Kronespill

Vi har peilet tidsmaskinen inn på året 1995, og har landet på en av disse skjeldne dagene hvor hele femteklasse har tatt bybuss fire over kommunegrensa for å ha svømming i Ankerskogen svømmehall. Nå står vi i kafeteriaen med svømmetøyet i en bag over skulderen, vått hår som lukter klor, og skrukkehud på fingrene, og ser på at Thorbjørn spiller kronespill.

Kronespillet har en slags aura av spenning rundt seg, særlig for oss med ukelønn på ca ti kroner. Her har man muligheten til å satse én krone og vinne sju! Hvis man er riktig heldig kan man altså øke ukelønna fra ti til søtti kroner. Jeg mener, teoretisk sett. Denne lille trekassen lover rikdom, og jeg kjenner det langt nedi magen. Thorbjørn setter ei krone i myntinnkastet, trekker pekefingeren fra og gir den lille sølvringen et nøye overveid knips. Krona spretter inn i kassen, seiler over de fire første lukene og går rett hjem i den midterste: yess!! Thorbjørn jubler og sanker inn sju blanke enkroninger. 

Det første kronespillet kom til Norge i 1937, men det skal sakte men sikkert tas ned fra veggene når staten bestemmer seg for å innføre nye kronestykker med hull i i 1997. Spillautomater med blinkende lys og bilder av kirsebær, jokere og bjeller skal ta over, med større gevinster og mer fart og spenning. Snart skal kronespillet bare finnes hjemme hos spesielt interesserte, og vi som husker hvor magiske disse trekassene var, skal velte oss i nostalgi når kronespillet lanseres i digital versjon på internett. Magisk!

Bursdagsselskap

Det er tidlig om morgenen den 26. august 1988. Jeg våkner først av alle i hele huset med verdens største sommerfugler i magen. Jeg har bursdag! Jeg kjenner det i hele kroppen at jeg har blitt fire år over natta, og det føles så mye voksnere og finere enn tre-og-et-halvt, som var alderen min i går kveld da jeg la meg. Jeg har blitt stor - endelig! 

To dager senere har mamma og pappa stelt i stand bursdagsselskap for meg, og én etter én ringer gjestene mine på døra. Jeg har invitert søskenbarn, onkler, tanter og besteforeldre, i tillegg til kompisene mine, som tilfeldigvis er barna til venner av mamma og pappa. De voksne sitter ute på terrassen, mens barna får sitte ved barnebordet inne.

Mamma, pappa, Kine og jeg har pyntet i leiligheten, med duk på bordet, gøyale papptallerkner og fargerike serpentiner i lampa og over alt. Alle gjestene mine får partyhatter, og jeg får ha gullkrona, så klart. Jeg er jo bursdagsprinsessen!

Mamma har laget både sjokoladekakeslott og gelétog, som seg hør og bør når det er bursdagsbarn i huset. Begge kunstverkene er fulle av godtepynt, og er så fine at det nesten ikke går an å spise dem. Men vi gjør det likevel, nam nam!

Onkel har selvfølgelig også fått plass ved barnebordet, det er det ingen av oss barna som stusser over. Onkel og jeg har bursdag på samme dag, så det er bare naturlig at vi feirer sammen. Dessuten er jeg rimelig sikker på at Onkel ikke fyller noe særlig mer enn fire år han heller... han passer godt inn ved barnebordet:

Vi har fått rød festbrus som fungerer som bordkort med navnelapper på, og det smaker herlig søtt og sprudlende. Etter at vi har spist så mye sjokoladekake og gelé som vi bare orker, går vi ut på verandaen hvor mamma blåser opp ballonger til alle sammen.



Vi holder oss for ørene og er spente på om ballongen kommer til å sprekke. Vi leker ballongleken og koser oss i mange timer, og når kvelden kommer og alle har dratt hjem, legger jeg meg med verdens fineste følelse i magen, bursdagsfølelsen man har når man fyller fire år. Ubeskrivelig!

Atte Katte Noa

Mens sommern regner bort på Østlandet er det fint å kunne hoppe inn i Tidsmaskinen og ta en liten tur tilbake til de gyldne tider. I dag har vi havnet på slutten av åttitallet, og gjett hva som går på barne-tv i kveld! Det er så klart Atte Katte Noa med Per Inge Torkelsen. Og siden vi lever i disse digitale og magiske tider, kan dere se hele episoden under her. Enjoy!

