Kronespill

Vi har peilet tidsmaskinen inn på året 1995, og har landet på en av disse skjeldne dagene hvor hele femteklasse har tatt bybuss fire over kommunegrensa for å ha svømming i Ankerskogen svømmehall. Nå står vi i kafeteriaen med svømmetøyet i en bag over skulderen, vått hår som lukter klor, og skrukkehud på fingrene, og ser på at Thorbjørn spiller kronespill.

Kronespillet har en slags aura av spenning rundt seg, særlig for oss med ukelønn på ca ti kroner. Her har man muligheten til å satse én krone og vinne sju! Hvis man er riktig heldig kan man altså øke ukelønna fra ti til søtti kroner. Jeg mener, teoretisk sett. Denne lille trekassen lover rikdom, og jeg kjenner det langt nedi magen. Thorbjørn setter ei krone i myntinnkastet, trekker pekefingeren fra og gir den lille sølvringen et nøye overveid knips. Krona spretter inn i kassen, seiler over de fire første lukene og går rett hjem i den midterste: yess!! Thorbjørn jubler og sanker inn sju blanke enkroninger. 

Det første kronespillet kom til Norge i 1937, men det skal sakte men sikkert tas ned fra veggene når staten bestemmer seg for å innføre nye kronestykker med hull i i 1997. Spillautomater med blinkende lys og bilder av kirsebær, jokere og bjeller skal ta over, med større gevinster og mer fart og spenning. Snart skal kronespillet bare finnes hjemme hos spesielt interesserte, og vi som husker hvor magiske disse trekassene var, skal velte oss i nostalgi når kronespillet lanseres i digital versjon på internett. Magisk!

Klinkekuler

Det er en lun, frisk vårdag tidlig i mai. Året er ca 1993, og jeg er  åtte år gammel og går i andreklasse. Klokken er litt på åtte, og jeg står på bussholdeplassen og venter på skolebussen. Trærne har blitt grønne og fine, og jeg har gått inn de nye vårskoene mine for lengst. Mitt åtte år gamle hjerte banker ekstra hardt om våren, en følelse som skal komme til å følge meg gjennom hele barndommen og ut i voksenlivet. Våren er småsko, 17. mai, bjørkeløv og norske flagg, og ikke minst: en lang rekke magiske uteleker. 

De siste ukene har jeg og klassekameratene mine blitt hektet på et spill som for oss er ganske nytt, men som har hatt en god plass i hjertet til mennesker over hele verden i mange hundre år allerede. Hvert friminutt samles vi bak det gule huset på skolen for å spille med klinkekuler.

Vi aner lite om klinkekulens lange historie, vi vet bare at det er dette som er "in" for tiden. Likevel har jeg en viss anelse om at dette ikke er noen ny leke, for mamma har vist meg klinkekulesamlingen sin, og jeg har til og med fått lov til å leke med den hjemme. Jeg er hektet, og etter en tur på lekebutikken har jeg lommene fulle av mine egne bittesmå glasskuler i alle regnbuens farger. 

Vi spiller flere forskjellige spill med klinkekulene på skolen, og hvert spill har forskjellige regler. I ett av spillene bestemmer vi først en rekkefølge for spillerne. I dag spiller jeg med Karen Martha, Halvor og Christian. Karen Martha begynner, og kaster ut en klinkekule. Halvor må så prøve å treffe Karen Martha sin kule med sin klinkekule. Hvis han klarer det, får han beholde begge to. Så kaster han ut en ny kule for å starte spillet på nytt. 

Hvis Halvor derimot ikke klarer å treffe den første klinkekulen, blir også hans klinkekule liggende. Det blir så Christian sin tur, og nå ligger det to klinkekuler på banen som Christian kan prøve å treffe. Han får beholde de han treffer, men hvis han bommer må han la sin egen ligge før det blir min tur til å prøve lykken. Det er kjempespennende, og på en god dag kan jeg gå hjem med 10-20 nye klinkekuler i samlingen.

