Japp-reklame '95

Vi lar vår første tidsreise etter 22. juli gå til en dag der feiringen av det multikulturelle, det fargerike, det som er anderledes, står i sentrum. Vi har landet et sted på nittitallet, på selveste karnevalsdagen. I skolegården samler alle elever og lærere seg til paraden som skal gå over is og holke ned til plassen bak det blå huset.

Skolen er full av egyptere med hieroglyfer på klærne denne dagen, og grekere i togaer, vikinger med horn på hjelmene, lofotfiskere med oljehyre, prinsesser, prinser, japanere i kimono, fotballspillere, slalåmkjørere, pirater og troll. Men den som har det fineste kostymet av alle, er læreren som har kledd seg ut som rastafarimannen fra Japp-reklamen. Kostymet er komplett, med parykk, luftige klær, og ikke minst selveste prikken over i-en: en japp i baklomma. Japp-mannen slentrer bekymringsløst omkring i skolegården med et stort glis om munnen mens han nynner til melodien fra reklamen.

Vi som sitter på med Tidsmaskinen denne dagen husker jappreklamen som om den gikk på TV i går. Gjør klar for et herlig gjensyn!

Pippi i godtebutikken

Vi lander på en sval sommerdag i 1993, det er sommerferie og tiden står nesten stille. Jeg er snart ni år gammel og lever noen svært late dager med all verdens tid til å lese Gulltopp-bøkene til lillesøster Kine, langstrakt på et håndkle mens de andre løper i spredern på gresset. 

I dag er det tirsdag og uendelig lenge til lørdag. Jeg er godterisyk hele tiden. Nå planlegger jeg hvordan jeg fortest mulig skal kunne tjene penger til å kjøpe smågodt på Ajerkiosken. Fetter Magnus er på besøk, og vi tråler grøftekanten langs skogen etter tomflasker vi kan pante. Vi finner hele tre stykker, og det er nok til at vi kan få kjøpt flere lillejan-lakriser, eller en bugg, eller fotballkjærligheter, så vi legger i vei mot kiosken.

Inne på Ajerkiosken føler jeg meg akkurat som alle barna som står og kikker inn vinduene på godtebutikken i en av filmene om Pippi.

Det er uendelige mengder godteri der inne, og jeg har lyst på absolutt alt!

Den som hadde hatt en venninne som Pippi! Hun tar med seg Tommy og Anikka rett inn i godteributikken og sier bestemt til damen bak disken at hun vil kjøpe "arton kilo karameller!".

"Arton kilo, hehe... du mener vel arton karameller?" ler damen bak disken.

Men pippi vil ha atten kilo, og hun spør om det rekker med én gullpenge. Det gjør det selvfølgelig. Og mens butikkdamen finner frem varene, får Tommy, Anikka og Pippi ta så mye godteri de bare orker!

Utenfor vinduene står alle de godterisyke barna og stirrer lengselsfullt på alt det fristende godteriet.

Så kommer butikkdamen ut fra lageret med fire store poser, og hun forteller at de bare hadde syv kilo karameller.

Da ramser pippi opp en hel masse annet hun vil ha: tyggegummi, kokosboller, lakris-snører og alt hun kan komme på av søte saker. Damen bak disken besvimer nesten når hun forstår hvor mye hun får solgt.

Så tar Pippi, Tommy og Anikka med seg alle posene ut til barna på gaten, og de får alle forsyne seg med alt de vil ha.

Det går ned på høykant, og herregud som jeg skulle ønske at jeg var en av ungene i gata!

Men enn så lenge får jeg ta til takke med to lillejan og en fotballkjærlighet, og det stilner faktisk sukkersuget en liten stund, det også. Med munnen full av lakris og latter trasker fetter Magnus og jeg hjemover igjen. Og de av dere som er glad i godteri kan få kose dere med den fantastiske scenen fra godtebutikken her:

Fotballtyggis VM '94

Vi lander på en varm sommerdag i 1994, jeg har sommerferie og all verdens tid til å sitte på verandaen hos mormor med Frøken Detektiv og bringebærsaft. Sommerens store begivenhet, fotball-VM, har akkurat gått av stabelen i USA, så fetterne mine har hodet fullt av tabeller og poeng. 

Jeg bryr meg fint lite om alt som har med sport å gjøre, men jeg har et stort hjerte for det man kan samle på. Da fetterne mine for noen dager siden viste meg fotballtyggiser med årets VM-klistremerker, hang jeg meg derfor på samlebølgen. Fetterne mine har mange, jeg har så langt bare noen få stykk.