Hunderfossen

Vi har landet i 1988, på Hunderfossen Lekeland nord for Lillehammer. Det er en varm sommerdag midt i sesongen, og over alt løper sommerkledte barn med svett lugg og store smil. Midt blant alle barna finner vi selvsagt Mie snart 4 år, på tur med mamma, lillesøster Kine, bestevenninne Karina og hennes mamma, fotografen.

Hunderfossen er paradis for de som snart er fire år, for her er det så mye rart man kan få være med på. Mamma har pakket trillevognen full av nødvendigheter - blant annet Kjeft - og nå får vi hilse på en liten geitekilling!

Karina og jeg har matchende outfits, som seg hør og bør når man er bestevenninner. Alt er koordinert til hver minste detalj, vi har til og med lik pynt i håret! Vi kjører minitog og har aldri hatt det kulere.

Vi er faktisk også så heldige at vi får kjøre toget helt aleine! Det er fordi vi har opparbeidet oss utrolige lokfører-skills i det siste.

Så er det tid for å teste ut gravemaskinskillsa, mens mamma og Kine venter tålmodig i bakgrunnen:

Vi graver ikke bare i sanden, men også i gullgraver-renna. Vi finner ekte gull, altså! Utrolig spennende!
Så sykler vi på trehjuling på trehjulingbana, jeg merker at jeg har litt korte bein for doningen, men det går så vidt likevel. Det skumleste med hele greia er alle de store guttene som også sykler omkring på bana.

Til slutt kommer dagens høydepunkt, nemlig tur på hest!

Mens jeg er litt nervøs, tar Karina ridningen med stoisk ro. Hun inntar en nokså avslappet og tilbakelent stilling i salen:

Og slik er det å være på Hunderfossen den sommern man fyller fire. Var dere også på Hunderfossen da dere var små?

Polaroidkamera

Vi har landet i forrige uke, utenfor en bruktbutikk i en bydel i Birmingham. Mie 26år står på fortauet med en langbeint kavaler, og titter nysgjerrig på vindusutstillingen bak den nyvaskede ruta. Det står flere kamera oppstilt der inne, og midt i blant dem troner et autentisk Polaroidkamera, Supercolor 635. 

Kameraet vinker til oss fra en tid jeg er for ung til å huske, en tid da konseptet instant photo hadde fått en ny vår og en rekke nye og moderne instant-kamera ble lansert. Dette var før digitalkameraenes inntog, en tid der man knipset et bilde og ikke fikk se det ferdige resultatet før filmen ble fremkalt flere uker senere. Er et rart polaroidkameraet ble en hit?

 Jeg vet at det er snakk om tidlig på åttitallet, og selv om jeg ikke var påtenkt en gang på denne tiden, snakker polaroidkameraet til meg gjennom ruta. "Gi meg et nytt hjem, så skal jeg gjøre deg lykkelig!" Slik gikk det til at det engelske vintagekuppet fikk bli med hjem til Norge. Etter et lite søk på nettet fant jeg ut at min nye kameravenn sannsynligvis er omtrent like gammel som meg, og snart veteran. Er det rart jeg blir mo i knærne?

Og mens jeg ventet på toget til flyplassen oppdaget jeg forresten at Polaroid har lansert en ny, liten boble av et kamera, som tar polaroidbilder i kredittkortformat:

Nå spås instant-photo-kameraene nok en ny vår, for det vandrer en hel generasjon nostalgikere der ute som i stadig større grad ser sjarmen i et kamera som kan produsere fotografier på papir - og dét på bare et par sekunder.

(Bildene er linket)

Kjeft og camping '89

Sommern er lukten av badeball, den sprettne, hule spjoing!-lyden av badeball, og det svevende, luftige synet av badeball gjennom lufta før den treffer vannoverflaten og seiler rolig utover mot dypet. Sommern er tynne sugerør gjennom et lite hull øverst på Kjeft-boksen, og saftsøl på hendene når man holder boksen litt for hardt. Den er sitteunderlag med solkremflekker, og gummistøvler hvis det regner, og redningsvest i kanoen og tunge åretak. 

