Vi har landet i 1999, jeg har bukse med skjørt, skatesko, singlett med hettegenser over, og skaut. Jeg er midt i ungdomstiden min, og så langt har den vært en reise inn i en futuristisk verden, med nye duppedingser som internett, chat, epost, mobiltelfoner og sms.
Nå har sommeren akkurat takket for seg, og jeg har begynt i tiendeklasse. Det som gjelder for tiden, er hiphop. Svensk sådan. Nalina og jeg har oppdaget en hel verden av svensk hiphop de siste månedene, vi har faktisk vært i Stockholm på ferie og hørt på Petter på discmanen i bilen hele veien. Du vet att jag gråter. Say no more.
Petters første album, Mitt Sjätte Sinne, kan vi utenat. Vi kjøper cd etter cd denne sommeren og høsten, og blir kjent med Ken, Ayo, The Latin Kings og norske Tommy Tee på løpende bånd. Crossing borders er en av låtene som ligger på hitlistene dette året:
Hele denne høsten og ut i det nye årtusenet surrer svenskenes rapkonger som bakgrunnsmusikk til livet mitt. Mens jeg har mine første msn-samtaler, surrer Ayo på discmanen, når jeg får min første sommerjobb og står lange dager i oppvasken med saus opp til albuene, er det med Ken på øret. Eld och djupa vatten er en stor favoritt:
Ti- tolv år frem i tid skal jeg oppdage en video av Erlend & Steinjo på youtube, Inte bränn dina händer. Da skal det bli helt hysterisk morsomt å se hvor bra den illustrerer svensk hiphop fra årtusenskiftet. Var har det blivit av den gamla hundrelappen?
Dagen går av scenen til stående applaus, og i det folk tar på seg jakkene og beveger seg mot utgangsdøren, smilende og med magen full av popcorn, kommer Kvelden. Mens Dagen tar av seg kostymet og fjerner sminken på bakrommet, senker Kvelden lyset i salen og feier gulvet mellom stolradene. Han samler tomflasker og godteripapir, og sørger for at alle setene er flippet tilbake, fra første til siste rad. Så tømmer han søppelbøttene ved utgangen og låser døren før han går, og nøkkelen gir han fra seg til Natta som er kommet for å overta.
Og i det øyeblikket nøkkelen overleveres, ligger to små jenter under en varm dyne og venter på at pappa skal synge en nattasang for dem. Så blir det stille i rommet, og mens Natta tar på seg uniformen, er pappas fine stemme og "Danse mi vise" alt vi hører.
Det er mørkt når Tidsmaskinen sakker farten og det er land i sikte. Vi svever rolig over en travel motorvei utenfor hovedstaden, og tidsuret forteller oss at vi befinner oss i 1991. Plutselig blir vi på magisk vis dratt inn i en bil som suser forbi nede på veien, og i baksetet sitter våre kjære venner Mie og Kine. De synger med på den splitter nye kassetten som surrer og går i bakgrunnen: deeet kommer en dag, i morgen! Du må tro og håpe at i morgeeen, blir det sol!
Vi har akkurat vært i Oslo for å se verdens fineste musikal: Annie!
Jeg er syv år gammel, og har sittet som trollbundet hele kvelden mens de fantastiske barneskuespillerne har sunget seg gjennom hele forestillingen. Jeg kjenner det i magen, at jeg skulle ønske at jeg var en av dem, en av de fattige, foreldreløse jentene på scenen! Ja, jeg skulle ikke ønske at jeg var foreldreløs og fattig altså, men skuespiller, det hadde vært noe!
Tenk å få tilbringe livet på en scene! Tenk å få synge og danse og være selveste Annie! Åh, jeg kjenner det kiler i magen. I pausen får Kine og jeg kjøpe kassetten fra musikalen, sånn at vi kan høre alle sangene hundretusen ganger og lære oss tekstene utenat. Det er helt fantastisk! Vi får også hver vår Annie-linjal, og en rød, stor button med logoen på:
Det er toppen av lykke, og jeg er helt Annie-frelst. Når den gamle Annie-filmen fra 1982 vises på Sagatun kino på Hamar noen år senere, sitter jeg selvfølgelig i salen. Alle sangene er på engelsk, men det gjør ingenting. "Theee sun will come out, tomorrow! Bet your bottom dollar that tomorrooow there'll be sun!"
