lørdag 17. september 2011

Svensk hip hop

Vi har landet i 1999, jeg har bukse med skjørt, skatesko, singlett med hettegenser over, og skaut.  Jeg er midt i ungdomstiden min, og så langt har den vært en reise inn i en futuristisk verden, med nye duppedingser som internett, chat, epost, mobiltelfoner og sms. 

Nå har sommeren akkurat takket for seg, og jeg har begynt i tiendeklasse. Det som gjelder for tiden, er hiphop. Svensk sådan. Nalina og jeg har oppdaget en hel verden av svensk hiphop de siste månedene, vi har faktisk vært i Stockholm på ferie og hørt på Petter på discmanen i bilen hele veien. Du vet att jag gråter. Say no more.

Petters første album, Mitt Sjätte Sinne, kan vi utenat. Vi kjøper cd etter cd denne sommeren og høsten, og blir kjent med Ken, Ayo, The Latin Kings og norske Tommy Tee på løpende bånd. Crossing borders er en av låtene som ligger på hitlistene dette året:


Hele denne høsten og ut i det nye årtusenet surrer svenskenes rapkonger som bakgrunnsmusikk til livet mitt. Mens jeg har mine første msn-samtaler, surrer Ayo på discmanen, når jeg får min første sommerjobb og står lange dager i oppvasken med saus opp til albuene, er det med Ken på øret. Eld och djupa vatten er en stor favoritt:


Ti- tolv år frem i tid skal jeg oppdage en video av Erlend & Steinjo på youtube, Inte bränn dina händer. Da skal det bli helt hysterisk morsomt å se hvor bra den illustrerer svensk hiphop fra årtusenskiftet. Var har det blivit av den gamla hundrelappen?

fredag 26. august 2011

Bursdagsselskap

Det er tidlig om morgenen den 26. august 1988. Jeg våkner først av alle i hele huset med verdens største sommerfugler i magen. Jeg har bursdag! Jeg kjenner det i hele kroppen at jeg har blitt fire år over natta, og det føles så mye voksnere og finere enn tre-og-et-halvt, som var alderen min i går kveld da jeg la meg. Jeg har blitt stor - endelig! 

To dager senere har mamma og pappa stelt i stand bursdagsselskap for meg, og én etter én ringer gjestene mine på døra. Jeg har invitert søskenbarn, onkler, tanter og besteforeldre, i tillegg til kompisene mine, som tilfeldigvis er barna til venner av mamma og pappa. De voksne sitter ute på terrassen, mens barna får sitte ved barnebordet inne.


Mamma, pappa, Kine og jeg har pyntet i leiligheten, med duk på bordet, gøyale papptallerkner og fargerike serpentiner i lampa og over alt. Alle gjestene mine får partyhatter, og jeg får ha gullkrona, så klart. Jeg er jo bursdagsprinsessen!

Mamma har laget både sjokoladekakeslott og gelétog, som seg hør og bør når det er bursdagsbarn i huset. Begge kunstverkene er fulle av godtepynt, og er så fine at det nesten ikke går an å spise dem. Men vi gjør det likevel, nam nam!


Onkel har selvfølgelig også fått plass ved barnebordet, det er det ingen av oss barna som stusser over. Onkel og jeg har bursdag på samme dag, så det er bare naturlig at vi feirer sammen. Dessuten er jeg rimelig sikker på at Onkel ikke fyller noe særlig mer enn fire år han heller... han passer godt inn ved barnebordet:


Vi har fått rød festbrus som fungerer som bordkort med navnelapper på, og det smaker herlig søtt og sprudlende. Etter at vi har spist så mye sjokoladekake og gelé som vi bare orker, går vi ut på verandaen hvor mamma blåser opp ballonger til alle sammen.



Vi holder oss for ørene og er spente på om ballongen kommer til å sprekke. Vi leker ballongleken og koser oss i mange timer, og når kvelden kommer og alle har dratt hjem, legger jeg meg med verdens fineste følelse i magen, bursdagsfølelsen man har når man fyller fire år. Ubeskrivelig!

onsdag 24. august 2011

Clueless

Vi har landet et sted midt på nittitallet. Jeg er fjortis og generelt ubekvem i min egen kropp, og ikke minst svært misfornøyd med min sosiale status i klassen. Jeg vil være kul. Mens "alle andre" har tøffe klær, kult hår, fine pupper og smekre lår, ser jeg bare en lav, spinkel og alt for barnlig kropp når jeg ser meg selv i speilet. Jeg passer ikke inn i noen av klærne på ungdomsavdelingen, og når jeg vil ha støvletter om vinteren har jeg alt for tynne legger, støvlettene henger som filler rundt beina mine. Jeg skjønner ikke hvordan man skal sminke seg, og får mascara over hele fjeset når jeg prøver. Alt er feil.

På denne tiden får venninnene mine og jeg øynene opp for en film som har kommet ut for et par år siden, nemlig Clueless.

Hallo! Det er den perfekte filmen å drømme seg fullstendig bort i! Filmen handler om den perfekte tenåringsjenta Cher Horowitz (Alicia Silverstone), som bor i en diger, fancy villa sammen med faren sin og er den mest populære jenta ved Bronson Alcott High School. Hun har et eget dataprogram som hjelper henne med å matche klesplagg sånn at hun slipper å lete gjennom det monsterstore klesskapet selv. Klesskapet til Cher er større enn soverommet mitt. Det sier litt, liksom.

