Shio - en bedre og mer naturlig brus

Vi har landet i det glade år 1997, og over TV-skjermene og kinolerrettene i det ganske land ruller reklame for Shio - en bedre og mer naturlig brus. 

Reklamen viser representanter for Tørst Ungdom - en gjeng hippie-aktivister med langt hår og flagrende gevanter - som kjemper for en bedre og mer naturlig brus (og fred på jorden).

 

Shio er laget av rent norsk kildevann, kun naturlige smakstilsetninger, mindre sukker enn vanlig brus, og finnes i flere frukt- eller bærsmaker. Fordi reklamene er så morsomme og inspirerende, gjør jeg mitt beste for å bli gla i smaken av Shio. Problemet er bare at Shio selv på en god dag ikke klarer å imponere meg.

I skoledagboka mi limer jeg inn avisutklipp med bilder av brusen og rangerer de tre smakene. Shio med solbærsmak får karakteren "anti-god", den med ferskensmak "mellom-god", og Shio med appelsinsmak scorer høyest, men faktisk ikke høyere enn "god". 

Brusen smaker ikke godt. Så hva skyldes det egentlig at Shio, på tross av den svake og litt kjipe smaken, klarte å finne veien inn i hjertene til den bruselskende nasjonen Norge? I 2012 gir et lite google-søk flere treff: på forskjellige forum, facebookgrupper og tråder samles ivrige Shio-fans som savner den naturlige brusen (og fred på jorden). Men bilder av brusen, eller klipp fra reklamefilmene, finner man ikke. Vi må nok takke den kreative reklamekampanjen, både for hypen og for at Mie 14 år i det hele tatt tar seg bryet å lime inn utklippene og brusetiketten i skoledagboka slik at de senere kan publiseres på verdensveven, til glede for Shiofans landet over.

Shio, en bedre og mer naturlig brus! 

(...og fred på jorden)

Kronespill

Vi har peilet tidsmaskinen inn på året 1995, og har landet på en av disse skjeldne dagene hvor hele femteklasse har tatt bybuss fire over kommunegrensa for å ha svømming i Ankerskogen svømmehall. Nå står vi i kafeteriaen med svømmetøyet i en bag over skulderen, vått hår som lukter klor, og skrukkehud på fingrene, og ser på at Thorbjørn spiller kronespill.

Kronespillet har en slags aura av spenning rundt seg, særlig for oss med ukelønn på ca ti kroner. Her har man muligheten til å satse én krone og vinne sju! Hvis man er riktig heldig kan man altså øke ukelønna fra ti til søtti kroner. Jeg mener, teoretisk sett. Denne lille trekassen lover rikdom, og jeg kjenner det langt nedi magen. Thorbjørn setter ei krone i myntinnkastet, trekker pekefingeren fra og gir den lille sølvringen et nøye overveid knips. Krona spretter inn i kassen, seiler over de fire første lukene og går rett hjem i den midterste: yess!! Thorbjørn jubler og sanker inn sju blanke enkroninger. 

Det første kronespillet kom til Norge i 1937, men det skal sakte men sikkert tas ned fra veggene når staten bestemmer seg for å innføre nye kronestykker med hull i i 1997. Spillautomater med blinkende lys og bilder av kirsebær, jokere og bjeller skal ta over, med større gevinster og mer fart og spenning. Snart skal kronespillet bare finnes hjemme hos spesielt interesserte, og vi som husker hvor magiske disse trekassene var, skal velte oss i nostalgi når kronespillet lanseres i digital versjon på internett. Magisk!