Kronespill

Vi har peilet tidsmaskinen inn på året 1995, og har landet på en av disse skjeldne dagene hvor hele femteklasse har tatt bybuss fire over kommunegrensa for å ha svømming i Ankerskogen svømmehall. Nå står vi i kafeteriaen med svømmetøyet i en bag over skulderen, vått hår som lukter klor, og skrukkehud på fingrene, og ser på at Thorbjørn spiller kronespill.

Kronespillet har en slags aura av spenning rundt seg, særlig for oss med ukelønn på ca ti kroner. Her har man muligheten til å satse én krone og vinne sju! Hvis man er riktig heldig kan man altså øke ukelønna fra ti til søtti kroner. Jeg mener, teoretisk sett. Denne lille trekassen lover rikdom, og jeg kjenner det langt nedi magen. Thorbjørn setter ei krone i myntinnkastet, trekker pekefingeren fra og gir den lille sølvringen et nøye overveid knips. Krona spretter inn i kassen, seiler over de fire første lukene og går rett hjem i den midterste: yess!! Thorbjørn jubler og sanker inn sju blanke enkroninger. 

Det første kronespillet kom til Norge i 1937, men det skal sakte men sikkert tas ned fra veggene når staten bestemmer seg for å innføre nye kronestykker med hull i i 1997. Spillautomater med blinkende lys og bilder av kirsebær, jokere og bjeller skal ta over, med større gevinster og mer fart og spenning. Snart skal kronespillet bare finnes hjemme hos spesielt interesserte, og vi som husker hvor magiske disse trekassene var, skal velte oss i nostalgi når kronespillet lanseres i digital versjon på internett. Magisk!

Svensk hip hop

Vi har landet i 1999, jeg har bukse med skjørt, skatesko, singlett med hettegenser over, og skaut.  Jeg er midt i ungdomstiden min, og så langt har den vært en reise inn i en futuristisk verden, med nye duppedingser som internett, chat, epost, mobiltelfoner og sms. 

Nå har sommeren akkurat takket for seg, og jeg har begynt i tiendeklasse. Det som gjelder for tiden, er hiphop. Svensk sådan. Nalina og jeg har oppdaget en hel verden av svensk hiphop de siste månedene, vi har faktisk vært i Stockholm på ferie og hørt på Petter på discmanen i bilen hele veien. Du vet att jag gråter. Say no more.

Petters første album, Mitt Sjätte Sinne, kan vi utenat. Vi kjøper cd etter cd denne sommeren og høsten, og blir kjent med Ken, Ayo, The Latin Kings og norske Tommy Tee på løpende bånd. Crossing borders er en av låtene som ligger på hitlistene dette året:

Hele denne høsten og ut i det nye årtusenet surrer svenskenes rapkonger som bakgrunnsmusikk til livet mitt. Mens jeg har mine første msn-samtaler, surrer Ayo på discmanen, når jeg får min første sommerjobb og står lange dager i oppvasken med saus opp til albuene, er det med Ken på øret. Eld och djupa vatten er en stor favoritt:

Ti- tolv år frem i tid skal jeg oppdage en video av Erlend & Steinjo på youtube, Inte bränn dina händer. Da skal det bli helt hysterisk morsomt å se hvor bra den illustrerer svensk hiphop fra årtusenskiftet. Var har det blivit av den gamla hundrelappen?

Bursdagsselskap

Det er tidlig om morgenen den 26. august 1988. Jeg våkner først av alle i hele huset med verdens største sommerfugler i magen. Jeg har bursdag! Jeg kjenner det i hele kroppen at jeg har blitt fire år over natta, og det føles så mye voksnere og finere enn tre-og-et-halvt, som var alderen min i går kveld da jeg la meg. Jeg har blitt stor - endelig! 

To dager senere har mamma og pappa stelt i stand bursdagsselskap for meg, og én etter én ringer gjestene mine på døra. Jeg har invitert søskenbarn, onkler, tanter og besteforeldre, i tillegg til kompisene mine, som tilfeldigvis er barna til venner av mamma og pappa. De voksne sitter ute på terrassen, mens barna får sitte ved barnebordet inne.