De fleste på skolen har en lykkekule som de bruker når de spiller. Lykkekulen er beskyttet, slik at om for eksempel Christian treffer min lykkekule, og sånn sett egentlig har vunnet den, så får jeg lov til å gi Christian en annen klinkekule i stedet. Jeg er enormt trofast mot min lykkekule, og gir den aldri fra meg selv om den stort sett ikke bringer meg lykke i det hele tatt.

Lykkekulen min er en kjempefin porselenskule fra et klinkekulesett jeg har fått av Tante, hun har tatt det med til meg helt fra House of Marbles i England. Settet heter "50 of the World's Best Marbles" og kommer i en plastikk-krukke med tilhørende klinkekulepose. Det er en av de fineste gavene jeg har fått noen gang, og jeg tør nesten ikke spille med disse klinkekulene, de er så fine alle sammen.

Så suser 18 år avgårde, og mens de femti klinkekulene ligger i kasse på loftet og samler støv, står jeg i en lekebutikk i den bittelille byen Warwick i England med sommerfugler i magen. Her har de klinkekuler fra House of Marbles, og selv om jeg er såkalt voksen blir det vår i lufta og smil i hjertet når jeg ser dem. Det går som det måtte gå: Mie 26år reiser hjem med en pose nye små klinkekuler i bagasjen.

Jentesnakk

Det er ca 1996 når Tidsmaskinen lander en lørdag i februar. Det er vinterferie, og jeg har besøk av Karina fra det glade vestland. Siden jeg har storfint besøk, har jeg invitert noen andre venninner også, og nå har vi pysjparty i stua. Jeg har fått et nytt spill til jul som jeg har ønsket meg lenge, og det er partytriks nummer én! Det er jentenes eget spill, Jentesnakk!

Jentesnakk må være verdens kuleste brettspill, i alle fall for jenter på vår alder - vi er 11 år og guttegærne. Spillet inneholder et brett med tre sirkler med en pil i som spinnes rundt, 16 små pappbrikker med bilder av et hjerte, en måne, en stjerne og en hestesko, en sminkepenn, fire spillebrikker i forskjellige farger, én terning, tre bøker med oppgaver og en sort spådomsbok.

Målet med spillet er å samle fire pappbrikker, én av hver. Den som klarer det først har vunnet spillet. Men på veien dit må man være tøff og modig, for hver gang man har slått terningen og kommet noen steg nærmere en ny pappbrikke, må man spinne de tre pilene og gjøre den oppgaven som står i boken under det tallet pilene viser.

Noen oppgaver er enkle og ufarlige, mens andre krever at du er klar for å utlevere deg selv:

Andre oppgaver er skikkelig pinlige, for eksempel den hvor man må synge til en sang på radioen. Hallo, kjempeflaut!

Mange av spørsmålene dreier seg dessuten om gutter, og det er både spennende og flaut på én gang. Her må man tørre å være åpen overfor venninnene sine om hvem man liker, og det er neimen ikke bare-bare!

Enkelte av oppgavene går på navnene til de som er med og spiller. Oppgave 18 er alltid veldig lett for de som spiller med meg: "Stav en av jentenes navn baklengs". Mine venninnner velger alltid å stave "Mie" baklengs, mens jeg må stave for eksempel "Karen Martha". Urettferdig! Til gjengjeld sliter både jeg og Karen Martha med oppgave 19: "nevn tre berømte personer som har samme fornavn som deg".... 

Det aller morsomste og flaueste og samtidig mest spennende med hele spillet er oppgave nummer 2 og 3 i den tredje boka. Her må man ringe til den morsomste gutten i klassen og be ham si noe morsomt, eller ringe til noen man kjenner og si noe på engelsk! Det er hysterisk morsomt for de som ikke må ringe, og kjempeflaut for stakkaren som må. Men er man med på leken, må man tåle steken.

Vi forlater den fnisende jentegjengen i det de samler seg rundt telefonen, og tankene våre går til alle guttene i Norges land som måtte finne seg i å bli oppringt av fnisende jentegjenger på midten av nittitallet, og som måtte takle det å finne på noe morsomt å si under press. Nå vet dere i alle fall hvorfor dere ble singlet ut. Sorry, gutter!