tirsdag 26. mai 2009

BRIO Labyrintspill

Det er vintern 1989. Ute er det bitende kaldt, så kaldt at vi får være inne når vi egentlig skal være ute i barnehagen. Det er knapt noe jeg liker bedre her i verden enn innetid på Nasse Nøff, som avdelingen min heter. Vi har puterom, dukkekrok, lesekrok, bord man kan sitte og tegne ved, og et vanvittig utvalg av forskjellige morsomme leker. En leke man må vente i kø for å få leke med, er det vidunderlige labyrintspillet fra Brio.


Labyrintspillet er en treboks med en labyrint på en plate på toppen. Man har en liten metallkule som man skal lede gjennom labyrinten ved å skru på knottene på siden av treboksen slik at rammen labyrinten står på vipper opp og ned.


Når kula forsvinner ned i et hull, sluses den ut til en liten hentelomme på siden av treboksen. Alle hullene gjør hele oppgaven til tider ekstremt vanskelig. Her gjelder det å være rolig, konsentrert og utspekulert.


Spillet inneholder flere forskjellige labyrintplater med varierende vanskelighetsgrad, og målet mitt er å klare alle sammen rett etter hverandre uten å bomme én eneste gang. Det virker nesten umulig, for den sleipe lille kula kan skifte retning og helt plutselig trille ned i et hull man ikke trodde man behøvde å passe seg for.



Siden labyrintspillet er så populært i barnehagen, arrangerer barnehagetantene labyrintspill-turneringer. En god tanke som funker svært dårlig i praksis. Det viser seg rimelig fort at det er klin umulig å konsentrere seg godt nok når det står en gjeng store og små og heier på sidelinja. Dårlige turneringer til tross, labyrintspillet rocker min verden.

Om en tjue års tid, når teknologien har tatt helt av og pappa har skaffet seg iPhone fra Apple, skal jeg få nostalgiske tårer i øynene når han viser meg et av spillene han har lastet ned. Inne i den futuristiske telefonen ruller nemlig en svært så virkelighetslik metallkule rundt i en labyrint av noe som både ser og høres ut som ekte tre.


Men alt dette vet jeg ingenting om her jeg står og konsentrerer meg om den uregjerlige kula. Barnehagetantene som står på sidelinjen og heier, forstår nok ikke effekten dette spillet har på små barn. Et eller annet sted i verden sitter det en liten labyrintelskende sneip som kommer til å vokse opp og bruke evnene sine til å utvikle en mer moderne og tidsriktig versjon av herligheten, slik at sånne som jeg kan få nostalgiske tårer i øynene. Når man ser på den lange køen foran labyrintspillet i barnehagen min akkurat på denne iskalde vinterdagen, er det ikke så vanskelig å forstå likevel.


(Bilder fra Google)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

✎ Takk for at du skriver i Tidsmaskinens gjestebok!❀

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...