Mamma, pappa, Kine og jeg har pyntet i leiligheten, med duk på bordet, gøyale papptallerkner og fargerike serpentiner i lampa og over alt. Alle gjestene mine får partyhatter, og jeg får ha gullkrona, så klart. Jeg er jo bursdagsprinsessen!

Mamma har laget både sjokoladekakeslott og gelétog, som seg hør og bør når det er bursdagsbarn i huset. Begge kunstverkene er fulle av godtepynt, og er så fine at det nesten ikke går an å spise dem. Men vi gjør det likevel, nam nam!

Onkel har selvfølgelig også fått plass ved barnebordet, det er det ingen av oss barna som stusser over. Onkel og jeg har bursdag på samme dag, så det er bare naturlig at vi feirer sammen. Dessuten er jeg rimelig sikker på at Onkel ikke fyller noe særlig mer enn fire år han heller... han passer godt inn ved barnebordet:

Vi har fått rød festbrus som fungerer som bordkort med navnelapper på, og det smaker herlig søtt og sprudlende. Etter at vi har spist så mye sjokoladekake og gelé som vi bare orker, går vi ut på verandaen hvor mamma blåser opp ballonger til alle sammen.



Vi holder oss for ørene og er spente på om ballongen kommer til å sprekke. Vi leker ballongleken og koser oss i mange timer, og når kvelden kommer og alle har dratt hjem, legger jeg meg med verdens fineste følelse i magen, bursdagsfølelsen man har når man fyller fire år. Ubeskrivelig!

Clueless

Vi har landet et sted midt på nittitallet. Jeg er fjortis og generelt ubekvem i min egen kropp, og ikke minst svært misfornøyd med min sosiale status i klassen. Jeg vil være kul. Mens "alle andre" har tøffe klær, kult hår, fine pupper og smekre lår, ser jeg bare en lav, spinkel og alt for barnlig kropp når jeg ser meg selv i speilet. Jeg passer ikke inn i noen av klærne på ungdomsavdelingen, og når jeg vil ha støvletter om vinteren har jeg alt for tynne legger, støvlettene henger som filler rundt beina mine. Jeg skjønner ikke hvordan man skal sminke seg, og får mascara over hele fjeset når jeg prøver. Alt er feil.

På denne tiden får venninnene mine og jeg øynene opp for en film som har kommet ut for et par år siden, nemlig Clueless.

Hallo! Det er den perfekte filmen å drømme seg fullstendig bort i! Filmen handler om den perfekte tenåringsjenta Cher Horowitz (Alicia Silverstone), som bor i en diger, fancy villa sammen med faren sin og er den mest populære jenta ved Bronson Alcott High School. Hun har et eget dataprogram som hjelper henne med å matche klesplagg sånn at hun slipper å lete gjennom det monsterstore klesskapet selv. Klesskapet til Cher er større enn soverommet mitt. Det sier litt, liksom.

Vi får følge Cher og bestevenninnen Dionne og ta del i deres hverdagsproblemer. Det går mye i gutter og klær, og hva som er kult og ikke. Sånn sett er jo livet deres nokså likt mitt, i grunn. Det kunne vært meg, liksom. Hvis jeg hadde vært kul.

Men det er noen ting som er anderledes. For det første: Cher har førerkort og bil. For det andre: Dionne og Cher har mobiltelefoner og ringer hverandre hele tiden. Bil er kult, men man må tross alt være 18 for å kjøre bil i Norge, og det er hundre år til jeg blir atten. I stedet for å fantasere om bil, fantaserer jeg om å ha en mobiltelefon. Tenk hvor kult det hadde vært! Men det kommer jo aldri til å skje, liksom. Det er tross alt forskjell på å bo i Hamar, Norge og å bo i Beverly Hills, USA.

Året etter at filmen kommer ut, begynner de å sende Clueless-serien på TV. Den er ikke like bra som filmen, men den har en veldig, veldig kul sang på introen. Så vi ser på serien likevel, og får sangen på hjernen.

