View-Master

Året er 1990, det er april og våte gressflekker i snødekket rundt huset til tante og onkel i Vang. Jeg er på besøk hos fetterne mine, de bor på et småbruk og har stor boltreplass utendørs. Vi får være med inn til sauene i fjøset, og i dag har vi til og med fått se to små lam komme til verden. De stavrer seg på beina og er merkelig slimete, men samtidig noe av det søteste jeg har sett. Kanskje med untak av min egen lillebror, som er baby på denne tiden.

Det er vår i luften og vi har joggesko selv om snøen ikke har forsvunnet helt enda. Jeg er fem og et halvt år gammel og synes egentlig at det lukter ganske godt i fjøset. Fetteren min Magnus og jeg er omtrent like gamle og gode kompiser, mens jeg ser opp til fetter Martin på åtte med redselsblandet ærefrykt. Martin er større, raskere, sterkere og flinkere enn oss, og han har de kuleste lekene. I dag har jeg fått låne noe skikkelig gjevt av ham, nemlig en flunkende rød View-Master:

View-Master er en leke som allerede på dette tidspunktet har rukket å bli en klassiker - den første utgaven kom ut i 1939 - men det aner jeg ingenting om enda. Jeg synes leken er hypermoderne og spennende, og elsker den lille klikkelyden som kommer når man trykker ned den sorte spaken for å vri bildehjulet rundt. Man kan få tak i mange forskjellige bildehjul, både med tegneserier og med bilder av dyr eller kjente steder i verden. 

Martin og Magnus sparker fotball på plenen mens jeg sitter på en stein med joggeskoene godt plantet i søla og klikker frem det ene morsomme bildet etter det andre: 

- klikk - 

- klikk -

- klikk -

For en magisk oppfinnelse! Over tjue år fremover i tid skal jeg oppdage verdens søteste lille animasjonsfilm på verdensveven, og den skal vise seg å tilfeldigvis handle om min fetter Martins magiske leke. Da kastes jeg plutselig tilbake i tid til denne aprildagen, til lammingen og fjøslukta og fetterne mine som spiller bråkete fotball i bakgrunnen. 

Og ebay? Ebay er i 2011 selvfølgelig full av View-Mastere og bildehjul fra alle årstall, for de som skulle ha lyst på en.

(Bilder fra Google)

Emma Tvertimot

Det er 1987, jeg er to og et halvt år gammel og enebarn enn så lenge. For tiden lærer jeg nye triks hver dag, og vet ikke så mye om verden egentlig. Alt er mulig. Men dette vet jeg: jeg har en venninne som bor et annet sted, nemlig på "vestlandet", og hun heter Karina. 

Fra venstre: Karina og Mie 

På denne tiden har Posten en greie som de kaller lydbrev, og mamma og jeg er i gang med å spille inn et lydbrev til Karina på vestlandet. Den røde kasetten står i spilleren, og jeg har fått fri tilgang til mikrofonen. Jeg presser den mot leppene og roper "hallo Tanila!" så det spraker i høyttalerne. Jeg forteller at hvis hun vil komme på besøk, så skal hun få låne alle "bokene" mine. Det er en sweet deal, for jeg har nemlig veldig mange bøker. En av favorittene er serien om Emma:

Serien av Gunilla Wolde handler om Emma, ei lita jente som på mange måter er min helt. Det har seg slik at jeg på denne tiden, i 1987, snart skal bli storesøster for første gang. Mamma har verdens største mage, og jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig, men inni magen bor en liten baby som skal bli min lillebror eller lillesøster. Jeg leser meg opp rundt temaet med god hjelp fra denne boken:

Det er i det hele tatt få ting man ikke kan få svar på ved å lese serien om Emma. Skal man til tannlegen og gruer seg litt fordi man ikke vet hva det handler om, så kan man bare lese historien om da Emma var hos tannlegen og alt gikk kjempebra:

Eller hvis man skal begynne i en helt ny og litt skummel barnehage, så kan man forberede seg ved å lese denne:

Emma er nervøs i begynnelsen, men de andre barna er greie og vil være venn med henne, og når dagen er over og Emma blir hentet, så vil hun overhodet ikke hjem! Så bra kan det faktisk gå. Men det aller, aller lureste man kan lære av Emma finner man i denne boken:

For hvis man skulle være så uheldig å støvsuge opp en sokk, eller den fineste klinkekula man har, så er det ingen grunn til panikk: man kan bare åpne opp støvsugeren og ta ut posen, og vips! blant støv og hybelkaniner og annet rask finner man det man brått mistet. Jeg vet det ikke nå, men denne lærdommen vil følge meg gjennom helle barndommen, ungdomsårene og ut i voksenlivet, for hver gang jeg støvsuger kommer jeg til å tenke på Emma og vite at det som forsvinner inn i røret ikke er borte for alltid.

