fredag 12. juni 2009

Fangene på fortet

Det er høsten 1993. Jeg har akkurat fylt ni år og deler rom med lillesøster Kine, som akkurat har fylt seks. Kine går i barnehagen sammen med bruttern, han er bare fire år og Kine nyter tilværelsen som den beskyttende storesøster. Hun gidder nemlig bare å være med de andre og leke hvis Jørgen også får være med.

På denne tiden sender de et heftig underholdningprogram på TV som heter Fangene på Fortet. Jeg er helfrelst.



Fangene på fortet er et underholdningsprogram hvor deltagerne må gjennom ekstreme manndomsprøver og spille på lag. Det er ikke noe for små barn, derfor må Kine og Jørgen og selvfølgelig også bittelille Johanne (2år) legge seg først. Det kommer ikke på tale at Kine legger seg før meg, derfor pusser jeg tennene, tar på pysj og legger meg under dyna samtidig med henne. Vi prater litt, og så ligger jeg musestille og venter til jeg hører at Kine har sovnet, før jeg lister meg forsiktig ned for å se på Fangene på Fortet sammen med mamma og pappa.

Fangene på Fortet er så utrolig spennende. Deltagerne ankommer fortet med båt fra fastlandet, sjøsprøyten står og håret til damene blafrer i vinden.


Når de kommer til fortet ikledd taighte sportsklær og joggesko, samles de for en peptalk før spillet settes i gang. De forteller programlederen hvilke veldedige organisasjon som skal få pengene de vinner på slutten av showet, og så er de klare til kamp. En tjukk, skallet mann slår i gongongen, og nå er det ingen vei tilbake.


Inne på fortet ledes gjengen fra sted til sted av disse fangevokterne:


Nå må deltagerne løse en mengde oppgaver og samle inn en bråte nøkler. Nøklene er gjemt i forskjellige rom rundt om på fortet, hvor deltagerne én etter én må la seg stenge inne for noen minutter mens de utfører oppgaven det enkelte rom inneholder. Hvis man ikke klarer å få tak i nøkkelen og kommet seg ut før tiden er omme, blir man satt i håndjern av fangevokterne og får ikke konkurere mer. Det er helt krise om man blir tatt til fange, derfor jobber alle deltagerne som gale når de er i gang med oppgavene sine.

I ett rom er det mange krukker, noen er av gjennomsiktige glass mens andre er av leire. Den stakkars utvalgte må stikke hånden ned i krukkene for å finne nøkkelen. Det er kanskje en grei deal, men oppi krukkene er det også alle mulige andre ekle greier, for eksempel mus, skorpioner, slim, mark, maur. Jeg sitter i sofaen og tør nesten ikke se på, herregud så ekkelt!

I et annet rom ligger nøkkelen gjemt innerst og øverst i et langt rør av pleksiglass, og den minste jenta i gjengen blir alltid plukket ut til å åle seg gjennom det trange røret. Dette er oppgaven jeg ser for meg at jeg ville vært knallgod på. Jeg er jo kjempeliten og flink til å åle meg omkring! Pappa er skeptisk.


En annen oppgave jeg sverger at jeg hadde klart på strak arm, er i det rommet der en deltager, som oftest en dame, må åle seg over en rekke store hjul på en pinne. Eller, kanskje man kan kalle dem tromler. Man må bevege seg kjempeforsiktig slik at man ikke rulles av hele greia.


Pappa sier det er vanskeligere enn jeg tror, men jeg vet at jeg hadde fikset biffen glatt. Å sykle opp ned og sånt, derimot, vil jeg ha meg frabedt.


Underveis i programmet må gjengen sende avgårde ett medlem til den vise mannen i tårnet. Oppe i tårnet får denne smartingen en gåte han eller hun må løse, og hvis svaret er riktig, får man tildelt enda en nøkkel.


