Japp-reklame '95

Vi lar vår første tidsreise etter 22. juli gå til en dag der feiringen av det multikulturelle, det fargerike, det som er anderledes, står i sentrum. Vi har landet et sted på nittitallet, på selveste karnevalsdagen. I skolegården samler alle elever og lærere seg til paraden som skal gå over is og holke ned til plassen bak det blå huset.

Skolen er full av egyptere med hieroglyfer på klærne denne dagen, og grekere i togaer, vikinger med horn på hjelmene, lofotfiskere med oljehyre, prinsesser, prinser, japanere i kimono, fotballspillere, slalåmkjørere, pirater og troll. Men den som har det fineste kostymet av alle, er læreren som har kledd seg ut som rastafarimannen fra Japp-reklamen. Kostymet er komplett, med parykk, luftige klær, og ikke minst selveste prikken over i-en: en japp i baklomma. Japp-mannen slentrer bekymringsløst omkring i skolegården med et stort glis om munnen mens han nynner til melodien fra reklamen.

Vi som sitter på med Tidsmaskinen denne dagen husker jappreklamen som om den gikk på TV i går. Gjør klar for et herlig gjensyn!

Motorstopp

Tidsmaskinen har stått til reparasjon i garasjen siden 22. juli. Det var som om alt det ubegripelige som skjedde den dagen tok hele kraften ut av doningen, som om den mistet pusten slik vi andre gjorde det der vi satt klistret foran TVen i stua med alle landets nettaviser slått opp på laptopen.

Mens den ene mer forferdelige nyheten fulgte den andre den fredagen, var alt jeg ville å hoppe inn i Tidsmaskinen og reise langt vekk. Til en tid der det som gjaldt var å ha de fineste glansbildene og den største serviettsamlingen, og å få riktig figur i kinderegget. Til Norge før 22. juli, til tiden før Norge mistet uskylden.

Den morgenen da vi våknet til et fullstendig skrekkelig antall omkomne, og de første groteske øyevitneskildringene ble publisert på forskjellige blogger på nettet, forsøkte jeg iherdig å sveive motoren i gang, men det var håpløst. Det var som om Tidsmaskinen prøvde å fortelle meg at nå er det viktig å være her, i nuet, og leve ut sorgen for at ikke fremtiden skulle falle fra hverandre. Så i stedet for å reise, ble jeg hjemme. For å tenne lys, legge ned blomster og holde hender.

Nå har det gått noen uker, og Tidsmaskinen er endelig i orden igjen. Ingenting blir noensinne som før, men vi skal ut på reise likevel. Med sommerfugler i magen og varme hjerter, akkurat som før, men med sorte sørgebånd rundt armen.

Atte Katte Noa

Mens sommern regner bort på Østlandet er det fint å kunne hoppe inn i Tidsmaskinen og ta en liten tur tilbake til de gyldne tider. I dag har vi havnet på slutten av åttitallet, og gjett hva som går på barne-tv i kveld! Det er så klart Atte Katte Noa med Per Inge Torkelsen. Og siden vi lever i disse digitale og magiske tider, kan dere se hele episoden under her. Enjoy!

Adidas kneppebukse

Vi har landet på siste halvdel av 90tallet, jeg er fjortis og går på ungdomsskolen. Det eneste som spiller noen rolle for tiden, er å være kul. Eller i alle fall å se kul ut. For som jeg har nevnt her tidligere, er det der med å være kul noe man er født med. Det vet jo alle, hallo liksom.

For ikke lenge siden kom en lokal frisør til skolen på jakt etter hårmodeller, og siden hele videregående var på klassetur den dagen, fikk han ta til takke med noen smårips fra ungdomsskolen. Jeg ble ett av nevnte smårips. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Spice Girls- sveis. Kort bak, langt foran, rødt bak, blondt foran. Ekstremt stilig, og gratis. Snakk om flaks!

Men av en eller annen grunn føler jeg meg ikke så kul som jeg hadde ønsket, tross den nye svissan. Jeg konkluderer med at det jeg virkelig mangler er en Adidas kneppebukse.

Det er flere i klassen som har den, og jeg er helt grønn av misunnelse. Denne åpenbaringen av en bukse har knapper langs begge beina, fra hoftene og ned til føttene. Ikke bare er den supertrendy, den er behagelig å ha på seg også. Det vet jeg, for jeg har nemlig prøvd et eksemplar på sportsbutikken i byen. Mamma bare ristet på hodet da jeg kom ut av prøverommet, liksom "herregud, for en kjedelig bukse". Hun skjønner tydeligvis ikke opplegget. Så enn så lenge har jeg ingen Adidas kneppebukse, for å si det sånn. 