Vi får følge Cher og bestevenninnen Dionne og ta del i deres hverdagsproblemer. Det går mye i gutter og klær, og hva som er kult og ikke. Sånn sett er jo livet deres nokså likt mitt, i grunn. Det kunne vært meg, liksom. Hvis jeg hadde vært kul.

Men det er noen ting som er anderledes. For det første: Cher har førerkort og bil. For det andre: Dionne og Cher har mobiltelefoner og ringer hverandre hele tiden. Bil er kult, men man må tross alt være 18 for å kjøre bil i Norge, og det er hundre år til jeg blir atten. I stedet for å fantasere om bil, fantaserer jeg om å ha en mobiltelefon. Tenk hvor kult det hadde vært! Men det kommer jo aldri til å skje, liksom. Det er tross alt forskjell på å bo i Hamar, Norge og å bo i Beverly Hills, USA.




Året etter at filmen kommer ut, begynner de å sende Clueless-serien på TV. Den er ikke like bra som filmen, men den har en veldig, veldig kul sang på introen. Så vi ser på serien likevel, og får sangen på hjernen.


torsdag 18. august 2011

Dear Photograph

Når jeg legger ut på tidsreise i Tidsmaskinen min, er det ofte noe som har sparket i gang nostalgimotoren på forhånd, noe som har truffet de riktige knappene og fått meg til å huske noe jeg trodde jeg hadde glemt. Hvordan det luktet i klesskapet til mormor da jeg var liten nok til å stå oppreist inne i det, for eksempel. Eller følelsen av å ha isoporhjelm på hodet og å høre klikkelyden av plastikkperlene på eikene når jeg syklet.

Noen ganger er det en gammel leke på loftet som sender meg avgårde, eller et innlegg på en blogg, og veldig ofte kastes jeg ut i tidsloopen etter å ha funnet frem et gammelt fotografi fra en verden som var ganske lik den jeg lever i nå, men som inneholdt en versjon av meg som var langt yngre.

Og nå, kjære passasjerer, har jeg funnet en fantastisk blogg på verdensveven som illustrerer tidsreise-effekten i gamle fotografier på et magisk vis.


Bloggen heter Dear Photograph, og består av bilder av gamle bilder, tatt på samme sted som det gamle bildet. Gå inn på bloggen og se selv. Fullstendig magisk!

Bildene er lånt fra Dear Photograph.

mandag 15. august 2011

Japp-reklame '95

Vi lar vår første tidsreise etter 22. juli gå til en dag der feiringen av det multikulturelle, det fargerike, det som er anderledes, står i sentrum. Vi har landet et sted på nittitallet, på selveste karnevalsdagen. I skolegården samler alle elever og lærere seg til paraden som skal gå over is og holke ned til plassen bak det blå huset.

Skolen er full av egyptere med hieroglyfer på klærne denne dagen, og grekere i togaer, vikinger med horn på hjelmene, lofotfiskere med oljehyre, prinsesser, prinser, japanere i kimono, fotballspillere, slalåmkjørere, pirater og troll. Men den som har det fineste kostymet av alle, er læreren som har kledd seg ut som rastafarimannen fra Japp-reklamen. Kostymet er komplett, med parykk, luftige klær, og ikke minst selveste prikken over i-en: en japp i baklomma. Japp-mannen slentrer bekymringsløst omkring i skolegården med et stort glis om munnen mens han nynner til melodien fra reklamen.

Vi som sitter på med Tidsmaskinen denne dagen husker jappreklamen som om den gikk på TV i går. Gjør klar for et herlig gjensyn!

Motorstopp


Tidsmaskinen har stått til reparasjon i garasjen siden 22. juli. Det var som om alt det ubegripelige som skjedde den dagen tok hele kraften ut av doningen, som om den mistet pusten slik vi andre gjorde det der vi satt klistret foran TVen i stua med alle landets nettaviser slått opp på laptopen.

Mens den ene mer forferdelige nyheten fulgte den andre den fredagen, var alt jeg ville å hoppe inn i Tidsmaskinen og reise langt vekk. Til en tid der det som gjaldt var å ha de fineste glansbildene og den største serviettsamlingen, og å få riktig figur i kinderegget. Til Norge før 22. juli, til tiden før Norge mistet uskylden.

Den morgenen da vi våknet til et fullstendig skrekkelig antall omkomne, og de første groteske øyevitneskildringene ble publisert på forskjellige blogger på nettet, forsøkte jeg iherdig å sveive motoren i gang, men det var håpløst. Det var som om Tidsmaskinen prøvde å fortelle meg at nå er det viktig å være her, i nuet, og leve ut sorgen for at ikke fremtiden skulle falle fra hverandre. Så i stedet for å reise, ble jeg hjemme. For å tenne lys, legge ned blomster og holde hender.

Nå har det gått noen uker, og Tidsmaskinen er endelig i orden igjen. Ingenting blir noensinne som før, men vi skal ut på reise likevel. Med sommerfugler i magen og varme hjerter, akkurat som før, men med sorte sørgebånd rundt armen.

søndag 17. juli 2011

Atte Katte Noa

Mens sommern regner bort på Østlandet er det fint å kunne hoppe inn i Tidsmaskinen og ta en liten tur tilbake til de gyldne tider. I dag har vi havnet på slutten av åttitallet, og gjett hva som går på barne-tv i kveld! Det er så klart Atte Katte Noa med Per Inge Torkelsen. Og siden vi lever i disse digitale og magiske tider, kan dere se hele episoden under her. Enjoy!



mandag 4. juli 2011

Adidas kneppebukse

Vi har landet på siste halvdel av 90tallet, jeg er fjortis og går på ungdomsskolen. Det eneste som spiller noen rolle for tiden, er å være kul. Eller i alle fall å se kul ut. For som jeg har nevnt her tidligere, er det der med å være kul noe man er født med. Det vet jo alle, hallo liksom.

For ikke lenge siden kom en lokal frisør til skolen på jakt etter hårmodeller, og siden hele videregående var på klassetur den dagen, fikk han ta til takke med noen smårips fra ungdomsskolen. Jeg ble ett av nevnte smårips. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Spice Girls- sveis. Kort bak, langt foran, rødt bak, blondt foran. Ekstremt stilig, og gratis. Snakk om flaks!

Men av en eller annen grunn føler jeg meg ikke så kul som jeg hadde ønsket, tross den nye svissan. Jeg konkluderer med at det jeg virkelig mangler er en Adidas kneppebukse.

Det er flere i klassen som har den, og jeg er helt grønn av misunnelse. Denne åpenbaringen av en bukse har knapper langs begge beina, fra hoftene og ned til føttene. Ikke bare er den supertrendy, den er behagelig å ha på seg også. Det vet jeg, for jeg har nemlig prøvd et eksemplar på sportsbutikken i byen. Mamma bare ristet på hodet da jeg kom ut av prøverommet, liksom "herregud, for en kjedelig bukse". Hun skjønner tydeligvis ikke opplegget. Så enn så lenge har jeg ingen Adidas kneppebukse, for å si det sånn. 

søndag 3. juli 2011

Hunderfossen

Vi har landet i 1988, på Hunderfossen Lekeland nord for Lillehammer. Det er en varm sommerdag midt i sesongen, og over alt løper sommerkledte barn med svett lugg og store smil. Midt blant alle barna finner vi selvsagt Mie snart 4 år, på tur med mamma, lillesøster Kine, bestevenninne Karina og hennes mamma, fotografen.
Hunderfossen er paradis for de som snart er fire år, for her er det så mye rart man kan få være med på. Mamma har pakket trillevognen full av nødvendigheter - blant annet Kjeft - og nå får vi hilse på en liten geitekilling!
Karina og jeg har matchende outfits, som seg hør og bør når man er bestevenninner. Alt er koordinert til hver minste detalj, vi har til og med lik pynt i håret! Vi kjører minitog og har aldri hatt det kulere.
Vi er faktisk også så heldige at vi får kjøre toget helt aleine! Det er fordi vi har opparbeidet oss utrolige lokfører-skills i det siste.
Så er det tid for å teste ut gravemaskinskillsa, mens mamma og Kine venter tålmodig i bakgrunnen:
Vi graver ikke bare i sanden, men også i gullgraver-renna. Vi finner ekte gull, altså! Utrolig spennende!
Så sykler vi på trehjuling på trehjulingbana, jeg merker at jeg har litt korte bein for doningen, men det går så vidt likevel. Det skumleste med hele greia er alle de store guttene som også sykler omkring på bana.

Til slutt kommer dagens høydepunkt, nemlig tur på hest!
Mens jeg er litt nervøs, tar Karina ridningen med stoisk ro. Hun inntar en nokså avslappet og tilbakelent stilling i salen:
Og slik er det å være på Hunderfossen den sommern man fyller fire. Var dere også på Hunderfossen da dere var små?

tirsdag 28. juni 2011

Darkwing Duck

Vi har landet tidlig på nittitallet, det er sommerferie og jeg er så ofte i Ankern og bader at håret mitt lukter klor uansett hvor mange ganger det vaskes. Jeg har badedraktskille på ryggen og skrubbsår på knærne, og nå sitter jeg i stua hos Tante og Onkel, klar for dagens dose Disney.

På denne tiden har de sluttet å lage nye episoder av Ole, Dole og Doffen på Eventyr, men til gjengjeld har Disney laget en spin-off-serie som er minst like kul, nemlig Darkwing Duck.

Superhelter er generelt innmari kule, men Darkwing Duck tar alle bløtkaker. Han er, som mange superhelter, vanlig person om dagen, og superhelt om natten. Han har lilla kappe, maske og hatt, har flere utrolig stilige (og matchende) kjøretøy, og har verdens kuleste motto: "Nu blir vi farliga!" (Ja, for han er så klart svensk, han også. Just som alla dom andra Disney-figurerna!)

lørdag 25. juni 2011

Polaroidkamera


Vi har landet i forrige uke, utenfor en bruktbutikk i en bydel i Birmingham. Mie 26år står på fortauet med en langbeint kavaler, og titter nysgjerrig på vindusutstillingen bak den nyvaskede ruta. Det står flere kamera oppstilt der inne, og midt i blant dem troner et autentisk Polaroidkamera, Supercolor 635. 

Kameraet vinker til oss fra en tid jeg er for ung til å huske, en tid da konseptet instant photo hadde fått en ny vår og en rekke nye og moderne instant-kamera ble lansert. Dette var før digitalkameraenes inntog, en tid der man knipset et bilde og ikke fikk se det ferdige resultatet før filmen ble fremkalt flere uker senere. Er et rart polaroidkameraet ble en hit?


 Jeg vet at det er snakk om tidlig på åttitallet, og selv om jeg ikke var påtenkt en gang på denne tiden, snakker polaroidkameraet til meg gjennom ruta. "Gi meg et nytt hjem, så skal jeg gjøre deg lykkelig!" Slik gikk det til at det engelske vintagekuppet fikk bli med hjem til Norge. Etter et lite søk på nettet fant jeg ut at min nye kameravenn sannsynligvis er omtrent like gammel som meg, og snart veteran. Er det rart jeg blir mo i knærne?

