Magic Diaper Babies

Vi har landet et sted tidlig på nittitallet, en tid hvor striper og lyse dongeriskjorter med blanke trykk-knapper er in. Uendelig mye kult ser lyset dette tiåret, og vi som er barn blir presentert for nye fantastiske leker hele tiden. En greie som er hipt og kult for tiden, er ting som skifter farge når man putter dem i kaldt vann. Hjemme hos oss har vi lekebiler som går fra lilla til grønt i kaldt vann, og fra grønt til lilla i varmt vann. Det er helt utrolig kult!

Når Galoob introduserer Magic Diaper Babies en gang tidlig på nittitallet, får denne fargeskiftingen en helt ny mening: når man kjøper en pakke får man en baby med hvit bleie, og for å vite om det er gutt eller jente må man dyppe babyen i kaldt vann. Blir bleien rosa er det en jente, blir den blå er det en gutt! Hallo, det er jo helt fantastisk!

Det kjøres hardt på med reklame for alle leker på nittitallet, og Magic Diaper Babies er intet unntak. Med fengende melodier og kjempeglade barnefjes taler disse reklamene direkte til meg. Jentene i reklamen ser ut som de aldri har hatt noe morsommere å leke med enn disse babyene. Er det rart jeg bare må ha dem?  

Den trofaste tre-anda

Hjemme hos mamma bor en liten tre-and i sin beste alder. Han har sixpence med dusk, og er litt slitt i kantene og litt sjanglete blitt, men han har magiske evner. Han bærer på masse minner, og fungerer som en tidsmaskin bare man ser på den, bare hør her:

Shwoooooing! Vi har landet i 1985, det er høst og bladene på trærne har begynt å skifte farge. Vi befinner oss i Volda, og Mie 1år har akkurat lært seg å gå. Nå vakler hun omkring i stua med treanda på slep, hånden knyttet hardt rundt den lille, røde plastikkplaten ytterst på snoren. Anda er ung og fresh i disse dager, og ruller stødig etter det lille mennesket. Den takler fint å bli slengt borti veggen når Mie runder et hjørne, en ripe i lakken har vel aldri skadet noen?



Vips! Vi spinner avgårde og lander i 1988, på sensommeren denne gangen. Vi er ute på verandaen, og lille Kine 1år øver seg på sin nylærte forflytningsmetode. Med nye sandaler på beina stabber hun omrking på verandagulvet uten problemer. Anda følger lydig etter, han har fått noen nye skrammer siden sist, og er ikke fullt så glansfull i lakken, men han er like trofast som før. Der Kine går, går også han.

Swoooosj! Vi lander i november i 1990, det er snø ute og isroser på ruta. Inne i stua flyr lille Jørgen 1år rundt på sklisokkene sine, og bak ham vagler treanda i en imponerende fart. Hjulene ruller som før, og vingene flakser i takt, og selv om det har blitt noen møter med veggen siden sist, er anda like glad som før. Jørgen setter fart, og anda følger etter.

Så lander vi i 1992, på ettårsdagen til Johanne. Hun er tidlig ute og kan gå allerede, med en spesiell snu-teknikk. Hun setter det ene benet i bakken, og sparker fra med det andre til hun har snudd seg helt rundt. Den trofaste treanda har mistet litt maling her og der, og hodet sitter litt løst, men den er fremdeles med i svingene. Johanne legger ut på tur fra kjøkkenet til stua, og anda henger på.

I årene som har gått siden 1992 har anda fått sust fra seg i stua med Kine sine små sønner også, men nå bor den på hylla. I sommer skal heldigvis familiens nyeste lillegutt lære seg å gå, gjett om anda gleder seg!

Klinkekuler

Det er en lun, frisk vårdag tidlig i mai. Året er ca 1993, og jeg er  åtte år gammel og går i andreklasse. Klokken er litt på åtte, og jeg står på bussholdeplassen og venter på skolebussen. Trærne har blitt grønne og fine, og jeg har gått inn de nye vårskoene mine for lengst. Mitt åtte år gamle hjerte banker ekstra hardt om våren, en følelse som skal komme til å følge meg gjennom hele barndommen og ut i voksenlivet. Våren er småsko, 17. mai, bjørkeløv og norske flagg, og ikke minst: en lang rekke magiske uteleker. 

De siste ukene har jeg og klassekameratene mine blitt hektet på et spill som for oss er ganske nytt, men som har hatt en god plass i hjertet til mennesker over hele verden i mange hundre år allerede. Hvert friminutt samles vi bak det gule huset på skolen for å spille med klinkekuler.

