Ingeborgs servietter

Etter at vi besøkte serviettsamleren Mie 9år her om dagen, var det mange som fikk lyst til å rote på loftet og finne frem sin egen samling, og Ingeborg var en av dem. Nå har hun lagt ut mange fine servietter til utstilling på bloggen sin, og det synes jeg dere andre bør gjøre også. La oss slå et slag for den edle sporten og håpe at den lever videre i skoesker på pikerom i det ganske land også i dag. Her er Ingeborgs servietter!

Servietter

Vi har landet i 1994, på en glassklar dag tidlig i sommerferien. Jeg sitter på gulvet hos mormor med en skoeske som en gang har inneholdt mine nye skisko, og jeg er dypt konsentrert. Med en grønn fargestift skriver jeg med store bokstaver: S-E-R-V-I-E-T-T-E-R.

Jeg pynter esken med et lite glansbilde, og så er jeg klar. Jeg er nå en offisiell serviettsamler!

Fem gode grunner til å samle på servietter:

1. Det finnes et uendelig utvalg

2. Det trenger ikke koste noen ting, servietter er ofte gratis og man får dem over alt, i bursdag, på kiosken, i isbua, på restaurant, på hotell, i pølsebua, i kantina, hos bestemor - over alt!

3. Servietter veier lite og kan pakkes flatt. Hvis man har en brevvenn kan man bytte servietter per post, portoen blir svært lav

4. Bilferien blir morsommere når man kan samle en ny serviett på hver veikro man besøker

5. Det går an å få til en hel liten samling på én-to-tre bare man har en bestemor. Bestemødre har skuffene fulle av forskjellige servietter, og bestemødre har også stor respekt for serviettsamlere. Supert hvis man akkurat har startet å samle, og ikke har så mange servietter i esken enda.

Bursdagsserviettene er ekstra fine å samle på synes jeg, for de er ofte fulle av farger og tegneseriefigurer. Utfordringen er å få servietten til å overleve bursdagsselskapet uten brusflekker, kakeflekker og krøll og skrukker.

Det er ikke lett å passe på en serviett når man skal sette halen på grisen i blinde, leke boksen går, fiske etter godtepose, hoppe strikk, gå på skattejakt, hoppe sekkeløp, leke gjemsel, spise sjokoladekake og bløtkake og konstant drikke brus. Hvis vi får godtepose i bursdagen, pleier jeg å brette servietten forsiktig sammen og legge den i godteposen til oppbevaring, og hvis det er vinterbursdag legger jeg servietten rett i lommen på ytterjakken før moroa begynner.

Julen er en helt super høytid for serviettsamlere, for med familieselskaper og julemiddager og julefrokoster og juletrefester på rekke og rad er det mange bord som skal pyntes, og de aller fineste serviettene dukker som regel opp på pyntede bord. Servietten over har jeg samlet på julelunsj hos mormor 1. juledag, og den skinner av Glade Jul og splitter nye julegaver fremdeles.

Som jeg nevnte i listen øverst, er bestemødre helt supre å ha når man samler på servietter. Hvis man er glad i blomstrete mønstre er det en grei sak å sjekke skuffen hos mormor med jevne mellomrom, for det er noe med damer i sin beste alder og blomstrete servietter. Disse er fra mormor:

Mie 9år ser verdien av å samle på pene servietter, men når skoesken med hele samlingen i skal tas ned fra loftet ca 17 år frem i tid, er det servietter med logoer og reklame som vil sette i gang den bølgende følelsen av nostalgi for alvor. Reklameserviettene vil i 2011 være håndfaste minner fra en tid som er borte og aldri vil komme tilbake.



Den lille bien fra honningboksen roper åpen gård og honningsmaking ved bikubene. Og den fargerike servietten fra OL på Lillehammer skal synge "welcome to Lillehammer, welcome to everyone" og minner om nikkers og ullgenser, rallarhatter fulle av pins, Kristin & Håkon og uendelige heiakor i løypa.

Så dukker Kaptein Sabeltann opp, og han skal bære med seg sommerminner om sørlandsdialekt i øret, Kardemommeby og dyrepark og her kommer Julius som alle vil se, og Den Sorte Dame med kuler og kanoner, og Hiv- o- hoi! og den fantastiske jakten på skatten i Kjuttaviga.

Servietten fra kafeteriaen i Ankerskogen Svømmehall bærer på minner om lukten av klor og badeball i lufta, og gnikkelyden av litt for trange armringer som dyttes oppover armene på en liten kropp som ikke kan svømme enda.

Servietten fra gatekjøkkenet Grillen i Vangsvegen, som seriøst hadde byens beste burgere, er utrolig nok fri for dressing og ketchup enda den unektelig må ha kommet med en saftig hamburger og påmfri.

I serviettsamlingen ligger også et lite minne fra et flyselskap som skal komme til å bli lagt inn under SAS i 2004 og opphøre som selvstendig flyselskap:

Og sist, men ikke minst: en liten, rund serviett til å ha under kaffekoppen, fra restauranten som i dag er blitt et ungdomshus:

Nå i 1994 aner jeg lite om den fantastiske effekten disse serviettene skal komme til å ha på meg som voksen, hvordan hver og en av dem skal komme til å fungere som en liten tidsmaskin i seg selv og kaste meg tilbake til tiden da man kunne spise middag på Sea Side Mat & Vinhus, reise med Braathens S.A.F.E. og tørke munnen med OL-servietter i skiløypa.

Så suser de 17 årene avgårde, og jeg sitter ved middagsbordet hos bestemor og bestefar. Ved tallerkenen min ligger denne artige servietten, og bestefar forteller at den viser et kart over området der vi har hytte. Det er i dette øyeblikket at den lille serviettsamleren i meg våkner til live og alle triksene jeg lærte som barn kommer til nytte. Jeg bretter servietten forsiktig sammen og legger den i lommen på ytterjakka i gangen. Denne skal rett inn i serviettsamlingen!

Pogs

Vi har spunnet ut av nåtiden og inn i fortiden uten å vite hvilke år Tidsmaskinen har tatt oss tilbake til. Vi har landet i utkanten av et jorde, og nå står vi med med korte korntuster under føttene, og foran oss står et stort, rosa trebygg med rare vinkler. Jeg skjønner raskt at vi har landet utenfor min gamle skole, rett bak det rosa bygget som huser første og andreklasse. 

Mens jeg forsøker å regne ut hvilke årstall vi har kommet til, får jeg plutselig øye på en gjeng barn som sitter i ring på en platting utenfor bygget. De holder på med et spill, og når vi går nærmere oppdager vi at det er Pogs de holder på med. Vi har med andre ord landet på midten av 90tallet.

Pogs har tatt norske skolegårder med storm den siste tiden, og det er ikke lenger bare de originale Pogsene som selges, nå har flere andre lekeprodusenter også skjønt at her er det store penger å tjene, og de har lansert sine egne pogs. Jeg er omtrent 12 år og på grensen til å være for stor for spillbølgen som har inntatt skolegården, men enn så lenge er jeg også med.

Vi spiller på denne måten: alle som er med satser et likt antall pogs og stabler dem oppå hverandre i midten av ringen. Den første spilleren tar så frem sin lykke-slammer, en tykk, plastikkbrikke formet som en stor mynt, og tar sats.

Slammeren kastes med stor kraft ovenfra og rett ned på stabelen av pogs. Hvis man har gjort det riktig, spretter det pogs til alle kanter, og de som lander med bildesiden ned får spilleren beholde. Slik spiller vi til det ikke er pogs igjen i bunken, og de flinkeste har økt samlingen sin betraktelig.

Jeg er forferdelig dårlig i dette spillet, og taper hele tiden. Det er kanskje også derfor jeg snart mister interessen for opplegget, mens de yngre barna på skolen holder det gående i flere måneder. 

Så spinner tiden avgårde igjen, og vips! så sitter jeg foran macen min i 2011 og får inn tips etter tips på bloggen om nettop Pogs. På Ebay finner jeg dessuten fullt av "special edition" pogs i uåpnede pakker, der de går for $29. Så er det altså håp for de av dere som lot pogs-samlingen gå til gjenvinning da barnerommet skulle ryddes for unødvendig nips.

Glassfigurer

Tidsmaskinen har tatt turen tilbake til 1996, og vi lander utenfor Glassmagasinet på Hamar. Det er kjølig vinter ute, så vi forter oss inn i butikken hvor vi finner vi Mie 11 år foran en hylle full av fargerike, små glassfigurer.Velkommen til årets nye samledille, mine kjære medpassasjerer!

Jeg har et stort hjerte for alt man kan samle på, og hjertet mitt banker særlig raskt for alt som er smått og søtt. For eksempel elsker jeg kattunger og lam, og små, søte viskelær som lukter godteri. Nå er det disse utrolig skjønne glassfigurene som har fanget min oppmerksomhet, og lommepengene mine brenner hull i bukselommene mine.

Fy fillern, se på denne selen, da! Hvor søt går det an å bli? 

Eller herregud, sjekk ut slangen! 

Og denne elefanten, den må være den fineste glassfiguren jeg noen sinne har sett!

Jeg kjøper så mange jeg har råd til, og de neste ukene vokser samlingen min i samme tempo som Noahs da han skulle fylle opp Arken sin. Den eneste forskjellen er at jeg stort sett kjøper kun ett dyr av hvert slag.