Og mens jeg ventet på toget til flyplassen oppdaget jeg forresten at Polaroid har lansert en ny, liten boble av et kamera, som tar polaroidbilder i kredittkortformat:

Nå spås instant-photo-kameraene nok en ny vår, for det vandrer en hel generasjon nostalgikere der ute som i stadig større grad ser sjarmen i et kamera som kan produsere fotografier på papir - og dét på bare et par sekunder.

(Bildene er linket)

fredag 24. juni 2011

Born in the 80s. Lived for the 90s.

For øyeblikket står Tidsmaskinen parkert utenfor lærerhøgskolen på Hamar, for inne på høgskolebiblioteket sitter kapteinen på skuta begravd i bøker om Midtøsten mens hun hamrer iherdig på tastaturet. Setning for setning skal en masteravhandling produseres, berget av bøker vokser og tiden renner snart ut, og da blir det mindre tid til tidsreiser enn man skulle ønske.

Men fortvil ei! Jeg har samlet noen virtuelle godbiter i en egen mappe på kompjuteren, og nå skal de endelig! komme til nytte. Mens jeg svetter over historiebøkene kan dere glade feriemennesker kose dere med nostalgibloggen Don't Look Back in Anger med mottoet: Born in the 80s. Lived for the 90s. Den har riktignok stått stille i over ett år, men arkivet er fullt av glitter og juveler. Så lover jeg å ta dere med på tur så snart jeg får tid til en velfortjent pause.



*Bildene er linket.


tirsdag 14. juni 2011

Kjeft og camping '89

Sommern er lukten av badeball, den sprettne, hule spjoing!-lyden av badeball, og det svevende, luftige synet av badeball gjennom lufta før den treffer vannoverflaten og seiler rolig utover mot dypet. Sommern er tynne sugerør gjennom et lite hull øverst på Kjeft-boksen, og saftsøl på hendene når man holder boksen litt for hardt. Den er sitteunderlag med solkremflekker, og gummistøvler hvis det regner, og redningsvest i kanoen og tunge åretak. 

Noen ganger er sommern iskaldt badevann og lange strender med steingrunn, og noen ganger er den grillfest på hyttetunet og kanskje hundre nye myggestikk om dagen. Den er bestevenninner på tur, og bilbingo i baksetet. Veldig ofte er sommern skrubbsår på kneet etter at man har tryna på sykkel, eller matpakke og is på en rasteplass langs veien etter mange, lange timer i bil. 

Sommern er Danmark, den er Vestlandet og Hytta, den er Hunderfossen og Ankerskogen og Lollipop og Kjeft. Og den varer og varer, den sommern når man skal bli fem, og det tar nesten hundre år før det blir slutten av August. Men da er til gjengjeld sommeren bare Bursdag, og pakker og brus og is. Så på mange måter er det verdt det.


lørdag 11. juni 2011

Magic Diaper Babies

Vi har landet et sted tidlig på nittitallet, en tid hvor striper og lyse dongeriskjorter med blanke trykk-knapper er in. Uendelig mye kult ser lyset dette tiåret, og vi som er barn blir presentert for nye fantastiske leker hele tiden. En greie som er hipt og kult for tiden, er ting som skifter farge når man putter dem i kaldt vann. Hjemme hos oss har vi lekebiler som går fra lilla til grønt i kaldt vann, og fra grønt til lilla i varmt vann. Det er helt utrolig kult!

Når Galoob introduserer Magic Diaper Babies en gang tidlig på nittitallet, får denne fargeskiftingen en helt ny mening: når man kjøper en pakke får man en baby med hvit bleie, og for å vite om det er gutt eller jente må man dyppe babyen i kaldt vann. Blir bleien rosa er det en jente, blir den blå er det en gutt! Hallo, det er jo helt fantastisk!


Det kjøres hardt på med reklame for alle leker på nittitallet, og Magic Diaper Babies er intet unntak. Med fengende melodier og kjempeglade barnefjes taler disse reklamene direkte til meg. Jentene i reklamen ser ut som de aldri har hatt noe morsommere å leke med enn disse babyene. Er det rart jeg bare ha dem?  




fredag 10. juni 2011

Allsang i bilen

Det er tidlig på nittitallet, og familien har nylig økt fra fem til seks. Vi har flyttet inn i et større hus for å få plass til alle sammen, og fyller nesten hele langbordet når vi spiser middag. Vi fire barna kjenner ikke til noen annen hverdag, og synes det er helt normalt å være mange, alltid. Vi tar med oss venner hjem fra skolen og barnehagen og bidrar til at hjemmet vårt blir kjent i nabolaget som "huset med de mange barna i".

Siden vi er så mange at vi ikke får plass i en vanlig personbil, har mamma og pappa kjøpt en Toyota, modell F. Den har skyvedør og rommer med litt godvilje fire barn (under tolv år) i baksetet, med ekstra sele. Pappa har skjært til en skumgummimadrass og lagt i setet sånn at det er behagelig å sitte der. I tillegg har vi et megastort bagasjerom til alt vi må ha med når vi skal på tur, og selvsagt har vi også kassettspiller og radio. Hva mer trenger man? Toyotaen legger selve grunnlaget for barneflokkens ubegrensede entusiasme for bilturer: selv tjue år senere elsker vi alle fire å kjøre bil.