Vi aner lite om klinkekulens lange historie, vi vet bare at det er dette som er "in" for tiden. Likevel har jeg en viss anelse om at dette ikke er noen ny leke, for mamma har vist meg klinkekulesamlingen sin, og jeg har til og med fått lov til å leke med den hjemme. Jeg er hektet, og etter en tur på lekebutikken har jeg lommene fulle av mine egne bittesmå glasskuler i alle regnbuens farger. 

Vi spiller flere forskjellige spill med klinkekulene på skolen, og hvert spill har forskjellige regler. I ett av spillene bestemmer vi først en rekkefølge for spillerne. I dag spiller jeg med Karen Martha, Halvor og Christian. Karen Martha begynner, og kaster ut en klinkekule. Halvor må så prøve å treffe Karen Martha sin kule med sin klinkekule. Hvis han klarer det, får han beholde begge to. Så kaster han ut en ny kule for å starte spillet på nytt. 

Hvis Halvor derimot ikke klarer å treffe den første klinkekulen, blir også hans klinkekule liggende. Det blir så Christian sin tur, og nå ligger det to klinkekuler på banen som Christian kan prøve å treffe. Han får beholde de han treffer, men hvis han bommer må han la sin egen ligge før det blir min tur til å prøve lykken. Det er kjempespennende, og på en god dag kan jeg gå hjem med 10-20 nye klinkekuler i samlingen.

De fleste på skolen har en lykkekule som de bruker når de spiller. Lykkekulen er beskyttet, slik at om for eksempel Christian treffer min lykkekule, og sånn sett egentlig har vunnet den, så får jeg lov til å gi Christian en annen klinkekule i stedet. Jeg er enormt trofast mot min lykkekule, og gir den aldri fra meg selv om den stort sett ikke bringer meg lykke i det hele tatt.

Lykkekulen min er en kjempefin porselenskule fra et klinkekulesett jeg har fått av Tante, hun har tatt det med til meg helt fra House of Marbles i England. Settet heter "50 of the World's Best Marbles" og kommer i en plastikk-krukke med tilhørende klinkekulepose. Det er en av de fineste gavene jeg har fått noen gang, og jeg tør nesten ikke spille med disse klinkekulene, de er så fine alle sammen.

Så suser 18 år avgårde, og mens de femti klinkekulene ligger i kasse på loftet og samler støv, står jeg i en lekebutikk i den bittelille byen Warwick i England med sommerfugler i magen. Her har de klinkekuler fra House of Marbles, og selv om jeg er såkalt voksen blir det vår i lufta og smil i hjertet når jeg ser dem. Det går som det måtte gå: Mie 26år reiser hjem med en pose nye små klinkekuler i bagasjen.

Stencil Art Set fra Tuppertoys

Tidsmaskinen lander på en varm og lun sommerdag og det er bare et par uker til sommerferien. Året er 1992, og jeg har snart overlevd mitt aller første år på skolen. For fem minutter siden gikk jeg av skolebussen på busstoppet i Aluveien, og nå er jeg snart fremme hos mormor. Jeg har sandaler, shorts og t-skjorte på, og genseren ligger i sekken sammen med fargestifter, fløyte og periodeheftet vi jobber med for tiden på skolen. Nå gleder jeg meg til å tegne hos mormor, for hun har tidenes kuleste Stencil Art-sett fra Tupperware!

Jeg går på Steinerskolen, og det siste året har jeg lært alt om hvor mye bedre det er å tegne med fettstifter enn med tusj, hvor viktig det er å fylle hele arket med farger (for himmelen er da ikke bare en blå strek øverst, den skal fylle hele arket helt ned til trærne og husene akkurat som i virkeligheten), og ikke minst vet jeg hvor viktig det er å tegne uten "konturer". Har trærne og husene et skarpt, sort omriss i virkeligheten kanskje? Nei, jeg trukke dét. 

Siden jeg tegner på steinermåten dag ut og dag inn på skolen, er det ekstra spennende (og nesten litt kriminelt, kjenner jeg) å få bruke stencil art- settet til mormor. Jeg kaster fra meg skolesekken med én gang jeg er innenfor døra, og før mormor vet ordet av det, ligger jeg på gulvet med tusjer, ark og hele haugen med plastikksjablonger.

Jeg bruker stensilene med bokstaver til å skrive "til mormor fra mie" og "god sommer!", og med tusj går det fort som bare dét. Fettstiftene kommer ikke en gang til nedi de smale sprekkene på sjablongen, så her er det steinern 0 - tupperware 1.

Store bokstaver og små bokstaver.

Det er også en egen partysjablong, med nyttårsrakett, bursdagskake, halloween-gresskar, juletre, thanksgiving-kalkun, et hjerte og en trekløver, men jeg vet ikke så mye om utenlandske høytider enda, så jeg synes denne stensilen har en veldig rar samling ting. En rar fugl og noe som ser ut som et stort eple, liksom? Hva er greia?

Det er også en sjablong med forskjellige fremkomstmiddel, de bruker jeg på sommertegningen min, for vi skal på biltur i sommer og kjøre ferge, vi skal kjøre tur med det gamle damplokomotivet Tertiten på jernbanemuseet, og lastebilen får også være med, for det er jo lastebilen til onkel Hans!

For dekoreringens skyld tegner jeg inn noen fisk i vannet og noen fugler i luften, for vi pleier å se mange av dem på bilturene våre.



Og så til min favoritt-sjablong: den med blomster og blader. Det blir blomster rundt hele sommerhilsenen min, og jeg lager mange av hver, i forskjellige farger. Det blir så fint!

Nå har mormor laget bakepulverkringle med melis, og hun bærer den ut på verandaen med en stor mugge med rød saft, og en hel haug glass og asjetter. Så kommer mamma endelig med alle småsøsknene mine, og jeg viser stolt frem den fine tegningen full av konturer, tusj og hvit luft. Jeg kjenner meg herlig kriminell.

Jojo

Tidsmaskinen går inn for landing midt i skolegården akkurat i det dørene åpnes og barna strømmer ut for storefri. Vi befinner oss et sted midt på nittitallet, april har akkurat blitt til mai, og vi har for lengst tatt frem joggesko og tynne vårjakker. Friminuttet har bare vart i 30 sekunder før guttene annonserer jojo-konkurranse på haugen. Alle som har en jojo får være med.

Jojo er en av disse dillene som inntar skolegårder over hele landet fra tid til annen. Det skjer som regel i takt med at Coca Cola lanserer jojoer med bruslogo på i kiosker og butikker. Vi er nemlig ikke vonde å be, vi 80tallsbarn, når det gjelder det å kjøpe siste skrik og bli med på den store hypen. 

Jeg er ekstremt dårlig i jojoing, faktisk får jeg knapt til det aller enkleste, nemlig å slippe jojoen rett ned for så å rykke den forsiktig opp igjen. Likevel er jeg hekta, og min røde CocaCola-jojo får være med over alt: på speidermøte, til fiolintime, i svømmehallen, på hytta, til mormor, på butikken og på skolen. 

Guttene i klassen er mye flinkere enn meg, faktisk er noen av dem skikkelig gode. De drar triks etter triks, "går tur med hunden", spinner "jorda rundt" og jeg vet ikke hva. De deltar til og med på jojoturneringer på byens kjøpesentre og vinner premier og greier. 

Vi forlater jojoturneringen på haugen og klatrer inn i Tidsmaskinen igjen. Et kjapt søk i databasen og vi finner ut at folk har lekt med jojo så langt tilbake som i år 500 før vår tidsregning, og at den moderne jojoen så dagens lys i 1866. I 2011 ligger 90tallets CocaCola-jojoer til salgs på Ebay, og man må ut med flere hundrelapper om man vil ha en.

Tamagochi

Vi har landet et sted i andre halvdel av 90tallet, det er en kald oktoberdag og vi befinner oss utenfor et stort hus i utkanten av Hamar. To unge jenter i arbeidsklær tråkker rundt på gårdsplassen, og den ene viser seg så klart å være Mie ca 13 år. Det er en helt vanlig skoledag, hvorfor er jeg ikke på skolen? Fordi det er operasjon dagsverk i dag, naturligvis!

Jeg og en venninne har blitt leid inn av en koselig dame for å bære ved. Vi bærer og stabler, bærer og stabler i flere timer før vi tar oss en pause og går inn. Mens vi sitter og spiser på kjøkkenet, hører vi plutselig noe som piper. Vi skjønner ikke hvor lyden kommer fra før jeg får øye på to små Tamagochier på kjøkkenbenken.