Noen ganger er sommern iskaldt badevann og lange strender med steingrunn, og noen ganger er den grillfest på hyttetunet og kanskje hundre nye myggestikk om dagen. Den er bestevenninner på tur, og bilbingo i baksetet. Veldig ofte er sommern skrubbsår på kneet etter at man har tryna på sykkel, eller matpakke og is på en rasteplass langs veien etter mange, lange timer i bil. 

Sommern er Danmark, den er Vestlandet og Hytta, den er Hunderfossen og Ankerskogen og Lollipop og Kjeft. Og den varer og varer, den sommern når man skal bli fem, og det tar nesten hundre år før det blir slutten av August. Men da er til gjengjeld sommeren bare Bursdag, og pakker og brus og is. Så på mange måter er det verdt det.

Nattasang - Danse mi vise

Dagen går av scenen til stående applaus, og i det folk tar på seg jakkene og beveger seg mot utgangsdøren, smilende og med magen full av popcorn, kommer Kvelden. Mens Dagen tar av seg kostymet og fjerner sminken på bakrommet, senker Kvelden lyset i salen og feier gulvet mellom stolradene. Han samler tomflasker og godteripapir, og sørger for at alle setene er flippet tilbake, fra første til siste rad. Så tømmer han søppelbøttene ved utgangen og låser døren før han går, og nøkkelen gir han fra seg til Natta som er kommet for å overta.

Og i det øyeblikket nøkkelen overleveres, ligger to små jenter under en varm dyne og venter på at pappa skal synge en nattasang for dem. Så blir det stille i rommet, og mens Natta tar på seg uniformen, er pappas fine stemme og "Danse mi vise" alt vi hører.

Danse mi vise

(Hør den på Spotify her.)

Vinden blæs synna, og vinden blæs norda

lyset og skuggen er syskjen på jorda

Sommarn er stutt, og vintern er lang

Danse mi vise, gråte min sang

Innunder yta glir moldmørke årer

Blåveisen blømer i gråbleike vårer

Livstrua bryt gjennom tele og tvang

Danse mi vise, gråte min sang

Friarar er vi, om vona er lita

Nynn om 'a Berit, så får du 'a Brita

Drøm på din sten at du sit på et fang

Danse mi vise, gråte min sang

Somme er fattige, somme er rike

Bare tel slutt er vi jamsis og like

Vegen er lystig, og vegen er vrang

Danse mi vise, gråte min sang

- Einar Skjæraasen -

Casino

I disse Paradise Hotel-tider er det lett å glemme at det har funnes en tid da alt som skulle til for å underholde Kari Nordmann var et godt, gammelt gameshow med litt glitter og stas. Det har funnes en tid der konseptet kamera-i-hvert-eneste-rom-til-og-med-i-dusjen var totalt ukjent, og ingen ante at det kom til å bli daglig kost med sex på tv.

Jeg synes det er vår oppgave som glade 80-tallsbarn å bevare minnet om et langt mer uskyldig tv-konsept for de yngre generasjoner. I dag har jeg derfor gravd frem et nydelig lite klipp fra Casino på TVNorge, fra den første gangen en deltager vant et helt hus. Og jeg vil at dere skal ta en god titt på publikum, kjære lesere, og se hvor uhemmet glade de blir på den heldige damen sine vegne, og vite at sånn var tv-underholdningen da vi vokste opp. Når noen vant, nøyde ikke publikum seg med litt aplaus. I stedet gikk de totalt av skaftet, som om det var de selv som hadde vunnet. Nydelig!

Den trofaste tre-anda

Hjemme hos mamma bor en liten tre-and i sin beste alder. Han har sixpence med dusk, og er litt slitt i kantene og litt sjanglete blitt, men han har magiske evner. Han bærer på masse minner, og fungerer som en tidsmaskin bare man ser på den, bare hør her:

Shwoooooing! Vi har landet i 1985, det er høst og bladene på trærne har begynt å skifte farge. Vi befinner oss i Volda, og Mie 1år har akkurat lært seg å gå. Nå vakler hun omkring i stua med treanda på slep, hånden knyttet hardt rundt den lille, røde plastikkplaten ytterst på snoren. Anda er ung og fresh i disse dager, og ruller stødig etter det lille mennesket. Den takler fint å bli slengt borti veggen når Mie runder et hjørne, en ripe i lakken har vel aldri skadet noen?