Helt til slutt i programmet samles alle nøklene opp, og forhåpentligvis har man nok til både å låse opp porten inn til borggården og til å låse opp håndjernene til de som ikke klarte å løse oppgavene sine raskt nok.

Så må fangene, altså deltagerne, som er igjen først stave løsningen på en gåte på det store alfabetet ute i borggården. Hvis de klarer det, begynner det å regne penger i en fontene midt på plassen, og da er det bare å skynde seg å samle så mange mynter som over hodet mulig før fangevokterne slipper tigerne løs i borggården. Herregud, skynd dere da!



Jeg går lenge rundt og tror at det bare er vi i det gule huset på mæhlumsløkka som i det hele tatt har tilgang til å se Fangene på Fortet, derfor blir jeg veldig overrasket når jeg hører noen i klassen prate om den vise mannen i tårnet og alle tigrene. Hæ, kan alle se på det, liksom? Jeg skal bli omtrent like overrasket og føle meg omtrent like lur når jeg om en femten års tid finner ut at Fangene på Fortet egentlig er et fransk TV-program, og det ble laget versjoner av det i mange andre land også. Ved hjelp av google skal jeg også komme til å finne ut at det har blitt laget både brettspill og videospill av konseptet, og da kommer jeg til å kjenne at det kribler litt i magen.





Fangene på fortet, folkens. Mie, 9år, bøyer seg i støvet.



(Bilder fra Google)

fredag 5. juni 2009

Jaja og Paja

80-tallet nærmer seg slutten, jeg er fire-fem år gammel og bruker barne-TV som målestokk for tid. Når jeg spør barnehagetantene om hvor lenge det er til jeg blir hentet og de svarer "en og en halv time", så må de oversette det til "tre barneTVer" for at jeg skal forstå hva de mener. Det er mye fint på barneTV på denne tiden, og jeg har mange favoritter. En favoritt jeg deler med pappa, og som pappa skal komme til å bruke sitat fra helt til jeg nesten er voksen, er den tjekkiske dukkefilm-serien Jaja og Paja.


Serien om Jaja og Paja er dubbet til nynorsk, og handler om to små brødre som bor hjemme hos bestefaren sin. Bestefaren er en pensjonert sjømann som hver morgen vekker guttene med å si at morgenstund har gull i munn. Jaja og Paja spretter som regel opp uten å mukke, og er blide og glade.


En av grunnene til at pappa jeg elsker denne serien så høyt, er scenen helt i begynnelsen når Jaja og Paja står opp og skal kle på seg bukser. Eldstemann har nemlig et triks som han utfører med like stor presisjon hver morgen, og som lillebroren strever fælt med å lære seg.

Jaja og Paja sover på en slags hems, og de har hengt buksene sine fra kanten på hemsen etter bukseselene. Hver morgen tar storebror fart og hopper oppi buksene og lander på gulvet fullt påkledd. Så tar lillebror fart og hopper, men han sikter feil og sklir dermed gjennom det ene buksebeinet og lander på gulvet i bare underbuksa! Hver episode må han klatre opp igjen og prøve en gang til for å greie det, og hver episode heier pappa og jeg på lillebroren og håper at han skal klare trikset på første forsøk.


Når de endelig har bukser på begge to, går Jaja og Paja ut for å leke. Men like borti gata bor den sinte og ufyselige slakteren Herr Kotelett.


Han kommer ut og kjefter og smeller og får guttene til å løpe ærender for ham. Jeg synes Herr Kotelett er slem og ekkel og atte kan han ikke bare la de stakkars guttene være i fred! De har bedre ting å gjøre enn å hente vann og slite seg ut for utakknemlige sure menn.


Heldigvis er guttene alltid smartere enn Herr Kotelett, og de lurer ham hele tiden. Det blir kjefting og truing, men så kommer Bestefar og henter guttene og da tør ikke Her Kotelett å være kjeftesmelle lenger.

