tirsdag 5. april 2011

Tamagochi

Vi har landet et sted i andre halvdel av 90tallet, det er en kald oktoberdag og vi befinner oss utenfor et stort hus i utkanten av Hamar. To unge jenter i arbeidsklær tråkker rundt på gårdsplassen, og den ene viser seg så klart å være Mie ca 13 år. Det er en helt vanlig skoledag, hvorfor er jeg ikke på skolen? Fordi det er operasjon dagsverk i dag, naturligvis!

Jeg og en venninne har blitt leid inn av en koselig dame for å bære ved. Vi bærer og stabler, bærer og stabler i flere timer før vi tar oss en pause og går inn. Mens vi sitter og spiser på kjøkkenet, hører vi plutselig noe som piper. Vi skjønner ikke hvor lyden kommer fra før jeg får øye på to små Tamagochier på kjøkkenbenken.


Tamagochi, eller datadyr som vi kaller det på norsk, er den nye "må-ha" leken, straight from Japan. Jeg er akkurat bittelitt for stor når den kommer på markedet, og det synes jeg er virkelig kjipt, for dette datadyret er noe av det kuleste jeg har sett. Jeg ønsker meg det noe veldig, men mamma rister på hodet. Et digitalt dyr, liksom. Noe så unødvendig!


Jeg har altså ingen tamagochi selv, men nå har jeg endelig sjansen til å teste ut den nye hypen. Jeg vet at når den piper, kan det bety at tamagochien er sulten, eller at den har gjort fra seg, eller at den vil leke, eller at den er syk. Det viser seg at vi har med et sultent lite datadyr å gjøre. Ved hjelp av de bittesmå tastene får jeg gitt det lille vesenet et par gulerøtter og litt vann, og nå ser dyret ut til å være fornøyd. Jeg sjekker om den er syk for sikkerhets skyld, men det er den heldigvis ikke. Ikke trenger den å bli lekt med heller, men jeg leker litt med den like vel, for da blir den så glad. Åh, skulle ønske jeg hadde en egen tamagochi! 

Så suser ca 13 år avgårde, og jeg står på personalrommet der jeg har sommerjobb og er i ferd med å hilse på en helt ny kollega. Det viser seg at min nye kollega er den nå voksne eieren av overnevnte tamagochi, og jeg kjenner ham straks igjen. Jeg blir plutselig uforklarlig glad, og før jeg skjønner hvor rart det høres ut, utbryter jeg: 

men hei, jeg har jo matet tamagochien din en gang! 
(og han bare: eh... okei.)


Og dagens roadtrip-sang, dere, er selvfølgelig Tamagochi (Together Forever) med dancegruppa Daze.

4 kommentarer:

  1. Hehe, den husker jeg! Genial greie!

    SvarSlett
  2. Stakkars deg. 13 år og for gammel for denne leken og for ung for egen inntekt! Jeg er jo eldre enn deg, og er kanskje den eldste innehaveren av egen Tamagochi. Hadde jo fast jobb og barnslig lynne. Min er orange. Ja, du leste helt riktig; har den ennå!!! (En stund siden den gikk tom for batteri, riktignok.)

    SvarSlett
  3. I 2005 fikk jeg en tamagochi i gave fra de andre i Distriktskomiteen i OD, fordi jeg var gravid måtte jeg øve meg på ett datadyr, og hvis jeg ikke fikk det til egnet jeg meg ikke som mor!
    Den døde fort, men det ser ut til at mine tre små gutter har overlevd med en tamagochi-dreper til mamma!

    SvarSlett
  4. Tamagochien døde jo etter 1 uke uansett. Enten av sykdom eller av eierens frustrasjon. Utrolig hvor trist en kan bli når et elektronisk "dyr" dør.

    Tyler Durden

    SvarSlett

✎ Takk for at du skriver i Tidsmaskinens gjestebok!❀

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...