Madicken på Junibakken

Det er en herlig, varm sommerdag et sted på begynnelsen av nittitallet når vi lander. Vi har kommet til fjells, og befinner oss ute på tunet mellom alle de små husene på hytta. Langs tømmerveggen utenfor "stallen" står to små jenter og pusser tenner, de har begge langt, bustete hår og lange nattkjoler på. De pusser så skummet spruter, og holder på å le seg ihjel. Det er Mie 6år og Kine 3år som holder på med kveldsstellet.

Vi ser på hverandre mens vi pusser, og begge vet vi hvem vi ligner på. Vi er én stor og én liten, én som er sjefen og én som er litt sånn side-kick, og vi er én med lyst hår og én med mørkt. Vi er de norske versjonene av Madicken og Lisabet, så klart!

Det eneste som ikke stemmer, er at den ordentlige Madicken har lyst hår mens lille Lisabet har mørkt. Hos oss er det nemlig omvendt, men det bryr vi oss ikke om. Uten å helt forstå det, kjenner jeg en herlig følelse av tilhørighet der jeg står i kveldssola med tannbørsten i hånda. Jeg titter inn i et gyllent, smilende ansikt med melketenner og tannkrem rundt munnen, og vet at den jenta der er jeg storesøster til, og det er ramme alvor. Såpass skjønner jeg enda jeg bare er 6 år.

Sånn har det alltid vært, helt siden lille Kine ble gjemt under trappen i barnehagen av en slem gutt da vi var 5 og 2 år gamle. Da visste jeg at det var mitt ansvar som Madicken å redde henne. Uten at jeg skjønner det selv, speiler jeg forholdet vårt, mellom storesøster og lillesøster, i forholdet mellom Madicken og Lisabet. Vi er kanskje litt mindre rampete, men vi passer på hverandre på akkurat samme måte.

Nå står vi her, barbeint på de kalde steinhellene, og vet ikke at om en tjue års tid så skal filmene om Madicken og Lisabet bli verdens beste tidsmaskin for oss to, og de skal ta oss tilbake til akkurat dette øyeblikket og gi oss sommerfugler i magen.

Pippi i godtebutikken

Vi lander på en sval sommerdag i 1993, det er sommerferie og tiden står nesten stille. Jeg er snart ni år gammel og lever noen svært late dager med all verdens tid til å lese Gulltopp-bøkene til lillesøster Kine, langstrakt på et håndkle mens de andre løper i spredern på gresset. 

I dag er det tirsdag og uendelig lenge til lørdag. Jeg er godterisyk hele tiden. Nå planlegger jeg hvordan jeg fortest mulig skal kunne tjene penger til å kjøpe smågodt på Ajerkiosken. Fetter Magnus er på besøk, og vi tråler grøftekanten langs skogen etter tomflasker vi kan pante. Vi finner hele tre stykker, og det er nok til at vi kan få kjøpt flere lillejan-lakriser, eller en bugg, eller fotballkjærligheter, så vi legger i vei mot kiosken.

Inne på Ajerkiosken føler jeg meg akkurat som alle barna som står og kikker inn vinduene på godtebutikken i en av filmene om Pippi.

Det er uendelige mengder godteri der inne, og jeg har lyst på absolutt alt!

Den som hadde hatt en venninne som Pippi! Hun tar med seg Tommy og Anikka rett inn i godteributikken og sier bestemt til damen bak disken at hun vil kjøpe "arton kilo karameller!".

"Arton kilo, hehe... du mener vel arton karameller?" ler damen bak disken.

Men pippi vil ha atten kilo, og hun spør om det rekker med én gullpenge. Det gjør det selvfølgelig. Og mens butikkdamen finner frem varene, får Tommy, Anikka og Pippi ta så mye godteri de bare orker!

Utenfor vinduene står alle de godterisyke barna og stirrer lengselsfullt på alt det fristende godteriet.

Så kommer butikkdamen ut fra lageret med fire store poser, og hun forteller at de bare hadde syv kilo karameller.

Da ramser pippi opp en hel masse annet hun vil ha: tyggegummi, kokosboller, lakris-snører og alt hun kan komme på av søte saker. Damen bak disken besvimer nesten når hun forstår hvor mye hun får solgt.

Så tar Pippi, Tommy og Anikka med seg alle posene ut til barna på gaten, og de får alle forsyne seg med alt de vil ha.

Det går ned på høykant, og herregud som jeg skulle ønske at jeg var en av ungene i gata!

Men enn så lenge får jeg ta til takke med to lillejan og en fotballkjærlighet, og det stilner faktisk sukkersuget en liten stund, det også. Med munnen full av lakris og latter trasker fetter Magnus og jeg hjemover igjen. Og de av dere som er glad i godteri kan få kose dere med den fantastiske scenen fra godtebutikken her:

Idas sommarvisa

Det er midt på dagen når vi lander langs stranda på Domkirkeodden, et fantastisk uteområde med gamle hus, grønne trær, gammel stein og lykke rammet inn av Mjøsas rolige vann. Himmelen er knallblå, og sola har fått tilbake varmen sin etter en lang og kald vinter. Langs stranda løper en søskenflokk på fire, de samler fine steiner og rare pinner og jobber hardt med å knuse isen som ligger i vannkanten. Noen må jo hjelpe våren med å fjerne vinteren hvis sommeren skal komme.

Jeg er ni og et halvt år gammel og løper fortere enn Kine på sju og et halvt, men hun er en racer i å knuse is. Vi løper langs kanten på isen og hører hvordan den knaser og bryter under oss. Lillebror Jørgen 4,5år er mest opptatt av å finne en skikkelig fin pinne, for med en sånn en kan man hakke is over en lav sko. Johanne 3år har plukket hestehov i skråningen, og har hendene fulle av gull. Det er vår, vi er barn, og det kribler i hele kroppen.

Vi tar med steinene hjem og legger dem til tørk i sola på verandaen, og siden mamma er så glad i fine steiner, får vi pynte både stuebordet og spisebordet med det fine vi har funnet. Mamma setter hestehovene Johanne har plukket i en bitteliten vase midt på bordet, og det er som om hele stua blir gul og full av fuglekvitter. Vi har satt i gang våren en gang for alle, nå blir det sommer snart!

Tilbake i 2011 har våren også endelig kommet, og når jeg finner Idas Sommarvisa på YouTube mens fuglene kvitrer utenfor vinduet, skjønner jeg hvor viktig det er at noen kjører i gang våren. For som lille Ida synger: du ska inte tro det blir sommar i fall inte nån sätter fart på sommarn och gjör lite somrigt, då kommer blommorna snart! (du kan også høre sangen i roadtrip-mixen på Spotify)

Du ska inte tro det blir sommar,

ifall inte nån sätter fart

på sommarn och gör lite somrigt,

då kommer blommorna snart.

Jag gör så att blommorna blommar,

jag gör hela kohagen grön,

och nu så har sommaren kommit,

för jag har just tagit bort snön.

Jag gör mycket vatten i bäcken,

så där så det hoppar och far.

Jag gör fullt med svalor som flyger

och myggor som svalorna tar.

Jag gör löven nya på träden

och små fågelbon här och där.

Jag gör himlen vacker om kvällen,

för jag gör den alldeles skär.

Och smultron det gör jag åt barna,

för det tycker jag dom kan få,

och andra små roliga saker

som passar när barna är små.

Och jag gör så roliga ställen,

där barna kan springa omkring,

då blir barna fulla med sommar

och bena blir fulla med spring.