Vi hører på mye forskjellig i bilen, både barnemusikk og pappamusikk. Når pappa får velge blir det mixed tape, og sangene han spiller skal komme til å vekke gode barndomsminner i flere tiår fremover. Vi kan for eksempel alle denne sangen utenat, på norwenglish:

torsdag 9. juni 2011

Facebook i 1997: vinner av konkurransen



Det er tid for trekning av beste Facebookstatus '97! Det har vært hard konkurranse om førsteplassen, med mange kreative, festlige og ikke minst særdeles tidsriktige bidrag. Juryen har likevel klart å plukke ut en klar vinner som vil få tilsendt tidenes nostalgipremie i posten! Her er alle bidragene:

BitteLittForLiten_87:
- Alle barna får se Titanic på kino, untatt Kine for mamma'n vikke blime!

FjortizFniz_84:
- Har sett Titanic for 3. gang på kino nå. Leo er sååå kjekk! Hvorfor må han dø hver gang?!?!
- Mmm-bop!
- Vasket 501-buksa mi, og den krympa i beina. KRISE!!!

LettetSjel:
Jeg har fått hår på tissen! Bedre sent enn aldri!

SpiceGirlsBabe_84:
- Spice Girls 4ever! Nei, dæm ska faktisk ikke splittes! Love, peace & girl power!!!

Passion4Fashion:
- ny fruit-of-the-loom-genser, hvor kult er ikke dét?!??!?!? hihi <3 <3 <3

Russejente_97:
- Ka e klokka? Drekka'ti!
- I'm a barbie girl... in a russeworld..
- Mentos fresh and full of life... gjett kæm som hoppa gjennom baksete på en bil på rødt lys da...hahaha...




Vinneren er markert i GRØNT over, gratulerer! Send kontaktinfo til miestidsmaskin(at)gmail.com asap, så sendes premien din vei per post! :) 

fredag 3. juni 2011

Mobil

Vi har landet i 1999, det siste året før millennium 2000 skal kaste oss alle ut i en verden full av flyvende biler, klær i knitrende aliminiumsstoff, antenner på hodet og skateboards som bare svever over bakken, helt uten hjul. Jeg er konfirmant dette året, og jeg konfirmerer meg borgerlig slik som typ 80% av Hamars konfirmanter gjør. 

Vi går på møter i flere uker, lærer om etikk og moral og får se en utrolig teit tegnefilm om sex, og så får vi konfirmasjonsbevis i en pompøs seremoni i kulturhuset. Etter seremonien reiser vi hvert til vårt for å feires, og vi får konfirmasjonsgaver i fleng. Jeg får tidenes stereoanlegg, og penger og smykker og alt mulig, men aller heldigst er Nalina, for hun får det kuleste av alt: en motorola mobiltelefon!

Jeg får sommerfugler i magen, faktisk, når Nalina viser meg mobiltelefonen. Fra nå av kan hun nås hvor som helst, når som helst, og hun kan til og med sende sms, tekstmeldinger! Motorolaen har forskjellige ringelyder man kan velge mellom, og man kan også lagre kontakter med navn og telefonnummer på den.  Det tar meg kanskje to sekunder å bestemme meg for hva jeg skal bruke litt av konfirmasjonspengene mine på: en mobiltelefon, selvsagt!
Sjansen byr seg raskt, for på 7eleven ved stasjonen har de et rimelig fantastisk tilbud: en hipp og kul Ericsson GA 628 med kontantkort til 999,- kroner. Nina, Mari og jeg står bak hverandre i kø på 7eleven for å kjøpe telefon, og kommer ut igjen med hver vår lille boks. Fra nå av er vi mobilbabes, herregud så kult!

Ericsson GA 628 har et bittelite display hvor man bare kan se et par ord om gangen når man mottar sms. Man må bla til høyre og venstre for å lese, det er veldig praktisk og enkelt. I tillegg følger det med forskjellige deksel, så man kan gjøre mobilen mer personlig. Genialt! Hele kvelden ligger jeg i senga og sjekker ringelydene, om og om igjen. Jeg sender meldinger til venninnene mine om absolutt ingenting, og jeg har aldri følt meg kulere.



Nå begynner ungdomsstiden min for alvor, og snart sender jeg sms med ca ti forskjellige gutter rundt om i landet, som jeg ikke aner hvem er. Som regel er det venner av venner, og deres venner igjen, og Nalina og jeg får på mysisk vis tak i koder som gjør at vi kan sende meldinger gratis. Det revolusjonerer vår mobilmania, og vi blir sms-gale for alvor. Mamma fnyser av min mobilmania, og erklærer dypt og hellig at hun aldri skal skaffe seg mobiltelefon - for en totalt unyttig greie!

Mobiltelefonene våre utdateres raskt, og vi skaffer oss nye modeller. Når Nokia 3210 kommer, finnes det knapt noe kulere. Det populære spillet Orm er blitt enda bedre på denne modellen, nå kan ormen krype ut av bildet og komme inn igjen på andre siden av skjermen, det er helt fantastisk. I tillegg kan man få gjennomsiktige deksler til Nokia 3210, og det gir telefonen tidenes kuleste utseende.
Så innføres de første mobilene med polyfonringetoner, og jeg kjøper Siemens C56. Den slår alle tidligere telefoner, for hvis man vil, kan man ha en katt som mjauer, eller en hest som vrinsker, som meldingslyd! 

