Idas sommarvisa

Det er midt på dagen når vi lander langs stranda på Domkirkeodden, et fantastisk uteområde med gamle hus, grønne trær, gammel stein og lykke rammet inn av Mjøsas rolige vann. Himmelen er knallblå, og sola har fått tilbake varmen sin etter en lang og kald vinter. Langs stranda løper en søskenflokk på fire, de samler fine steiner og rare pinner og jobber hardt med å knuse isen som ligger i vannkanten. Noen må jo hjelpe våren med å fjerne vinteren hvis sommeren skal komme.

Jeg er ni og et halvt år gammel og løper fortere enn Kine på sju og et halvt, men hun er en racer i å knuse is. Vi løper langs kanten på isen og hører hvordan den knaser og bryter under oss. Lillebror Jørgen 4,5år er mest opptatt av å finne en skikkelig fin pinne, for med en sånn en kan man hakke is over en lav sko. Johanne 3år har plukket hestehov i skråningen, og har hendene fulle av gull. Det er vår, vi er barn, og det kribler i hele kroppen.

Vi tar med steinene hjem og legger dem til tørk i sola på verandaen, og siden mamma er så glad i fine steiner, får vi pynte både stuebordet og spisebordet med det fine vi har funnet. Mamma setter hestehovene Johanne har plukket i en bitteliten vase midt på bordet, og det er som om hele stua blir gul og full av fuglekvitter. Vi har satt i gang våren en gang for alle, nå blir det sommer snart!

Tilbake i 2011 har våren også endelig kommet, og når jeg finner Idas Sommarvisa på YouTube mens fuglene kvitrer utenfor vinduet, skjønner jeg hvor viktig det er at noen kjører i gang våren. For som lille Ida synger: du ska inte tro det blir sommar i fall inte nån sätter fart på sommarn och gjör lite somrigt, då kommer blommorna snart! (du kan også høre sangen i roadtrip-mixen på Spotify)

Du ska inte tro det blir sommar,

ifall inte nån sätter fart

på sommarn och gör lite somrigt,

då kommer blommorna snart.

Jag gör så att blommorna blommar,

jag gör hela kohagen grön,

och nu så har sommaren kommit,

för jag har just tagit bort snön.

Jag gör mycket vatten i bäcken,

så där så det hoppar och far.

Jag gör fullt med svalor som flyger

och myggor som svalorna tar.

Jag gör löven nya på träden

och små fågelbon här och där.

Jag gör himlen vacker om kvällen,

för jag gör den alldeles skär.

Och smultron det gör jag åt barna,

för det tycker jag dom kan få,

och andra små roliga saker

som passar när barna är små.

Och jag gör så roliga ställen,

där barna kan springa omkring,

då blir barna fulla med sommar

och bena blir fulla med spring.

Første dag på slalåmski

Vi har landet en gang mot slutten av åttitallet, det er vinter og hele verden er dekket av snø. Jeg sitter i bilen med ulltøy og bobledress, og vi har akkurat kommet frem. Pappa hjelper meg med å ta av skoene mens jeg sitter med beina dinglende ut av døra. Så må jeg tråkke hardt ned i slalåmstøvelen før pappa fester spennene slik at støvelen sitter som støpt. Det er en merkelig følelse å ha slalåmsko på, jeg føler meg som en månefarer der jeg stavrer meg omkring utenfor bilen. Jeg tar av meg lua, og pappa hjelper meg med hjelmen.

Det kjennes som om verden lukker seg rundt meg, all lyd blir dempet og jeg hører min egen stemme veldig tydelig inne i hodet når jeg prater. Så får jeg slalåmbriller på, og så bærer det ut i løypa.

Tante skal lære meg å stå på ski, dette er min aller første gang i bakken. Hjertet mitt banker kjempefort, og jeg sliter med å holde meg oppreist nå som jeg har fått på meg ski. Tante halvveis løfter meg bort til skiheisen, og så tar vi den opp sammen: jeg lener meg bakover på beinet til Tante som står bak meg.

Det humper og rister litt ekkelt der vi sklir opp bakken, jeg har en kald klump i magen og er redd for å falle. Men nå er vi heldigvis kommet på toppen.

Tante står bak meg med én ski på hver side av meg, og hun holder meg godt fast. Jeg ser den bratte bakken foran meg og klarer knapt å stå på beina. Skal vi virkelig sette utfor her?! Mer rekker jeg ikke å tenke før Tante vender skituppene, både sine egne og mine, nedover bakken.

Verden farer forbi mens tante roper: "stå på beina dine, Mie!" og jeg bruker alle krefter i hele kroppen uten helt å klare å stå. Tante holder meg fast og ploger med skiene, og jeg forstår ikke hvordan jeg noen sinne skal klare å kjøre ned denne bakken alene.

Så spinner Tidsmaskinen plutselig avgårde igjen, og vi er på Budor en tåkete dag i januar 2011. Nå er det plutselig jeg som er Tante, og i dag skal jeg lære min vesle nevø å stå på ski for aller første gang. Mens han sitter i bilen og får slalåmsko på, ser jeg inn i det alvorlige ansiktet med de tårevåte øynene og husker så inderlig godt selv hvordan det var å være en bitteliten nybegynner i slalåmbakken: