Teenage Mutant Ninja Turtles

Vi har landet i 1992. Jeg går i første klasse og er nabo med Simon som har dilla på en gjeng grønne ninjaskilpadder. De heter Teenage Mutant Ninja Turtles, men det klarer vi ikke å uttale. Vi kaller dem Tørtels, og løper rundt i huset mens vi roper: COWABUNGA!!!


Simon kan alt om Tørtels, han forteller at Leonardo, han med blå maske, er lederen i gruppen og er ekstremt god til å sloss med de skarpe sverdene sine, som egentlig heter ninjaken. Simon og jeg ser Tørtels på tegnefilm, der henger gjengen rundt i kåken sin nede i kloakksystemet og trener kampsport hos Master Splinter, en mutert rotte som er helt ram.


Når de ikke trener kampsport, henger gutta rundt og bestiller pizza fra pizza driver. Det er Michelangelo som er pleier å komme med den ideen. Michelangelo er en artig og avslappet type som forteller vitser hele tiden og er yngstemann i flokken. Han har orange maske og nunchaku som våpen, det er to trepinner festet sammen med en kjettinglenke. Noen forteller meg at Michelangelo er oppkalt etter en maler, det synes jeg er stilig. Jeg liker Michelangelo best.


Selv om Tørtelsene er the good guys, er det fælt mye de må slåss. Simon viser meg triks han har kopiert fra Tørtelstegnefilmene, han begynner å bli ganske ram selv.


Ellers i gjengen har vi Raphael, som har rød maske og sloss med to spisse kniver som heter sai, og til slutt Donatello, en smart fyr med lilla maske, som ikke er så glad i vold og heller bruker hodet når konflikter skal løses. Likevel har han et våpen, en stokk som kalles bo staff.


Simon har helt villt mange Tørtels-leker og effekter, han har en hel hylle full av grønne plastikkfigurer, vannpistoler, klokker og annet nips. Jeg er veldig misunnelig og skulle ønske at jeg også hadde en hel hylle med bare Tørtels.


Det kommer jeg aldri til å få, men hjemme har både Kine og jeg egne krus med Tørtels på. De får vi lørdagsgodt i på lørdagene, da er krusene fulle av kinderegg og kjærlighet på pinne og fox og knott og andre godsaker. Ellers i uka kan det hende vi drikker varm sjokolademelk fra Tørtelskrusene, ferske og varme rett fra mikrobølgeovnen.


Cowabunga, sier jeg bare.


(Bilder fra Google)

BRIO Labyrintspill

Det er vintern 1989. Ute er det bitende kaldt, så kaldt at vi får være inne når vi egentlig skal være ute i barnehagen. Det er knapt noe jeg liker bedre her i verden enn innetid på Nasse Nøff, som avdelingen min heter. Vi har puterom, dukkekrok, lesekrok, bord man kan sitte og tegne ved, og et vanvittig utvalg av forskjellige morsomme leker. En leke man må vente i kø for å få leke med, er det vidunderlige labyrintspillet fra Brio.


Labyrintspillet er en treboks med en labyrint på en plate på toppen. Man har en liten metallkule som man skal lede gjennom labyrinten ved å skru på knottene på siden av treboksen slik at rammen labyrinten står på vipper opp og ned.


Når kula forsvinner ned i et hull, sluses den ut til en liten hentelomme på siden av treboksen. Alle hullene gjør hele oppgaven til tider ekstremt vanskelig. Her gjelder det å være rolig, konsentrert og utspekulert.


Spillet inneholder flere forskjellige labyrintplater med varierende vanskelighetsgrad, og målet mitt er å klare alle sammen rett etter hverandre uten å bomme én eneste gang. Det virker nesten umulig, for den sleipe lille kula kan skifte retning og helt plutselig trille ned i et hull man ikke trodde man behøvde å passe seg for.



Siden labyrintspillet er så populært i barnehagen, arrangerer barnehagetantene labyrintspill-turneringer. En god tanke som funker svært dårlig i praksis. Det viser seg rimelig fort at det er klin umulig å konsentrere seg godt nok når det står en gjeng store og små og heier på sidelinja. Dårlige turneringer til tross, labyrintspillet rocker min verden.

