tirsdag 19. mai 2009

17. mai

Vi har seilt inn i 1988. Det er 17. mai, jeg er 3 1/2 år gammel og klar for en dag full av pølser og is. Jeg har på meg en lys kjole med blomster i svake pastellfarger, og i anledning dagen har jeg fått en rød 17.mai-fløyte og en hjul-på-pinne-leke med godteri inni og krummet håndtak, akkurat som på en paraply. Jeg ruller hjulet omkring og det lager en tilfredsstillende tikkelyd, som plastikk mot eikene på en sykkel. Mamma, pappa og Kine har også pyntet seg, og mamma tar bilde av meg ute i sola på verandaen. Jeg har verdens største sommerfugler i magen og er kjempegla for at Norge har bursdag.


Vi drar til mormor og morfar. Jeg løper over singellen i oppkjørselen, over steinhellene på plenen og opp trappen før de andre har kommet seg ut av bilen. Jeg står på tå og rekker bare så vidt opp til ringeklokken. Mormor åpner og er nesten blidere enn meg i ansiktet, hun klemmer meg og hele verden lukter søtt av parfyme. Jeg elsker å se mormor i fintøy, hun har runde klips-øredobber i ørene og perlekjede rundt halsen. Hun sier at jeg har fin 17.mai-kjole, og jeg viser frem plastleken med hjul og paraply-håndtak. Jeg blåser i fløyten og mormor synes den er verdens fineste.

Vi går i barnetog i Hamars gater, og jeg har lært meg alle 17.mai-ropene utenat. “Folk i gata, vær litt gla! Bli med oss og rop Hurra!”, “Hol barnehage kommer her! Se hvor glade alle er! Hurraaa!”. Det er gøy å se hvor glade alle blir når de ser oss marsjere, særlig de voksne som står langs gatene og roper hurra! når vi går forbi. Vi synger “ja, vi elsker” og en masse ord jeg ikke forstår. Det er barn over alt, og luften dirrer i rødt, hvitt og blått. Jeg vifter med flagget og passer på at det ikke faller i bakken.


Jeg spiser pin-up-is på Stortorget, og etter mye masing får jeg en rosa heliumballong med My Little Pony på. Pappa lager en løkke på snora slik at jeg kan feste ballongen til håndleddet. Det er en rar følelse når vinden griper tak i ballongen og snoren napper i armen min. Jeg spiser sikkert hundre wienerpølser i lompe, jeg liker ikke brød.

Det løper gærne russ rundt i folkemengden, de blåser i fløyter og er røde, hvite og blå. Jeg synes de er kjempeskumle samtidig som de er kanskje de kuleste jeg vet. Jeg tør ikke spørre om russekort, men jeg får alltid likevel, fordi jeg står bakerst i ungeflokken og har sjenerte stjerner i øynene.


Om 15 år, i 2003, skal jeg være russ selv, og da skal jeg huske så alt for godt hvor gla jeg selv ble da jeg var liten og russen forsto at jeg ville ha russekort enda jeg ikke spurte. Da er det bare de stille, sjenerte ungene som får russekort av meg.

(Russekortet er lånt fra denne siden.)

3 kommentarer:

  1. åh så herlig. er det den den 17.mai der jeg har rosa strikket kjole og går med morfar? (fra bildene), isåfall hadde pappa blå sko og hvit dress og var ganske så fresh skal jeg si deg!

    SvarSlett
  2. Ja, det kan nok være. Jeg er bittelitt usikker på hvilke år bildet er fra, men det høres ikke alt for dumt ut at jeg er 3,5 år på bildet, eller? Tror det. I så fall har du nok den freshe rosa strikkekjolen. Kan du være 10 mndr gammel på de bildene tror du?

    SvarSlett
  3. Elsker det tyggishjulet. En må være barn av sent 80/tidlig 90-tallet for å forstå disse magiske tidene.

    Tyler Durden

    SvarSlett

✎ Takk for at du skriver i Tidsmaskinens gjestebok!❀

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...