Til slutt har jeg en gris, en giraff, to elefanter, en blekksprut, en katt, en slange, en hval, en sel,  en krabbe, en okse, en frosk og en delfin. Jeg stiller dem alle opp på den lille hyllen over sengen min til pynt.

Så går det en femten års tid, og plutselig finner jeg igjen hele dyrehagen i en eske på loftet. Fulle av støv er de blitt riktignok, men fy fillern... de er jo faktisk fremdeles akkurat like søte.

Fotballtyggis VM '94

Vi lander på en varm sommerdag i 1994, jeg har sommerferie og all verdens tid til å sitte på verandaen hos mormor med Frøken Detektiv og bringebærsaft. Sommerens store begivenhet, fotball-VM, har akkurat gått av stabelen i USA, så fetterne mine har hodet fullt av tabeller og poeng. 

Jeg bryr meg fint lite om alt som har med sport å gjøre, men jeg har et stort hjerte for det man kan samle på. Da fetterne mine for noen dager siden viste meg fotballtyggiser med årets VM-klistremerker, hang jeg meg derfor på samlebølgen. Fetterne mine har mange, jeg har så langt bare noen få stykk.

Tyggisene koster en slikk og ingenting, og i hver pakke får man med ett klistremerke med bilde av en fotballspiller, én for hvert land som er med i VM. Bildene er fulle av stereotyper og er tegnet på en humoristisk måte. Romania har hvitløk rundt halsen og er i ferd med å spidde en fotball med en treplugg - en klar referanse til vampyrer, Mexico har sombrero og en liten gitar, og Sverige har skjørt på (!) og løper etter ballen med en elg (eller et reinsdyr?) i hånden hevet over hodet. Jeg synes fotball er kjedelig, men klistremerkene er råfestlige. 

Det blir mye tyggis-tygging på meg denne sommeren, for noen klistremerker er vanskeligere å få tak i enn andre. I begynnelsen av samledillaen er Norge-klistremerket veldig skjeldent, og fetterne mine er villige til å gjøre hva som helst for å få tak i det. I dag har de klart å overtale moren sin til å kjøpe en hel boks med fotballtyggiser på Ajerkiosken. 

Før de reiser hjem til Vang, får jeg lov til å ta én tyggis, for de har jo kanskje hundre stykker. Jeg river av papiret, kjenner den søte lukten av tyggis og sukker, og oppdager til min store glede at jeg har fått Norge. 

Vikingen med hjelm på hodet og øl i et drikkehorn. Den tøffeste av alle fotballspillerne! Nå er han min, og fetterne mine river seg i håret. Hvordan klarte jeg å velge den ene tyggisen i hele boksen med Norge i? For det viser seg nemlig, når fetterne mine har åpnet alle tyggisene, at det ikke var flere Norge-klistremerker. Til og med tanten min blir lang i maska. Jeg jubler innvendig og limer merket inn i dagboken min slik at ingen skal kunne ta det fra meg. Jeg har Norge! Nå kan alt skje.

Football wc 94 stickers

Løvenes Konge og Disneys Klistremerkealbum

Vi har tastet inn 1994 i Tidsmaskinens årstuner, og lander på en tilfeldig ettermiddag utenfor Sagatun Kino på Hamar. Det er lang kø utenfor, og vi oppdager raskt at de fleste i køen er barn. Bak glassruten på den ene veggen henger en stor plakat vi kjenner igjen, og vi skjønner med én gang at det er Disneys nye helaftens tegnefilm, Løvenes Konge, som har premiære.

Jeg står i køen med pappa og lillesøster Kine. Vi er ti og syv år gamle (ikke pappa altså, han er 35) og har gledet oss i mange dager til å se denne filmen på kino - pappa minst like mye som oss. 

Åh, søte Simba!

Æsj, slemme Skar! Og stakkars Mufasa!

"Det er en problemfri filosofi: Hakuna Matata!"

Alle våre skyhøye forventninger innfris, og når vi kommer ut av kinosalen noen timer senere er vi begge helfrelst. Løvenes Konge er den beste filmen vi har sett! Noen dager senere finner vi ut at de selger klistremerkealbum med tilhørende klistremerker på butikken. Sånne må vi ha!

Det kribler så herlig i magen når Kine og jeg endelig får kjøpe hvert vårt Løvenes Konge- album på butikken. Albumet er så blankt og glatt utenpå, og lukter rykende ferskt magasin. Vi kjøper også noen pakker med klistremerker, og spenningen er nesten ikke til å holde ut når vi åpner dem. Vil pakken inneholde et av de spesielle, gjennomsiktige klistremerkene denne gangen?

Vi limer inn klistremerkene i albumene våre og bytter de vi har fler av med hverandre. Himmel og hav, hva holdt vi egentlig på med før vi oppdaget denne herligheten? I flere uker er hele vår verden fylt av blanke albumsider som stadig blir fullere og fullere av klistremerker, og bunken med "doble" klistremerker vokser og vokser. Samledillaen har spredt seg raskt, og snart holder alle jeg kjenner på med Løvenes Konge- albumet.

