Atte Katte Noa

Mens sommern regner bort på Østlandet er det fint å kunne hoppe inn i Tidsmaskinen og ta en liten tur tilbake til de gyldne tider. I dag har vi havnet på slutten av åttitallet, og gjett hva som går på barne-tv i kveld! Det er så klart Atte Katte Noa med Per Inge Torkelsen. Og siden vi lever i disse digitale og magiske tider, kan dere se hele episoden under her. Enjoy!

Flukten fra Dyreskogen

Vi har landet i 1993, på en forblåst og klissvåt dag i oktober. Det har regnet i bøttevis i flere dager, og på skolen har hvert friminutt blitt brukt til å lage store demninger i skolegården. Hjemme hos Mie er gangen full av gummistøvler, og det drypper av regntøyet som henger til tørk. Det er høst, det er mørkt, og hva er vel koseligere enn å sitte innendørs med ostesmørbrød på tallerkenen og kakao i koppen når det er slikt ruskevær?

Inne i stua sitter hele søskenflokken benket, klar for barne-tv. Det er tid for en episode av en serie som gjør seg aller, aller best på regnversdager som denne, nemlig Flukten fra Dyreskogen.

Flukten fra Dyreskogen handler om en gjeng med dyr som legger på flukt når skogen de bor i blir ødelagt av menneskene. Nå er de på vei til Hjorteparken, og det blir en lang og strabasiøs ferd. Men ikkje få panikk! Flokken har nemlig dyktige ledere som Rev og Grevling, så selv om det er farlig til tider, så går det som regel bra. 

Serien er egentlig engelsk, men i Norge dubbes den til nynorsk. For oss Østlandsbarn gir det serien en fabelaktig eventyrstemning. Her er åpningsvignetten:

Blekkulf

Tidsmaskinen lander midt i et boligfelt et sted i Hamar. Året er ca 1996, det er vår og gaten er full av barn som sykler og leker. Vi har bare kommet en snartur for å hente noe hjemme hos Mie, så vi setter Tidsmaskinen på tomgang utenfor det gule huset imens. Det går omtrent 15 sekunder før vi hører at noen banker på ruta. Når vi titter ut, ser vi rett inn i fire alvorlige barneansikter, og når vi ruller ned ruta, utbryter de i kor:"Skru av motoren, din gjøk! Forurensing er ingen spøk! Bruk hodet! Vi har bare én klode!"

Vi har møtt på nabolagets hissigste Miljødetektiver, nemlig Mie 11år, Kine 8år, Jørgen 6år og Johanne 5år. Nå ser de veldig sinna ut der de står med syklene sine. De spiller på lag med hele Norges miljøsymbol, Blekkulf, og vet at de har rett. Voksne assa, de er så dumme! Skjønner de ikke hvor skadelig eksos er for miljøet?

Vi fire vet hva vi snakker om. Vi har lest alle billedbøkene om Blekkulf, vi har sett Blekkulf på barne-tv, og vi kan flere av sangene fra Blekkulf-plata og skjønner at det er vann- vann-vittig å tro at havet er en diger do! 

Det er ganske slitsomt å være barn, faktisk, når de voksne er så tette i pappen at de tror at de kan dumpe søppel i Mjøsa for eksempel. Nå prøver vi så godt vi kan å lære de voksne hvordan ting skal gjøres. Vi er miljødetektiver og lever etter det som står i Miljødetektiv-sangen: Miljødetektiver går rundt og snuser, og ser de en bil som står der og ruser: si fra! Dette vil vi'kke ha!

Vi blir litt skremt av at de fire miljødetektivene har tatt oss på fersken, så vi spinner tilbake til 2011 så fort vi bare kan. I 2011 har Norges Naturvernforbund sluttet å bruke Blekkulf som maskott, og Blekkulfs Miljødetektiver har blitt til Miljøagentene i stedet. 

Vi leser på internett at det er for å appelere til de litt eldre barna som kanskje er litt for store for snille, tøffe Blekkulf. Men det er jo ikke det som er greia! Det er nittitallets sinna miljødetektiver vi har å takke, de som tok oppgaven sin på ramme alvor og løp runt i gatene med sinte fjes for å stoppe alle bilene som sto på tomgang. Blekkulf appelerer til barn i alle aldre, men det er dokumentert at de voksne lettere lar seg skremme av en gruppe morske agenter enn av en lilla tøyblekksprut. Sånn er det bare!

