tirsdag 24. mai 2011

Den trofaste tre-anda

Hjemme hos mamma bor en liten tre-and i sin beste alder. Han har sixpence med dusk, og er litt slitt i kantene og litt sjanglete blitt, men han har magiske evner. Han bærer på masse minner, og fungerer som en tidsmaskin bare man ser på den, bare hør her:


Shwoooooing! Vi har landet i 1985, det er høst og bladene på trærne har begynt å skifte farge. Vi befinner oss i Volda, og Mie 1år har akkurat lært seg å gå. Nå vakler hun omkring i stua med treanda på slep, hånden knyttet hardt rundt den lille, røde plastikkplaten ytterst på snoren. Anda er ung og fresh i disse dager, og ruller stødig etter det lille mennesket. Den takler fint å bli slengt borti veggen når Mie runder et hjørne, en ripe i lakken har vel aldri skadet noen?



Vips! Vi spinner avgårde og lander i 1988, på sensommeren denne gangen. Vi er ute på verandaen, og lille Kine 1år øver seg på sin nylærte forflytningsmetode. Med nye sandaler på beina stabber hun omrking på verandagulvet uten problemer. Anda følger lydig etter, han har fått noen nye skrammer siden sist, og er ikke fullt så glansfull i lakken, men han er like trofast som før. Der Kine går, går også han.


Swoooosj! Vi lander i november i 1990, det er snø ute og isroser på ruta. Inne i stua flyr lille Jørgen 1år rundt på sklisokkene sine, og bak ham vagler treanda i en imponerende fart. Hjulene ruller som før, og vingene flakser i takt, og selv om det har blitt noen møter med veggen siden sist, er anda like glad som før. Jørgen setter fart, og anda følger etter.



Så lander vi i 1992, på ettårsdagen til Johanne. Hun er tidlig ute og kan gå allerede, med en spesiell snu-teknikk. Hun setter det ene benet i bakken, og sparker fra med det andre til hun har snudd seg helt rundt. Den trofaste treanda har mistet litt maling her og der, og hodet sitter litt løst, men den er fremdeles med i svingene. Johanne legger ut på tur fra kjøkkenet til stua, og anda henger på.

I årene som har gått siden 1992 har anda fått sust fra seg i stua med Kine sine små sønner også, men nå bor den på hylla. I sommer skal heldigvis familiens nyeste lillegutt lære seg å gå, gjett om anda gleder seg!

2 kommentarer:

  1. Så koselig historie! :)

    SvarSlett
  2. Må virkelig smile av denne historien! Tenker moren din også smiler godt over denne mimringen om barn og barnebarn.

    Den heter ikke noe, denne fyren med sixpence, da? "Crash-AND-carry", eller noe. Ble inspirert av navnekåringen på anda i blomsterpotta til statsministeren. Som nå heter Veranda, som du kanskje vet. Anda, altså.
    (OG ble i den forbindelse forundret over at sikkerhetspolitiet ikke passer bedre på statsministerboligen. Hva som helst kan vist dale ned fra himmmelen og slå seg til ved husveggen. Omtrent som det amerikanske helikopteret i hagen til Bin Laden...)

    Ha en fin dag, og håper du finner flere ting fra forrige århundre du kan fortelle om.

    SvarSlett

✎ Takk for at du skriver i Tidsmaskinens gjestebok!❀

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...