Folk og røvere i Kardemomme By

Vi har parkert Tidsmaskinen i 1987, det er sommer og mamma har kjempestor mage. Jeg er nesten tre år gammel og skal bli storesøster når som helst, det er veldig spennende. Mamma har latt meg få kjenne på magen når babyen sparker, og jeg forstår ikke helt hvordan det går an, men den babyen skal altså snart komme ut, og da er jeg offisielt stor. For en sommer dette skal bli! Mens vi venter på babyen, leser mamma boken om Kardemomme By for meg:

Historien om Folk og røvere i Kardemomme By er kjent over hele Norge og har allerede blitt en klassiker når jeg får møte historien for første gang, men det aner jeg ingenting om. Alt jeg vet er at de tre røverne Kasper, Jesper og Jonathan er ganske slemme når de røver selveste Tante Sofie og tar henne med hjem til huset sitt, men jeg synes faktisk at Tante Sofie er skumlere enn røverne. Hun er jo så sint!

Det gøyeste med Kardemomme By er at historien er full av sanger, og jeg er faktisk så heldig at jeg har dem alle på kassett! Jeg kan synge med på sangen om Papegøyen fra Amerika, Hurrasangen for røverne og Tante Sofies Sinte Vise, og det gjør jeg også. Å huffa meg, å huffa meg, jeg er så sint som fy! gauler jeg og prøver å se så sint ut som mulig. 

Mamma og jeg synger Kardemommesanger for babyen i magen, og jeg tenker at vi må være forsiktige med å synge røversangene, for kanskje babyen blir en liten røver da! Og vips! Så spinner Tidsmaskinen frem i tid, og den lille babyen som lå i magen til mamma sommern 1987 står på kjøkkenet og lager vafler. Kine heter hun, og hun har faktisk blitt en liten røver, det gikk akkurat slik jeg fryktet. Hun har for lengst blitt mamma, og nå setter hun på en playlist på Spotify for den minste som krabber omkring på gulvet. Det er Kardemomme-spillelisten, selvfølgelig! 

(Trykk på listen for å synge med på Spotify)

Jonas i Jungelen

Vi har seilt tilbake til midten av nittitallet, og vi har landet i hagen foran det gule huset på Mæhlumsløkka. Det er tidlig morgen, men alle de fire barna som bor i huset er allerede våkne, inkludert den soveglade storesøsteren Mie 11 år, som ellers pleier å sove til langt på dag når hun kan. Nå sitter de ute på verandaen hele gjengen, og når vi går nærmere ser vi at de holder hver sin bittelille kattunge i fanget.

Det er katten vår, Mina, som har fått sitt aller første kull, og hun har planlagt dette så nøye at det ble akkurat fire kattunger - en til hver av oss! Vi kaller dem Pelle, Pinki, Emma og Gråpus, og er i himmelen alle mann. Vi vet godt at det ikke er alle barn som er så heldige å få eie et eget dyr, for vi har nemlig lest boka om Jonas i jungelen av Hogne Moe.

Jonas er en liten gutt som mer enn alt annet her i verden ønsker seg et dyr. Uheldigvis er han fryktelig allergisk, og pappa'n hans sier at det ikke er godt for lille Jonas å være sammen med dyr i det hele tatt. "Tenk å eie sitt eget dyr - det ville være et eventyr!" synger lille Jonas på kassetten som hører med boka.

For historien om Jonas i jungelen er et syngespill, og det som skjer er at hele rommet til Jonas plutselig blir til en jungel full av alle mulige dyr! Jonas seiler gjennom jungelen i senga si, og får møte apekatter og løver og skilpadder og alt mulig. Vi fire i søskenflokken i det gule huset kan alle sangene på rams, vi hører på kassetten i bilen og synger av full hals.

Men akkurat nå sitter vi ganske stille ute på verandaen og kjenner at vi er så heldige, så heldige, for vi har hvert vårt lille, varme nøste i fanget. Så spinner Tidsmaskinen rundt, og vips! så er vi tilbake i 2011, og en melding på skjermen forteller at det innebygde Spotify-verktøyet har funnet alle sangene om Jonas i jungelen. Trykk på spillelisten under for å synge med!

Tidens Gullbøker: Kjøpedukken

Vi har landet en dag rundt 1990, det er varmt i været og på verandaen hjemme hos meg ligger et stort pledd med en hel masse bøker spredt omkring. Vi klyver ut av Tidsmaskinen akkurat i det Mie snart 6 år kommer ut av den åpne verandadøra med en bustete dukke i armene. Det er Karte, favorittdukken min og min aller beste venn. Nå legger jeg meg på magen på pleddet med Karte ved min side. Sammen skal vi lese en av mine yndlingsbøker: Kjøpedukken.