Om en tjue års tid, når teknologien har tatt helt av og pappa har skaffet seg iPhone fra Apple, skal jeg få nostalgiske tårer i øynene når han viser meg et av spillene han har lastet ned. Inne i den futuristiske telefonen ruller nemlig en svært så virkelighetslik metallkule rundt i en labyrint av noe som både ser og høres ut som ekte tre.


Men alt dette vet jeg ingenting om her jeg står og konsentrerer meg om den uregjerlige kula. Barnehagetantene som står på sidelinjen og heier, forstår nok ikke effekten dette spillet har på små barn. Et eller annet sted i verden sitter det en liten labyrintelskende sneip som kommer til å vokse opp og bruke evnene sine til å utvikle en mer moderne og tidsriktig versjon av herligheten, slik at sånne som jeg kan få nostalgiske tårer i øynene. Når man ser på den lange køen foran labyrintspillet i barnehagen min akkurat på denne iskalde vinterdagen, er det ikke så vanskelig å forstå likevel.


(Bilder fra Google)

Nintendo Entertainment System

Året er 1991. Jeg har mistet min første tann, klippet pannelugg og begynt i førsteklasse på Steinerskolen. Vi nyter korte skoledager med formtegning, maling og eventyrstund. Jeg har splitter ny skolesekk av brunt lær, og et stockmar-fargeskrin som er det fineste i verden. Matti, klasseforstanderen vår, har pyntet kateteret med fascinerende bergkrystaller i forskjellige størrelser. Vi har stoler og pulter av tre, og alle har tatt med sin egen plante til å pynte vinduskarmen med. Klasserommet lukter konstant av bivoks og furunål. Skolehverdagen min er, Steinerånden tro, full av naturlig, økologisk og glutenfritt materiale. Derfor er det ekstra superspennende når pappa plutselig går med på å kjøpe et elektronisk og svært lite økologisk Nintendo Entertainment System.



Jeg har så vidt prøvd meg på Super Mario level 1:1 hjemme hos fetterne mine i Vang, og de har lært meg alt om de skumle uglene ("drittkjerringene"), de livgivende soppene, og selvfølgelig "B-fart-trikset". Jeg vet at man må ha B-fart for å klare å hoppe over avgrunnen, og ikke minst for å klare å havne øverst i flaggstanga på slutten av hver level. Nå har pappa brakt herligheten hjem til oss, og det kribler noe vanvittig i Nintendo-fingrene mine.


Super Mario og broren hans, Luigi, er mine nye helter. De spretter omkring på skjermen og fanger mynter, og blir kjemperaske og uovervinnelige hver gang de klarer å fange en stjerne. Jeg lærer raskt at de svært så unaturlige blomstene som noen ganger vokser ut av betongen gir ildkule-skytekrefter, haha nå tenker jeg drittkjerringene skjelver i buksene!


I den underjordiske verdenen, "nedi kjellern" som jeg kaller det, er det skummel musikk. Jeg morfer inn og ut av hemmelige rom via de grønne rørene, og passer meg for kjøttetende planter. I de hemmelige rommene samler jeg drøssevis med gullmynter. Det sier kling og pling når rikdommen samles opp, det lyder som musikk i mine ører og jeg føler meg som Onkel Skrue på en god dag.




På slutten av hvert nivå sloss jeg mot Bossen. Bossen er en ildsprutende drage, og det gjelder å komme seg forbi den og skru på en bryter slik at brua dragen står på trekker seg sammen og sender dragen rett ned i flammene. Hahahh! Ta den, din ekle slemming!


Jeg elsker å samle penger, hoppe på drittkjerringer og vinne over Bossen, men mamma er skeptisk. Hun rister på hodet helt til jeg viser henne et annet spill som fulgte med Nintendoen.


Det tar ikke lang tid før mamma er hekta på Tetris. "Jeg er ikke hekta!", sier hun og slenger fanatisk med ledningen til høyre og venstre for å få klossene plassert på rett sted. "Nei, nei, nei, det var jo ikke der jeg skulle ha den!". Jeg har fått konkurranse om Nintendoen. Mamma er definitivt ikke hekta.