Så suser tjue år avgårde, og jeg finner den gamle Annie-nåla i en boks på loftet. Etter et kjapt søk finner jeg alle sangene fra Annie-kassetten på verdensveven, der de synger på norsk. For at dere også skal få høre den, har jeg lagt den ut på Spotify her. Og her er den fantastiske traileren til den originale filmen fra 1982. Enjoy!
Tidsmaskinen lander midt i et boligfelt et sted i Hamar. Året er ca 1996, det er vår og gaten er full av barn som sykler og leker. Vi har bare kommet en snartur for å hente noe hjemme hos Mie, så vi setter Tidsmaskinen på tomgang utenfor det gule huset imens. Det går omtrent 15 sekunder før vi hører at noen banker på ruta. Når vi titter ut, ser vi rett inn i fire alvorlige barneansikter, og når vi ruller ned ruta, utbryter de i kor:"Skru av motoren, din gjøk! Forurensing er ingen spøk! Bruk hodet! Vi har bare én klode!"
Vi har møtt på nabolagets hissigste Miljødetektiver, nemlig Mie 11år, Kine 8år, Jørgen 6år og Johanne 5år. Nå ser de veldig sinna ut der de står med syklene sine. De spiller på lag med hele Norges miljøsymbol, Blekkulf, og vet at de har rett. Voksne assa, de er så dumme! Skjønner de ikke hvor skadelig eksos er for miljøet?
Vi fire vet hva vi snakker om. Vi har lest alle billedbøkene om Blekkulf, vi har sett Blekkulf på barne-tv, og vi kan flere av sangene fra Blekkulf-plata og skjønner at det er vann- vann-vittig å tro at havet er en diger do!
Det er ganske slitsomt å være barn, faktisk, når de voksne er så tette i pappen at de tror at de kan dumpe søppel i Mjøsa for eksempel. Nå prøver vi så godt vi kan å lære de voksne hvordan ting skal gjøres. Vi er miljødetektiver og lever etter det som står i Miljødetektiv-sangen: Miljødetektiver går rundt og snuser, og ser de en bil som står der og ruser: si fra! Dette vil vi'kke ha!
Vi blir litt skremt av at de fire miljødetektivene har tatt oss på fersken, så vi spinner tilbake til 2011 så fort vi bare kan. I 2011 har Norges Naturvernforbund sluttet å bruke Blekkulf som maskott, og Blekkulfs Miljødetektiver har blitt til Miljøagentene i stedet.
Vi leser på internett at det er for å appelere til de litt eldre barna som kanskje er litt for store for snille, tøffe Blekkulf. Men det er jo ikke det som er greia! Det er nittitallets sinna miljødetektiver vi har å takke, de som tok oppgaven sin på ramme alvor og løp runt i gatene med sinte fjes for å stoppe alle bilene som sto på tomgang. Blekkulf appelerer til barn i alle aldre, men det er dokumentert at de voksne lettere lar seg skremme av en gruppe morske agenter enn av en lilla tøyblekksprut. Sånn er det bare!
Året er 1996 i det Tidsmaskinen lander, i et rolig nabolag i det som trolig må være en forstad til en Engelsk by. Alle husene står tett i tett og er smale, høye og laget av murstein, og alle bilene på gaten har rattet på feil side. En engelsk familie på fire står på fortauet og er i ferd med å pakke bilen. Blant dem står to 11årige fnisete jenter og snakker norsk, en av dem er selvfølgelig Mie 11år.
Jeg er på mitt livs største eventyr akkurat nå, jeg er nemlig i England helt uten foreldre for å delta på en internasjonal barneleir i regi av CISV. Sammen med tre andre elleveåringer fra Hamar skal jeg representere Norge på en fire uker lang sommerleir, og på leiren skal vi treffe barn fra hele verden. Vi har akkurat ankommet England, og vi skal bo i en vertsfamilie denne helgen før vi reiser til leiren på søndag. Dette er min første ordentlige tur til utlandet (Sverige og Danmark teller ikke), og jeg er kjempespent. Nå setter vi oss i bilen alle sammen, klare for å dra på piknik.
Vertssøsteren vår som er ca 13 år gammel synger med på teksten og forteller oss på kav britisk engelsk at dette er "like, the coolest song e'vah!". Jeg er 11 år, fra lille Norge og har aldri hørt om Spice Girls før, men det varer ikke lenge. Når jeg kommer hjem etter fire uker på leir har Wannabe tatt over alle radiokanalene hjemme også, og Spice Girls - feberen sprer seg snart som ild i tørt gress over hele landet.
Spice Girls- jentene appelerer til jenter fra barnehagealder og oppover, og får inn hit etter hit på topplistene. De fem jentene har hver sin tydelige personlighet, ville Scary Spice (Mel B), rødhårede Ginger Spice (Geri), treningsglade Sporty Spice (Mel C), stive og stilige Posh Spice (Victoria), og sukkersøte Baby Spice (Emma). Jenter over hele landet finner en spice girl de kan identifisere seg med, det er genialt.
De fem jentene blir trendsettere for en hel generasjon norske jenter, og promoterer platåsko og hårsveiser og ikke minst: de promoterer Girl Power! Dette er noe gutta ikke har noe med! Jenter over det ganske land går sammen fem og fem og stiller til talentkonkuranser utkledd som Spice Girls. En hel generasjon jenter med krøllete hår må kle seg ut som Mel B på hvert eneste karneval i flere år i strekk, og en hel generasjon rødtopper må være Geri.
Spice Girls lanseres når jeg er på vei inn i puberteten, og av en eller annen grunn er det ikke kult i min vennekrets å like Spice Girls. Derfor liker ikke jeg dem heller, "Spice Girls er så teit, ass". Men mine to småsøstre er helfrelste, de kjøper Spice Girls samlealbum og samler på bilder de kan kjøpe på Ajerkiosken, de får Spice Girls på cd til jul og bursdag, de danser til Spice Girls-sanger i stua og kan alle tekstene utenat. Og det kan selvfølgelig jeg også, for innerst inne og i smug synes nemlig også jeg at Spice Girls lager fengende låter.
Siden jeg anser meg selv for å være for kul til å samle på Spice Girls- effekter, må jeg alliere meg med en ihuga Spice Girls fan når jeg om en 13 års tid skal blogge om Spice Girls på verdensveven. Til alt hell begynner jeg på folkehøgskole som 19åring og møter Hilde, og i 2011 skal hun redde hele Spice Girls-innlegget ved å låne meg disse bildene.
Hilde har en imponerende samling effekter, hun har de offisielle fotoalbumene, klistremerkeheftene, albumene og singlene, og i tillegg har hun en masse plakater, flere bokser med kjærligheter, og ikke minst: Spice Cam, verdens kuleste polaroidkamera.
Bloggen hennes kan dere besøke her. Tusen takk for lånet, Hilde! :) Og musikkvideoen som startet hele Spice Girls - eventyret kan dere se her:
Når man er på reise, er det alltid lurt å ha med seg litt musikk, det har mennesker visst i tusener av år. Musikk gjør at tiden går fortere, rett og slett. Fem timers ventetid på en flyplass seiler forbi om man har en god playlist på øret, og en 10 timers biltur med sutrete unger i baksetet kjennes noen timer kortere om man har cd-spiller i bilen. Altså har musikk en magisk effekt på tid, og her i Tidsmaskinen er det jo nettopp tiden vi må hanskes med når vi legger ut på reise. Jeg har derfor for lengst installert et eget, spesialtilpasset musikkanlegg i Tidsmaskinen, og bruker det for det det er verdt.
Nå hadde det jo vært gøy om dere som er med på tidsreisene også kunne høre den samme musikken, derfor lanserer jeg i dag Tidsmaskinens roadtrip mix. Foreløpig inneholder den kun et lite knippe sanger, men den oppdateres jevnlig med nye godbiter, så her er det bare å følge med. Spillelisten er tilgjengelig på Spotify, og i infoboksen på høyre side her kan dere følge med på hvilke nye låter som legges til i spillelisten.