Tamagochi, eller datadyr som vi kaller det på norsk, er den nye "må-ha" leken, straight from Japan. Jeg er akkurat bittelitt for stor når den kommer på markedet, og det synes jeg er virkelig kjipt, for dette datadyret er noe av det kuleste jeg har sett. Jeg ønsker meg det noe veldig, men mamma rister på hodet. Et digitalt dyr, liksom. Noe så unødvendig!

Jeg har altså ingen tamagochi selv, men nå har jeg endelig sjansen til å teste ut den nye hypen. Jeg vet at når den piper, kan det bety at tamagochien er sulten, eller at den har gjort fra seg, eller at den vil leke, eller at den er syk. Det viser seg at vi har med et sultent lite datadyr å gjøre. Ved hjelp av de bittesmå tastene får jeg gitt det lille vesenet et par gulerøtter og litt vann, og nå ser dyret ut til å være fornøyd. Jeg sjekker om den er syk for sikkerhets skyld, men det er den heldigvis ikke. Ikke trenger den å bli lekt med heller, men jeg leker litt med den like vel, for da blir den så glad. Åh, skulle ønske jeg hadde en egen tamagochi! 

Så suser ca 13 år avgårde, og jeg står på personalrommet der jeg har sommerjobb og er i ferd med å hilse på en helt ny kollega. Det viser seg at min nye kollega er den nå voksne eieren av overnevnte tamagochi, og jeg kjenner ham straks igjen. Jeg blir plutselig uforklarlig glad, og før jeg skjønner hvor rart det høres ut, utbryter jeg: 

men hei, jeg har jo matet tamagochien din en gang! 

(og han bare: eh... okei.)

Og dagens roadtrip-sang, dere, er selvfølgelig Tamagochi (Together Forever) med dancegruppa Daze.

Herr Mus blir Fru Mus

I en lekekasse full av Barbieklær i kjelleren hos pappa i 2011 finner Kine og jeg plutselig igjen et knøttlite, rutete plagg med roser på og hempe bak, og herregud, det er jo kjolen til den ene musen fra Barbara Sansoni! 

Så var det altså slik, at den musen som tidligere er blitt presentert her på bloggen som "Herr Mus", i virkeligheten var "Fru Mus", og det var den nakne kameraten som i virkeligheten var "Herr Mus".  Uff, hvor pinlig!

Men uansett, nå er de altså gjenforent med sine klær, begge to. Og det er jo det som teller!

Teletubbies

Vi har landet på Hamar en varm sommerdag ca 1988. Himmelen er knallblå, og solen skinner uten en sky i sikte. Vi har dratt fra 2011 og overskyet vær og masse snø, og nå må vi kaste jakker, gensere, luer og skjerf før vi klatrer ut i sommeren. 

Nå står vi ute på den lille gressplenen rett utenfor soveromsvinduet til Mie snart 4 år, og vi titter forsiktig inn gjennom ruta. Sengen er tom, og ingen Mie er å se. Vi går inn i huset og opp i stua, og der sitter jeg jammen meg, godt plassert i sakkosekken foran TVen. Mamma sitter ved langbordet og mater lille Kine, og her er det klart at det er sykkeltur i vente, for Mie har sykkelhjelm på. I fanget har jeg min nye favorittdukke, nemlig den knall gule Teletubbien: Laa-laa!

Jeg kjører Teletubbie-morgen i dag som alle andre dager, og ser på et par episoder mens jeg spiser frokost. Jeg elsker Teletubbiene fordi de er så fargerike, fordi de gjør så mange morsomme ting, og fordi de viser alle filmsnuttene sine to ganger. Det er så gøy å se filmene i reprise! Jeg storkoser meg, og synger med på introen.

"Tinky Winky! Dipsy! (Dipsy!) Laa-laa! (Laa-laa!) Po! (Po!) Teletubbies! Teletubbies! Si hallo! (A-O!)"

For Teletubbiene kan ikke si hallo, i stedet sier de A-O!, som om de snakker babyspråk. Jeg synes det er kjempesøtt, og bruker babyspråket på lille Kine, som for tiden driver og lærer seg sine første ord. "A-O!" sier Kine, og vinker til meg fra tripp-trapp-stolen. Mamma synes det er maksimalt irriterende at jeg lærer Kine å snakke babyspråk, men det bryr jeg meg ikke noe om. Teletubbiene snakker jo babyspråk, så hvor galt kan det være?