Når jeg blir lei Super Mario, spiller jeg fotballspill med Christian. Jeg er alltid Kamerun, og vinner så godt som aldri. Grafikken er top of the notch, og det faller meg ikke inn at jeg om en 17-18 år skal tenke tilbake på de firkantede Kamerunspillerne og riste på hodet. I 2009 er grafikken på fotballspillet nemlig så god at spillerne ser nesten helt ekte ut, men det klarer jeg ikke en gang å forestille meg nå.


Akkurat nå er nemlig Nintendo Entertainment System, Super Mario, Tetris og fotballspillet toppen av høyteknologisk lykke. Jeg spiller Nintendo tidlig om morgenen før jeg skal på skolen og puste økologisk natur. Det føles nesten litt ulovlig å være Nintendospillende steinerbarn, derfor forteller jeg ikke Matti at jeg har Nintendo hjemme. Hihi.

The Sylvanian Family

Det er midt på åtti-tallet, jeg er litt over to år gammel og går i familiebarnehage. Jeg synes det er innmari kjipt når jeg blir levert der om morgenen, men det går seg til litt utover dagen. Vi synger "vi har ei gammal tante som heter Monica" og får kakao med snerk på til lunsj. Alle de andre barna er større enn meg og skjønner at man ikke får hverken seigmenn eller sjokolade når man velger seg en av delene under "Bro-Bro-Brille". Jeg blir like skuffet hver gang. For en dum lek. Når vi spiser lunsj, lærer de andre barna meg at jeg må spise med munnen lukket.

På denne tiden, når jeg er den yngste sneipen i barnehagen og ikke skjønner noen ting, pleier jeg å leke med noen små figurer som jeg ikke vet hva heter.


Hjemme har jeg en liten bjørnefamilie med mamma, pappa og to små barn. De har bittesmå klær som jeg roter bort hele tiden. Jeg pleier å lage hus til bjørnene og leke at de reiser på ferie. I begynnelsen har alle bjørnene klær, men etter hvert blir de gående nakne, en etter en. Til slutt glemmer jeg helt hvordan klærne ser ut, og husker bare buksesele-shortsen til bjørnepappaen og en blå og hvit rutete skjorte.


Og sånn går nu dagan. Over tjue år seinere, mens jeg googler omkring på internett på jakt etter gamle minner, skal jeg finne en leketøyserie som heter The Sylvanian Family. Jeg skal oppdage at det finnes flere forskjellige familier, kaniner, griser, katter og mus, men når jeg ser bildene kan jeg ikke huske å ha sett dem før.


Men så, ut av det blå, vil det dukke opp et bilde av fire små halvnakne bjørner, og da vil det ta meg mindre enn ett sekund å oppdage at de er helt like mine fire små kamerater fra tiden da jeg var bitteliten og lærte å spise med munnen lukket.


Da skal jeg smile for meg selv og vite at det ikke bare var jeg som rotet bort bjørneklær over en lav sko da jeg var liten.

17. mai

Vi har seilt inn i 1988. Det er 17. mai, jeg er 3 1/2 år gammel og klar for en dag full av pølser og is. Jeg har på meg en lys kjole med blomster i svake pastellfarger, og i anledning dagen har jeg fått en rød 17.mai-fløyte og en hjul-på-pinne-leke med godteri inni og krummet håndtak, akkurat som på en paraply. Jeg ruller hjulet omkring og det lager en tilfredsstillende tikkelyd, som plastikk mot eikene på en sykkel. Mamma, pappa og Kine har også pyntet seg, og mamma tar bilde av meg ute i sola på verandaen. Jeg har verdens største sommerfugler i magen og er kjempegla for at Norge har bursdag.