Om mange år, når barneTV skal flyttes fra NRK1 og avisene går bananas, skal jeg finne igjen Jaja og Paja på originalspråket på youtube, bli kjempeglad og bestemme meg for at dette klippet vil jeg spre til mine venner på verdensveven.

Jaja og Paja på Tjekkisk:



(Bilder fra Google)

onsdag 3. juni 2009

Duplo

Det er midt på 80-tallet. Jeg har blondt hår og store, kulerunde, brune øyne som sitter så tett at når man ser meg fra avstand kan det se ut som at jeg har downs syndrom. Jeg er med andre ord det man kan kalle et sjarmtroll. På fritiden, som for så vidt strekker seg over 24 timer i døgnet, liker jeg å leke med bleiepakker og en bustete dukke som heter Karte. Med god hjelp av mamma spiller jeg inn kassetter med beskjeder som skal sendes til Karina på vestlandet. "Heeeeiii, Tanila!", gauler jeg inn i mikrofonen så det durer i høytalerne på kassettspilleren. Livet på denne tiden er rett og slett herlig. Jeg er ikke så dreven i norsk grammatikk enda, og tror for eksempel at flertall for "boken" er "bokene".

I disse dager, når det er kjedelig å legge seg og helt utrolig lett å stå opp, fyller jeg gjerne dagene mine med fargerike Duploklosser.


Duplo er fint for oss som er små og ikke kan ha lego i fare for å sette klossene i halsen. Duploklossene kan jeg prøve å putte i munnen så mye jeg vil, de er for store uansett.


Duploklossene kommer i fire forskjellige farger: rød, grønn, gul og blå. Det er alt man trenger for å bygge fine hus og høye tårn. Jeg har vinduer og figurer som kan titte ut av dem, og bygger vegger over en lav sko.


Jeg er også stolt eier av et bondegårdsett med kuer, sauer og hester, og sågar et hus som har håndtak og kan brukes som oppbevaringsboks for all duploen.






Bondegården min er vanntett, og det er bra, for jeg tar med meg kuene og hestene og huset oppi badebalja når jeg bader. Jeg er god på multitasking, og kan både leke og bli ren på én gang. En veldig fin egenskap som jeg skal ta med meg og nyet godt av senere i livet.

Bondegården min har også vindmølle, det er veldig stas.


Jeg har vogner som kan hektes sammen i et langt tog, og oppå vognene kan man bygge både tårn og andre kreasjoner. Jeg kjører tog langs hele benken ved langbordet, snur lynkjapt ved enden og suser enda fortere tilbake. Duplofigurene koser seg glugg ihjel.


For at det ikke skal bli tull når jeg har med duploen min på besøk hos andre barn, merker Mamma alle klossene og dyrene og vognene med tusj under. Det er veldig praktisk, for om en hel del år, når jeg nesten er voksen, skal jeg helt tilfeldig finne igjen en av mine duplovogner blant lekene i lekehjørnet hos fastlegen. Det er fordelen med å ha smart mamma, og å ha samme fastlege til man fyller tjue.


(Bilder fra Google)

tirsdag 2. juni 2009

Jenta fra Fremtiden

Vi skriver 1993. Jeg er ni år gammel og fritiden min består av speidermøter, fiolintimer, forelskelser og kjærlighetsbrev. På skolen lærer vi om Lofotfiske, og jeg blir sett opp til i maletimene fordi maleskjorta mi er av merket "Levis". Jeg aner ikke hva det betyr, og kunne ikke brydd meg mindre. Jeg synes mote er teit. Som regel henger jeg med Nalina etter skolen. Vi leser Nancy Drew-bøker og drikker sjokolademelk. Nalina har ei venninne som heter Trine, og sammen leker vi Jenta fra Fremtiden.


Jenta fra Fremtiden er en australsk TV-serie som handler om 14 år gamle Alana. Der Alana kommer fra, i år 3000, holder menneskene på med å bygge opp igjen jorden etter den Store Katastrofen, en katastrofe som fant sted i år 2500 og nesten ødela jorden fullstendig.