Vi forlater Mie snart 4 år der hun sitter og klapper og gliser "en gang til, en gang til!" når Teletubbiene snurrer samme filmen for andre gang. Vi klatrer inn i Tidsmaskinen og har følelsen av at noe ikke stemmer... dette med Teletubbies, det kjenner vi oss da over hodet ikke igjen i? Vi hører jo til den generasjonen som sukket oppgitt over hele Teletubbies-greia da den kom? Så ringer det plutselig en bjelle, for på skjermen inne i Tidsmaskinen lyser det, i store, rosa bokstaver: Aprilsnarr!

Mus fra Barbara Sansoni

Vi lander en lys søndagsmorgen i 1989, det er sol og skyfri himmel, og vi skal gå tur i Furuberget. Snøen er borte, og mamma sier at hele skogen sikkert er full av hvitveis og blåveis som vi kan plukke. Jeg er 4,5 år gammel og akkurat stor nok til å vite at man må plukke blomsten slik at roten står igjen, hvis ikke kommer det ikke opp ny blomst til neste år. Mamma setter lille Kine i vogna mens jeg kler på min nye venn som skal få være med på tur, nemlig en søt, liten mus fra Barbara Sansoni:

Herr Mus er en skikkelig fin liten fyr. Når han er naken, kan man se merkelappen som han har på magen. Jeg trekker på ham den grønne shortsen med hvite striper, og passer på at halen får stikke ut gjennom det lille hullet bak på shortsen. 

Så får Herr Mus en matchende skjorte på, og jeg knepper  den fint igjen med de to trykk-knappene. Herr Mus har sko som sitter fast på beina, alt man trenger å gjøre er å knyte lissene. Det må mamma hjelpe meg med, og så er vi klare til å gå på tur.

Herr Mus har en kamerat som tilhører lille Kine, men Kine er så liten at hun bare roter bort klærne hans hele tiden. Han får med andre ord ikke bli med på tur - da blir han jo bare forkjølet. Nå går mamma, lille Kine, Herr Mus og jeg ut døren og opp i skogen, og når Herr Mus og kompisen dukker opp over tjue år senere fra en eske på loftet, er kompisen fremdeles helt uten klær:

Mixmaster og fastelavnsboller

Det er fastelavnsøndag 1988, og Mie 3,5 år har vært våken i mange timer allerede i det vi parkerer Tidsmaskinen ute på terrassen. Nå står hun inne på kjøkkenet med bakeforkle på og hjelper mamma med å bake fastelavnsboller. På denne tiden er baking noe av det gøyeste jeg vet, og jeg har til og med fått lov til å ta frem min egne, fine mixmaster for anledningen. 

Mixmastern min står utenfor min rekkevidde oppe på kjøkkenskapet, i den fine, fargerike esken sin.

Jeg føler meg voksen og veldig stor når mamma løfter den ned fra skapet og setter den foran meg på benken. Den har splitter nye batterier i seg og jeg vet at jeg må være forsiktig når jeg mikser. Mens mamma elter bolledeig, trykker jeg på knappen slik at mixmastern begynner å røre rundt nedi det brune plastbegeret.

Mamma og jeg triller runde, fine boller og setter dem på et brett. Mamma setter brettet inn i ovnen, og snart lukter det boller i hele leiligheten. Siden det er fastelavn må vi ha krem til bollene, og jeg får lov til å lage krem med mixmasteren min! Det er helt utrolig gøy, mamma hjelper meg med å helle fløte og sukker i begeret, og så skrur vi på bryteren og ser hvordan fløten lenge er flytende før den plutselig! blir til krem.

Så er bollene ferdig, og mamma tar dem ut og setter dem på benken. Hun skjærer dem i to, og jeg får hjelpe til med å smøre på krem. Så setter vi bollene på et fat, og mamma blander en kanne med rød saft, og akkurat i det vi er ferdige ringer det på døren. Jeg løper ned så fort jeg kan, med bolledeig på fingrene og krem i håret, og det kiler så veldig i magen, for det er mormor og morfar som kommer på besøk! 

Så sitter vi i stua, mormor, morfar, pappa, mamma, lille Kine og jeg, og jeg serverer alle boller med krem som jeg har laget (nesten) helt selv. Mormor spør om det er jeg som har laget fastelavnsriset også, og jeg er stolt som en hane. Så lener jeg meg tilbake i sofaen med magen full av fastelavnsboller og herlig, søt krem, og er uendelig glad i hele meg. Er ikke fastelavn en av de aller, aller fineste høytidene vi har?