Slik gjør du:
1. Hvis du ikke har Spotify fra før, gå til www.spotify.com. Trykk på fanen "get spotify", og velg et abonnement. Du kan velge å betale for premium eller unlimited, eller velge gratisversjonen open. Selv surfer jeg gratisbølgen, det innebærer litt reklame, men jeg synes det bare gir en koselig radio-følelse.
2. Følg instruksjonene til du har lastet ned Spotify til din datamaskin
3. Åpne Spotify på datamaskinen, og logg inn
4. Gå tilbake til dette innlegget her på bloggen, og trykk på Tidsmaskinens roadtrip mix. Tidsmaskinens roadtrip mix vil da åpne seg i Spotify
5. Trykk "Subscribe", og mixen legges til i dine spillelister
Hold deg i stolkarmen, lek du er med!
Og hvis du har en sang du gjerne vil ha med i spillelisten, gi meg en lyd i boksen til høyre, da vel!
Vi har parkert Tidsmaskinen i 1987, det er sommer og mamma har kjempestor mage. Jeg er nesten tre år gammel og skal bli storesøster når som helst, det er veldig spennende. Mamma har latt meg få kjenne på magen når babyen sparker, og jeg forstår ikke helt hvordan det går an, men den babyen skal altså snart komme ut, og da er jeg offisielt stor. For en sommer dette skal bli! Mens vi venter på babyen, leser mamma boken om Kardemomme By for meg:
Historien om Folk og røvere i Kardemomme By er kjent over hele Norge og har allerede blitt en klassiker når jeg får møte historien for første gang, men det aner jeg ingenting om. Alt jeg vet er at de tre røverne Kasper, Jesper og Jonathan er ganske slemme når de røver selveste Tante Sofie og tar henne med hjem til huset sitt, men jeg synes faktisk at Tante Sofie er skumlere enn røverne. Hun er jo så sint!
Det gøyeste med Kardemomme By er at historien er full av sanger, og jeg er faktisk så heldig at jeg har dem alle på kassett! Jeg kan synge med på sangen om Papegøyen fra Amerika, Hurrasangen for røverne og Tante Sofies Sinte Vise, og det gjør jeg også. Å huffa meg, å huffa meg, jeg er så sint som fy! gauler jeg og prøver å se så sint ut som mulig.
Mamma og jeg synger Kardemommesanger for babyen i magen, og jeg tenker at vi må være forsiktige med å synge røversangene, for kanskje babyen blir en liten røver da! Og vips! Så spinner Tidsmaskinen frem i tid, og den lille babyen som lå i magen til mamma sommern 1987 står på kjøkkenet og lager vafler. Kine heter hun, og hun har faktisk blitt en liten røver, det gikk akkurat slik jeg fryktet. Hun har for lengst blitt mamma, og nå setter hun på en playlist på Spotify for den minste som krabber omkring på gulvet. Det er Kardemomme-spillelisten, selvfølgelig!
Vi har seilt tilbake til midten av nittitallet, og vi har landet i hagen foran det gule huset på Mæhlumsløkka. Det er tidlig morgen, men alle de fire barna som bor i huset er allerede våkne, inkludert den soveglade storesøsteren Mie 11 år, som ellers pleier å sove til langt på dag når hun kan. Nå sitter de ute på verandaen hele gjengen, og når vi går nærmere ser vi at de holder hver sin bittelille kattunge i fanget.
Det er katten vår, Mina, som har fått sitt aller første kull, og hun har planlagt dette så nøye at det ble akkurat fire kattunger - en til hver av oss! Vi kaller dem Pelle, Pinki, Emma og Gråpus, og er i himmelen alle mann. Vi vet godt at det ikke er alle barn som er så heldige å få eie et eget dyr, for vi har nemlig lest boka om Jonas i jungelen av Hogne Moe.