Vi drar til mormor og morfar. Jeg løper over singellen i oppkjørselen, over steinhellene på plenen og opp trappen før de andre har kommet seg ut av bilen. Jeg står på tå og rekker bare så vidt opp til ringeklokken. Mormor åpner og er nesten blidere enn meg i ansiktet, hun klemmer meg og hele verden lukter søtt av parfyme. Jeg elsker å se mormor i fintøy, hun har runde klips-øredobber i ørene og perlekjede rundt halsen. Hun sier at jeg har fin 17.mai-kjole, og jeg viser frem plastleken med hjul og paraply-håndtak. Jeg blåser i fløyten og mormor synes den er verdens fineste.

Vi går i barnetog i Hamars gater, og jeg har lært meg alle 17.mai-ropene utenat. “Folk i gata, vær litt gla! Bli med oss og rop Hurra!”, “Hol barnehage kommer her! Se hvor glade alle er! Hurraaa!”. Det er gøy å se hvor glade alle blir når de ser oss marsjere, særlig de voksne som står langs gatene og roper hurra! når vi går forbi. Vi synger “ja, vi elsker” og en masse ord jeg ikke forstår. Det er barn over alt, og luften dirrer i rødt, hvitt og blått. Jeg vifter med flagget og passer på at det ikke faller i bakken.


Jeg spiser pin-up-is på Stortorget, og etter mye masing får jeg en rosa heliumballong med My Little Pony på. Pappa lager en løkke på snora slik at jeg kan feste ballongen til håndleddet. Det er en rar følelse når vinden griper tak i ballongen og snoren napper i armen min. Jeg spiser sikkert hundre wienerpølser i lompe, jeg liker ikke brød.

Det løper gærne russ rundt i folkemengden, de blåser i fløyter og er røde, hvite og blå. Jeg synes de er kjempeskumle samtidig som de er kanskje de kuleste jeg vet. Jeg tør ikke spørre om russekort, men jeg får alltid likevel, fordi jeg står bakerst i ungeflokken og har sjenerte stjerner i øynene.


Om 15 år, i 2003, skal jeg være russ selv, og da skal jeg huske så alt for godt hvor gla jeg selv ble da jeg var liten og russen forsto at jeg ville ha russekort enda jeg ikke spurte. Da er det bare de stille, sjenerte ungene som får russekort av meg.

(Russekortet er lånt fra denne siden.)

Kremen av iskrem

Året er 1987. Jeg er tre år gammel og har akkurat fått en lillesøster som fremdeles ligger på sykehuset og er knøttliten. Pappa og jeg er på besøk hos mamma og babyen på sykehuset, og nå skal vi feire med is. Vi tar heisen ned til første etasje, og jeg får sitte på klappsetet og dingle med beina. Det kiler i magen i det heisen suser nedover. Jeg er storesøster og hele verden lukter nybadet baby.

I kiosken på sykehuset får jeg velge hvilken is jeg vil ha. Pappa løfter meg opp slik at jeg kan se iskartet som henger på veggen.


Jeg velger meg en rosa saftis som treffende nok har fått navnet "finger". Den koster 4,50, og pappa betaler. Pappa skreller av papiret og jeg stikker isfingeren i munnen. Snart smeltes rosa saftisherlighet både på tungen min og nedover hendene. Jeg blir klissete, men enser det ikke. Saftis er det som skal til når man feirer nye småsøsken.

To år senere, i 1989, er jeg tilbake på sykehuset med pappa og lille Kine. Kine og jeg har fått en lillebror, og denne gangen er det Kine som får sitte på klappsetet i heisen på vei ned til sykehuskiosken. Det kiler i magen.

I kiosken får vi velge is selv om det er oktober, og jeg velger en stor, rund og rosa is med tyggispinne.


Isprodusenten Diplomis har knakende god fantasi på denne tiden, og har kalt isen "tyggis".

Årene suser avgårde. Plutselig er det sommeren 1993, og Kine (6 år), Jørgen (4 1/2 år) og jeg (snart 9) henger over isdisken på butikken. Vi har pantet brusflasker og fått med penger til is. Jeg sier til de to andre at de kan velge hva de vil. Jeg er storesøster og har kontroll på pengene.


Kine og jeg velger Clip Clap, mens Jørgen tar Kasperisen. Jeg synes fremdeles at is med tyggispinne er best, og Kine har skjønt hva som gjelder. Vi kjøper med en lollipop til Johanne, hun er hjemme med mamma, to år gammel og rasende for at hun ikke fikk være med på butikken.

