Skjønnheten og Udyret

Det er en helt vanlig dag i 2011, og før vi fyrer opp Tidsmaskinen for dagens reise, tar vi oss en frokostpause for å lese avisene på verdensveven. Alle de store norske nettavisene har samme sak på plakaten i dag: hele Norges diva, Wenche Foss, har gått bort.

Vi blar oss gjennom artikkel etter artikkel, og får se gamle og nye bilder av en ung og en eldre Wenche Foss, og vi leser om alt hun har vært med på i sitt lange, ekstravagante liv. Så finner vi en kommentar fra en leser som skriver at det beste minnet hun har av Wenche Foss er stemmen til Fru Potts, tekannen i den norsk-dubbede versjonen av Skjønnheten og Udyret.

Det er alt vi trenger. Vips! så spinner Tidsmaskinen avgårde, og vi lander i en mørk kinosal i året 1991. På det store lerretet foran oss seiler den kjente Disney-introen, og vi lener oss godt tilbake i de myke kinosetene, klare for Disney's nye helaften tegnefilm.

Filmen handler om skjønnheten Belle, en usedvanlig vakker landsbyjente vis far er tatt til fange av et udyr som holder til i et digert slott inne i skogen. Belle tilbyr seg å bytte plass med faren, og må innfinne seg med å tilbringe resten av livet inne i slottet hos Udyret.

Udyret er i virkeligheten en prins som har blitt forhekset av en ond heks, og Udyret vet at det eneste som kan bryte trolldommen, er at en ung kvinne forelsker seg i ham. Hele hoffet på slottet går i gang med oppgaven: å få Belle til å forelske seg i den forheksede prinsen.

De tre hoffansatte Fru Potts (tekannen), Lumiere (lysestaken) og Klokksworth (klokken) tar godt vare på Belle, men de har også en agenda: dersom forbannelsen som er kastet over prinsen brytes, brytes også forbannelsen som er kastet over dem, og de vil få tilbake sine menneskelige skikkelser.

I begynnelsen er Belle svært redd for udyret, men etter at han redder livet hennes, utvilker det seg et vennskap mellom dem, som etterhvert blir til ekte kjærlighet. Er det ikke vakkert?

Sammen med filmen lanseres det også et klistremerkealbum fra Panini, som raskt blir populært på skolen. Jeg er syv år på denne tiden, og samler klistremerker over en lav sko og er ivrig til å bytte med venninnene mine.

Senere skal jeg oppdage at stemmen til den lille koppen Skipp, sønnen til Fru Potts, er spilt inn av selveste Lille Martin fra Tande på Programmet, og det i seg selv er grunn til å se filmen hundre ganger.

Nå seiler Tidsmaskinen tilbake til nåtiden, og vel fremme finner vi frem et klipp fra den nydelige filmen på Youtube, og spiller det om og om igjen, til ære for Wenche Foss: