Kremen av iskrem

Året er 1987. Jeg er tre år gammel og har akkurat fått en lillesøster som fremdeles ligger på sykehuset og er knøttliten. Pappa og jeg er på besøk hos mamma og babyen på sykehuset, og nå skal vi feire med is. Vi tar heisen ned til første etasje, og jeg får sitte på klappsetet og dingle med beina. Det kiler i magen i det heisen suser nedover. Jeg er storesøster og hele verden lukter nybadet baby.

I kiosken på sykehuset får jeg velge hvilken is jeg vil ha. Pappa løfter meg opp slik at jeg kan se iskartet som henger på veggen.


Jeg velger meg en rosa saftis som treffende nok har fått navnet "finger". Den koster 4,50, og pappa betaler. Pappa skreller av papiret og jeg stikker isfingeren i munnen. Snart smeltes rosa saftisherlighet både på tungen min og nedover hendene. Jeg blir klissete, men enser det ikke. Saftis er det som skal til når man feirer nye småsøsken.

To år senere, i 1989, er jeg tilbake på sykehuset med pappa og lille Kine. Kine og jeg har fått en lillebror, og denne gangen er det Kine som får sitte på klappsetet i heisen på vei ned til sykehuskiosken. Det kiler i magen.

I kiosken får vi velge is selv om det er oktober, og jeg velger en stor, rund og rosa is med tyggispinne.


Isprodusenten Diplomis har knakende god fantasi på denne tiden, og har kalt isen "tyggis".

Årene suser avgårde. Plutselig er det sommeren 1993, og Kine (6 år), Jørgen (4 1/2 år) og jeg (snart 9) henger over isdisken på butikken. Vi har pantet brusflasker og fått med penger til is. Jeg sier til de to andre at de kan velge hva de vil. Jeg er storesøster og har kontroll på pengene.


Kine og jeg velger Clip Clap, mens Jørgen tar Kasperisen. Jeg synes fremdeles at is med tyggispinne er best, og Kine har skjønt hva som gjelder. Vi kjøper med en lollipop til Johanne, hun er hjemme med mamma, to år gammel og rasende for at hun ikke fikk være med på butikken.

Vi zoomer ut og inn igjen, det er juni, året er 1996 og jeg er 11 år gammel. Hjemme i det gule huset har vi fire nydelige kattunger. Det er snart sommerferie, jeg skal på barneleir i England og har tidenes største sommerfugler i magen. På vei hjem fra skolen kjøper Simon, Hilde og jeg is i Narvesenkiosken på Stortorvet.


Årets isnyhet er Tyrkisk Peber, og jeg faller pladask for den rare kombinasjonen av lakris og vaniljeis. Året etter er isen tatt av plakaten. Tretten år senere oppretter skuffede lakris-is-elskere facebookgrupper i håp om å få isen tilbake på markedet. Jeg aner ingenting om at isen vil forsvinne i nær fremtid, jeg er bare lykkelig. Det er bare jeg som liker lakris-isen, og derfor får jeg ha den i fred.

(Iskartene er lånt fra nettsiden til Diplomis, og kun utdrag fra de fullstendige iskartene vises i denne bloggen.)