Historien starter når Alana blir kidnappet av den utspekulerte skurken Silverthorn.


Når Silverthorn oppdager at våpnene hans fra år 2500 ikke kan måle seg med 3000-tallets transducere, kidnapper han Alana og drar til 1990 for å friste lykken der.

Vel fremme i 1990 klarer Alana å rømme, og hun treffer Jenny. Med Jenny's hjelp starter arbeidet med å finne tidskapselen slik at Alana kan reise hjem igjen.


De tre prikkene Alana har ved øyet viser at hun er moden nok til å bruke en transducer, og det er selve tranduceren som gjør serien så vanvittig spennende. Tranduceren ser ut som en hårbøyle med en stein midt på, og når Alana har den på kan hun gjøre forskjellige imponerende ting via tankekraft. Alana og transduceren leger sår, flytter på ting og får ting til å sveve i lufta. Transduceren ble opprinnelig laget til bruk under healing, men i år 3000 er tranduceren blitt et vanlig verktøy som alle får opplæring i å bruke.



Nalina og Trine er kreative sjeler. De har laget sine egne tranducere av et par hårbøyler og noen freshe steiner, og nede i Aluveien løper vi rundt og leker at vi er Jenta fra Fremtiden, alle tre. Det er superviktig å lære å kontrollere følelsene sine når man bruker transduceren, for hvis ikke kan ting eksplodere i stedet for å bli løftet eller healet av transducerstrålen. Vi konsentrerer oss nøye.


Alana har også en Computer Companion, en miniatyr-data som hun har rundt håndleddet. Miniatyrdataen har kunstig intelligens, og gir råd når det står på som verst. Man må være høflig i stemmen når man spør Computer Companion om ting, hvis ikke nekter den å svare.


Alana er verdens kuleste, og om natten drømmer jeg at jeg er like kul og kan gjøre alt mulig med transduceren min. Jeg lager planer for hva jeg skal gjøre først når jeg får en ekte transducer, øvers på listen står rydding av rommet. Det blir jo lett som bare dét når man ikke trenger å røre en finger! Om en femten års tid, når jeg er 24 år gammel og har flyttet hjemmefra for lengst, skal tankene mine fremdeles gå til Jenta fra Fremtiden og transduceren hennes hver gang jeg skal rydde og vaske i leiligheten. Maken til device skal man lete lenge etter.


(Bilder fra Google)

søndag 31. mai 2009

Teenage Mutant Ninja Turtles

Vi har landet i 1992. Jeg går i første klasse og er nabo med Simon som har dilla på en gjeng grønne ninjaskilpadder. De heter Teenage Mutant Ninja Turtles, men det klarer vi ikke å uttale. Vi kaller dem Tørtels, og løper rundt i huset mens vi roper: COWABUNGA!!!


Simon kan alt om Tørtels, han forteller at Leonardo, han med blå maske, er lederen i gruppen og er ekstremt god til å sloss med de skarpe sverdene sine, som egentlig heter ninjaken. Simon og jeg ser Tørtels på tegnefilm, der henger gjengen rundt i kåken sin nede i kloakksystemet og trener kampsport hos Master Splinter, en mutert rotte som er helt ram.


Når de ikke trener kampsport, henger gutta rundt og bestiller pizza fra pizza driver. Det er Michelangelo som er pleier å komme med den ideen. Michelangelo er en artig og avslappet type som forteller vitser hele tiden og er yngstemann i flokken. Han har orange maske og nunchaku som våpen, det er to trepinner festet sammen med en kjettinglenke. Noen forteller meg at Michelangelo er oppkalt etter en maler, det synes jeg er stilig. Jeg liker Michelangelo best.


Selv om Tørtelsene er the good guys, er det fælt mye de må slåss. Simon viser meg triks han har kopiert fra Tørtelstegnefilmene, han begynner å bli ganske ram selv.


Ellers i gjengen har vi Raphael, som har rød maske og sloss med to spisse kniver som heter sai, og til slutt Donatello, en smart fyr med lilla maske, som ikke er så glad i vold og heller bruker hodet når konflikter skal løses. Likevel har han et våpen, en stokk som kalles bo staff.


Simon har helt villt mange Tørtels-leker og effekter, han har en hel hylle full av grønne plastikkfigurer, vannpistoler, klokker og annet nips. Jeg er veldig misunnelig og skulle ønske at jeg også hadde en hel hylle med bare Tørtels.


Det kommer jeg aldri til å få, men hjemme har både Kine og jeg egne krus med Tørtels på. De får vi lørdagsgodt i på lørdagene, da er krusene fulle av kinderegg og kjærlighet på pinne og fox og knott og andre godsaker. Ellers i uka kan det hende vi drikker varm sjokolademelk fra Tørtelskrusene, ferske og varme rett fra mikrobølgeovnen.


Cowabunga, sier jeg bare.


(Bilder fra Google)

tirsdag 26. mai 2009

BRIO Labyrintspill

Det er vintern 1989. Ute er det bitende kaldt, så kaldt at vi får være inne når vi egentlig skal være ute i barnehagen. Det er knapt noe jeg liker bedre her i verden enn innetid på Nasse Nøff, som avdelingen min heter. Vi har puterom, dukkekrok, lesekrok, bord man kan sitte og tegne ved, og et vanvittig utvalg av forskjellige morsomme leker. En leke man må vente i kø for å få leke med, er det vidunderlige labyrintspillet fra Brio.


Labyrintspillet er en treboks med en labyrint på en plate på toppen. Man har en liten metallkule som man skal lede gjennom labyrinten ved å skru på knottene på siden av treboksen slik at rammen labyrinten står på vipper opp og ned.


Når kula forsvinner ned i et hull, sluses den ut til en liten hentelomme på siden av treboksen. Alle hullene gjør hele oppgaven til tider ekstremt vanskelig. Her gjelder det å være rolig, konsentrert og utspekulert.


Spillet inneholder flere forskjellige labyrintplater med varierende vanskelighetsgrad, og målet mitt er å klare alle sammen rett etter hverandre uten å bomme én eneste gang. Det virker nesten umulig, for den sleipe lille kula kan skifte retning og helt plutselig trille ned i et hull man ikke trodde man behøvde å passe seg for.



Siden labyrintspillet er så populært i barnehagen, arrangerer barnehagetantene labyrintspill-turneringer. En god tanke som funker svært dårlig i praksis. Det viser seg rimelig fort at det er klin umulig å konsentrere seg godt nok når det står en gjeng store og små og heier på sidelinja. Dårlige turneringer til tross, labyrintspillet rocker min verden.

Om en tjue års tid, når teknologien har tatt helt av og pappa har skaffet seg iPhone fra Apple, skal jeg få nostalgiske tårer i øynene når han viser meg et av spillene han har lastet ned. Inne i den futuristiske telefonen ruller nemlig en svært så virkelighetslik metallkule rundt i en labyrint av noe som både ser og høres ut som ekte tre.


Men alt dette vet jeg ingenting om her jeg står og konsentrerer meg om den uregjerlige kula. Barnehagetantene som står på sidelinjen og heier, forstår nok ikke effekten dette spillet har på små barn. Et eller annet sted i verden sitter det en liten labyrintelskende sneip som kommer til å vokse opp og bruke evnene sine til å utvikle en mer moderne og tidsriktig versjon av herligheten, slik at sånne som jeg kan få nostalgiske tårer i øynene. Når man ser på den lange køen foran labyrintspillet i barnehagen min akkurat på denne iskalde vinterdagen, er det ikke så vanskelig å forstå likevel.


