Polaroidkamera

Vi har landet i forrige uke, utenfor en bruktbutikk i en bydel i Birmingham. Mie 26år står på fortauet med en langbeint kavaler, og titter nysgjerrig på vindusutstillingen bak den nyvaskede ruta. Det står flere kamera oppstilt der inne, og midt i blant dem troner et autentisk Polaroidkamera, Supercolor 635. 

Kameraet vinker til oss fra en tid jeg er for ung til å huske, en tid da konseptet instant photo hadde fått en ny vår og en rekke nye og moderne instant-kamera ble lansert. Dette var før digitalkameraenes inntog, en tid der man knipset et bilde og ikke fikk se det ferdige resultatet før filmen ble fremkalt flere uker senere. Er et rart polaroidkameraet ble en hit?

 Jeg vet at det er snakk om tidlig på åttitallet, og selv om jeg ikke var påtenkt en gang på denne tiden, snakker polaroidkameraet til meg gjennom ruta. "Gi meg et nytt hjem, så skal jeg gjøre deg lykkelig!" Slik gikk det til at det engelske vintagekuppet fikk bli med hjem til Norge. Etter et lite søk på nettet fant jeg ut at min nye kameravenn sannsynligvis er omtrent like gammel som meg, og snart veteran. Er det rart jeg blir mo i knærne?

Og mens jeg ventet på toget til flyplassen oppdaget jeg forresten at Polaroid har lansert en ny, liten boble av et kamera, som tar polaroidbilder i kredittkortformat:

Nå spås instant-photo-kameraene nok en ny vår, for det vandrer en hel generasjon nostalgikere der ute som i stadig større grad ser sjarmen i et kamera som kan produsere fotografier på papir - og dét på bare et par sekunder.

(Bildene er linket)

Mobil

Vi har landet i 1999, det siste året før millennium 2000 skal kaste oss alle ut i en verden full av flyvende biler, klær i knitrende aliminiumsstoff, antenner på hodet og skateboards som bare svever over bakken, helt uten hjul. Jeg er konfirmant dette året, og jeg konfirmerer meg borgerlig slik som typ 80% av Hamars konfirmanter gjør. 

Vi går på møter i flere uker, lærer om etikk og moral og får se en utrolig teit tegnefilm om sex, og så får vi konfirmasjonsbevis i en pompøs seremoni i kulturhuset. Etter seremonien reiser vi hvert til vårt for å feires, og vi får konfirmasjonsgaver i fleng. Jeg får tidenes stereoanlegg, og penger og smykker og alt mulig, men aller heldigst er Nalina, for hun får det kuleste av alt: en motorola mobiltelefon!

Jeg får sommerfugler i magen, faktisk, når Nalina viser meg mobiltelefonen. Fra nå av kan hun nås hvor som helst, når som helst, og hun kan til og med sende sms, tekstmeldinger! Motorolaen har forskjellige ringelyder man kan velge mellom, og man kan også lagre kontakter med navn og telefonnummer på den.  Det tar meg kanskje to sekunder å bestemme meg for hva jeg skal bruke litt av konfirmasjonspengene mine på: en mobiltelefon, selvsagt!

Sjansen byr seg raskt, for på 7eleven ved stasjonen har de et rimelig fantastisk tilbud: en hipp og kul Ericsson GA 628 med kontantkort til 999,- kroner. Nina, Mari og jeg står bak hverandre i kø på 7eleven for å kjøpe telefon, og kommer ut igjen med hver vår lille boks. Fra nå av er vi mobilbabes, herregud så kult!

Ericsson GA 628 har et bittelite display hvor man bare kan se et par ord om gangen når man mottar sms. Man må bla til høyre og venstre for å lese, det er veldig praktisk og enkelt. I tillegg følger det med forskjellige deksel, så man kan gjøre mobilen mer personlig. Genialt! Hele kvelden ligger jeg i senga og sjekker ringelydene, om og om igjen. Jeg sender meldinger til venninnene mine om absolutt ingenting, og jeg har aldri følt meg kulere.

