Idas sommarvisa

Det er midt på dagen når vi lander langs stranda på Domkirkeodden, et fantastisk uteområde med gamle hus, grønne trær, gammel stein og lykke rammet inn av Mjøsas rolige vann. Himmelen er knallblå, og sola har fått tilbake varmen sin etter en lang og kald vinter. Langs stranda løper en søskenflokk på fire, de samler fine steiner og rare pinner og jobber hardt med å knuse isen som ligger i vannkanten. Noen må jo hjelpe våren med å fjerne vinteren hvis sommeren skal komme.

Jeg er ni og et halvt år gammel og løper fortere enn Kine på sju og et halvt, men hun er en racer i å knuse is. Vi løper langs kanten på isen og hører hvordan den knaser og bryter under oss. Lillebror Jørgen 4,5år er mest opptatt av å finne en skikkelig fin pinne, for med en sånn en kan man hakke is over en lav sko. Johanne 3år har plukket hestehov i skråningen, og har hendene fulle av gull. Det er vår, vi er barn, og det kribler i hele kroppen.

Vi tar med steinene hjem og legger dem til tørk i sola på verandaen, og siden mamma er så glad i fine steiner, får vi pynte både stuebordet og spisebordet med det fine vi har funnet. Mamma setter hestehovene Johanne har plukket i en bitteliten vase midt på bordet, og det er som om hele stua blir gul og full av fuglekvitter. Vi har satt i gang våren en gang for alle, nå blir det sommer snart!

Tilbake i 2011 har våren også endelig kommet, og når jeg finner Idas Sommarvisa på YouTube mens fuglene kvitrer utenfor vinduet, skjønner jeg hvor viktig det er at noen kjører i gang våren. For som lille Ida synger: du ska inte tro det blir sommar i fall inte nån sätter fart på sommarn och gjör lite somrigt, då kommer blommorna snart! (du kan også høre sangen i roadtrip-mixen på Spotify)

Du ska inte tro det blir sommar,

ifall inte nån sätter fart

på sommarn och gör lite somrigt,

då kommer blommorna snart.

Jag gör så att blommorna blommar,

jag gör hela kohagen grön,

och nu så har sommaren kommit,

för jag har just tagit bort snön.

Jag gör mycket vatten i bäcken,

så där så det hoppar och far.

Jag gör fullt med svalor som flyger

och myggor som svalorna tar.

Jag gör löven nya på träden

och små fågelbon här och där.

Jag gör himlen vacker om kvällen,

för jag gör den alldeles skär.

Och smultron det gör jag åt barna,

för det tycker jag dom kan få,

och andra små roliga saker

som passar när barna är små.

Och jag gör så roliga ställen,

där barna kan springa omkring,

då blir barna fulla med sommar

och bena blir fulla med spring.

Ukens Outfit: stylet for fest i 1989

Dagens snapshot er fra 26. august 1989, og her ser vi lille Kine 2år som har stylet seg selv i anledning storesøster Mies 5årsdag. Her står hun oppstilt på en liten stol ute på verandaen for å få den riktige modell-looken.

Den korte, hvite kjolen med bukseseler og rød-rosa blomster har mormor sydd, og Kine har valgt å ha en søt, hvit bluse under med puffermer og blonder. På føttene har hun hvite pyntesokker med blonderysjer, og hvite sandaler i lær. 

For å gjøre looken komplett har Kine kjørt på med et par rosa solbriller i herlig 80talls-stil, og som veske har hun et grønt handlenett i hardplast, svært så moderne og nyskapende. 

Jojo

Tidsmaskinen går inn for landing midt i skolegården akkurat i det dørene åpnes og barna strømmer ut for storefri. Vi befinner oss et sted midt på nittitallet, april har akkurat blitt til mai, og vi har for lengst tatt frem joggesko og tynne vårjakker. Friminuttet har bare vart i 30 sekunder før guttene annonserer jojo-konkurranse på haugen. Alle som har en jojo får være med.

Jojo er en av disse dillene som inntar skolegårder over hele landet fra tid til annen. Det skjer som regel i takt med at Coca Cola lanserer jojoer med bruslogo på i kiosker og butikker. Vi er nemlig ikke vonde å be, vi 80tallsbarn, når det gjelder det å kjøpe siste skrik og bli med på den store hypen. 