Portveien 2

Det er en lun sensommerdag i 1989, sommerhimmelen har lette aftensskyer og trekronene vaier umerkelig i den rolige vinden. Hjemme hos Mie 5år og Kine 2år er det klart for dagens høydepunkt: barne-tv. De har funnet frem dyne og pute, og har myke joggedresser (one piece!) på. 

Mie og Kine sitter i sakkosekken i det Tidsmaskinen spinner ut av intet rett foran dem. Det er rart med barn, de kan ofte se ting der de voksne bare ser tynn luft. Vi skjønner at jentene har sett skyggen av oss, men trykker på usynlighetsknappen så fort vi kan slik at Tidsmaskinen glir inn i omgivelsene, som en kameleon. Vi tar et snapshot av jentene, og de stirrer forundret inn i den usynlige kameralinsen. Kanskje ser de oss fremdeles?

Så begynner plutselig introen til barne- tv, og Mie og Kine har glemt hva de akkurat har sett. Nå sitter de med blikket fiksert på tv- skjermen, spente på hva barne-tv har å by på i dag. Hallodamen forteller at vi skal få et gjensyn med en populær serie fra 1985, og at vi i kveld skal få se den aller første episoden.

Vi som sitter i Tidsmaskinen nikker gjenkjennende i det kjenningsmellodien til Portveien 2 triller ut av høyttalerne. Og imens Mie og Kine sitter trollbundet i sakkosekken, lener vi oss tilbake og blir med Jarl Goli på jakt etter det lille, røde huset med den gule, hemmelige giraffen, den hvitmalte porten og de store frukttrærne:



Hvis dere vil se hele episoden, kan dere besøke Nrks nettsider her.

Barne-TV

Mai måned har endelig ristet vinteren vekk én gang for alle, det er sol og Tidsmaskinen er i et skikkelig godhumør. I dag reiser vi tilbake i tid gjennom en lang rekke herlige Barne-TV-introer fra de glade 80- og 90åra. Disse fantastiske filmsnuttene sier så uendelig mye mer enn tusen ord, så jeg lar det være med disse: Snurr film!

Rädda Joppe, död eller levande!

Vi seiler inn over Hamar mot slutten av åttitallet og lander akkurat i det barne-TV begynner. Mie ca 5 år sitter trygt plassert i sakkosekken som vanlig, med Karte i fanget, spent på hva Nrk har på programmet denne kvelden. Hallodamen forteller at vi skal få et gjensyn med Ola og den kjære bamsen hans. Det er tid for Rädda Joppe - död eller levande!

Jeg kjenner at det knyter seg litt i magen. For han der Ola, han skal alltid være så klønete med stakkars Joppe. Alltid må Joppe reddes, alltid er det Ola sin feil, og hver gang er det like skummelt. 

Ola glemmer Joppe i heisen, mister ham ut av bilen og er generelt ganske uforsiktig synes jeg. I kveldens episode blir stakkars Joppe offer for postvesenet. "Nu ska du få va med om nått kul!" sier Ola og stapper en skrekkslagen (forestiller jeg meg) Joppe inn i en stor, brun konvolutt.

Så løper Ola ned på gaten og prøver å putte konvolutten med Joppe i opp i en stor, gul postkasse.

Jeg holder pusten, for Ola er litt for kort og når ikke opp. Kanskje det skal gå bra med Joppe likevel? Men så får Ola hjelp av en forbipasserende mann, og får trykket konvolutten inn i sprekken på postkassen. Stakkars lille dyr!

Gjennom hele programmet har jeg nesten vondt i magen og all verdens medfølelse for Joppe, som ikke har gjort noe galt i det hele tatt. Jeg trykker Karte godt inntil brystet og er superspent på hva som kommer til å skje. Lurer dere på hvordan det gikk med Joppe denne gangen? Her er episoden:

Streken

Tidsmaskinen har tatt oss tilbake til 1988. Det er fastelavenshelg, og spisebordet vårt er pyntet med fastelavensris som jeg har laget i barnehagen. Jeg har festet alle de fargerike fjærene helt selv, og har bestemt at lilla, rosa og grønn passer fint sammen med oransje. Lillesøster Kine sitter i vippestolen på gulvet ved siden av meg og tygger på en bitering, mens jeg har munnen full av grønne smurfepastiller. Det er lørdag, og Barne-TV avslutter kveldens sending med en episode Streken.