Vi vet at det finnes mobiler med fargeskjerm, og hører rykter om at de har mobiler med kamera på i Japan, men vet ikke helt om vi skal tro på det. Kamera på mobilen, liksom. Særlig. Vi fantaserer om mobiltelefoner med ekte sanger som ringetoner, hvor kult hadde ikke dét vært? Da kunne man hatt yndlingssangen sin som ringetone, herregud. Men det er jo ganske lite sansynlig at det kommer til å komme, liksom. 

torsdag 2. juni 2011

Nattasang - Danse mi vise

Dagen går av scenen til stående applaus, og i det folk tar på seg jakkene og beveger seg mot utgangsdøren, smilende og med magen full av popcorn, kommer Kvelden. Mens Dagen tar av seg kostymet og fjerner sminken på bakrommet, senker Kvelden lyset i salen og feier gulvet mellom stolradene. Han samler tomflasker og godteripapir, og sørger for at alle setene er flippet tilbake, fra første til siste rad. Så tømmer han søppelbøttene ved utgangen og låser døren før han går, og nøkkelen gir han fra seg til Natta som er kommet for å overta.

Og i det øyeblikket nøkkelen overleveres, ligger to små jenter under en varm dyne og venter på at pappa skal synge en nattasang for dem. Så blir det stille i rommet, og mens Natta tar på seg uniformen, er pappas fine stemme og "Danse mi vise" alt vi hører.


Danse mi vise

(Hør den på Spotify her.)

Vinden blæs synna, og vinden blæs norda
lyset og skuggen er syskjen på jorda
Sommarn er stutt, og vintern er lang
Danse mi vise, gråte min sang

Innunder yta glir moldmørke årer
Blåveisen blømer i gråbleike vårer
Livstrua bryt gjennom tele og tvang
Danse mi vise, gråte min sang

Friarar er vi, om vona er lita
Nynn om 'a Berit, så får du 'a Brita
Drøm på din sten at du sit på et fang
Danse mi vise, gråte min sang

Somme er fattige, somme er rike
Bare tel slutt er vi jamsis og like
Vegen er lystig, og vegen er vrang
Danse mi vise, gråte min sang

- Einar Skjæraasen -

onsdag 1. juni 2011

Flukten fra Dyreskogen


Vi har landet i 1993, på en forblåst og klissvåt dag i oktober. Det har regnet i bøttevis i flere dager, og på skolen har hvert friminutt blitt brukt til å lage store demninger i skolegården. Hjemme hos Mie er gangen full av gummistøvler, og det drypper av regntøyet som henger til tørk. Det er høst, det er mørkt, og hva er vel koseligere enn å sitte innendørs med ostesmørbrød på tallerkenen og kakao i koppen når det er slikt ruskevær?


Inne i stua sitter hele søskenflokken benket, klar for barne-tv. Det er tid for en episode av en serie som gjør seg aller, aller best på regnversdager som denne, nemlig Flukten fra Dyreskogen.
Flukten fra Dyreskogen handler om en gjeng med dyr som legger på flukt når skogen de bor i blir ødelagt av menneskene. Nå er de på vei til Hjorteparken, og det blir en lang og strabasiøs ferd. Men ikkje få panikk! Flokken har nemlig dyktige ledere som Rev og Grevling, så selv om det er farlig til tider, så går det som regel bra. 

Serien er egentlig engelsk, men i Norge dubbes den til nynorsk. For oss Østlandsbarn gir det serien en fabelaktig eventyrstemning. Her er åpningsvignetten:


tirsdag 31. mai 2011

Fruit of the Loom

La meg først få fortelle litt om meg selv. Jeg heter Mie, er 13 år og har hoppet over sjuendeklasse og begynt rett i åttendeklasse. Det høres litt kulere ut enn det er, det er bare klassetrinnene som har skiftet navn på grunn av en reform. Uansett går jeg på ungdomsskolen, og det føles helt likt som å gå på barneskolen, vi har bare flyttet til klasserommet over gangen. 

Hvis dere vil vite hva som er kult for tiden, så er det merkeklær. Alle de kule har hettegensere fra Fruit of The Loom, eller Frukt fra Lom som vi kaller det. 
Det er litt sånn at de som ikke har fruit-of-the-loom-genser ikke er særlig kule. Derfor er det ganske viktig, egentlig, å ha en. Mamma skjønner ikke poenget med merkeklær, de er skikkelig dyre og "alt man betaler for er det bittelille merket", sier hun. 

Det er rimelig tydelig at mamma aldri har hatt på seg en ekte fruit-of-the-loom-genser, for hvis hun hadde prøvd en selv ville hun ha visst hvor utrolig myke de er på innsiden når de er nye, og hvor behagelig de er å gå i. 
Dessuten er det jo mote, og "in". Nesten alle i klassen har en hettegenser fra fruit-of-the-loom, og heldigvis har jeg klart å mase meg til å få en jeg også, så jeg slipper å være helt "ut". Det viktigste for tiden er altså å passe inn, men det skal jeg love dere at jeg ikke sier høyt. Alle vet at det å være kul, det er noe du bare er født med, liksom, man kan ikke kjøpe kulhet for penger. Men jeg håper litt på at det går an likevel, og krysser fingrene for at jeg på magisk vis blir kul med en gang jeg trekker fruit-of-the-loom-genseren over hodet. 










torsdag 26. mai 2011

Casino

I disse Paradise Hotel-tider er det lett å glemme at det har funnes en tid da alt som skulle til for å underholde Kari Nordmann var et godt, gammelt gameshow med litt glitter og stas. Det har funnes en tid der konseptet kamera-i-hvert-eneste-rom-til-og-med-i-dusjen var totalt ukjent, og ingen ante at det kom til å bli daglig kost med sex på tv.