Jonas er en liten gutt som mer enn alt annet her i verden ønsker seg et dyr. Uheldigvis er han fryktelig allergisk, og pappa'n hans sier at det ikke er godt for lille Jonas å være sammen med dyr i det hele tatt. "Tenk å eie sitt eget dyr - det ville være et eventyr!" synger lille Jonas på kassetten som hører med boka.
For historien om Jonas i jungelen er et syngespill, og det som skjer er at hele rommet til Jonas plutselig blir til en jungel full av alle mulige dyr! Jonas seiler gjennom jungelen i senga si, og får møte apekatter og løver og skilpadder og alt mulig. Vi fire i søskenflokken i det gule huset kan alle sangene på rams, vi hører på kassetten i bilen og synger av full hals.
Men akkurat nå sitter vi ganske stille ute på verandaen og kjenner at vi er så heldige, så heldige, for vi har hvert vårt lille, varme nøste i fanget. Så spinner Tidsmaskinen rundt, og vips! så er vi tilbake i 2011, og en melding på skjermen forteller at det innebygde Spotify-verktøyet har funnet alle sangene om Jonas i jungelen. Trykk på spillelisten under for å synge med!
Vi seiler inn i 1998 og havner i en mørk kinosal på Sagatun Kino på Hamar. Filmen har ikke begynt, det flimrer reklamefilmer over lerretet, og den livlige knitringen i godteriposer blandes med høylydt fnising og skravling som nesten overdøver lyden av reklamen. Salen er full av tenåringer, jenter i buffalosko og gutter med sæggebukser, og midt i flokken sitter Mie 14 år med en venninne på hver side. Så begynner plutselig filmen, og vi oppdager at det vi har havnet midt oppi er premiæren på selveste Fucking Åmål.
Fucking Åmål handler om 16 år gamle Agnes (Rebecca Liljeberg) som har flyttet til Åmål fra Mariefred. Hun har bodd i Åmål i to år, men har ikke klart å få seg noen venner. Agnes er veldig ensom.
Agnes bærer også på en hemmelighet, hun er nemlig stormforelsket i Elin, en av de aller mest populære jentene på skolen. Agnes skriver dagbok på datamaskinen sin, og fyller den med drømmer om Elin.
Elin (Alexandra Dahlström) på sin side er poopulær og godt likt av alle, men hun er trøtt og lei av alt. Venninnene hennes gleder seg til Christians fest, men Elin er lei. Kan vi ikke finne på noe annet?
Når helgen kommer får Elin husarrest sammen med storesøsteren Jessica (Erica Carlson). Elin er sur og vil på rave, men Jessica sier at hun har lest i Veckorevyn at rave er ut. Elin surver og bærer seg over at Åmål er så langt ute på landet at ting går av moten før de rekker å komme dit.Hun sukker og utbryter:
"Värfor måste vi bo i fucking jävla kuk-Åmål!?!"
Til slutt bestemmer de seg for å snike seg ut mens moren er på jobb. Elin vil ikke gå på festen til Christian fordi Johan Hult (Mathias Rust) kommer dit. Johan er bestekompisen til kjæresten til Jessica, og forelsket i Elin.
Elin synes Johan er helt på trynet, og foreslår at de heller kan gå på bursdagsfesten som de har hørt at Agnes skal ha. Når de kommer dit viser det seg at det ikke er andre gjester enn dem, og de låser seg inne på rommet til Agnes mens hun er på badet. Så sier Jessica at Elin skal få 20 kroner dersom hun kysser Agnes. Elin tar utfordringen, og etter kysset stormer hun ut av huset sammen med Jessica, og Agnes blir sittende tilbake, forvirret og såret.
I løpet av kvelden angrer Elin, og hun går tilbake til Agnes for å si unnskyld. Agnes blir med ut, og til slutt bestemmer de seg for å haike til Stockholm.
Det ender med at de blir kastet ut av bilen når sjåføren oppdager at de sitter i baksetet og kliner. Så ruller filmen videre, dagen etter er Elin flau over det som har skjedd, og hun ringer ikke Agnes slik hun har lovet. I stedet blir hun sammen med Johan Hult, og forsøker å glemme Agnes.