Vips! Vi spinner avgårde og lander i 1988, på sensommeren denne gangen. Vi er ute på verandaen, og lille Kine 1år øver seg på sin nylærte forflytningsmetode. Med nye sandaler på beina stabber hun omrking på verandagulvet uten problemer. Anda følger lydig etter, han har fått noen nye skrammer siden sist, og er ikke fullt så glansfull i lakken, men han er like trofast som før. Der Kine går, går også han.

Swoooosj! Vi lander i november i 1990, det er snø ute og isroser på ruta. Inne i stua flyr lille Jørgen 1år rundt på sklisokkene sine, og bak ham vagler treanda i en imponerende fart. Hjulene ruller som før, og vingene flakser i takt, og selv om det har blitt noen møter med veggen siden sist, er anda like glad som før. Jørgen setter fart, og anda følger etter.

Så lander vi i 1992, på ettårsdagen til Johanne. Hun er tidlig ute og kan gå allerede, med en spesiell snu-teknikk. Hun setter det ene benet i bakken, og sparker fra med det andre til hun har snudd seg helt rundt. Den trofaste treanda har mistet litt maling her og der, og hodet sitter litt løst, men den er fremdeles med i svingene. Johanne legger ut på tur fra kjøkkenet til stua, og anda henger på.

I årene som har gått siden 1992 har anda fått sust fra seg i stua med Kine sine små sønner også, men nå bor den på hylla. I sommer skal heldigvis familiens nyeste lillegutt lære seg å gå, gjett om anda gleder seg!

Madicken på Junibakken

Det er en herlig, varm sommerdag et sted på begynnelsen av nittitallet når vi lander. Vi har kommet til fjells, og befinner oss ute på tunet mellom alle de små husene på hytta. Langs tømmerveggen utenfor "stallen" står to små jenter og pusser tenner, de har begge langt, bustete hår og lange nattkjoler på. De pusser så skummet spruter, og holder på å le seg ihjel. Det er Mie 6år og Kine 3år som holder på med kveldsstellet.

Vi ser på hverandre mens vi pusser, og begge vet vi hvem vi ligner på. Vi er én stor og én liten, én som er sjefen og én som er litt sånn side-kick, og vi er én med lyst hår og én med mørkt. Vi er de norske versjonene av Madicken og Lisabet, så klart!

Det eneste som ikke stemmer, er at den ordentlige Madicken har lyst hår mens lille Lisabet har mørkt. Hos oss er det nemlig omvendt, men det bryr vi oss ikke om. Uten å helt forstå det, kjenner jeg en herlig følelse av tilhørighet der jeg står i kveldssola med tannbørsten i hånda. Jeg titter inn i et gyllent, smilende ansikt med melketenner og tannkrem rundt munnen, og vet at den jenta der er jeg storesøster til, og det er ramme alvor. Såpass skjønner jeg enda jeg bare er 6 år.

Sånn har det alltid vært, helt siden lille Kine ble gjemt under trappen i barnehagen av en slem gutt da vi var 5 og 2 år gamle. Da visste jeg at det var mitt ansvar som Madicken å redde henne. Uten at jeg skjønner det selv, speiler jeg forholdet vårt, mellom storesøster og lillesøster, i forholdet mellom Madicken og Lisabet. Vi er kanskje litt mindre rampete, men vi passer på hverandre på akkurat samme måte.

Nå står vi her, barbeint på de kalde steinhellene, og vet ikke at om en tjue års tid så skal filmene om Madicken og Lisabet bli verdens beste tidsmaskin for oss to, og de skal ta oss tilbake til akkurat dette øyeblikket og gi oss sommerfugler i magen.

Kamilla og Tyven

Vi lander en sommerdag i 1992, det er sommerferie og dagen varer en hel evighet, så lenge at jeg ikke rekker å se mørket. Det er lyst når jeg står opp og lyst når jeg legger meg, og når jeg våkner har fuglene satt i gang koret sitt for lengst.

I dag har jeg overnattingsbesøk av Nalina, og vi har leid film. Det er utrolig stor stas, for vi har ikke videospiller hjemme, så vi har måttet leie en på Ajerkiosken. Nå sitter vi på gulvet foran TVen mens pappa åpner den store, sorte plastkofferten som videospilleren ligger i. Han passer på at kofferten ligger riktig vei, og kobler alle ledningene til TVen. Så tester han systemet ved å sette inn videokassetten vi har leid, og det fungerer som ei klokke. Men før vi kan se filmen, må vi spole den tilbake, for det har de selvfølgelig glemt å gjøre, de som har leid den før oss.

Så er det klart. Vi har valgt en av de fineste filmene i verden: Kamilla og Tyven fra 1988.

Jeg har sett den flere ganger allerede, og vet at den handler om foreldreløse Kamilla som smugles ut av huset hun bor i av onkelen sin når den slemme tanten vil sende henne på kostskole i Danmark.

Hun må ta toget helt alene til søsteren sin i Engstad, men blir overfalt av noen rakkerunger mens hun venter på toget. Ut av intet kommer Sebastian henne til unsetning. Han banker opp de slemme ungene, og tar Kamilla med seg rundt i byen så hun slipper å vente alene på toget.


Sebastian spilles av Dennis Storhøj, og er kanskje verdens kjekkeste mann. Jeg er bare åtte år, men skulle ønske jeg var i Kamilla sine sko, for se hvor snill Sebastian ser ut! Han tar Kamilla med på restaurant, og det ender med at Kamilla mister toget og må gå hele den lange veien til Engstad. Heldigvis blir Sebastian med henne.

Det viser seg etter hvert at Sebastian er en tyv med mange små tyverier på samvittigheten, men Kamilla sverger på at han egentlig er snill.

Og det er han jo, han er verdens snilleste. Han bestemmer seg til slutt for å la seg arrestere slik at han kan gjøre opp for seg og sone straffen sin for så å komme ut som en fri mann. Det er. så. vakkert!

Jeg er Kamilla og Tyven - frelst, og resten av kvelden og hele sommerferien går jeg rundt og nynner på Kamilla og Tyven-sangen: "Hvem er din nye venn, Kamilla? Er det en som du kan stole på? Er det en du kan ta trygt i hånden når veien synes håpløst lang å gå?".

Kamilla og Tyven seiler inn på listen min over topp ti filmer i hele den vide verden. Så spinner nesten tjue år avgårde, og enda så mange filmer jeg rekker å se på den tiden, så står Kamilla og Tyven fremdeles på listen i 2011. Sangen fra filmen kan dere høre i Tidsmaskinens Roadtrip Mix her. Og under er Kamillas aller første møte med verdens kjekkeste mann, Sebastian. Enjoy!

Blekkulf

Tidsmaskinen lander midt i et boligfelt et sted i Hamar. Året er ca 1996, det er vår og gaten er full av barn som sykler og leker. Vi har bare kommet en snartur for å hente noe hjemme hos Mie, så vi setter Tidsmaskinen på tomgang utenfor det gule huset imens. Det går omtrent 15 sekunder før vi hører at noen banker på ruta. Når vi titter ut, ser vi rett inn i fire alvorlige barneansikter, og når vi ruller ned ruta, utbryter de i kor:"Skru av motoren, din gjøk! Forurensing er ingen spøk! Bruk hodet! Vi har bare én klode!"

Vi har møtt på nabolagets hissigste Miljødetektiver, nemlig Mie 11år, Kine 8år, Jørgen 6år og Johanne 5år. Nå ser de veldig sinna ut der de står med syklene sine. De spiller på lag med hele Norges miljøsymbol, Blekkulf, og vet at de har rett. Voksne assa, de er så dumme! Skjønner de ikke hvor skadelig eksos er for miljøet?

Vi fire vet hva vi snakker om. Vi har lest alle billedbøkene om Blekkulf, vi har sett Blekkulf på barne-tv, og vi kan flere av sangene fra Blekkulf-plata og skjønner at det er vann- vann-vittig å tro at havet er en diger do! 

Det er ganske slitsomt å være barn, faktisk, når de voksne er så tette i pappen at de tror at de kan dumpe søppel i Mjøsa for eksempel. Nå prøver vi så godt vi kan å lære de voksne hvordan ting skal gjøres. Vi er miljødetektiver og lever etter det som står i Miljødetektiv-sangen: Miljødetektiver går rundt og snuser, og ser de en bil som står der og ruser: si fra! Dette vil vi'kke ha!