Jeg synes det er vår oppgave som glade 80-tallsbarn å bevare minnet om et langt mer uskyldig tv-konsept for de yngre generasjoner. I dag har jeg derfor gravd frem et nydelig lite klipp fra Casino på TVNorge, fra den første gangen en deltager vant et helt hus. Og jeg vil at dere skal ta en god titt på publikum, kjære lesere, og se hvor uhemmet glade de blir på den heldige damen sine vegne, og vite at sånn var tv-underholdningen da vi vokste opp. Når noen vant, nøyde ikke publikum seg med litt aplaus. I stedet gikk de totalt av skaftet, som om det var de selv som hadde vunnet. Nydelig!

onsdag 25. mai 2011

Annie

Det er mørkt når Tidsmaskinen sakker farten og det er land i sikte. Vi svever rolig over en travel motorvei utenfor hovedstaden, og tidsuret forteller oss at vi befinner oss i 1991. Plutselig blir vi på magisk vis dratt inn i en bil som suser forbi nede på veien, og i baksetet sitter våre kjære venner Mie og Kine. De synger med på den splitter nye kassetten som surrer og går i bakgrunnen: deeet kommer en dag, i morgen! Du må tro og håpe at i morgeeen, blir det sol!

Vi har akkurat vært i Oslo for å se verdens fineste musikal: Annie!

Jeg er syv år gammel, og har sittet som trollbundet hele kvelden mens de fantastiske barneskuespillerne har sunget seg gjennom hele forestillingen. Jeg kjenner det i magen, at jeg skulle ønske at jeg var en av dem, en av de fattige, foreldreløse jentene på scenen! Ja, jeg skulle ikke ønske at jeg var foreldreløs og fattig altså, men skuespiller, det hadde vært noe!


Tenk å få tilbringe livet på en scene! Tenk å få synge og danse og være selveste Annie! Åh, jeg kjenner det kiler i magen. I pausen får Kine og jeg kjøpe kassetten fra musikalen, sånn at vi kan høre alle sangene hundretusen ganger og lære oss tekstene utenat. Det er helt fantastisk! Vi får også hver vår Annie-linjal, og en rød, stor button med logoen på:

Det er toppen av lykke, og jeg er helt Annie-frelst. Når den gamle Annie-filmen fra 1982 vises på Sagatun kino på Hamar noen år senere, sitter jeg selvfølgelig i salen. Alle sangene er på engelsk, men det gjør ingenting. "Theee sun will come out, tomorrow! Bet your bottom dollar that tomorrooow there'll be sun!"


Så suser tjue år avgårde, og jeg finner den gamle Annie-nåla i en boks på loftet. Etter et kjapt søk finner jeg alle sangene fra Annie-kassetten på verdensveven, der de synger på norsk. For at dere også skal få høre den, har jeg lagt den ut på Spotify her. Og her er den fantastiske traileren til den originale filmen fra 1982. Enjoy!

tirsdag 24. mai 2011

Den trofaste tre-anda

Hjemme hos mamma bor en liten tre-and i sin beste alder. Han har sixpence med dusk, og er litt slitt i kantene og litt sjanglete blitt, men han har magiske evner. Han bærer på masse minner, og fungerer som en tidsmaskin bare man ser på den, bare hør her:


Shwoooooing! Vi har landet i 1985, det er høst og bladene på trærne har begynt å skifte farge. Vi befinner oss i Volda, og Mie 1år har akkurat lært seg å gå. Nå vakler hun omkring i stua med treanda på slep, hånden knyttet hardt rundt den lille, røde plastikkplaten ytterst på snoren. Anda er ung og fresh i disse dager, og ruller stødig etter det lille mennesket. Den takler fint å bli slengt borti veggen når Mie runder et hjørne, en ripe i lakken har vel aldri skadet noen?



Vips! Vi spinner avgårde og lander i 1988, på sensommeren denne gangen. Vi er ute på verandaen, og lille Kine 1år øver seg på sin nylærte forflytningsmetode. Med nye sandaler på beina stabber hun omrking på verandagulvet uten problemer. Anda følger lydig etter, han har fått noen nye skrammer siden sist, og er ikke fullt så glansfull i lakken, men han er like trofast som før. Der Kine går, går også han.


Swoooosj! Vi lander i november i 1990, det er snø ute og isroser på ruta. Inne i stua flyr lille Jørgen 1år rundt på sklisokkene sine, og bak ham vagler treanda i en imponerende fart. Hjulene ruller som før, og vingene flakser i takt, og selv om det har blitt noen møter med veggen siden sist, er anda like glad som før. Jørgen setter fart, og anda følger etter.



Så lander vi i 1992, på ettårsdagen til Johanne. Hun er tidlig ute og kan gå allerede, med en spesiell snu-teknikk. Hun setter det ene benet i bakken, og sparker fra med det andre til hun har snudd seg helt rundt. Den trofaste treanda har mistet litt maling her og der, og hodet sitter litt løst, men den er fremdeles med i svingene. Johanne legger ut på tur fra kjøkkenet til stua, og anda henger på.