Dear Photograph

Når jeg legger ut på tidsreise i Tidsmaskinen min, er det ofte noe som har sparket i gang nostalgimotoren på forhånd, noe som har truffet de riktige knappene og fått meg til å huske noe jeg trodde jeg hadde glemt. Hvordan det luktet i klesskapet til mormor da jeg var liten nok til å stå oppreist inne i det, for eksempel. Eller følelsen av å ha isoporhjelm på hodet og å høre klikkelyden av plastikkperlene på eikene når jeg syklet.

Noen ganger er det en gammel leke på loftet som sender meg avgårde, eller et innlegg på en blogg, og veldig ofte kastes jeg ut i tidsloopen etter å ha funnet frem et gammelt fotografi fra en verden som var ganske lik den jeg lever i nå, men som inneholdt en versjon av meg som var langt yngre.

Og nå, kjære passasjerer, har jeg funnet en fantastisk blogg på verdensveven som illustrerer tidsreise-effekten i gamle fotografier på et magisk vis.

Bloggen heter Dear Photograph, og består av bilder av gamle bilder, tatt på samme sted som det gamle bildet. Gå inn på bloggen og se selv. Fullstendig magisk!

Bildene er lånt fra Dear Photograph.

Japp-reklame '95

Vi lar vår første tidsreise etter 22. juli gå til en dag der feiringen av det multikulturelle, det fargerike, det som er anderledes, står i sentrum. Vi har landet et sted på nittitallet, på selveste karnevalsdagen. I skolegården samler alle elever og lærere seg til paraden som skal gå over is og holke ned til plassen bak det blå huset.

Skolen er full av egyptere med hieroglyfer på klærne denne dagen, og grekere i togaer, vikinger med horn på hjelmene, lofotfiskere med oljehyre, prinsesser, prinser, japanere i kimono, fotballspillere, slalåmkjørere, pirater og troll. Men den som har det fineste kostymet av alle, er læreren som har kledd seg ut som rastafarimannen fra Japp-reklamen. Kostymet er komplett, med parykk, luftige klær, og ikke minst selveste prikken over i-en: en japp i baklomma. Japp-mannen slentrer bekymringsløst omkring i skolegården med et stort glis om munnen mens han nynner til melodien fra reklamen.

Vi som sitter på med Tidsmaskinen denne dagen husker jappreklamen som om den gikk på TV i går. Gjør klar for et herlig gjensyn!

Motorstopp

Tidsmaskinen har stått til reparasjon i garasjen siden 22. juli. Det var som om alt det ubegripelige som skjedde den dagen tok hele kraften ut av doningen, som om den mistet pusten slik vi andre gjorde det der vi satt klistret foran TVen i stua med alle landets nettaviser slått opp på laptopen.

Mens den ene mer forferdelige nyheten fulgte den andre den fredagen, var alt jeg ville å hoppe inn i Tidsmaskinen og reise langt vekk. Til en tid der det som gjaldt var å ha de fineste glansbildene og den største serviettsamlingen, og å få riktig figur i kinderegget. Til Norge før 22. juli, til tiden før Norge mistet uskylden.

Den morgenen da vi våknet til et fullstendig skrekkelig antall omkomne, og de første groteske øyevitneskildringene ble publisert på forskjellige blogger på nettet, forsøkte jeg iherdig å sveive motoren i gang, men det var håpløst. Det var som om Tidsmaskinen prøvde å fortelle meg at nå er det viktig å være her, i nuet, og leve ut sorgen for at ikke fremtiden skulle falle fra hverandre. Så i stedet for å reise, ble jeg hjemme. For å tenne lys, legge ned blomster og holde hender.

Nå har det gått noen uker, og Tidsmaskinen er endelig i orden igjen. Ingenting blir noensinne som før, men vi skal ut på reise likevel. Med sommerfugler i magen og varme hjerter, akkurat som før, men med sorte sørgebånd rundt armen.