The Sylvanian Family

Det er midt på åtti-tallet, jeg er litt over to år gammel og går i familiebarnehage. Jeg synes det er innmari kjipt når jeg blir levert der om morgenen, men det går seg til litt utover dagen. Vi synger "vi har ei gammal tante som heter Monica" og får kakao med snerk på til lunsj. Alle de andre barna er større enn meg og skjønner at man ikke får hverken seigmenn eller sjokolade når man velger seg en av delene under "Bro-Bro-Brille". Jeg blir like skuffet hver gang. For en dum lek. Når vi spiser lunsj, lærer de andre barna meg at jeg må spise med munnen lukket.

På denne tiden, når jeg er den yngste sneipen i barnehagen og ikke skjønner noen ting, pleier jeg å leke med noen små figurer som jeg ikke vet hva heter.


Hjemme har jeg en liten bjørnefamilie med mamma, pappa og to små barn. De har bittesmå klær som jeg roter bort hele tiden. Jeg pleier å lage hus til bjørnene og leke at de reiser på ferie. I begynnelsen har alle bjørnene klær, men etter hvert blir de gående nakne, en etter en. Til slutt glemmer jeg helt hvordan klærne ser ut, og husker bare buksesele-shortsen til bjørnepappaen og en blå og hvit rutete skjorte.


Og sånn går nu dagan. Over tjue år seinere, mens jeg googler omkring på internett på jakt etter gamle minner, skal jeg finne en leketøyserie som heter The Sylvanian Family. Jeg skal oppdage at det finnes flere forskjellige familier, kaniner, griser, katter og mus, men når jeg ser bildene kan jeg ikke huske å ha sett dem før.


Men så, ut av det blå, vil det dukke opp et bilde av fire små halvnakne bjørner, og da vil det ta meg mindre enn ett sekund å oppdage at de er helt like mine fire små kamerater fra tiden da jeg var bitteliten og lærte å spise med munnen lukket.


Da skal jeg smile for meg selv og vite at det ikke bare var jeg som rotet bort bjørneklær over en lav sko da jeg var liten.