fredag 15. april 2011

Pippi i godtebutikken

Vi lander på en sval sommerdag i 1993, det er sommerferie og tiden står nesten stille. Jeg er snart ni år gammel og lever noen svært late dager med all verdens tid til å lese Gulltopp-bøkene til lillesøster Kine, langstrakt på et håndkle mens de andre løper i spredern på gresset. 

I dag er det tirsdag og uendelig lenge til lørdag. Jeg er godterisyk hele tiden. Nå planlegger jeg hvordan jeg fortest mulig skal kunne tjene penger til å kjøpe smågodt på Ajerkiosken. Fetter Magnus er på besøk, og vi tråler grøftekanten langs skogen etter tomflasker vi kan pante. Vi finner hele tre stykker, og det er nok til at vi kan få kjøpt flere lillejan-lakriser, eller en bugg, eller fotballkjærligheter, så vi legger i vei mot kiosken.

Inne på Ajerkiosken føler jeg meg akkurat som alle barna som står og kikker inn vinduene på godtebutikken i en av filmene om Pippi.


Det er uendelige mengder godteri der inne, og jeg har lyst på absolutt alt!


Den som hadde hatt en venninne som Pippi! Hun tar med seg Tommy og Anikka rett inn i godteributikken og sier bestemt til damen bak disken at hun vil kjøpe "arton kilo karameller!".


"Arton kilo, hehe... du mener vel arton karameller?" ler damen bak disken.


Men pippi vil ha atten kilo, og hun spør om det rekker med én gullpenge. Det gjør det selvfølgelig. Og mens butikkdamen finner frem varene, får Tommy, Anikka og Pippi ta så mye godteri de bare orker!




Utenfor vinduene står alle de godterisyke barna og stirrer lengselsfullt på alt det fristende godteriet.



Så kommer butikkdamen ut fra lageret med fire store poser, og hun forteller at de bare hadde syv kilo karameller.



Da ramser pippi opp en hel masse annet hun vil ha: tyggegummi, kokosboller, lakris-snører og alt hun kan komme på av søte saker. Damen bak disken besvimer nesten når hun forstår hvor mye hun får solgt.


Så tar Pippi, Tommy og Anikka med seg alle posene ut til barna på gaten, og de får alle forsyne seg med alt de vil ha.


Det går ned på høykant, og herregud som jeg skulle ønske at jeg var en av ungene i gata!



Men enn så lenge får jeg ta til takke med to lillejan og en fotballkjærlighet, og det stilner faktisk sukkersuget en liten stund, det også. Med munnen full av lakris og latter trasker fetter Magnus og jeg hjemover igjen. Og de av dere som er glad i godteri kan få kose dere med den fantastiske scenen fra godtebutikken her:

2 kommentarer:

  1. For et fantastisk minne å ha.... Pippi`s "røda remmor" og Sockerdrikka er fremdeles noe jeg MÅ HA så snart Svenskegrensa krysses :) Og ja, jeg er 39 år og slettes ingen unge, men noen ting bare er sånn :) Takk for smilet

    SvarSlett
  2. Så utrolig gøy å lese i bloggen din! Som 31åring kjenner jeg meg igjen i nesten alt!Og denne episoden med Pippi tenker jeg på innimellom, og da får jeg så sinnsykt lyst på kokosboller:)

    SvarSlett

✎ Takk for at du skriver i Tidsmaskinens gjestebok!❀

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...