I årene som har gått siden 1992 har anda fått sust fra seg i stua med Kine sine små sønner også, men nå bor den på hylla. I sommer skal heldigvis familiens nyeste lillegutt lære seg å gå, gjett om anda gleder seg!

mandag 23. mai 2011

En liten påminnelse



Jeg vil bare minne om den framifrå konkurransen hvor man kan vinne verdens søteste lille pose med klinkekuler, blant annet. Alt du trenger å gjøre, er å bli fast passasjer i Tidsmaskinen, og fortelle hva statusen din ville vært dersom Facebook hadde eksistert i 1997! Besøk konkurranseinnlegget her og legg inn din status, da vel :)

Her er et par av de svært så tidsriktige statusene jeg har fått inn så langt:

Hilde: Spice Girls 4ever! Nei, dæm ska faktisk ikke splittes! Love, peace & girl power!!!
Kristine: ny fruit-of-the-loom-genser, hvor kult er ikke dét?!??!?!? hihi <3 <3 <3

søndag 22. mai 2011

Madicken på Junibakken

Det er en herlig, varm sommerdag et sted på begynnelsen av nittitallet når vi lander. Vi har kommet til fjells, og befinner oss ute på tunet mellom alle de små husene på hytta. Langs tømmerveggen utenfor "stallen" står to små jenter og pusser tenner, de har begge langt, bustete hår og lange nattkjoler på. De pusser så skummet spruter, og holder på å le seg ihjel. Det er Mie 6år og Kine 3år som holder på med kveldsstellet.

Vi ser på hverandre mens vi pusser, og begge vet vi hvem vi ligner på. Vi er én stor og én liten, én som er sjefen og én som er litt sånn side-kick, og vi er én med lyst hår og én med mørkt. Vi er de norske versjonene av Madicken og Lisabet, så klart!
Det eneste som ikke stemmer, er at den ordentlige Madicken har lyst hår mens lille Lisabet har mørkt. Hos oss er det nemlig omvendt, men det bryr vi oss ikke om. Uten å helt forstå det, kjenner jeg en herlig følelse av tilhørighet der jeg står i kveldssola med tannbørsten i hånda. Jeg titter inn i et gyllent, smilende ansikt med melketenner og tannkrem rundt munnen, og vet at den jenta der er jeg storesøster til, og det er ramme alvor. Såpass skjønner jeg enda jeg bare er 6 år.

Sånn har det alltid vært, helt siden lille Kine ble gjemt under trappen i barnehagen av en slem gutt da vi var 5 og 2 år gamle. Da visste jeg at det var mitt ansvar som Madicken å redde henne. Uten at jeg skjønner det selv, speiler jeg forholdet vårt, mellom storesøster og lillesøster, i forholdet mellom Madicken og Lisabet. Vi er kanskje litt mindre rampete, men vi passer på hverandre på akkurat samme måte.

Nå står vi her, barbeint på de kalde steinhellene, og vet ikke at om en tjue års tid så skal filmene om Madicken og Lisabet bli verdens beste tidsmaskin for oss to, og de skal ta oss tilbake til akkurat dette øyeblikket og gi oss sommerfugler i magen.

fredag 20. mai 2011

Kamilla og Tyven

Vi lander en sommerdag i 1992, det er sommerferie og dagen varer en hel evighet, så lenge at jeg ikke rekker å se mørket. Det er lyst når jeg står opp og lyst når jeg legger meg, og når jeg våkner har fuglene satt i gang koret sitt for lengst.

I dag har jeg overnattingsbesøk av Nalina, og vi har leid film. Det er utrolig stor stas, for vi har ikke videospiller hjemme, så vi har måttet leie en på Ajerkiosken. Nå sitter vi på gulvet foran TVen mens pappa åpner den store, sorte plastkofferten som videospilleren ligger i. Han passer på at kofferten ligger riktig vei, og kobler alle ledningene til TVen. Så tester han systemet ved å sette inn videokassetten vi har leid, og det fungerer som ei klokke. Men før vi kan se filmen, må vi spole den tilbake, for det har de selvfølgelig glemt å gjøre, de som har leid den før oss.

Så er det klart. Vi har valgt en av de fineste filmene i verden: Kamilla og Tyven fra 1988.


Jeg har sett den flere ganger allerede, og vet at den handler om foreldreløse Kamilla som smugles ut av huset hun bor i av onkelen sin når den slemme tanten vil sende henne på kostskole i Danmark.


Hun må ta toget helt alene til søsteren sin i Engstad, men blir overfalt av noen rakkerunger mens hun venter på toget. Ut av intet kommer Sebastian henne til unsetning. Han banker opp de slemme ungene, og tar Kamilla med seg rundt i byen så hun slipper å vente alene på toget.


Sebastian spilles av Dennis Storhøj, og er kanskje verdens kjekkeste mann. Jeg er bare åtte år, men skulle ønske jeg var i Kamilla sine sko, for se hvor snill Sebastian ser ut! Han tar Kamilla med på restaurant, og det ender med at Kamilla mister toget og må gå hele den lange veien til Engstad. Heldigvis blir Sebastian med henne.

Det viser seg etter hvert at Sebastian er en tyv med mange små tyverier på samvittigheten, men Kamilla sverger på at han egentlig er snill.


Og det er han jo, han er verdens snilleste. Han bestemmer seg til slutt for å la seg arrestere slik at han kan gjøre opp for seg og sone straffen sin for så å komme ut som en fri mann. Det er. så. vakkert!


Jeg er Kamilla og Tyven - frelst, og resten av kvelden og hele sommerferien går jeg rundt og nynner på Kamilla og Tyven-sangen: "Hvem er din nye venn, Kamilla? Er det en som du kan stole på? Er det en du kan ta trygt i hånden når veien synes håpløst lang å gå?".

Kamilla og Tyven seiler inn på listen min over topp ti filmer i hele den vide verden. Så spinner nesten tjue år avgårde, og enda så mange filmer jeg rekker å se på den tiden, så står Kamilla og Tyven fremdeles på listen i 2011. Sangen fra filmen kan dere høre i Tidsmaskinens Roadtrip Mix her. Og under er Kamillas aller første møte med verdens kjekkeste mann, Sebastian. Enjoy!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...