Popples

Vi har parkert tidsmaskinen i 1990, utenfor huset til Beathe. Beathe og jeg går i samme barnehage og er bestevenner. Neste år skal vi begynne på skolen, så nå er vi med i seksårsklubben i barnehagen. Vi er med andre ord blant de aller kuleste, for vi får ha møter sammen med barnehagetantene uten de andre barnehagebarna, og i pausene leker vi sammen på puterommet. Fy fillern, vi er store.

I dag er jeg på besøk hos Beathe, og det er både veldig gøy og litt skummelt, for Beathe har noe jeg ikke har: en storesøster. Storesøstra er veldig kul og bli rasende hvis vi leker med lekene hennes. I dag er hun ikke hjemme, så Beathe har funnet frem det gjeveste av det gjeve: storesøstras Popples-samling.

Popples er en leke fra 80-tallet som er ekstra spennende å leke med fordi jeg ikke har en selv. De søte bamsene kommer i mange forskjellige farger, og har en liten pung på ryggen som de kan pakke seg inn i og bli til en liten ball. 

Storesøstra til Beathe, som er borte og ikke aner hva vi driver med, har mange forskjellige Popples. Beathe og jeg ruller alle sammen til små baller og kaster dem rundt i hele lekerommet. Min favoritt er den som er lilla og rosa:

Jeg ønsker meg veldig en Popples selv, for tenk hvor kult det er å ha et kosedyr som kan bli til en liten ball. Jeg vurderer et lite sekund å spørre om å få låne med meg en Popples hjem, men kommer raskt på andre tanker, for nå kommer storesøstra til Beathe hjem og klikker i vinkel når hun ser hva vi driver med.

Hun river Beathe i håret og sladrer til mamma'n sin, mens jeg heldigvis får gå i fred, for jeg er jo bare på besøk. Etterpå tegner Beathe og jeg tegninger av storesøstra og gir henne horn i pannen, og hekse-nese. Og jeg kjenner at jeg er rimelig glad for at jeg ikke har en storesøster selv.

(Bilder fra Google)

Translation:

We've parked the Time Machine in 1990, right outside Beathe's house. Beathe is my best friend from kindergarten, and these days we're among the coolest kids because we're starting school next year. Holy banana, we're grown up. I'm visiting Beathe today, and we're playing with her big sister's collection of the Popples. She's not home, so she has absolutely no idea. The Popples are adorable. We pop them in and out of their pouches and throw them around the room. Oh, how I wish I had one! Beathe's big sister throws a fit when she catches us playing with her Popples, though, and I realize how thankful I am that I don't have a big sister at all. *Pictures from Google.

Smukker

Tidsmaskinen har stanset midt i skolegården, og vi hopper ut i det som er siste uka i august 1993. Jeg har akkurat begynt i tredjeklasse, det betyr både nytt klasserom og nytt bygg. Det er uhyre spennende. Skoleåret har bare så vidt begynt, men vi har allerede funnet en ny "dille", alle jentene har nemlig dilla på smukker. Ikke vanlige babysmukker selvfølgelig, men små smukker av gjennomsiktig hardplast i forskjellige farger.

Det begynner i det små, noen få har en liten smukk i kjede rundt halsen, men plutselig tar samlemanien helt av, og de fleste jentene har nå flere titals - ja noen til og med opp til hundre - små smukker samlet på et kjede av hyssing. Smukkene kommer i alle farger og størrelser:

Ingen vet helt hvor smukkemanien kom fra, men plutselig har alle dem. Og etter hvert oppdager noen at lekebutikkene selger andre småting i plast også, alle med små "hemper" som gjør at de kan henges på et kjede. Jentene i klassen går bananas. Jeg drar med meg mamma på lekebutikken i Strandgata, og får lov til å kjøpe en liten haug:

En and,

et kjærestepar,

en barnevogn, 

en delfin,

en rangle,

en potte,

og en veske.

Jeg henger dem alle på kjedet som allerede er fullt. Vi kaller alle nykommerne for smukker også, selv om de strengt tatt er potter og rangler og delfiner. I friminuttet på skolen dagen etter, bytter vi jentene smukker med hverandre, og noen er gavmilde og gir bort dem de har fler av til de som ikke har så mange. 

I flere uker har vi smukker på hjernen, og en så stor affeksjonsverdi knyttes til smukkene at når dillaen er over og smukkene har samlet støv i en skuff en stund, så får jeg meg ikke til å kaste dem. Jeg legger dem i en boks i stedet, og skal komme til å finne dem ca atten år senere i en krok på loftet. Med ett er jeg tilbake i skolegården med smukkedilla og hele fanget fullt.