Vi zoomer ut og inn igjen, det er juni, året er 1996 og jeg er 11 år gammel. Hjemme i det gule huset har vi fire nydelige kattunger. Det er snart sommerferie, jeg skal på barneleir i England og har tidenes største sommerfugler i magen. På vei hjem fra skolen kjøper Simon, Hilde og jeg is i Narvesenkiosken på Stortorvet.


Årets isnyhet er Tyrkisk Peber, og jeg faller pladask for den rare kombinasjonen av lakris og vaniljeis. Året etter er isen tatt av plakaten. Tretten år senere oppretter skuffede lakris-is-elskere facebookgrupper i håp om å få isen tilbake på markedet. Jeg aner ingenting om at isen vil forsvinne i nær fremtid, jeg er bare lykkelig. Det er bare jeg som liker lakris-isen, og derfor får jeg ha den i fred.

(Iskartene er lånt fra nettsiden til Diplomis, og kun utdrag fra de fullstendige iskartene vises i denne bloggen.)

Keypers

Det er ca 1990, jeg står utenfor gjerdet i barnehagen og sier hadet til en barnehagetante. Jeg har snart bursdag, og hun spør hva jeg tror jeg kommer til å få. Jeg forteller at i helgen, da mamma, mormor, jeg og søsknene mine var på hagesenteret, fikk jeg kaste en tiøring ned i ønskedammen under den lille, buede trebrua. Jeg fikk ønske meg hva som helst, og jeg ønsket meg en kipersh. Tror du at du får det, spør barnehagetanten og kaster et blikk på pappa eller mamma som står bak meg, med et lurt smil om munnen. Alt man ønsker seg når man kaster en tiøring i ønskedammen går i oppfyllelse, det vet jo alle. Derfor svarer jeg skråsikkert ja.


Keypers er en leke fra Tonka som min venninne Silje tilfeldigvis har kjempemange av. Hun er enebarn og kan få hva hun vil. Jeg synes hun er heldig på lekefronten, mens jeg er heldigere på søskenfronten. Hjemme hos Silje leker vi med keypersene hennes, og jeg er kjempefascinert. De små figurene i mykplast er kjempesøte, men det er de store figurene i hardplast som fanger oppmerksomheten min. De forestiller dyr som marihøner, kaniner, svaner og snegler, og har et hemmelig rom som kan låses med en tilhørende nøkkel.



På bursdagen min viser det seg at ønskedammen virkelig har peiling på leker. Jeg pakker opp en splitter ny keypers, en stor kaninfigur i brudekjole med hemmelig rom og nøkkel. Håret hennes kan bli kortere ved at man dytter det tilbake inn i hodet, og etterpå kan det bli lengre igjen ved at man drar det ut igjen. Jeg gjemmer ting i det hemmelige rommet, låser med nøkkelen som senere skal komme til å forsvinne gang på gang for så å dukke opp igjen på de mest utrolige steder.



Inne i det hemmelige rommet bor det en liten mykplastfigur som heter Teeball Finder, jeg kan ikke engelsk og skjønner ikke hva han skal brukes til. Jeg kommer frem til at han er barnet til kaninen og derfor bor i det hemmelige rommet.


Min andre keypersfigur er en svane i mykplast som lukter badeball og derfor får funksjon som badeand i badekaret mitt sammen med My Little Pony-sjøhestene.


Om 20 år, når internett har tatt over verden og jeg googler søkeordet"keypers", skal jeg finne ut at hele keypersgjengen har blitt samleobjekter med høy verdi fordi de er svært vanskelig å få tak i. Men akkurat nå vet jeg ingenting om det. I stedet spiser jeg opp bursdagskaken, drikker opp brusen og nekter å legge meg før jeg har puttet alle hemmelighetene mine inn i keypersen, låst den og gjemt nøkkelen på et hemmelig sted. På mandag skal jeg ha med keypersen i barnehagen og vise barnehagetanten at ønskedammen virkelig fungerer som den skal.