Vi blir litt skremt av at de fire miljødetektivene har tatt oss på fersken, så vi spinner tilbake til 2011 så fort vi bare kan. I 2011 har Norges Naturvernforbund sluttet å bruke Blekkulf som maskott, og Blekkulfs Miljødetektiver har blitt til Miljøagentene i stedet. 

Vi leser på internett at det er for å appelere til de litt eldre barna som kanskje er litt for store for snille, tøffe Blekkulf. Men det er jo ikke det som er greia! Det er nittitallets sinna miljødetektiver vi har å takke, de som tok oppgaven sin på ramme alvor og løp runt i gatene med sinte fjes for å stoppe alle bilene som sto på tomgang. Blekkulf appelerer til barn i alle aldre, men det er dokumentert at de voksne lettere lar seg skremme av en gruppe morske agenter enn av en lilla tøyblekksprut. Sånn er det bare!

17. Mai 1989

Det er 17. mai, og jeg våkner grytidlig med sommerfugler i magen. I dag har Norge bursdag, og det er årets aller fineste dag! I går kveld satt jeg på verandaen i noe som virket som flere timer mens pappa flettet det våte håret mitt i mange, mange bittesmå fletter. Trikset er å flette håret mens det er vått, og etter en natt tar vi strikkene ut av flettene. Resultatet blir krusete, krøllete puddelrock-hår. Åttitallet synger på siste verset, og pappa har bestemt at vi skal sende dette tiåret inn i historien med kuler og krutt: Mie 5år skal ha tidenes åttitalls-sveis på 17. mai! 

Vi går i barnetoget sammen, pappa, mamma, Kine og jeg. Pappa har hvit dress og lyseblå skjorte, og er supertrendy. Litt bak oss går vårt storfine besøk fra Danmark: mammas fetter med fluffy hår og matchende bart, og i hånden leier han min fine tremening Kira, pyntet i rød kjole for anledningen. Det er korpsmusikk og hundrevis av norske flagg som vibrerer i luften.

Det er hipp hurra og Ja, vi elsker, og på Stortorget får jeg en papegøye-gassbalong og verdens største softis med sjokoladestrø. Kine får ta til takke med en liten Pin-Up, hun er så liten at hun ikke forstår is-hierarkiet uansett. Kine er pyntet og fin i den rosa ullkjolen jeg også brukte da jeg var liten, med matchende jakke:

Vi møter mange kjente i gatene, for i dag er hele Hamar ute for å spise pølser og is og vifte med flagg. Vi møter mormor og morfar, og Kine klatrer opp i armene til verdens stiligste morfar i mørk, fin dress.

Etterpå drar vi til barnehagen min alle sammen, for vi har øvd i mange uker på 17. maisanger og nå skal vi endelig få vise dem frem. Kine er med som engasjert publikumer.

Hol Barnehage stiller mannsterke i trappa for å underholde foreldre, søsken og besteforeldre, og vi har på oss finstasen alle mann. Så synger vi av full hals, og får pølser og is og brus og spiser mer enn vi orker, alle sammen. 

Sånn skal det være når det er 17. mai. Gratulerer med dagen, Norge!

Portveien 2

Det er en lun sensommerdag i 1989, sommerhimmelen har lette aftensskyer og trekronene vaier umerkelig i den rolige vinden. Hjemme hos Mie 5år og Kine 2år er det klart for dagens høydepunkt: barne-tv. De har funnet frem dyne og pute, og har myke joggedresser (one piece!) på. 

Mie og Kine sitter i sakkosekken i det Tidsmaskinen spinner ut av intet rett foran dem. Det er rart med barn, de kan ofte se ting der de voksne bare ser tynn luft. Vi skjønner at jentene har sett skyggen av oss, men trykker på usynlighetsknappen så fort vi kan slik at Tidsmaskinen glir inn i omgivelsene, som en kameleon. Vi tar et snapshot av jentene, og de stirrer forundret inn i den usynlige kameralinsen. Kanskje ser de oss fremdeles?