Jeg er ekstremt dårlig i jojoing, faktisk får jeg knapt til det aller enkleste, nemlig å slippe jojoen rett ned for så å rykke den forsiktig opp igjen. Likevel er jeg hekta, og min røde CocaCola-jojo får være med over alt: på speidermøte, til fiolintime, i svømmehallen, på hytta, til mormor, på butikken og på skolen. 

Guttene i klassen er mye flinkere enn meg, faktisk er noen av dem skikkelig gode. De drar triks etter triks, "går tur med hunden", spinner "jorda rundt" og jeg vet ikke hva. De deltar til og med på jojoturneringer på byens kjøpesentre og vinner premier og greier. 

Vi forlater jojoturneringen på haugen og klatrer inn i Tidsmaskinen igjen. Et kjapt søk i databasen og vi finner ut at folk har lekt med jojo så langt tilbake som i år 500 før vår tidsregning, og at den moderne jojoen så dagens lys i 1866. I 2011 ligger 90tallets CocaCola-jojoer til salgs på Ebay, og man må ut med flere hundrelapper om man vil ha en.

Tamagochi

Vi har landet et sted i andre halvdel av 90tallet, det er en kald oktoberdag og vi befinner oss utenfor et stort hus i utkanten av Hamar. To unge jenter i arbeidsklær tråkker rundt på gårdsplassen, og den ene viser seg så klart å være Mie ca 13 år. Det er en helt vanlig skoledag, hvorfor er jeg ikke på skolen? Fordi det er operasjon dagsverk i dag, naturligvis!

Jeg og en venninne har blitt leid inn av en koselig dame for å bære ved. Vi bærer og stabler, bærer og stabler i flere timer før vi tar oss en pause og går inn. Mens vi sitter og spiser på kjøkkenet, hører vi plutselig noe som piper. Vi skjønner ikke hvor lyden kommer fra før jeg får øye på to små Tamagochier på kjøkkenbenken.

Tamagochi, eller datadyr som vi kaller det på norsk, er den nye "må-ha" leken, straight from Japan. Jeg er akkurat bittelitt for stor når den kommer på markedet, og det synes jeg er virkelig kjipt, for dette datadyret er noe av det kuleste jeg har sett. Jeg ønsker meg det noe veldig, men mamma rister på hodet. Et digitalt dyr, liksom. Noe så unødvendig!

Jeg har altså ingen tamagochi selv, men nå har jeg endelig sjansen til å teste ut den nye hypen. Jeg vet at når den piper, kan det bety at tamagochien er sulten, eller at den har gjort fra seg, eller at den vil leke, eller at den er syk. Det viser seg at vi har med et sultent lite datadyr å gjøre. Ved hjelp av de bittesmå tastene får jeg gitt det lille vesenet et par gulerøtter og litt vann, og nå ser dyret ut til å være fornøyd. Jeg sjekker om den er syk for sikkerhets skyld, men det er den heldigvis ikke. Ikke trenger den å bli lekt med heller, men jeg leker litt med den like vel, for da blir den så glad. Åh, skulle ønske jeg hadde en egen tamagochi! 

Så suser ca 13 år avgårde, og jeg står på personalrommet der jeg har sommerjobb og er i ferd med å hilse på en helt ny kollega. Det viser seg at min nye kollega er den nå voksne eieren av overnevnte tamagochi, og jeg kjenner ham straks igjen. Jeg blir plutselig uforklarlig glad, og før jeg skjønner hvor rart det høres ut, utbryter jeg: 

men hei, jeg har jo matet tamagochien din en gang! 

(og han bare: eh... okei.)

Og dagens roadtrip-sang, dere, er selvfølgelig Tamagochi (Together Forever) med dancegruppa Daze.

Herr Mus blir Fru Mus

I en lekekasse full av Barbieklær i kjelleren hos pappa i 2011 finner Kine og jeg plutselig igjen et knøttlite, rutete plagg med roser på og hempe bak, og herregud, det er jo kjolen til den ene musen fra Barbara Sansoni! 

Så var det altså slik, at den musen som tidligere er blitt presentert her på bloggen som "Herr Mus", i virkeligheten var "Fru Mus", og det var den nakne kameraten som i virkeligheten var "Herr Mus".  Uff, hvor pinlig!

Men uansett, nå er de altså gjenforent med sine klær, begge to. Og det er jo det som teller!

Lørdagsgjesten: May-Britt

Fra spøk til alvor, nå er det april, og vi kan begynne å synge "kom mai du skjønne milde" og glede oss til hvitveis og blåveis og hipp, hipp, hurra. Derfor passer det så godt at vi har tatt på oss finstasen og reist tilbake til 1985 i dag. Vi lander nemlig på selveste 17. mai, på en barneskole på Hamar. Det kryr av pyntede barn og voksne over alt, og ute på plassen er det gjort i stand til dagens høydepunkt: sekkeløp!

Blant de som skal delta er vesle May-Britt snart 4 år, og hun er klar som et egg. Hun har allerede hoppet i striesekken, og nå venter hun bare på startskuddet. Vi stopper tiden et øyeblikk for å ta inn over oss det vi ser: en supertrendy 4åring med fluffy åttitalls-sveis, kort på toppen og langt i nakken. May-Britt er helt rå, og ikke tale om at hun skal gå i kjole! Nei, denne fireåringen har pyntet seg i bukse og jakke, det er jo mye mer praktisk når man skal trekke tau og løpe potetløp som i dag. Dessuten er kjole teit uansett.

Pappa'n til May-Britt er fotograf, og nå kneler han foran datteren i striesekken for å forevige dette øyeblikket i sort-hvitt. Vi starter tiden igjen akkurat i det startskuddet går, og May-Britt hopper avgårde i vill fart over plassen mot målstreken. Så suser tiden avgårde, og tilbake i 2011 har May-Britt glemt om hun kom på sisteplass eller hvordan det egentlig gikk, alt hun husker er at hun hadde det rasende festlig der på sekkeløpbana.

Teletubbies

Vi har landet på Hamar en varm sommerdag ca 1988. Himmelen er knallblå, og solen skinner uten en sky i sikte. Vi har dratt fra 2011 og overskyet vær og masse snø, og nå må vi kaste jakker, gensere, luer og skjerf før vi klatrer ut i sommeren. 

Nå står vi ute på den lille gressplenen rett utenfor soveromsvinduet til Mie snart 4 år, og vi titter forsiktig inn gjennom ruta. Sengen er tom, og ingen Mie er å se. Vi går inn i huset og opp i stua, og der sitter jeg jammen meg, godt plassert i sakkosekken foran TVen. Mamma sitter ved langbordet og mater lille Kine, og her er det klart at det er sykkeltur i vente, for Mie har sykkelhjelm på. I fanget har jeg min nye favorittdukke, nemlig den knall gule Teletubbien: Laa-laa!

Jeg kjører Teletubbie-morgen i dag som alle andre dager, og ser på et par episoder mens jeg spiser frokost. Jeg elsker Teletubbiene fordi de er så fargerike, fordi de gjør så mange morsomme ting, og fordi de viser alle filmsnuttene sine to ganger. Det er så gøy å se filmene i reprise! Jeg storkoser meg, og synger med på introen.

"Tinky Winky! Dipsy! (Dipsy!) Laa-laa! (Laa-laa!) Po! (Po!) Teletubbies! Teletubbies! Si hallo! (A-O!)"

For Teletubbiene kan ikke si hallo, i stedet sier de A-O!, som om de snakker babyspråk. Jeg synes det er kjempesøtt, og bruker babyspråket på lille Kine, som for tiden driver og lærer seg sine første ord. "A-O!" sier Kine, og vinker til meg fra tripp-trapp-stolen. Mamma synes det er maksimalt irriterende at jeg lærer Kine å snakke babyspråk, men det bryr jeg meg ikke noe om. Teletubbiene snakker jo babyspråk, så hvor galt kan det være?

Vi forlater Mie snart 4 år der hun sitter og klapper og gliser "en gang til, en gang til!" når Teletubbiene snurrer samme filmen for andre gang. Vi klatrer inn i Tidsmaskinen og har følelsen av at noe ikke stemmer... dette med Teletubbies, det kjenner vi oss da over hodet ikke igjen i? Vi hører jo til den generasjonen som sukket oppgitt over hele Teletubbies-greia da den kom? Så ringer det plutselig en bjelle, for på skjermen inne i Tidsmaskinen lyser det, i store, rosa bokstaver: Aprilsnarr!