Streken er en artig liten animasjons-serie fra Italia som handler om en strekmann som vandrer på en uendelig linje som han selv er en del av. Serien har lang fartstid på NRK allerede, men det aner jeg ingenting om. Jeg synes Streken er morsom, særlig fordi han snakker et tøysespråk og alltid er så uheldig. Når Streken ikke ser seg for, dukker det gjerne opp et hull foran ham som han ramler ned i.

Han blir rasende, og kjefter og smeller mens han kaver seg opp på linja igjen.

Så kjefter han på tegneren, som kommer ham til unsetning og tetter igjen hullet.

På italiensk heter serien La Linea, og den er tegnet av en som heter Osvaldo Cavandoli. Jeg er så liten på denne tiden at jeg ikke helt klarer å se at Streken er en del av linjen han går på, for meg er serien morsom bare på grunn av de gøyale tingene som skjer med den stakkars mannen.

Han kommer for eksempel plutselig til en liten sjø, og ber Tegneren om å tegne en båt til ham. 

Han blir kjempeglad og hopper fornøyd oppi gummibåten:

Så finner han frem en åre, og begynner å ro. 

Men så skjer det; Streken mister balansen!  

Han havner i vannet med et digert plask!

Og kommer opp til overflaten med munnen full av vann: 

Jeg synes det er rasende festlig, særlig siden Streken alltid klarer seg likevel. 

Han svømmer avgårde og er straks like fornøyd. Nå er Barne-TV over for denne gang, og mens Mie 3,5 år står på badet og pusser tenner, hopper vi inn i Tidsmaskinen og tar fatt på hjemturen, klare som egg til å lete opp nye episoder med Streken på verdensveven.

FINE

               

Den vesle bjørnen og den vesle tigeren

Vi lander på slutten av åttitallet utenfor Hol barnehage på Hamars beste vestkant. Det er innetid, og hele den store, grønne hagen med alle lekeaparatene er tom for barn. Vi går inn den borteste døra, og kommer inn på avdelingen Nasse Nøff hvor vi blir møtt av en yttergang full av vinterklær og bittesmå cherrox pent oppsatt på linje langs veggene. Så går vi inn til alle barna, og borti lesekroken finner vi Mie 5 år, langstrakt på magen fullstendig fortapt i historien om den vesle bjørnen og den vesle tigeren. 

Jeg er veldig glad i bøker, og kan til en viss grad lese, men det er vanskelig med trykkbokstaver. Det gjør ingenting, for barnehagetantene har lest denne boka for meg sikkert hundre ganger, så jeg kan hele handlingen utenat. Nå ligger jeg langflat og ser på bildene i boka og drømmer meg inn i Janosch's herlige verden.

Den vesle bjørnen og den vesle tigeren bor sammen i et kjempefint lite hus med torv på taket. Tigeren har en stripete leke-and og er glad i å slappe av og nyte livet, mens bjørnen er en skikkelig handyman som kan ta seg av planter, fange fisk i elven og snekre både det ene og det andre.

Jeg elsker å bli lest for, og liker godt å bla i boka selv også, men den aller største grunnen til at jeg elsker den velse bjørnen og den vesle tigeren så høyt, det skal NRK og Barne-TV ha æren for.

For på Barne-TV sender de episode etter episode, og alt går på nynorsk. Nynorsk minner meg om min bestevenninne Karina, som bor på Vestlandet og snakker så fint og rart på dialekt, og lyden av "eg" og "ikkje" minner meg om sommer og ferie med vestlandsdialekt i øret, enda det er desember. Det er grunn nummer én til å elske serien om den vesle bjørnen og den vesle tigeren over de fleste andre serier på Barne-TV.

                       

Denne fantastiske effekten skal NRKs dubbing av Janosch's fine fortellinger ha på meg over tjue år senere også, og det skal bare et par sekunder til for å gi Mie 26 år den samme, varme sommerferiefølelsen i magen - selv midt på vinteren.

Translation:
We've landed in the late 80s, right outside Hol Kindergarten in Hamar. All the kids have gone inside, leaving the big, green play ground all empty. We step inside, and find Mie 5 years old in the reading corner, flat out on her belly reading a book. I barely know how to read, but I love the story about the little bear and the little tiger by Janosch, mainly because I have seen the lovely series on TV. The Norwegian national network NRK have dubbed the series using the beautiful language of New Norwegian, which reminds me of my best friend Karina's dialect. Karina lives on the other side of the country, and this way the series about the little bear and the little tiger gives me a wonderful feeling of summer holidays, even today.