Elin går raskt lei av Johan, og forstår til slutt at det er Agnes hun vil ha. En dag trekker hun Agnes med seg inn på en av doene på skolen, og forteller henne at hvis det er slik at Agnes er forelsket i henne, så er hun det også. Ja, forelsket i Agnes altså. Og mens hele skolen står og måper, åpner Elin og Agnes døren og kommer ut hånd i hånd. Så går de hjem og drikker Oboy.
Nå slås lyset på i kinosalen, og alle ungdommene strømmer mot utgangsdøren. Når Mie 14 år kommer ut i skumringen har hun oppdaget et helt nytt soundtrack som senere skal komme til å fungere som verdens beste tidsmaskin. Tilbake i 2011 finner jeg hele soundtracket på Spotify og hele filmen stykkevis og delt på youtube, og da er det plutselig 1998 all over again.
Noen sa til meg en gang at musikk er verdens beste tidsmaskin - for når man hører igjen den sangen man danset slow til med han søte gutten da det var disco på ungdomsskolen, så sendes man plutselig tilbake til dansegulvet og kan helt tydelig kjenne lukten av parfymen hans og regelrett kjenne den klissete hårvoksen hans på fingrene, enda det har gått tjue år og man har blitt voksen og fått barn. Og hvis man hadde forelskede sommerfugler i magen der på dansegulvet, så dukker de sannelig opp igjen når man hører den gamle sangen.
I dag har tidsmaskinen plukket opp en saftig mixed tape fra skolesekken til Mie 8 år, og her er det godlåter som perler på en snor. Mie 8 år digger Michael Jackson og Roxette, og det bærer dagens mixed tape preg av. Er det bare jeg som synes at "It Must Have Been Love" lukter av parfymerte kjærlighetsbrev og "skal vi være sammen? Kryss av for ja, nei eller kanskje. Ps. du er søt, hilsen hemelig beunder"? Trykk på kassetten over for å synge med på Spotify.
De første stjernene dukker opp på himmelen og skjermen viser 1993 i det vi lander på Hamars vestkant. Vi kryper ut av Tidsmaskinen og oppdager at vi har landet rett utenfor den splitter nye OL-amfien. Vi går inn, og rett utenfor døren møter vi en uendelig lang kø av jenter med sprit-tusj og autografblokk i hendene. Omtrent midt i køen får vi øye på Mie 9 år der hun står sammen med de andre jentene fra Speidern. Og helt i enden av køen skimter vi de to kjekke guttene alle jentene har kommet for å se: Arnar og Runar fra The Boys!
The Boys har nylig sluppet sitt første album med gode, gamle slagere, men vi jentene tror at det er helt nye sanger de synger. Jeg har fått kassetten av mamma, og den er alltid med i bilen når vi kjører lange turer. Hjemme hører jeg på kassetten i walkmanen min før jeg sovner, og jeg er helfrelst.
Mine absolutte favoritter er Do Wah Diddy Diddy, Bye Bye Love og Daydream Believer. Det som er ekstra gøy er at både mamma og pappa kan alle sangene de også, så det er allsang i bilen for å si det mildt.
Og nå står jeg her, i autografkøen, og har akkurat hørt The Boys live i OL-amfien. Fy fillern! Jeg har med meg en plakat som de skal signere, og jeg har hjertet i halsen. De er så innmari søte, de slår faktisk selveste Lille Martin fra Tande på Programmet! Når det endelig blir min tur blir jeg helt mo i knærne og får bare så vidt spurt om de ikke vil skrive autografene sine på armene mine. Jeg har nemlig hørt at det er skikkelig kult å ha kjendisautografer på kroppen.
Om ca femten år skal jeg lese i Dagbladet at Arnar og Runar fra The Boys har lagt musikken på hylla og blitt arkitekt og designer, men det aner jeg ingenting om akkurat nå. Nå løper jeg ut av OL-amfien med venninnene mine, med roser i kinnene og "Arnar" på den ene armen og "Runar" på den andre. Stort mer enn det trenger man ikke for å føle komplett lykke når man er ni.