Kjøpedukken er en del av serien Tidens Gullbøker. Bokryggen er gullfarvet og glitrer eksklusivt i sollyset. På bokens første side har Mamma skrevet inn navnet mitt med store, fine bokstaver slik at ingen skal være i tvil: denne boken tilhører Mie. 

Jeg har på denne tiden akkurat knekket koden og kan endelig lese helt selv. Det er svimlende moro, og jeg kan ligge og lese bøker i timesvis. Boken om Kjøpedukken har jeg lest mange ganger, men jeg blir aldri lei. Den handler om en jente som er min navnesøster, hun heter Kristine, og det er jo mellomnavnet mitt!

Kristine bor på en gård, og hele dagen er hun med foreldrene sine og hjelper til, både på kjøkkenet og ute på gårdstunet. Hun gir dyrene mat og koster gulvet rent. Boken får alt dette til å høres veldig gøy ut.

Kristine har en filledukke som heter Sussi, og hun får være med på teselskap ute på engen, og når Kristine klatrer i trær er Sussi selvfølgelig med.

Så en dag kommer en mann på besøk til gården, og han har med seg en gave til Kristine, en porselensdukke med silkehår og en nydelig rosa kjole:

Først blir Kristine kjempeglad! Hun legger Sussi til side og leker bare med kjøpedukken hele dagen.

Men så oppdager hun at kjøpedukken er for fin til å være med på alle de tingene Sussi pleier å være med på. Hvis hun faller ned fra et tre, for eksempel, så kommer hun til å knuse.

Til slutt får kjøpedukken plass på en krakk i hjørnet, mens Sussi får sin gamle plass tilbake i armene på den sovende Kristine. 

Moralen er at det enkle ofte er det beste, og at ikke alt som glimrer er gull. Det skjønner til og med jeg, enda jeg bare er 5,5 år gammel. Jeg har jo en ganske rufsete dukke selv, og aldri i livet om jeg ville byttet henne bort mot en vakker porselensdukke, samme hvor fint silkehår den enn måtte ha. Karte har kort, bustete hår som står til alle kanter, men det bryr jeg meg ikke om. Før jeg legger meg, klemmer jeg Karte tett intil brystet. Det skal være Karte og jeg, helt inn i evigheten. 

Emma Tvertimot

Det er 1987, jeg er to og et halvt år gammel og enebarn enn så lenge. For tiden lærer jeg nye triks hver dag, og vet ikke så mye om verden egentlig. Alt er mulig. Men dette vet jeg: jeg har en venninne som bor et annet sted, nemlig på "vestlandet", og hun heter Karina. 

Fra venstre: Karina og Mie 

På denne tiden har Posten en greie som de kaller lydbrev, og mamma og jeg er i gang med å spille inn et lydbrev til Karina på vestlandet. Den røde kasetten står i spilleren, og jeg har fått fri tilgang til mikrofonen. Jeg presser den mot leppene og roper "hallo Tanila!" så det spraker i høyttalerne. Jeg forteller at hvis hun vil komme på besøk, så skal hun få låne alle "bokene" mine. Det er en sweet deal, for jeg har nemlig veldig mange bøker. En av favorittene er serien om Emma:

Serien av Gunilla Wolde handler om Emma, ei lita jente som på mange måter er min helt. Det har seg slik at jeg på denne tiden, i 1987, snart skal bli storesøster for første gang. Mamma har verdens største mage, og jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig, men inni magen bor en liten baby som skal bli min lillebror eller lillesøster. Jeg leser meg opp rundt temaet med god hjelp fra denne boken:

Det er i det hele tatt få ting man ikke kan få svar på ved å lese serien om Emma. Skal man til tannlegen og gruer seg litt fordi man ikke vet hva det handler om, så kan man bare lese historien om da Emma var hos tannlegen og alt gikk kjempebra:

Eller hvis man skal begynne i en helt ny og litt skummel barnehage, så kan man forberede seg ved å lese denne:

Emma er nervøs i begynnelsen, men de andre barna er greie og vil være venn med henne, og når dagen er over og Emma blir hentet, så vil hun overhodet ikke hjem! Så bra kan det faktisk gå. Men det aller, aller lureste man kan lære av Emma finner man i denne boken:

For hvis man skulle være så uheldig å støvsuge opp en sokk, eller den fineste klinkekula man har, så er det ingen grunn til panikk: man kan bare åpne opp støvsugeren og ta ut posen, og vips! blant støv og hybelkaniner og annet rask finner man det man brått mistet. Jeg vet det ikke nå, men denne lærdommen vil følge meg gjennom helle barndommen, ungdomsårene og ut i voksenlivet, for hver gang jeg støvsuger kommer jeg til å tenke på Emma og vite at det som forsvinner inn i røret ikke er borte for alltid.

Bilder: fra Google