Seksten år senere, i 2011, auksjoneres Disneys klistremerkealbum fra Panini på internett over en lav sko, til samle-entusiastenes store glede.

(Bilder fra Google)

. 

Glansbilder

Det er april 1991, jeg har akkurat fått en splitter ny lillesøster og skal faktisk begynne på skolen til høsten. I det tidsmaskinen lander, ligger jeg på magen på stuegulvet hjemme hos mormor. Jeg har to store glansbildealbum foran meg, og  har akkurat telt at jeg har over hundre glansbilder tilsammen. Nå er jeg i gang med å organisere dem og sette dem inn i albumene.

Det ene albumet har et stort engle-glansbilde på forsiden, derfor er det mitt yndlingsalbum. Det andre albumet er oransj-rødt (den fargen jeg liker aller minst), og har flere forskjellige glansbilder på forsiden.

Mamma har fortalt meg at hun også pleide å samle på glansbilder da hun var liten, og i dag har hun vist meg sitt gamle, fine album. Jeg er inspirert, og prøver å organisere mine glansbilder like fint som mamma gjorde det da hun var liten.

Jeg er ekstra ivrig i dag, for jeg har vært så heldig å få noen av de gamle glansbildene til mamma. De setter jeg inn på de første sidene i albumet, og når jeg senere tar albumene med meg for å bytte glansbilder med venninnene mine, får de streng beskjed om at de på disse sidene ikke er til bytting.

Sammen med glansbildene fra mamma setter jeg inn andre glansbilder som ser "gamle" ut. Jeg har flere venninner som er mest glad i de mer moderne glansbildene, og de bytter gjerne bort sine gammeldagse mot mine som er fulle av glitter.

Mine favorittmotiv er helt klart blomster, engler og gammeldagse babyer. Jeg har også en serie med kattepuser som står høyt i kurs.

Jeg bytter glansbilder med venninnene mine i barnehagen og med lillesøster Kine som ikke helt forstår hvilke glansbilder som er fine enda fordi hun er for liten. Når jeg blir litt eldre holder vi basar med de andre barna i gata, og lodder ut glansbilder jeg har blitt lei av.

Det resulterer i at når jeg finner igjen albumene mine på loftet i 2011, så er det ene albumet nesten tomt. Flere titalls glansbilder har gått tapt opp gjennom årene, men de to aller fineste har jeg heldigvis spart på:

To store, nydelige engler som hører til et av de aller første glansbildesettene jeg fikk, her omhyggelig plassert bak plastomslaget - absolutt ikke til bytting!

Kjeft - barnas egen drikk

Vi har landet i sola en varm sommerdag i 1988. Verandadøren vår står på vidt gap, og vi er ute på terrassen hele familien: mamma, pappa, lillesøster Kine og jeg. Jeg er fire år gammel og smiler til videokameraet pappa holder i hånden. Pappa prøver å få noe vettugt ut av meg, men jeg blir distrahert av lille Kine, som er i ferd med å spise blomsterjord fra en kasse langs den ene veggen. "Nei, ikke spis jord, Kine", sier jeg, vennlig men bestemt. 

Det er varmt i sola, og etter en stund går pappa inn for å hente noe og drikke. Han kommer ut igjen og gir meg Kjeft.

Kjeft er Stabburets leskedrikk for barn, og kommer i fem forskjellige smaker: fruktchampagne, cola, bringebær, sitron og appelsin. Jeg liker den røde med colasmak best, men det aller beste med Kjeft er definitivt troll-klistremerkene man kan samle på. Hver boks har et klistremerke i en liten rute på siden, og hver gang vi er i butikken, løper jeg bort til Kjeft-beholdningen og leter etter en pakke med et klistremerke jeg ikke har. Det er en spennende lek. Klistremerkene passer inn i dette heftet:

Trollene er både stygge og morsomme, og jeg har allerede ganske mange klistremerker. Mamma hjelper meg med å lime inn dagens merke i heftet: et ganske stygt troll som heter Jetmund. Klistremerkene hører til i historien om trollungene som "måtte ut og gjøre nytte for seg"ved å hugge ved. Jeg elsker å bla i heftet og å se på alle de fargerike klistremerkene jeg har samlet.

I midten av et heftet er det flere tegninger man kan fargelegge. Jeg synes trolltegningene er morsomme:

Rundt tjue år senere skal Stabburet slutte å produsere Kjeft, og da manes det til demonstrasjoner og furore på Facebook. I 2011 har gruppen "vi vil ha Kjeft" over tusen medlemmer, og flere av dem skriver på veggen til gruppen at det de savner aller mest, er faktisk trollklistremerkene man fikk på åttitallet.