Plastellina på Barne-TV

Det er 1989, februar måned og jeg er helt kake etter en lang dag med aking og snømann-laging i barnehagen. Nå har vi spist middag og slappet av litt hjemme, og endelig er det tid for barne-tv. Jeg har kapret sakkosekken og ber Kine 1,5 år om å sette seg sammen med meg. Det gjør hun ikke, for hun har ikke helt begynt å skjønne nøyaktig hvor viktig barne-tv er for oss barn enda.  

Den første lille kortfilmen som barne-tv setter i gang i kveld handler om de to plastellinafigurene jeg ikke vet hva heter. Jeg kaller dem bare "han gule" og "han grønne" og synes de er ganske morsomme. I kveld er han gule i gang med å bygge seg et hus.

Han har gjort det som ikke er lov med plastellinaen sin, han har blandet fargene! Stolpene på huset hans blir derfor både spraglete og grå-grøtete, og i all hemmelighet synes jeg egentlig at det er ganske fint.

Når han er ferdig med å bygge, lager han seg en stol og lener seg tilbake for å nyte sitt nye hjem. 

Så kommer han grønne på besøk, og han gule er snill og tilbyr kompisen en stol å sitte i. Men han grønne, vet dere, han er for fin på det. Han vil heller bygge seg sitt eget hus, og det skal være skikkelig fancy!

Han grønne bygger og står i, murer opp vegger av sandfarget plastellina som ikke har blitt blandet med andre farger, og legger ordentlig, rødt tak.

Han setter opp TV-antenne, og flytter inn i huset med gramofon og tv-apparat.

Han gule står på sidelinjen og måper over alt det han grønne vil ha i huset sitt. Til og med et piano! Men nå er huset allerede så fullt av fine ting at veggene buler farlig mye ut. Når han skal inn med pianoet skjer det.

Hele det flotte huset raser sammen, og all plastellinaen blandes og blir til en eneste stor klump av grøt.

Og han gule? Han smiler i skjegget og lener seg tilbake i godstolen sin og tar til å lese avisen. Hva har vi lært i dag? At det enkle ofte er det beste, det skjønner til og med jeg der jeg sitter med 4,5 år på baken og rosa strikker i håret. 

Over tjue år senere skal jeg finne episoden på verdensveven, og fremdeles ikke huske hva figurene heter. Da skal jeg skrive om han gule og han grønne i tidsmaskin-bloggen og spørre leserne mine:

husker dere hva de heter?

               

Andungen Kvakk Kvakk

Jeg sitter i sakkosekken med et krus fullt av lørdagsgodt i det tidsmaskinen seiler umerkelig inn den åpne verandadøren. Året er 1989, jeg er fem år gammel og lei av Nyheter på Tegnspråk, som NRK har startet opp på denne tiden. Klokken er nesten seks, og nå er jeg klar for barne-TV. Jeg håper, håper, håper på Andungen Kvakk Kvakk, min absolutte barne-TV-favoritt.

(bildet er linket)

Andungen Kvakk Kvakk er en serie kortfilmer om en liten origami-andunge som drar ut på eventyr og møter andre origamidyr. I begynnelsen av hver episode lærer mamma-anden den lille andungen å kvekke, og i hver episode kommer andungen hjem igjen og har lært en helt ny lyd. Jeg synes det er morsomt når mamma-anden blir oppgitt og litt sinna og bestemt får andungen til å kvekke igjen.

Barne-TV begynner, og jeg får ønsket mitt oppfylt. Med munnen full av smurfepastiller synger jeg med på introen. Andungen er en skikkelig gladlaks, og gleden smitter over på meg. Nå lurer jeg på hvilke dyr andungen kommer til å møte i dag. Gjør dere også? Her kan dere se selv:

Bertha, kjære Bertha

Det er våren 1990, jeg er fem år gammel og har besøk av Karen Martha, en venninne jeg har blitt kjent med på barnetrimmen. Karen Martha er veldig grei, selv om hun noen ganger sier ord jeg ikke skjønner. Mammaen til Karen Martha er nemlig trønder, og sier "labba" i stedet for ullsokker, og "handduk" i stedet for håndkle. Hvorfor kan ikke alle bare si "ullsoker", når det er det det heter?

Karen Martha og jeg leker hele dagen, og før hun blir hentet ser vi på barne-TV. Vi sitter sammen i den brune sakko-sekken i stua og jubler når vi ser hva barne-TV har på programmet akkurat i dag.


Det er Bertha, den grønne maskinen med spennende tannhjul og spaker og rullebånd, som kan lage alle mulige greier. Nå kommer introen, og vi synger med:

Bertha, kjære Bertha, du er en deilig maskin
Alle som arbeider her er glad for hjelpen din
Åå Bertha, kjære Bertha, det ække noen som deg
Og når vi programmerer deg
Så går det i en fei, du sier aldri nei, vi vet vi kan stole på deg.

Om dagen er det klirr, om natten røde blink, fra en glad computerhjerne
Noen har sagt at du er et geni
Og vi tror på dem så gjerne, gjerne

Åå Bertha, kjære Bertha, ja du er noe for seg
Og når vi programmerer deg
Så går det i en fei, du sier aldri nei, vi vet vi kan stole på deg!
durumdudum...



Om man bare hadde hatt en sånn maskin på rommet, da kunne man laget alle leker man ville, det blir Karen Martha og jeg enige om. Man hadde aldri trengt å vente til bursdag og jul for å få den snakkende dukken man ønsket seg! Hva gjør det vel om Bertha produserer feilvare i blant? Nei, en sånn maskin skulle vi virkelig hatt. Men den ville kanskje tatt litt stor plass på rommet?

(Bilder fra Google)

Jaja og Paja

80-tallet nærmer seg slutten, jeg er fire-fem år gammel og bruker barne-TV som målestokk for tid. Når jeg spør barnehagetantene om hvor lenge det er til jeg blir hentet og de svarer "en og en halv time", så må de oversette det til "tre barneTVer" for at jeg skal forstå hva de mener. Det er mye fint på barneTV på denne tiden, og jeg har mange favoritter. En favoritt jeg deler med pappa, og som pappa skal komme til å bruke sitat fra helt til jeg nesten er voksen, er den tjekkiske dukkefilm-serien Jaja og Paja.


Serien om Jaja og Paja er dubbet til nynorsk, og handler om to små brødre som bor hjemme hos bestefaren sin. Bestefaren er en pensjonert sjømann som hver morgen vekker guttene med å si at morgenstund har gull i munn. Jaja og Paja spretter som regel opp uten å mukke, og er blide og glade.


En av grunnene til at pappa jeg elsker denne serien så høyt, er scenen helt i begynnelsen når Jaja og Paja står opp og skal kle på seg bukser. Eldstemann har nemlig et triks som han utfører med like stor presisjon hver morgen, og som lillebroren strever fælt med å lære seg.

Jaja og Paja sover på en slags hems, og de har hengt buksene sine fra kanten på hemsen etter bukseselene. Hver morgen tar storebror fart og hopper oppi buksene og lander på gulvet fullt påkledd. Så tar lillebror fart og hopper, men han sikter feil og sklir dermed gjennom det ene buksebeinet og lander på gulvet i bare underbuksa! Hver episode må han klatre opp igjen og prøve en gang til for å greie det, og hver episode heier pappa og jeg på lillebroren og håper at han skal klare trikset på første forsøk.


Når de endelig har bukser på begge to, går Jaja og Paja ut for å leke. Men like borti gata bor den sinte og ufyselige slakteren Herr Kotelett.


Han kommer ut og kjefter og smeller og får guttene til å løpe ærender for ham. Jeg synes Herr Kotelett er slem og ekkel og atte kan han ikke bare la de stakkars guttene være i fred! De har bedre ting å gjøre enn å hente vann og slite seg ut for utakknemlige sure menn.


Heldigvis er guttene alltid smartere enn Herr Kotelett, og de lurer ham hele tiden. Det blir kjefting og truing, men så kommer Bestefar og henter guttene og da tør ikke Her Kotelett å være kjeftesmelle lenger.

Om mange år, når barneTV skal flyttes fra NRK1 og avisene går bananas, skal jeg finne igjen Jaja og Paja på originalspråket på youtube, bli kjempeglad og bestemme meg for at dette klippet vil jeg spre til mine venner på verdensveven.

Jaja og Paja på Tjekkisk:



(Bilder fra Google)