Bilder: fra Google

Koosh-ball

Vi har tunet oss inn på året 1993 og åpner dørene i det mai måned er i ferd med å bli juni. Det er sval sommerbris, markblomster og grønne trær i skolegården, og jeg er snart ferdig med andreklasse. Sommerferien er rett rundt hjørnet, og alt vi gjør i klasserommet er glemt i det sekundet vi strømmer ut i skolegården i langfri. Det føles befriende å kunne løpe rett ut i sola, uten å måtte ta på seg jakke, lue og votter. 

Plutselig flyr det noe spraglete og frynsete rett foran ansiktet mitt, og jeg rekker å reagere akkurat tidsnok til å fange det med høyre hånd. Noen har kastet en frynsete ball til meg og nå er friminuttet i gang.

De frynsete ballene er en haug fargeklatter laget av samensatte gummitråder. De er herlig lette og luftige, men ligger samtidig passe tungt i hånden. De lukter gummi, sommer og tørr asfalt, og Hilde har kjempemange. Jeg får låne både én og to, og i friminuttet leker vi "lillebror i midten". 

De som er med på leken står i ring, og den som er "lillebror" står i midten. De i ringen kaster en eller flere frynseballer til hverandre, og det er om å gjøre for "lillebror" å få tak i en ball. Det er utrolig kjipt å være "lillebror", men heldigvis er det noen som ikke alltid klarer å kaste høyt nok eller langt nok, og vips! så er man blitt en del av gjengen og den som ikke kastet bra nok må stå i midten enn så lenge. 

Friminuttet flyr forbi, og vi må inn igjen til time. Det skal gå nesten tjue år før jeg snubler over bilder av de spraglete frynseballene på verdensveven, og får vite at de heter "Koosh".  I 2011 selges de på Ebay til en liten formue.

Bilder fra Google.

Push Pop

Vi har landet i 1993, det er juli og jeg har sommerferie, og de siste ukene har jeg ikke gjort særlig annet enn å lese flere volum Frøken Detektiv og samlet på ispinner. Det har regnet i mange dager, men i dag er det sol og varmt i været på en sval og behagelig måte, slik det bare kan være om sommern på Hamar. Jeg har vært i Ankern og badet i uteanlegget, og har derfor de obligatoriske brannsårene på lårene etter utallige runder ned den lyseblå sklia. Nå er jeg på vei til kiosken med Nalina for å kjøpe lørdagsgodt. Det står kun én ting på menyen: Push Pop!

Disse små plastikkhylsene inneholder klissete, søtt sukkertøy og er utrolig kule fordi de gjør det mulig å spare sukkertøyet til senere - man kan bare sette på lokket og legge Push Pop-en i lomma. Det er i det hele tatt få ting som er kulere i disse dager. Vel fremme på Ajerkiosken får vi derimot øye på noe som om mulig er enda kulere enn Push Pop, nemlig disse sukkertøyringene:

Jeg har råd til to ringer og har én ring på hver hånd på veien hjem. Når man er åtte år og har sommerferie er det ikke stort mer man trenger, egentlig. Resten av dagen lukter jordbærsukkertøy, og jeg passer meg for veps og bier som vil ha en del av sukkerherligheten. Nesten tjue år senere skal jeg google "push pop" på verdensveven og finne denne noe tvilsomme reklamen, og da er det akkurat som om jeg kan kjenne smaken av klissete jordbærsukkertøy i munnen fremdeles:

Bilder fra Google.

Bli fast passasjer du også!

Nå er det slutt på å gå glipp av tidsreisene, nå kan du nemlig få fast pass og eget sete i Tidsmaskinen ved å følge bloggen på bloglovin!

Bilde: Shabbyblogs

Kinder Overraskelse

Vi har seilt inn i mars måned, året er ca 1992 og i dag er en helt vanlig tirsdag. Jeg har akkurat kommet inn i gangen hos mormor og er i ferd med å ta av meg skoene. Det lukter blomkålsuppe - min favorittrett - i hele huset, og mormor er i full sving på kjøkkenet. Det er sånn på tirsdager at jeg går hjem til mormor etter skolen, gjør leksene mine der sammen med en fetter eller to og spiser middag før det er tid for speidermøte i kveldingen. Jeg har akkurat dratt frem alle skolebøkene mine og spredt dem utover langbordet da jeg kommer på hva jeg har i forlomma på skolesekken. Dagens fangst: Colombo, den lille kinderegg-skilpadden som akkurat har klekket!