Så begynner plutselig introen til barne- tv, og Mie og Kine har glemt hva de akkurat har sett. Nå sitter de med blikket fiksert på tv- skjermen, spente på hva barne-tv har å by på i dag. Hallodamen forteller at vi skal få et gjensyn med en populær serie fra 1985, og at vi i kveld skal få se den aller første episoden.

Vi som sitter i Tidsmaskinen nikker gjenkjennende i det kjenningsmellodien til Portveien 2 triller ut av høyttalerne. Og imens Mie og Kine sitter trollbundet i sakkosekken, lener vi oss tilbake og blir med Jarl Goli på jakt etter det lille, røde huset med den gule, hemmelige giraffen, den hvitmalte porten og de store frukttrærne:



Hvis dere vil se hele episoden, kan dere besøke Nrks nettsider her.

Ingeborgs servietter

Etter at vi besøkte serviettsamleren Mie 9år her om dagen, var det mange som fikk lyst til å rote på loftet og finne frem sin egen samling, og Ingeborg var en av dem. Nå har hun lagt ut mange fine servietter til utstilling på bloggen sin, og det synes jeg dere andre bør gjøre også. La oss slå et slag for den edle sporten og håpe at den lever videre i skoesker på pikerom i det ganske land også i dag. Her er Ingeborgs servietter!

Ukens Outfit: Vi deler en Fanta i 1987

Vi lander en tidlig vårdag, på en parkeringsplass utenfor et rekkehus. Det er bar asfalt og sølepytter på grusen, men den kjølige lufta og de smeltende flekkene med snø langs husveggen forteller oss at vinteren ikke helt har sluppet taket enda. 

Vi tipper at dette er en dag seint i mars, og når vi får øye på disse to smårollingene skjønner vi at det må være åttitallet vi har kommet til. Mie ca 2,5 år og fetter Christian nærmere 1,5 år står midt i en søledam og deler en Fanta. Basert på alderen til de to småttisene tipper vi at vi har landet i 1987.

Begge er moteriktig kledd, Christian i matchende hjemmestrikka genser og lue (med dusk!) og knall rød gummibukse over. Skotøyet han har på beina drukner nesten i den store gummibuksa, men vi tipper at han har på seg hvite støvler. Meget maskulint!

Mie stiller i rosa hjemmestrikket ullbukse og grå boblejakke med blå hette og ermer, og på beina har hun toppmoderne skistøvler (!) med gummifot og en "hals" av bobletøy. Hun har håret satt opp i hestehale, og har en lyseblå og en rosa spenne på hver side av hodet. Mie har ellers stålkontroll på en boks med Fanta leskedrikk, i fresht design og med lyseblått sugerør, som lille Christian er råheldig og får smake av.

Jeg var ganske snill som liten, tenker dere nok. Men sjansen er dessverre ganske stor for at vi egentlig hadde fått fantaboksen på deling... som dere ser av dette bildet har jeg nok fått beskjed om å la den vesle fetteren min få smake. "Okei, han kan få smake, men jeg vil i alle fall holde boksen mens han drikker"... :)

Servietter

Vi har landet i 1994, på en glassklar dag tidlig i sommerferien. Jeg sitter på gulvet hos mormor med en skoeske som en gang har inneholdt mine nye skisko, og jeg er dypt konsentrert. Med en grønn fargestift skriver jeg med store bokstaver: S-E-R-V-I-E-T-T-E-R.

Jeg pynter esken med et lite glansbilde, og så er jeg klar. Jeg er nå en offisiell serviettsamler!

Fem gode grunner til å samle på servietter:

1. Det finnes et uendelig utvalg

2. Det trenger ikke koste noen ting, servietter er ofte gratis og man får dem over alt, i bursdag, på kiosken, i isbua, på restaurant, på hotell, i pølsebua, i kantina, hos bestemor - over alt!

3. Servietter veier lite og kan pakkes flatt. Hvis man har en brevvenn kan man bytte servietter per post, portoen blir svært lav

4. Bilferien blir morsommere når man kan samle en ny serviett på hver veikro man besøker

5. Det går an å få til en hel liten samling på én-to-tre bare man har en bestemor. Bestemødre har skuffene fulle av forskjellige servietter, og bestemødre har også stor respekt for serviettsamlere. Supert hvis man akkurat har startet å samle, og ikke har så mange servietter i esken enda.

Bursdagsserviettene er ekstra fine å samle på synes jeg, for de er ofte fulle av farger og tegneseriefigurer. Utfordringen er å få servietten til å overleve bursdagsselskapet uten brusflekker, kakeflekker og krøll og skrukker.

Det er ikke lett å passe på en serviett når man skal sette halen på grisen i blinde, leke boksen går, fiske etter godtepose, hoppe strikk, gå på skattejakt, hoppe sekkeløp, leke gjemsel, spise sjokoladekake og bløtkake og konstant drikke brus. Hvis vi får godtepose i bursdagen, pleier jeg å brette servietten forsiktig sammen og legge den i godteposen til oppbevaring, og hvis det er vinterbursdag legger jeg servietten rett i lommen på ytterjakken før moroa begynner.

Julen er en helt super høytid for serviettsamlere, for med familieselskaper og julemiddager og julefrokoster og juletrefester på rekke og rad er det mange bord som skal pyntes, og de aller fineste serviettene dukker som regel opp på pyntede bord. Servietten over har jeg samlet på julelunsj hos mormor 1. juledag, og den skinner av Glade Jul og splitter nye julegaver fremdeles.

Som jeg nevnte i listen øverst, er bestemødre helt supre å ha når man samler på servietter. Hvis man er glad i blomstrete mønstre er det en grei sak å sjekke skuffen hos mormor med jevne mellomrom, for det er noe med damer i sin beste alder og blomstrete servietter. Disse er fra mormor:

Mie 9år ser verdien av å samle på pene servietter, men når skoesken med hele samlingen i skal tas ned fra loftet ca 17 år frem i tid, er det servietter med logoer og reklame som vil sette i gang den bølgende følelsen av nostalgi for alvor. Reklameserviettene vil i 2011 være håndfaste minner fra en tid som er borte og aldri vil komme tilbake.



Den lille bien fra honningboksen roper åpen gård og honningsmaking ved bikubene. Og den fargerike servietten fra OL på Lillehammer skal synge "welcome to Lillehammer, welcome to everyone" og minner om nikkers og ullgenser, rallarhatter fulle av pins, Kristin & Håkon og uendelige heiakor i løypa.

Så dukker Kaptein Sabeltann opp, og han skal bære med seg sommerminner om sørlandsdialekt i øret, Kardemommeby og dyrepark og her kommer Julius som alle vil se, og Den Sorte Dame med kuler og kanoner, og Hiv- o- hoi! og den fantastiske jakten på skatten i Kjuttaviga.

Servietten fra kafeteriaen i Ankerskogen Svømmehall bærer på minner om lukten av klor og badeball i lufta, og gnikkelyden av litt for trange armringer som dyttes oppover armene på en liten kropp som ikke kan svømme enda.

Servietten fra gatekjøkkenet Grillen i Vangsvegen, som seriøst hadde byens beste burgere, er utrolig nok fri for dressing og ketchup enda den unektelig må ha kommet med en saftig hamburger og påmfri.

I serviettsamlingen ligger også et lite minne fra et flyselskap som skal komme til å bli lagt inn under SAS i 2004 og opphøre som selvstendig flyselskap:

Og sist, men ikke minst: en liten, rund serviett til å ha under kaffekoppen, fra restauranten som i dag er blitt et ungdomshus:

Nå i 1994 aner jeg lite om den fantastiske effekten disse serviettene skal komme til å ha på meg som voksen, hvordan hver og en av dem skal komme til å fungere som en liten tidsmaskin i seg selv og kaste meg tilbake til tiden da man kunne spise middag på Sea Side Mat & Vinhus, reise med Braathens S.A.F.E. og tørke munnen med OL-servietter i skiløypa.

Så suser de 17 årene avgårde, og jeg sitter ved middagsbordet hos bestemor og bestefar. Ved tallerkenen min ligger denne artige servietten, og bestefar forteller at den viser et kart over området der vi har hytte. Det er i dette øyeblikket at den lille serviettsamleren i meg våkner til live og alle triksene jeg lærte som barn kommer til nytte. Jeg bretter servietten forsiktig sammen og legger den i lommen på ytterjakka i gangen. Denne skal rett inn i serviettsamlingen!