(Bilder fra Google)

mandag 25. mai 2009

Nintendo Entertainment System

Året er 1991. Jeg har mistet min første tann, klippet pannelugg og begynt i førsteklasse på Steinerskolen. Vi nyter korte skoledager med formtegning, maling og eventyrstund. Jeg har splitter ny skolesekk av brunt lær, og et stockmar-fargeskrin som er det fineste i verden. Matti, klasseforstanderen vår, har pyntet kateteret med fascinerende bergkrystaller i forskjellige størrelser. Vi har stoler og pulter av tre, og alle har tatt med sin egen plante til å pynte vinduskarmen med. Klasserommet lukter konstant av bivoks og furunål. Skolehverdagen min er, Steinerånden tro, full av naturlig, økologisk og glutenfritt materiale. Derfor er det ekstra superspennende når pappa plutselig går med på å kjøpe et elektronisk og svært lite økologisk Nintendo Entertainment System.



Jeg har så vidt prøvd meg på Super Mario level 1:1 hjemme hos fetterne mine i Vang, og de har lært meg alt om de skumle uglene ("drittkjerringene"), de livgivende soppene, og selvfølgelig "B-fart-trikset". Jeg vet at man må ha B-fart for å klare å hoppe over avgrunnen, og ikke minst for å klare å havne øverst i flaggstanga på slutten av hver level. Nå har pappa brakt herligheten hjem til oss, og det kribler noe vanvittig i Nintendo-fingrene mine.


Super Mario og broren hans, Luigi, er mine nye helter. De spretter omkring på skjermen og fanger mynter, og blir kjemperaske og uovervinnelige hver gang de klarer å fange en stjerne. Jeg lærer raskt at de svært så unaturlige blomstene som noen ganger vokser ut av betongen gir ildkule-skytekrefter, haha nå tenker jeg drittkjerringene skjelver i buksene!


I den underjordiske verdenen, "nedi kjellern" som jeg kaller det, er det skummel musikk. Jeg morfer inn og ut av hemmelige rom via de grønne rørene, og passer meg for kjøttetende planter. I de hemmelige rommene samler jeg drøssevis med gullmynter. Det sier kling og pling når rikdommen samles opp, det lyder som musikk i mine ører og jeg føler meg som Onkel Skrue på en god dag.




På slutten av hvert nivå sloss jeg mot Bossen. Bossen er en ildsprutende drage, og det gjelder å komme seg forbi den og skru på en bryter slik at brua dragen står på trekker seg sammen og sender dragen rett ned i flammene. Hahahh! Ta den, din ekle slemming!


Jeg elsker å samle penger, hoppe på drittkjerringer og vinne over Bossen, men mamma er skeptisk. Hun rister på hodet helt til jeg viser henne et annet spill som fulgte med Nintendoen.


Det tar ikke lang tid før mamma er hekta på Tetris. "Jeg er ikke hekta!", sier hun og slenger fanatisk med ledningen til høyre og venstre for å få klossene plassert på rett sted. "Nei, nei, nei, det var jo ikke der jeg skulle ha den!". Jeg har fått konkurranse om Nintendoen. Mamma er definitivt ikke hekta.


Når jeg blir lei Super Mario, spiller jeg fotballspill med Christian. Jeg er alltid Kamerun, og vinner så godt som aldri. Grafikken er top of the notch, og det faller meg ikke inn at jeg om en 17-18 år skal tenke tilbake på de firkantede Kamerunspillerne og riste på hodet. I 2009 er grafikken på fotballspillet nemlig så god at spillerne ser nesten helt ekte ut, men det klarer jeg ikke en gang å forestille meg nå.


Akkurat nå er nemlig Nintendo Entertainment System, Super Mario, Tetris og fotballspillet toppen av høyteknologisk lykke. Jeg spiller Nintendo tidlig om morgenen før jeg skal på skolen og puste økologisk natur. Det føles nesten litt ulovlig å være Nintendospillende steinerbarn, derfor forteller jeg ikke Matti at jeg har Nintendo hjemme. Hihi.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...