Nå begynner ungdomsstiden min for alvor, og snart sender jeg sms med ca ti forskjellige gutter rundt om i landet, som jeg ikke aner hvem er. Som regel er det venner av venner, og deres venner igjen, og Nalina og jeg får på mysisk vis tak i koder som gjør at vi kan sende meldinger gratis. Det revolusjonerer vår mobilmania, og vi blir sms-gale for alvor. Mamma fnyser av min mobilmania, og erklærer dypt og hellig at hun aldri skal skaffe seg mobiltelefon - for en totalt unyttig greie!

Mobiltelefonene våre utdateres raskt, og vi skaffer oss nye modeller. Når Nokia 3210 kommer, finnes det knapt noe kulere. Det populære spillet Orm er blitt enda bedre på denne modellen, nå kan ormen krype ut av bildet og komme inn igjen på andre siden av skjermen, det er helt fantastisk. I tillegg kan man få gjennomsiktige deksler til Nokia 3210, og det gir telefonen tidenes kuleste utseende.

Så innføres de første mobilene med polyfonringetoner, og jeg kjøper Siemens C56. Den slår alle tidligere telefoner, for hvis man vil, kan man ha en katt som mjauer, eller en hest som vrinsker, som meldingslyd! 

Vi vet at det finnes mobiler med fargeskjerm, og hører rykter om at de har mobiler med kamera på i Japan, men vet ikke helt om vi skal tro på det. Kamera på mobilen, liksom. Særlig. Vi fantaserer om mobiltelefoner med ekte sanger som ringetoner, hvor kult hadde ikke dét vært? Da kunne man hatt yndlingssangen sin som ringetone, herregud. Men det er jo ganske lite sansynlig at det kommer til å komme, liksom. 

Tamagochi

Vi har landet et sted i andre halvdel av 90tallet, det er en kald oktoberdag og vi befinner oss utenfor et stort hus i utkanten av Hamar. To unge jenter i arbeidsklær tråkker rundt på gårdsplassen, og den ene viser seg så klart å være Mie ca 13 år. Det er en helt vanlig skoledag, hvorfor er jeg ikke på skolen? Fordi det er operasjon dagsverk i dag, naturligvis!

Jeg og en venninne har blitt leid inn av en koselig dame for å bære ved. Vi bærer og stabler, bærer og stabler i flere timer før vi tar oss en pause og går inn. Mens vi sitter og spiser på kjøkkenet, hører vi plutselig noe som piper. Vi skjønner ikke hvor lyden kommer fra før jeg får øye på to små Tamagochier på kjøkkenbenken.

Tamagochi, eller datadyr som vi kaller det på norsk, er den nye "må-ha" leken, straight from Japan. Jeg er akkurat bittelitt for stor når den kommer på markedet, og det synes jeg er virkelig kjipt, for dette datadyret er noe av det kuleste jeg har sett. Jeg ønsker meg det noe veldig, men mamma rister på hodet. Et digitalt dyr, liksom. Noe så unødvendig!

Jeg har altså ingen tamagochi selv, men nå har jeg endelig sjansen til å teste ut den nye hypen. Jeg vet at når den piper, kan det bety at tamagochien er sulten, eller at den har gjort fra seg, eller at den vil leke, eller at den er syk. Det viser seg at vi har med et sultent lite datadyr å gjøre. Ved hjelp av de bittesmå tastene får jeg gitt det lille vesenet et par gulerøtter og litt vann, og nå ser dyret ut til å være fornøyd. Jeg sjekker om den er syk for sikkerhets skyld, men det er den heldigvis ikke. Ikke trenger den å bli lekt med heller, men jeg leker litt med den like vel, for da blir den så glad. Åh, skulle ønske jeg hadde en egen tamagochi! 

Så suser ca 13 år avgårde, og jeg står på personalrommet der jeg har sommerjobb og er i ferd med å hilse på en helt ny kollega. Det viser seg at min nye kollega er den nå voksne eieren av overnevnte tamagochi, og jeg kjenner ham straks igjen. Jeg blir plutselig uforklarlig glad, og før jeg skjønner hvor rart det høres ut, utbryter jeg: 

men hei, jeg har jo matet tamagochien din en gang! 

(og han bare: eh... okei.)

Og dagens roadtrip-sang, dere, er selvfølgelig Tamagochi (Together Forever) med dancegruppa Daze.