På denne tiden har jeg og alle venninnene mine nemlig dilla på de håndmalte figurene man kan få i kinderegget. Hjemme hos oss er det vanlig praksis med kinderegg hver lørdag, så jeg har stort sett én sjanse i uken til å velge akkurat det egget som inneholder en skilpadde. Det går ufattelig tregt å samle alle sammen synes jeg, men i dag har jeg fått byttet til meg den søteste skilpadda fordi en venninne hadde to like. Og det har seg nemlig slik at Colombo var den siste jeg manglet! Jubel i stua og kryss i taket, se her da mormor! Nå har jeg alle sammen! Å nei, så fint, sier mormor over alle grytene.

Figurene får plass på den lange, tynne hyllen over sengen min, og etter hvert kommer det nye håndmalte serier som venninnene mine og jeg kaster oss over. Vi står på kiosken og rister forsiktig på de single kindereggene, lytter oss omhyggelig frem til ett som gir den karakteristiske lyden av håndmalt samlefigur, og kjøper så mange vi har råd til. Det er her ukelønnen går med, på Ajerkiosken. Snart har jeg hele serien med krokodiller:

Og hele serien med frosker - en gjeng som forøvrig ikke føltes like fine som de tidligere figurene. Froskene kunne miste hodet veldig lett, ikke særlig gøy.

Løvene på safari/ campingtur slår heller ikke helt an, men vi samler på dem likevel.

Når pingvinene kommer tar samlemanien helt av igjen, og på skolen lager vi bittesmå iglooer i snøen i friminuttet, og bygger opp hele pingvinlandsbyer for figurene. Vi rister oss gjennom alle kindereggene på kiosken og spleiser på trepakninger over en lav sko, helt til vi har samlet alle ti:

Andre generasjon krokodiller får også plass på hyllen over sengen, snart er det ikke plass til fler.

Den siste gjengen som får være med i samlingen min er en gjeng ferieglade flodhester. Nå har jeg snart blitt for stor til å jakte på kindereggfigurer synes jeg, men jeg lar dem stå på hyllen enn så lenge.

Ikke før 90tallet nærmer seg slutten og millennium 2000 banker på døren, pakkes figurene ned i tomme pringlesbokser og bæres opp på loftet til lagring. Dypt inne i en femtenåring som er litt too cool for school banker hjertet fremdeles for de søte figurene, så ingen av dem får kastes. I stedet skal de få samle støv i noen år før det skal blogges om dem på verdensveven og være stor kamp om dem på Ebay. 

(Bilder fra Google og Ebay)

Bertha, kjære Bertha

Det er våren 1990, jeg er fem år gammel og har besøk av Karen Martha, en venninne jeg har blitt kjent med på barnetrimmen. Karen Martha er veldig grei, selv om hun noen ganger sier ord jeg ikke skjønner. Mammaen til Karen Martha er nemlig trønder, og sier "labba" i stedet for ullsokker, og "handduk" i stedet for håndkle. Hvorfor kan ikke alle bare si "ullsoker", når det er det det heter?

Karen Martha og jeg leker hele dagen, og før hun blir hentet ser vi på barne-TV. Vi sitter sammen i den brune sakko-sekken i stua og jubler når vi ser hva barne-TV har på programmet akkurat i dag.


Det er Bertha, den grønne maskinen med spennende tannhjul og spaker og rullebånd, som kan lage alle mulige greier. Nå kommer introen, og vi synger med:

Bertha, kjære Bertha, du er en deilig maskin
Alle som arbeider her er glad for hjelpen din
Åå Bertha, kjære Bertha, det ække noen som deg
Og når vi programmerer deg
Så går det i en fei, du sier aldri nei, vi vet vi kan stole på deg.

Om dagen er det klirr, om natten røde blink, fra en glad computerhjerne
Noen har sagt at du er et geni
Og vi tror på dem så gjerne, gjerne

Åå Bertha, kjære Bertha, ja du er noe for seg
Og når vi programmerer deg
Så går det i en fei, du sier aldri nei, vi vet vi kan stole på deg!
durumdudum...



Om man bare hadde hatt en sånn maskin på rommet, da kunne man laget alle leker man ville, det blir Karen Martha og jeg enige om. Man hadde aldri trengt å vente til bursdag og jul for å få den snakkende dukken man ønsket seg! Hva gjør det vel om Bertha produserer feilvare i blant? Nei, en sånn maskin skulle vi virkelig hatt. Men den ville kanskje tatt litt stor plass på rommet?

(Bilder fra Google)