Tyggisene koster en slikk og ingenting, og i hver pakke får man med ett klistremerke med bilde av en fotballspiller, én for hvert land som er med i VM. Bildene er fulle av stereotyper og er tegnet på en humoristisk måte. Romania har hvitløk rundt halsen og er i ferd med å spidde en fotball med en treplugg - en klar referanse til vampyrer, Mexico har sombrero og en liten gitar, og Sverige har skjørt på (!) og løper etter ballen med en elg (eller et reinsdyr?) i hånden hevet over hodet. Jeg synes fotball er kjedelig, men klistremerkene er råfestlige. 

Det blir mye tyggis-tygging på meg denne sommeren, for noen klistremerker er vanskeligere å få tak i enn andre. I begynnelsen av samledillaen er Norge-klistremerket veldig skjeldent, og fetterne mine er villige til å gjøre hva som helst for å få tak i det. I dag har de klart å overtale moren sin til å kjøpe en hel boks med fotballtyggiser på Ajerkiosken. 

Før de reiser hjem til Vang, får jeg lov til å ta én tyggis, for de har jo kanskje hundre stykker. Jeg river av papiret, kjenner den søte lukten av tyggis og sukker, og oppdager til min store glede at jeg har fått Norge. 

Vikingen med hjelm på hodet og øl i et drikkehorn. Den tøffeste av alle fotballspillerne! Nå er han min, og fetterne mine river seg i håret. Hvordan klarte jeg å velge den ene tyggisen i hele boksen med Norge i? For det viser seg nemlig, når fetterne mine har åpnet alle tyggisene, at det ikke var flere Norge-klistremerker. Til og med tanten min blir lang i maska. Jeg jubler innvendig og limer merket inn i dagboken min slik at ingen skal kunne ta det fra meg. Jeg har Norge! Nå kan alt skje.

Football wc 94 stickers

Push Pop

Vi har landet i 1993, det er juli og jeg har sommerferie, og de siste ukene har jeg ikke gjort særlig annet enn å lese flere volum Frøken Detektiv og samlet på ispinner. Det har regnet i mange dager, men i dag er det sol og varmt i været på en sval og behagelig måte, slik det bare kan være om sommern på Hamar. Jeg har vært i Ankern og badet i uteanlegget, og har derfor de obligatoriske brannsårene på lårene etter utallige runder ned den lyseblå sklia. Nå er jeg på vei til kiosken med Nalina for å kjøpe lørdagsgodt. Det står kun én ting på menyen: Push Pop!

Disse små plastikkhylsene inneholder klissete, søtt sukkertøy og er utrolig kule fordi de gjør det mulig å spare sukkertøyet til senere - man kan bare sette på lokket og legge Push Pop-en i lomma. Det er i det hele tatt få ting som er kulere i disse dager. Vel fremme på Ajerkiosken får vi derimot øye på noe som om mulig er enda kulere enn Push Pop, nemlig disse sukkertøyringene:

Jeg har råd til to ringer og har én ring på hver hånd på veien hjem. Når man er åtte år og har sommerferie er det ikke stort mer man trenger, egentlig. Resten av dagen lukter jordbærsukkertøy, og jeg passer meg for veps og bier som vil ha en del av sukkerherligheten. Nesten tjue år senere skal jeg google "push pop" på verdensveven og finne denne noe tvilsomme reklamen, og da er det akkurat som om jeg kan kjenne smaken av klissete jordbærsukkertøy i munnen fremdeles:

Bilder fra Google.

Kinder Overraskelse

Vi har seilt inn i mars måned, året er ca 1992 og i dag er en helt vanlig tirsdag. Jeg har akkurat kommet inn i gangen hos mormor og er i ferd med å ta av meg skoene. Det lukter blomkålsuppe - min favorittrett - i hele huset, og mormor er i full sving på kjøkkenet. Det er sånn på tirsdager at jeg går hjem til mormor etter skolen, gjør leksene mine der sammen med en fetter eller to og spiser middag før det er tid for speidermøte i kveldingen. Jeg har akkurat dratt frem alle skolebøkene mine og spredt dem utover langbordet da jeg kommer på hva jeg har i forlomma på skolesekken. Dagens fangst: Colombo, den lille kinderegg-skilpadden som akkurat har klekket!

På denne tiden har jeg og alle venninnene mine nemlig dilla på de håndmalte figurene man kan få i kinderegget. Hjemme hos oss er det vanlig praksis med kinderegg hver lørdag, så jeg har stort sett én sjanse i uken til å velge akkurat det egget som inneholder en skilpadde. Det går ufattelig tregt å samle alle sammen synes jeg, men i dag har jeg fått byttet til meg den søteste skilpadda fordi en venninne hadde to like. Og det har seg nemlig slik at Colombo var den siste jeg manglet! Jubel i stua og kryss i taket, se her da mormor! Nå har jeg alle sammen! Å nei, så fint, sier mormor over alle grytene.

Figurene får plass på den lange, tynne hyllen over sengen min, og etter hvert kommer det nye håndmalte serier som venninnene mine og jeg kaster oss over. Vi står på kiosken og rister forsiktig på de single kindereggene, lytter oss omhyggelig frem til ett som gir den karakteristiske lyden av håndmalt samlefigur, og kjøper så mange vi har råd til. Det er her ukelønnen går med, på Ajerkiosken. Snart har jeg hele serien med krokodiller:

Og hele serien med frosker - en gjeng som forøvrig ikke føltes like fine som de tidligere figurene. Froskene kunne miste hodet veldig lett, ikke særlig gøy.

Løvene på safari/ campingtur slår heller ikke helt an, men vi samler på dem likevel.

Når pingvinene kommer tar samlemanien helt av igjen, og på skolen lager vi bittesmå iglooer i snøen i friminuttet, og bygger opp hele pingvinlandsbyer for figurene. Vi rister oss gjennom alle kindereggene på kiosken og spleiser på trepakninger over en lav sko, helt til vi har samlet alle ti:

Andre generasjon krokodiller får også plass på hyllen over sengen, snart er det ikke plass til fler.

Den siste gjengen som får være med i samlingen min er en gjeng ferieglade flodhester. Nå har jeg snart blitt for stor til å jakte på kindereggfigurer synes jeg, men jeg lar dem stå på hyllen enn så lenge.

Ikke før 90tallet nærmer seg slutten og millennium 2000 banker på døren, pakkes figurene ned i tomme pringlesbokser og bæres opp på loftet til lagring. Dypt inne i en femtenåring som er litt too cool for school banker hjertet fremdeles for de søte figurene, så ingen av dem får kastes. I stedet skal de få samle støv i noen år før det skal blogges om dem på verdensveven og være stor kamp om dem på Ebay. 

(Bilder fra Google og Ebay)

Kremen av iskrem

Året er 1987. Jeg er tre år gammel og har akkurat fått en lillesøster som fremdeles ligger på sykehuset og er knøttliten. Pappa og jeg er på besøk hos mamma og babyen på sykehuset, og nå skal vi feire med is. Vi tar heisen ned til første etasje, og jeg får sitte på klappsetet og dingle med beina. Det kiler i magen i det heisen suser nedover. Jeg er storesøster og hele verden lukter nybadet baby.

I kiosken på sykehuset får jeg velge hvilken is jeg vil ha. Pappa løfter meg opp slik at jeg kan se iskartet som henger på veggen.


Jeg velger meg en rosa saftis som treffende nok har fått navnet "finger". Den koster 4,50, og pappa betaler. Pappa skreller av papiret og jeg stikker isfingeren i munnen. Snart smeltes rosa saftisherlighet både på tungen min og nedover hendene. Jeg blir klissete, men enser det ikke. Saftis er det som skal til når man feirer nye småsøsken.

To år senere, i 1989, er jeg tilbake på sykehuset med pappa og lille Kine. Kine og jeg har fått en lillebror, og denne gangen er det Kine som får sitte på klappsetet i heisen på vei ned til sykehuskiosken. Det kiler i magen.

I kiosken får vi velge is selv om det er oktober, og jeg velger en stor, rund og rosa is med tyggispinne.


Isprodusenten Diplomis har knakende god fantasi på denne tiden, og har kalt isen "tyggis".

Årene suser avgårde. Plutselig er det sommeren 1993, og Kine (6 år), Jørgen (4 1/2 år) og jeg (snart 9) henger over isdisken på butikken. Vi har pantet brusflasker og fått med penger til is. Jeg sier til de to andre at de kan velge hva de vil. Jeg er storesøster og har kontroll på pengene.


Kine og jeg velger Clip Clap, mens Jørgen tar Kasperisen. Jeg synes fremdeles at is med tyggispinne er best, og Kine har skjønt hva som gjelder. Vi kjøper med en lollipop til Johanne, hun er hjemme med mamma, to år gammel og rasende for at hun ikke fikk være med på butikken.

Vi zoomer ut og inn igjen, det er juni, året er 1996 og jeg er 11 år gammel. Hjemme i det gule huset har vi fire nydelige kattunger. Det er snart sommerferie, jeg skal på barneleir i England og har tidenes største sommerfugler i magen. På vei hjem fra skolen kjøper Simon, Hilde og jeg is i Narvesenkiosken på Stortorvet.


Årets isnyhet er Tyrkisk Peber, og jeg faller pladask for den rare kombinasjonen av lakris og vaniljeis. Året etter er isen tatt av plakaten. Tretten år senere oppretter skuffede lakris-is-elskere facebookgrupper i håp om å få isen tilbake på markedet. Jeg aner ingenting om at isen vil forsvinne i nær fremtid, jeg er bare lykkelig. Det er bare jeg som liker lakris-isen, og derfor får jeg ha den i fred.

(Iskartene er lånt fra nettsiden til Diplomis, og kun utdrag fra de fullstendige iskartene vises i denne bloggen.)