lørdag 19. mars 2011

Tidens Gullbøker: Kjøpedukken

Vi har landet en dag rundt 1990, det er varmt i været og på verandaen hjemme hos meg ligger et stort pledd med en hel masse bøker spredt omkring. Vi klyver ut av Tidsmaskinen akkurat i det Mie snart 6 år kommer ut av den åpne verandadøra med en bustete dukke i armene. Det er Karte, favorittdukken min og min aller beste venn. Nå legger jeg meg på magen på pleddet med Karte ved min side. Sammen skal vi lese en av mine yndlingsbøker: Kjøpedukken.


Kjøpedukken er en del av serien Tidens Gullbøker. Bokryggen er gullfarvet og glitrer eksklusivt i sollyset. På bokens første side har Mamma skrevet inn navnet mitt med store, fine bokstaver slik at ingen skal være i tvil: denne boken tilhører Mie. 


Jeg har på denne tiden akkurat knekket koden og kan endelig lese helt selv. Det er svimlende moro, og jeg kan ligge og lese bøker i timesvis. Boken om Kjøpedukken har jeg lest mange ganger, men jeg blir aldri lei. Den handler om en jente som er min navnesøster, hun heter Kristine, og det er jo mellomnavnet mitt!


Kristine bor på en gård, og hele dagen er hun med foreldrene sine og hjelper til, både på kjøkkenet og ute på gårdstunet. Hun gir dyrene mat og koster gulvet rent. Boken får alt dette til å høres veldig gøy ut.


Kristine har en filledukke som heter Sussi, og hun får være med på teselskap ute på engen, og når Kristine klatrer i trær er Sussi selvfølgelig med.


Så en dag kommer en mann på besøk til gården, og han har med seg en gave til Kristine, en porselensdukke med silkehår og en nydelig rosa kjole:


Først blir Kristine kjempeglad! Hun legger Sussi til side og leker bare med kjøpedukken hele dagen.


Men så oppdager hun at kjøpedukken er for fin til å være med på alle de tingene Sussi pleier å være med på. Hvis hun faller ned fra et tre, for eksempel, så kommer hun til å knuse.


Til slutt får kjøpedukken plass på en krakk i hjørnet, mens Sussi får sin gamle plass tilbake i armene på den sovende Kristine. 





Moralen er at det enkle ofte er det beste, og at ikke alt som glimrer er gull. Det skjønner til og med jeg, enda jeg bare er 5,5 år gammel. Jeg har jo en ganske rufsete dukke selv, og aldri i livet om jeg ville byttet henne bort mot en vakker porselensdukke, samme hvor fint silkehår den enn måtte ha. Karte har kort, bustete hår som står til alle kanter, men det bryr jeg meg ikke om. Før jeg legger meg, klemmer jeg Karte tett intil brystet. Det skal være Karte og jeg, helt inn i evigheten. 

2 kommentarer:

  1. Orginalt navn på dukken din.
    Må si at jeg ikke kjenner igjen Gullbok serien.
    Men når jeg på siste side ser geniale titler som:
    "Tore med Tippen".
    "Da Lasse Gissebasse hadde burstda".
    og "Pål Pålsens butikk" så skulle jeg faktisk ønske at det var en del av barndommen min også.
    Særlig når bøkerne er oversatt av Anne-Cath. Vestly. :-)

    SvarSlett
  2. Åshild Seierstad Blom2. oktober 2014 kl. 20:08

    Dette var en tidsmaskin etter min smak :-)
    Jeg leiter etter en av Gullbøkene. Sylte-Kari og Grynte-Per. Den er oversatt av Alf Prøysen. Hvis det er noen som kommer over den og vil selge - er jeg villig kjøper! Denne tilhører min storesøsters barndom (1950-tallet). Skulle gjerne ha overrasket henne med den boken. Hun kan den nesten utenat. Min mailadresse er: aa-sei@online.no

    SvarSlett

✎ Takk for at du skriver i Tidsmaskinens gjestebok!❀

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...