer skal synge "welcome to Lillehammer, welcome to everyone" og minner om nikkers og ullgenser, rallarhatter fulle av pins, Kristin & Håkon og uendelige heiakor i løypa.

Så dukker Kaptein Sabeltann opp, og han skal bære med seg sommerminner om sørlandsdialekt i øret, Kardemommeby og dyrepark og her kommer Julius som alle vil se, og Den Sorte Dame med kuler og kanoner, og Hiv- o- hoi! og den fantastiske jakten på skatten i Kjuttaviga.

Servietten fra kafeteriaen i Ankerskogen Svømmehall bærer på minner om lukten av klor og badeball i lufta, og gnikkelyden av litt for trange armringer som dyttes oppover armene på en liten kropp som ikke kan svømme enda.

Servietten fra gatekjøkkenet Grillen i Vangsvegen, som seriøst hadde byens beste burgere, er utrolig nok fri for dressing og ketchup enda den unektelig må ha kommet med en saftig hamburger og påmfri.

I serviettsamlingen ligger også et lite minne fra et flyselskap som skal komme til å bli lagt inn under SAS i 2004 og opphøre som selvstendig flyselskap:

Og sist, men ikke minst: en liten, rund serviett til å ha under kaffekoppen, fra restauranten som i dag er blitt et ungdomshus:

Nå i 1994 aner jeg lite om den fantastiske effekten disse serviettene skal komme til å ha på meg som voksen, hvordan hver og en av dem skal komme til å fungere som en liten tidsmaskin i seg selv og kaste meg tilbake til tiden da man kunne spise middag på Sea Side Mat & Vinhus, reise med Braathens S.A.F.E. og tørke munnen med OL-servietter i skiløypa.

Så suser de 17 årene avgårde, og jeg sitter ved middagsbordet hos bestemor og bestefar. Ved tallerkenen min ligger denne artige servietten, og bestefar forteller at den viser et kart over området der vi har hytte. Det er i dette øyeblikket at den lille serviettsamleren i meg våkner til live og alle triksene jeg lærte som barn kommer til nytte. Jeg bretter servietten forsiktig sammen og legger den i lommen på ytterjakka i gangen. Denne skal rett inn i serviettsamlingen!