My Little Pony

Vi har akkurat gått inn i nittiårene. Undertegnede er en liten sneip på 5-6 år, som regel moteriktig kledd i tights og joggegenser med matchende Minnie Mus- motiv. Lykken består av barne-TV i uka og Disney på TV3 i helgene, og jeg har dilla på ting man kan samle på. Samlemanien min får utfolde seg fritt når jeg blir introdusert for plastikkponnyene fra Hasbros lekeserie My Little Pony.

My Little Pony er konsentrert lykke under juletreet. De kommer i forskjellige størrelser og farger, med trykk og uten trykk, med vinger og uten vinger, med glitter og med stas. Når man kjøper dem, kommer de med ferdigsydde navn som "Morning Glory", "Moonshine", "Cherryblossom" og "Rainbow Sweetheart" , og som regel døper jeg dem om til mer gangbare navn som "Tornerose" og "Snehvit".

Den fargerike, glatte manen kan kammes og styles, flettes og krølles, og de avanserte utgavene har påmalte øyne som "åpner" og "lukker" seg i kontakt med varmt/kaldt vann. Noen ponnyer har spesialsydde klær, noen har til og med små plastikksko, og samtlige kommer utstyrt med en bitteliten kam.

Mens noen vokser opp med bade-ender i badekaret, er mitt barndoms badekar fullt av småsøsken og diverse små ponnyer med slitt badehår. Noen av ponnyene er til og med vaskeekte sjøhester og utstyrt med badering i matchende farge.


Nå til dags, i 2009, selges moderniserte medlemmer av My Little Ponny- serien i lekebutikker verden over, og alt jeg kan si er at jeg håper dagens småjenter vet å sette pris på dem og at de, som jeg, om 20 år vil ta tidsmaskinen tilbake til sin My Little Pony-fase, og iaktta sitt 5-årige ponnyfrelste selv med et nostalgisk smil om munnen.

Polly Pocket

Året er 1989. Jeg er barnehagejente og venter på å få min første løse tann. Det er sommer, og om få dager fyller jeg 5 år. Øverst på ønskelisten min står det med store, barnlige bokstaver: påli påket.

Polly Pocket, en leke fra Bluebird Toys, har i 1989 nylig blitt lansert i lekebutikker verden over, og i mine snart 5 år gamle øyne er de små plastikkboksene med innebygde hus og de bittesmå dukkene det aller mest spennende leketøyet jeg vet om. I 1989 er Polly Pocket alle småjenters drøm. De kommer i alle mulige størrelser, farger og fasonger, og med alle mulige fiffige planløsninger.




På femårsdagen min seint i august 1989 pakker jeg med sommerfugler i magen opp min aller første Polly Pocket. Den er på størrelse med et stort brille-etui og har innebygget pengeskrin. Utenpå ser den ut som en helt vanlig, turkis plastikk-boks, men inni er den utstyrt med frisørsalong, postkontor, apotek, restaurant og alt man kan ønske seg. Den inneholder flere miniatyrdukker som senere kommer til å forsvinne hele tiden, men det tenker jeg ikke på. Jeg er overlykkelig.





Det mitt 5 år gamle jeg liker best med Polly Pocket er at man kan samle på dem og lage små nabolag med kjøpesenter-pollypocketen i midten og privat-hus-pollypocketene rundt. Om noen år, på 90-tallet, kommer Polly Pocket til å lanserte både avanserte klokker med innebygget husrom for dukkene, og kreasjoner som ligner på ordentlige hus. Jeg får klokken i vervepremie i bok-klubben og leker med den i hemmelighet siden jeg egentlig har blitt for gammel til sånt.
Når husene blir lansert, er det lillesøster Kine på 7 år som er Polly Pocket-frelst.

I vår ende av tidsmaskinen, i 2009, har 80-tallets småjenter blitt voksne damer med viktige jobber og kanskje barn og hund og mann og bil. Eksemplarer fra deres barndoms Polly Pocket-univers averteres på ebay under tittelen "Polly Pocket Vintage". Mitt 5årige jeg ville aldri tilgitt meg dersom jeg skulle finne på å selge mine.