Hunderfossen

Vi har landet i 1988, på Hunderfossen Lekeland nord for Lillehammer. Det er en varm sommerdag midt i sesongen, og over alt løper sommerkledte barn med svett lugg og store smil. Midt blant alle barna finner vi selvsagt Mie snart 4 år, på tur med mamma, lillesøster Kine, bestevenninne Karina og hennes mamma, fotografen.

Hunderfossen er paradis for de som snart er fire år, for her er det så mye rart man kan få være med på. Mamma har pakket trillevognen full av nødvendigheter - blant annet Kjeft - og nå får vi hilse på en liten geitekilling!

Karina og jeg har matchende outfits, som seg hør og bør når man er bestevenninner. Alt er koordinert til hver minste detalj, vi har til og med lik pynt i håret! Vi kjører minitog og har aldri hatt det kulere.

Vi er faktisk også så heldige at vi får kjøre toget helt aleine! Det er fordi vi har opparbeidet oss utrolige lokfører-skills i det siste.

Så er det tid for å teste ut gravemaskinskillsa, mens mamma og Kine venter tålmodig i bakgrunnen:

Vi graver ikke bare i sanden, men også i gullgraver-renna. Vi finner ekte gull, altså! Utrolig spennende!
Så sykler vi på trehjuling på trehjulingbana, jeg merker at jeg har litt korte bein for doningen, men det går så vidt likevel. Det skumleste med hele greia er alle de store guttene som også sykler omkring på bana.

Til slutt kommer dagens høydepunkt, nemlig tur på hest!

Mens jeg er litt nervøs, tar Karina ridningen med stoisk ro. Hun inntar en nokså avslappet og tilbakelent stilling i salen:

Og slik er det å være på Hunderfossen den sommern man fyller fire. Var dere også på Hunderfossen da dere var små?

Darkwing Duck

Vi har landet tidlig på nittitallet, det er sommerferie og jeg er så ofte i Ankern og bader at håret mitt lukter klor uansett hvor mange ganger det vaskes. Jeg har badedraktskille på ryggen og skrubbsår på knærne, og nå sitter jeg i stua hos Tante og Onkel, klar for dagens dose Disney.

På denne tiden har de sluttet å lage nye episoder av Ole, Dole og Doffen på Eventyr, men til gjengjeld har Disney laget en spin-off-serie som er minst like kul, nemlig Darkwing Duck.

Superhelter er generelt innmari kule, men Darkwing Duck tar alle bløtkaker. Han er, som mange superhelter, vanlig person om dagen, og superhelt om natten. Han har lilla kappe, maske og hatt, har flere utrolig stilige (og matchende) kjøretøy, og har verdens kuleste motto: "Nu blir vi farliga!" (Ja, for han er så klart svensk, han også. Just som alla dom andra Disney-figurerna!)

Polaroidkamera

Vi har landet i forrige uke, utenfor en bruktbutikk i en bydel i Birmingham. Mie 26år står på fortauet med en langbeint kavaler, og titter nysgjerrig på vindusutstillingen bak den nyvaskede ruta. Det står flere kamera oppstilt der inne, og midt i blant dem troner et autentisk Polaroidkamera, Supercolor 635. 

Kameraet vinker til oss fra en tid jeg er for ung til å huske, en tid da konseptet instant photo hadde fått en ny vår og en rekke nye og moderne instant-kamera ble lansert. Dette var før digitalkameraenes inntog, en tid der man knipset et bilde og ikke fikk se det ferdige resultatet før filmen ble fremkalt flere uker senere. Er et rart polaroidkameraet ble en hit?

 Jeg vet at det er snakk om tidlig på åttitallet, og selv om jeg ikke var påtenkt en gang på denne tiden, snakker polaroidkameraet til meg gjennom ruta. "Gi meg et nytt hjem, så skal jeg gjøre deg lykkelig!" Slik gikk det til at det engelske vintagekuppet fikk bli med hjem til Norge. Etter et lite søk på nettet fant jeg ut at min nye kameravenn sannsynligvis er omtrent like gammel som meg, og snart veteran. Er det rart jeg blir mo i knærne?

Og mens jeg ventet på toget til flyplassen oppdaget jeg forresten at Polaroid har lansert en ny, liten boble av et kamera, som tar polaroidbilder i kredittkortformat:

Nå spås instant-photo-kameraene nok en ny vår, for det vandrer en hel generasjon nostalgikere der ute som i stadig større grad ser sjarmen i et kamera som kan produsere fotografier på papir - og dét på bare et par sekunder.

(Bildene er linket)