Mies Tidsmaskin

Svensk hip hop

2011-09-17T12:59:00.000+02:00

Vi har landet i 1999, jeg har bukse med skjørt, skatesko, singlett med hettegenser over, og skaut. Jeg er midt i ungdomstiden min, og så langt har den vært en reise inn i en futuristisk verden, med nye duppedingser som internett, chat, epost, mobiltelfoner og sms.

Nå har sommeren akkurat takket for seg, og jeg har begynt i tiendeklasse. Det som gjelder for tiden, er hiphop. Svensk sådan. Nalina og jeg har oppdaget en hel verden av svensk hiphop de siste månedene, vi har faktisk vært i Stockholm på ferie og hørt på Petter på discmanen i bilen hele veien. Du vet att jag gråter. Say no more.

Petters første album, Mitt Sjätte Sinne, kan vi utenat. Vi kjøper cd etter cd denne sommeren og høsten, og blir kjent med Ken, Ayo, The Latin Kings og norske Tommy Tee på løpende bånd. Crossing borders er en av låtene som ligger på hitlistene dette året:

Hele denne høsten og ut i det nye årtusenet surrer svenskenes rapkonger som bakgrunnsmusikk til livet mitt. Mens jeg har mine første msn-samtaler, surrer Ayo på discmanen, når jeg får min første sommerjobb og står lange dager i oppvasken med saus opp til albuene, er det med Ken på øret. Eld och djupa vatten er en stor favoritt:

Ti- tolv år frem i tid skal jeg oppdage en video av Erlend & Steinjo på youtube, Inte bränn dina händer. Da skal det bli helt hysterisk morsomt å se hvor bra den illustrerer svensk hiphop fra årtusenskiftet. Var har det blivit av den gamla hundrelappen?

Bursdagsselskap

2011-08-26T00:17:00.000+02:00

Det er tidlig om morgenen den 26. august 1988. Jeg våkner først av alle i hele huset med verdens største sommerfugler i magen. Jeg har bursdag! Jeg kjenner det i hele kroppen at jeg har blitt fire år over natta, og det føles så mye voksnere og finere enn tre-og-et-halvt, som var alderen min i går kveld da jeg la meg. Jeg har blitt stor - endelig!

To dager senere har mamma og pappa stelt i stand bursdagsselskap for meg, og én etter én ringer gjestene mine på døra. Jeg har invitert søskenbarn, onkler, tanter og besteforeldre, i tillegg til kompisene mine, som tilfeldigvis er barna til venner av mamma og pappa. De voksne sitter ute på terrassen, mens barna får sitte ved barnebordet inne.

Mamma, pappa, Kine og jeg har pyntet i leiligheten, med duk på bordet, gøyale papptallerkner og fargerike serpentiner i lampa og over alt. Alle gjestene mine får partyhatter, og jeg får ha gullkrona, så klart. Jeg er jo bursdagsprinsessen!

Mamma har laget både sjokoladekakeslott og gelétog, som seg hør og bør når det er bursdagsbarn i huset. Begge kunstverkene er fulle av godtepynt, og er så fine at det nesten ikke går an å spise dem. Men vi gjør det likevel, nam nam!

Onkel har selvfølgelig også fått plass ved barnebordet, det er det ingen av oss barna som stusser over. Onkel og jeg har bursdag på samme dag, så det er bare naturlig at vi feirer sammen. Dessuten er jeg rimelig sikker på at Onkel ikke fyller noe særlig mer enn fire år han heller... han passer godt inn ved barnebordet:

Vi har fått rød festbrus som fungerer som bordkort med navnelapper på, og det smaker herlig søtt og sprudlende. Etter at vi har spist så mye sjokoladekake og gelé som vi bare orker, går vi ut på verandaen hvor mamma blåser opp ballonger til alle sammen.

Vi holder oss for ørene og er spente på om ballongen kommer til å sprekke. Vi leker ballongleken og koser oss i mange timer, og når kvelden kommer og alle har dratt hjem, legger jeg meg med verdens fineste følelse i magen, bursdagsfølelsen man har når man fyller fire år. Ubeskrivelig!

Clueless

2011-08-24T13:57:00.000+02:00

Vi har landet et sted midt på nittitallet. Jeg er fjortis og generelt ubekvem i min egen kropp, og ikke minst svært misfornøyd med min sosiale status i klassen. Jeg vil være kul. Mens "alle andre" har tøffe klær, kult hår, fine pupper og smekre lår, ser jeg bare en lav, spinkel og alt for barnlig kropp når jeg ser meg selv i speilet. Jeg passer ikke inn i noen av klærne på ungdomsavdelingen, og når jeg vil ha støvletter om vinteren har jeg alt for tynne legger, støvlettene henger som filler rundt beina mine. Jeg skjønner ikke hvordan man skal sminke seg, og får mascara over hele fjeset når jeg prøver. Alt er feil.

På denne tiden får venninnene mine og jeg øynene opp for en film som har kommet ut for et par år siden, nemlig Clueless.

Hallo! Det er den perfekte filmen å drømme seg fullstendig bort i! Filmen handler om den perfekte tenåringsjenta Cher Horowitz (Alicia Silverstone), som bor i en diger, fancy villa sammen med faren sin og er den mest populære jenta ved Bronson Alcott High School. Hun har et eget dataprogram som hjelper henne med å matche klesplagg sånn at hun slipper å lete gjennom det monsterstore klesskapet selv. Klesskapet til Cher er større enn soverommet mitt. Det sier litt, liksom.

Vi får følge Cher og bestevenninnen Dionne og ta del i deres hverdagsproblemer. Det går mye i gutter og klær, og hva som er kult og ikke. Sånn sett er jo livet deres nokså likt mitt, i grunn. Det kunne vært meg, liksom. Hvis jeg hadde vært kul.

Men det er noen ting som er anderledes. For det første: Cher har førerkort og bil. For det andre: Dionne og Cher har mobiltelefoner og ringer hverandre hele tiden. Bil er kult, men man må tross alt være 18 for å kjøre bil i Norge, og det er hundre år til jeg blir atten. I stedet for å fantasere om bil, fantaserer jeg om å ha en mobiltelefon. Tenk hvor kult det hadde vært! Men det kommer jo aldri til å skje, liksom. Det er tross alt forskjell på å bo i Hamar, Norge og å bo i Beverly Hills, USA.

Året etter at filmen kommer ut, begynner de å sende Clueless-serien på TV. Den er ikke like bra som filmen, men den har en veldig, veldig kul sang på introen. Så vi ser på serien likevel, og får sangen på hjernen.

Dear Photograph

2011-08-18T12:44:00.006+02:00

Når jeg legger ut på tidsreise i Tidsmaskinen min, er det ofte noe som har sparket i gang nostalgimotoren på forhånd, noe som har truffet de riktige knappene og fått meg til å huske noe jeg trodde jeg hadde glemt. Hvordan det luktet i klesskapet til mormor da jeg var liten nok til å stå oppreist inne i det, for eksempel. Eller følelsen av å ha isoporhjelm på hodet og å høre klikkelyden av plastikkperlene på eikene når jeg syklet.

Noen ganger er det en gammel leke på loftet som sender meg avgårde, eller et innlegg på en blogg, og veldig ofte kastes jeg ut i tidsloopen etter å ha funnet frem et gammelt fotografi fra en verden som var ganske lik den jeg lever i nå, men som inneholdt en versjon av meg som var langt yngre.

Og nå, kjære passasjerer, har jeg funnet en fantastisk blogg på verdensveven som illustrerer tidsreise-effekten i gamle fotografier på et magisk vis.

Bloggen heter Dear Photograph, og består av bilder av gamle bilder, tatt på samme sted som det gamle bildet. Gå inn på bloggen og se selv. Fullstendig magisk!

Bildene er lånt fra Dear Photograph.

Japp-reklame '95

2011-08-15T14:15:00.000+02:00

Vi lar vår første tidsreise etter 22. juli gå til en dag der feiringen av det multikulturelle, det fargerike, det som er anderledes, står i sentrum. Vi har landet et sted på nittitallet, på selveste karnevalsdagen. I skolegården samler alle elever og lærere seg til paraden som skal gå over is og holke ned til plassen bak det blå huset.

Skolen er full av egyptere med hieroglyfer på klærne denne dagen, og grekere i togaer, vikinger med horn på hjelmene, lofotfiskere med oljehyre, prinsesser, prinser, japanere i kimono, fotballspillere, slalåmkjørere, pirater og troll. Men den som har det fineste kostymet av alle, er læreren som har kledd seg ut som rastafarimannen fra Japp-reklamen. Kostymet er komplett, med parykk, luftige klær, og ikke minst selveste prikken over i-en: en japp i baklomma. Japp-mannen slentrer bekymringsløst omkring i skolegården med et stort glis om munnen mens han nynner til melodien fra reklamen.

Vi som sitter på med Tidsmaskinen denne dagen husker jappreklamen som om den gikk på TV i går. Gjør klar for et herlig gjensyn!

Motorstopp

2011-08-15T11:41:00.004+02:00

Tidsmaskinen har stått til reparasjon i garasjen siden 22. juli. Det var som om alt det ubegripelige som skjedde den dagen tok hele kraften ut av doningen, som om den mistet pusten slik vi andre gjorde det der vi satt klistret foran TVen i stua med alle landets nettaviser slått opp på laptopen.

Mens den ene mer forferdelige nyheten fulgte den andre den fredagen, var alt jeg ville å hoppe inn i Tidsmaskinen og reise langt vekk. Til en tid der det som gjaldt var å ha de fineste glansbildene og den største serviettsamlingen, og å få riktig figur i kinderegget. Til Norge før 22. juli, til tiden før Norge mistet uskylden.

Den morgenen da vi våknet til et fullstendig skrekkelig antall omkomne, og de første groteske øyevitneskildringene ble publisert på forskjellige blogger på nettet, forsøkte jeg iherdig å sveive motoren i gang, men det var håpløst. Det var som om Tidsmaskinen prøvde å fortelle meg at nå er det viktig å være her, i nuet, og leve ut sorgen for at ikke fremtiden skulle falle fra hverandre. Så i stedet for å reise, ble jeg hjemme. For å tenne lys, legge ned blomster og holde hender.

Nå har det gått noen uker, og Tidsmaskinen er endelig i orden igjen. Ingenting blir noensinne som før, men vi skal ut på reise likevel. Med sommerfugler i magen og varme hjerter, akkurat som før, men med sorte sørgebånd rundt armen.

Atte Katte Noa

2011-07-17T20:44:00.001+02:00

Mens sommern regner bort på Østlandet er det fint å kunne hoppe inn i Tidsmaskinen og ta en liten tur tilbake til de gyldne tider. I dag har vi havnet på slutten av åttitallet, og gjett hva som går på barne-tv i kveld! Det er så klart Atte Katte Noa med Per Inge Torkelsen. Og siden vi lever i disse digitale og magiske tider, kan dere se hele episoden under her. Enjoy!

Adidas kneppebukse

2011-07-04T10:29:00.001+02:00

Vi har landet på siste halvdel av 90tallet, jeg er fjortis og går på ungdomsskolen. Det eneste som spiller noen rolle for tiden, er å være kul. Eller i alle fall å se kul ut. For som jeg har nevnt her tidligere, er det der med å være kul noe man er født med. Det vet jo alle, hallo liksom.

For ikke lenge siden kom en lokal frisør til skolen på jakt etter hårmodeller, og siden hele videregående var på klassetur den dagen, fikk han ta til takke med noen smårips fra ungdomsskolen. Jeg ble ett av nevnte smårips. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Spice Girls- sveis. Kort bak, langt foran, rødt bak, blondt foran. Ekstremt stilig, og gratis. Snakk om flaks!

Men av en eller annen grunn føler jeg meg ikke så kul som jeg hadde ønsket, tross den nye svissan. Jeg konkluderer med at det jeg virkelig mangler er en Adidas kneppebukse.

Det er flere i klassen som har den, og jeg er helt grønn av misunnelse. Denne åpenbaringen av en bukse har knapper langs begge beina, fra hoftene og ned til føttene. Ikke bare er den supertrendy, den er behagelig å ha på seg også. Det vet jeg, for jeg har nemlig prøvd et eksemplar på sportsbutikken i byen. Mamma bare ristet på hodet da jeg kom ut av prøverommet, liksom "herregud, for en kjedelig bukse". Hun skjønner tydeligvis ikke opplegget. Så enn så lenge har jeg ingen Adidas kneppebukse, for å si det sånn.

Hunderfossen

2011-07-03T10:07:00.000+02:00

Vi har landet i 1988, på Hunderfossen Lekeland nord for Lillehammer. Det er en varm sommerdag midt i sesongen, og over alt løper sommerkledte barn med svett lugg og store smil. Midt blant alle barna finner vi selvsagt Mie snart 4 år, på tur med mamma, lillesøster Kine, bestevenninne Karina og hennes mamma, fotografen.

Hunderfossen er paradis for de som snart er fire år, for her er det så mye rart man kan få være med på. Mamma har pakket trillevognen full av nødvendigheter - blant annet Kjeft - og nå får vi hilse på en liten geitekilling!

Karina og jeg har matchende outfits, som seg hør og bør når man er bestevenninner. Alt er koordinert til hver minste detalj, vi har til og med lik pynt i håret! Vi kjører minitog og har aldri hatt det kulere.

Vi er faktisk også så heldige at vi får kjøre toget helt aleine! Det er fordi vi har opparbeidet oss utrolige lokfører-skills i det siste.

Så er det tid for å teste ut gravemaskinskillsa, mens mamma og Kine venter tålmodig i bakgrunnen:

Vi graver ikke bare i sanden, men også i gullgraver-renna. Vi finner ekte gull, altså! Utrolig spennende!
Så sykler vi på trehjuling på trehjulingbana, jeg merker at jeg har litt korte bein for doningen, men det går så vidt likevel. Det skumleste med hele greia er alle de store guttene som også sykler omkring på bana.

Til slutt kommer dagens høydepunkt, nemlig tur på hest!

Mens jeg er litt nervøs, tar Karina ridningen med stoisk ro. Hun inntar en nokså avslappet og tilbakelent stilling i salen:

Og slik er det å være på Hunderfossen den sommern man fyller fire. Var dere også på Hunderfossen da dere var små?

Darkwing Duck

2011-06-28T12:35:00.000+02:00

Vi har landet tidlig på nittitallet, det er sommerferie og jeg er så ofte i Ankern og bader at håret mitt lukter klor uansett hvor mange ganger det vaskes. Jeg har badedraktskille på ryggen og skrubbsår på knærne, og nå sitter jeg i stua hos Tante og Onkel, klar for dagens dose Disney.

På denne tiden har de sluttet å lage nye episoder av Ole, Dole og Doffen på Eventyr, men til gjengjeld har Disney laget en spin-off-serie som er minst like kul, nemlig Darkwing Duck.

Superhelter er generelt innmari kule, men Darkwing Duck tar alle bløtkaker. Han er, som mange superhelter, vanlig person om dagen, og superhelt om natten. Han har lilla kappe, maske og hatt, har flere utrolig stilige (og matchende) kjøretøy, og har verdens kuleste motto: "Nu blir vi farliga!" (Ja, for han er så klart svensk, han også. Just som alla dom andra Disney-figurerna!)

Polaroidkamera

2011-06-25T10:00:00.001+02:00

Vi har landet i forrige uke, utenfor en bruktbutikk i en bydel i Birmingham. Mie 26år står på fortauet med en langbeint kavaler, og titter nysgjerrig på vindusutstillingen bak den nyvaskede ruta. Det står flere kamera oppstilt der inne, og midt i blant dem troner et autentisk Polaroidkamera, Supercolor 635.

Kameraet vinker til oss fra en tid jeg er for ung til å huske, en tid da konseptet instant photo hadde fått en ny vår og en rekke nye og moderne instant-kamera ble lansert. Dette var før digitalkameraenes inntog, en tid der man knipset et bilde og ikke fikk se det ferdige resultatet før filmen ble fremkalt flere uker senere. Er et rart polaroidkameraet ble en hit?

Jeg vet at det er snakk om tidlig på åttitallet, og selv om jeg ikke var påtenkt en gang på denne tiden, snakker polaroidkameraet til meg gjennom ruta. "Gi meg et nytt hjem, så skal jeg gjøre deg lykkelig!" Slik gikk det til at det engelske vintagekuppet fikk bli med hjem til Norge. Etter et lite søk på nettet fant jeg ut at min nye kameravenn sannsynligvis er omtrent like gammel som meg, og snart veteran. Er det rart jeg blir mo i knærne?

Og mens jeg ventet på toget til flyplassen oppdaget jeg forresten at Polaroid har lansert en ny, liten boble av et kamera, som tar polaroidbilder i kredittkortformat:

Nå spås instant-photo-kameraene nok en ny vår, for det vandrer en hel generasjon nostalgikere der ute som i stadig større grad ser sjarmen i et kamera som kan produsere fotografier på papir - og dét på bare et par sekunder.

(Bildene er linket)

Born in the 80s. Lived for the 90s.

2011-06-24T10:41:00.003+02:00

For øyeblikket står Tidsmaskinen parkert utenfor lærerhøgskolen på Hamar, for inne på høgskolebiblioteket sitter kapteinen på skuta begravd i bøker om Midtøsten mens hun hamrer iherdig på tastaturet. Setning for setning skal en masteravhandling produseres, berget av bøker vokser og tiden renner snart ut, og da blir det mindre tid til tidsreiser enn man skulle ønske.

Men fortvil ei! Jeg har samlet noen virtuelle godbiter i en egen mappe på kompjuteren, og nå skal de endelig! komme til nytte. Mens jeg svetter over historiebøkene kan dere glade feriemennesker kose dere med nostalgibloggen Don't Look Back in Anger med mottoet: Born in the 80s. Lived for the 90s. Den har riktignok stått stille i over ett år, men arkivet er fullt av glitter og juveler. Så lover jeg å ta dere med på tur så snart jeg får tid til en velfortjent pause.

*Bildene er linket.

Kjeft og camping '89

2011-06-14T16:12:00.001+02:00

Sommern er lukten av badeball, den sprettne, hule spjoing!-lyden av badeball, og det svevende, luftige synet av badeball gjennom lufta før den treffer vannoverflaten og seiler rolig utover mot dypet. Sommern er tynne sugerør gjennom et lite hull øverst på Kjeft-boksen, og saftsøl på hendene når man holder boksen litt for hardt. Den er sitteunderlag med solkremflekker, og gummistøvler hvis det regner, og redningsvest i kanoen og tunge åretak.

Noen ganger er sommern iskaldt badevann og lange strender med steingrunn, og noen ganger er den grillfest på hyttetunet og kanskje hundre nye myggestikk om dagen. Den er bestevenninner på tur, og bilbingo i baksetet. Veldig ofte er sommern skrubbsår på kneet etter at man har tryna på sykkel, eller matpakke og is på en rasteplass langs veien etter mange, lange timer i bil.

Sommern er Danmark, den er Vestlandet og Hytta, den er Hunderfossen og Ankerskogen og Lollipop og Kjeft. Og den varer og varer, den sommern når man skal bli fem, og det tar nesten hundre år før det blir slutten av August. Men da er til gjengjeld sommeren bare Bursdag, og pakker og brus og is. Så på mange måter er det verdt det.

Magic Diaper Babies

2011-06-11T12:53:00.000+02:00

Vi har landet et sted tidlig på nittitallet, en tid hvor striper og lyse dongeriskjorter med blanke trykk-knapper er in. Uendelig mye kult ser lyset dette tiåret, og vi som er barn blir presentert for nye fantastiske leker hele tiden. En greie som er hipt og kult for tiden, er ting som skifter farge når man putter dem i kaldt vann. Hjemme hos oss har vi lekebiler som går fra lilla til grønt i kaldt vann, og fra grønt til lilla i varmt vann. Det er helt utrolig kult!

Når Galoob introduserer Magic Diaper Babies en gang tidlig på nittitallet, får denne fargeskiftingen en helt ny mening: når man kjøper en pakke får man en baby med hvit bleie, og for å vite om det er gutt eller jente må man dyppe babyen i kaldt vann. Blir bleien rosa er det en jente, blir den blå er det en gutt! Hallo, det er jo helt fantastisk!

Det kjøres hardt på med reklame for alle leker på nittitallet, og Magic Diaper Babies er intet unntak. Med fengende melodier og kjempeglade barnefjes taler disse reklamene direkte til meg. Jentene i reklamen ser ut som de aldri har hatt noe morsommere å leke med enn disse babyene. Er det rart jeg bare må ha dem?

Allsang i bilen

2011-06-10T11:05:00.000+02:00

Det er tidlig på nittitallet, og familien har nylig økt fra fem til seks. Vi har flyttet inn i et større hus for å få plass til alle sammen, og fyller nesten hele langbordet når vi spiser middag. Vi fire barna kjenner ikke til noen annen hverdag, og synes det er helt normalt å være mange, alltid. Vi tar med oss venner hjem fra skolen og barnehagen og bidrar til at hjemmet vårt blir kjent i nabolaget som "huset med de mange barna i".

Siden vi er så mange at vi ikke får plass i en vanlig personbil, har mamma og pappa kjøpt en Toyota, modell F. Den har skyvedør og rommer med litt godvilje fire barn (under tolv år) i baksetet, med ekstra sele. Pappa har skjært til en skumgummimadrass og lagt i setet sånn at det er behagelig å sitte der. I tillegg har vi et megastort bagasjerom til alt vi må ha med når vi skal på tur, og selvsagt har vi også kassettspiller og radio. Hva mer trenger man? Toyotaen legger selve grunnlaget for barneflokkens ubegrensede entusiasme for bilturer: selv tjue år senere elsker vi alle fire å kjøre bil.

Vi hører på mye forskjellig i bilen, både barnemusikk og pappamusikk. Når pappa får velge blir det mixed tape, og sangene han spiller skal komme til å vekke gode barndomsminner i flere tiår fremover. Vi kan for eksempel alle denne sangen utenat, på norwenglish:

Facebook i 1997: vinner av konkurransen

2011-06-09T14:47:00.000+02:00

Det er tid for trekning av beste Facebookstatus '97! Det har vært hard konkurranse om førsteplassen, med mange kreative, festlige og ikke minst særdeles tidsriktige bidrag. Juryen har likevel klart å plukke ut en klar vinner som vil få tilsendt tidenes nostalgipremie i posten! Her er alle bidragene:

BitteLittForLiten_87:

- Alle barna får se Titanic på kino, untatt Kine for mamma'n vikke blime!

FjortizFniz_84:

- Har sett Titanic for 3. gang på kino nå. Leo er sååå kjekk! Hvorfor må han dø hver gang?!?!

- Mmm-bop!

- Vasket 501-buksa mi, og den krympa i beina. KRISE!!!

LettetSjel:

Jeg har fått hår på tissen! Bedre sent enn aldri!

SpiceGirlsBabe_84:

- Spice Girls 4ever! Nei, dæm ska faktisk ikke splittes! Love, peace & girl power!!!

Passion4Fashion:

- ny fruit-of-the-loom-genser, hvor kult er ikke dét?!??!?!? hihi <3 <3 <3

Russejente_97:
- Ka e klokka? Drekka'ti!
- I'm a barbie girl... in a russeworld..
- Mentos fresh and full of life... gjett kæm som hoppa gjennom baksete på en bil på rødt lys da...hahaha...

Vinneren er markert i GRØNT over, gratulerer! Send kontaktinfo til miestidsmaskin(at)gmail.com asap, så sendes premien din vei per post! :)

Mobil

2011-06-03T13:30:00.001+02:00

Vi har landet i 1999, det siste året før millennium 2000 skal kaste oss alle ut i en verden full av flyvende biler, klær i knitrende aliminiumsstoff, antenner på hodet og skateboards som bare svever over bakken, helt uten hjul. Jeg er konfirmant dette året, og jeg konfirmerer meg borgerlig slik som typ 80% av Hamars konfirmanter gjør.

Vi går på møter i flere uker, lærer om etikk og moral og får se en utrolig teit tegnefilm om sex, og så får vi konfirmasjonsbevis i en pompøs seremoni i kulturhuset. Etter seremonien reiser vi hvert til vårt for å feires, og vi får konfirmasjonsgaver i fleng. Jeg får tidenes stereoanlegg, og penger og smykker og alt mulig, men aller heldigst er Nalina, for hun får det kuleste av alt: en motorola mobiltelefon!

Jeg får sommerfugler i magen, faktisk, når Nalina viser meg mobiltelefonen. Fra nå av kan hun nås hvor som helst, når som helst, og hun kan til og med sende sms, tekstmeldinger! Motorolaen har forskjellige ringelyder man kan velge mellom, og man kan også lagre kontakter med navn og telefonnummer på den. Det tar meg kanskje to sekunder å bestemme meg for hva jeg skal bruke litt av konfirmasjonspengene mine på: en mobiltelefon, selvsagt!

Sjansen byr seg raskt, for på 7eleven ved stasjonen har de et rimelig fantastisk tilbud: en hipp og kul Ericsson GA 628 med kontantkort til 999,- kroner. Nina, Mari og jeg står bak hverandre i kø på 7eleven for å kjøpe telefon, og kommer ut igjen med hver vår lille boks. Fra nå av er vi mobilbabes, herregud så kult!

Ericsson GA 628 har et bittelite display hvor man bare kan se et par ord om gangen når man mottar sms. Man må bla til høyre og venstre for å lese, det er veldig praktisk og enkelt. I tillegg følger det med forskjellige deksel, så man kan gjøre mobilen mer personlig. Genialt! Hele kvelden ligger jeg i senga og sjekker ringelydene, om og om igjen. Jeg sender meldinger til venninnene mine om absolutt ingenting, og jeg har aldri følt meg kulere.

Nå begynner ungdomsstiden min for alvor, og snart sender jeg sms med ca ti forskjellige gutter rundt om i landet, som jeg ikke aner hvem er. Som regel er det venner av venner, og deres venner igjen, og Nalina og jeg får på mysisk vis tak i koder som gjør at vi kan sende meldinger gratis. Det revolusjonerer vår mobilmania, og vi blir sms-gale for alvor. Mamma fnyser av min mobilmania, og erklærer dypt og hellig at hun aldri skal skaffe seg mobiltelefon - for en totalt unyttig greie!

Mobiltelefonene våre utdateres raskt, og vi skaffer oss nye modeller. Når Nokia 3210 kommer, finnes det knapt noe kulere. Det populære spillet Orm er blitt enda bedre på denne modellen, nå kan ormen krype ut av bildet og komme inn igjen på andre siden av skjermen, det er helt fantastisk. I tillegg kan man få gjennomsiktige deksler til Nokia 3210, og det gir telefonen tidenes kuleste utseende.

Så innføres de første mobilene med polyfonringetoner, og jeg kjøper Siemens C56. Den slår alle tidligere telefoner, for hvis man vil, kan man ha en katt som mjauer, eller en hest som vrinsker, som meldingslyd!

Vi vet at det finnes mobiler med fargeskjerm, og hører rykter om at de har mobiler med kamera på i Japan, men vet ikke helt om vi skal tro på det. Kamera på mobilen, liksom. Særlig. Vi fantaserer om mobiltelefoner med ekte sanger som ringetoner, hvor kult hadde ikke dét vært? Da kunne man hatt yndlingssangen sin som ringetone, herregud. Men det er jo ganske lite sansynlig at det kommer til å komme, liksom.

Nattasang - Danse mi vise

2011-06-02T10:51:00.002+02:00

Dagen går av scenen til stående applaus, og i det folk tar på seg jakkene og beveger seg mot utgangsdøren, smilende og med magen full av popcorn, kommer Kvelden. Mens Dagen tar av seg kostymet og fjerner sminken på bakrommet, senker Kvelden lyset i salen og feier gulvet mellom stolradene. Han samler tomflasker og godteripapir, og sørger for at alle setene er flippet tilbake, fra første til siste rad. Så tømmer han søppelbøttene ved utgangen og låser døren før han går, og nøkkelen gir han fra seg til Natta som er kommet for å overta.

Og i det øyeblikket nøkkelen overleveres, ligger to små jenter under en varm dyne og venter på at pappa skal synge en nattasang for dem. Så blir det stille i rommet, og mens Natta tar på seg uniformen, er pappas fine stemme og "Danse mi vise" alt vi hører.

Danse mi vise

(Hør den på Spotify her.)

Vinden blæs synna, og vinden blæs norda

lyset og skuggen er syskjen på jorda

Sommarn er stutt, og vintern er lang

Danse mi vise, gråte min sang

Innunder yta glir moldmørke årer

Blåveisen blømer i gråbleike vårer

Livstrua bryt gjennom tele og tvang

Danse mi vise, gråte min sang

Friarar er vi, om vona er lita

Nynn om 'a Berit, så får du 'a Brita

Drøm på din sten at du sit på et fang

Danse mi vise, gråte min sang

Somme er fattige, somme er rike

Bare tel slutt er vi jamsis og like

Vegen er lystig, og vegen er vrang

Danse mi vise, gråte min sang

- Einar Skjæraasen -

Flukten fra Dyreskogen

2011-06-01T12:04:00.001+02:00

Vi har landet i 1993, på en forblåst og klissvåt dag i oktober. Det har regnet i bøttevis i flere dager, og på skolen har hvert friminutt blitt brukt til å lage store demninger i skolegården. Hjemme hos Mie er gangen full av gummistøvler, og det drypper av regntøyet som henger til tørk. Det er høst, det er mørkt, og hva er vel koseligere enn å sitte innendørs med ostesmørbrød på tallerkenen og kakao i koppen når det er slikt ruskevær?

Inne i stua sitter hele søskenflokken benket, klar for barne-tv. Det er tid for en episode av en serie som gjør seg aller, aller best på regnversdager som denne, nemlig Flukten fra Dyreskogen.

Flukten fra Dyreskogen handler om en gjeng med dyr som legger på flukt når skogen de bor i blir ødelagt av menneskene. Nå er de på vei til Hjorteparken, og det blir en lang og strabasiøs ferd. Men ikkje få panikk! Flokken har nemlig dyktige ledere som Rev og Grevling, så selv om det er farlig til tider, så går det som regel bra.

Serien er egentlig engelsk, men i Norge dubbes den til nynorsk. For oss Østlandsbarn gir det serien en fabelaktig eventyrstemning. Her er åpningsvignetten:

Fruit of the Loom

2011-05-31T14:14:00.000+02:00

La meg først få fortelle litt om meg selv. Jeg heter Mie, er 13 år og har hoppet over sjuendeklasse og begynt rett i åttendeklasse. Det høres litt kulere ut enn det er, det er bare klassetrinnene som har skiftet navn på grunn av en reform. Uansett går jeg på ungdomsskolen, og det føles helt likt som å gå på barneskolen, vi har bare flyttet til klasserommet over gangen.

Hvis dere vil vite hva som er kult for tiden, så er det merkeklær. Alle de kule har hettegensere fra Fruit of The Loom, eller Frukt fra Lom som vi kaller det.

Det er litt sånn at de som ikke har fruit-of-the-loom-genser ikke er særlig kule. Derfor er det ganske viktig, egentlig, å ha en. Mamma skjønner ikke poenget med merkeklær, de er skikkelig dyre og "alt man betaler for er det bittelille merket", sier hun.

Det er rimelig tydelig at mamma aldri har hatt på seg en ekte fruit-of-the-loom-genser, for hvis hun hadde prøvd en selv ville hun ha visst hvor utrolig myke de er på innsiden når de er nye, og hvor behagelig de er å gå i.

Dessuten er det jo mote, og "in". Nesten alle i klassen har en hettegenser fra fruit-of-the-loom, og heldigvis har jeg klart å mase meg til å få en jeg også, så jeg slipper å være helt "ut". Det viktigste for tiden er altså å passe inn, men det skal jeg love dere at jeg ikke sier høyt. Alle vet at det å være kul, det er noe du bare er født med, liksom, man kan ikke kjøpe kulhet for penger. Men jeg håper litt på at det går an likevel, og krysser fingrene for at jeg på magisk vis blir kul med en gang jeg trekker fruit-of-the-loom-genseren over hodet.

Casino

2011-05-26T12:06:00.000+02:00

I disse Paradise Hotel-tider er det lett å glemme at det har funnes en tid da alt som skulle til for å underholde Kari Nordmann var et godt, gammelt gameshow med litt glitter og stas. Det har funnes en tid der konseptet kamera-i-hvert-eneste-rom-til-og-med-i-dusjen var totalt ukjent, og ingen ante at det kom til å bli daglig kost med sex på tv.

Jeg synes det er vår oppgave som glade 80-tallsbarn å bevare minnet om et langt mer uskyldig tv-konsept for de yngre generasjoner. I dag har jeg derfor gravd frem et nydelig lite klipp fra Casino på TVNorge, fra den første gangen en deltager vant et helt hus. Og jeg vil at dere skal ta en god titt på publikum, kjære lesere, og se hvor uhemmet glade de blir på den heldige damen sine vegne, og vite at sånn var tv-underholdningen da vi vokste opp. Når noen vant, nøyde ikke publikum seg med litt aplaus. I stedet gikk de totalt av skaftet, som om det var de selv som hadde vunnet. Nydelig!

Annie

2011-05-25T11:18:00.000+02:00

Det er mørkt når Tidsmaskinen sakker farten og det er land i sikte. Vi svever rolig over en travel motorvei utenfor hovedstaden, og tidsuret forteller oss at vi befinner oss i 1991. Plutselig blir vi på magisk vis dratt inn i en bil som suser forbi nede på veien, og i baksetet sitter våre kjære venner Mie og Kine. De synger med på den splitter nye kassetten som surrer og går i bakgrunnen: deeet kommer en dag, i morgen! Du må tro og håpe at i morgeeen, blir det sol!

Vi har akkurat vært i Oslo for å se verdens fineste musikal: Annie!

Jeg er syv år gammel, og har sittet som trollbundet hele kvelden mens de fantastiske barneskuespillerne har sunget seg gjennom hele forestillingen. Jeg kjenner det i magen, at jeg skulle ønske at jeg var en av dem, en av de fattige, foreldreløse jentene på scenen! Ja, jeg skulle ikke ønske at jeg var foreldreløs og fattig altså, men skuespiller, det hadde vært noe!

(bilde fra Janeckes hjemmeside)

Tenk å få tilbringe livet på en scene! Tenk å få synge og danse og være selveste Annie! Åh, jeg kjenner det kiler i magen. I pausen får Kine og jeg kjøpe kassetten fra musikalen, sånn at vi kan høre alle sangene hundretusen ganger og lære oss tekstene utenat. Det er helt fantastisk! Vi får også hver vår Annie-linjal, og en rød, stor button med logoen på:

Det er toppen av lykke, og jeg er helt Annie-frelst. Når den gamle Annie-filmen fra 1982 vises på Sagatun kino på Hamar noen år senere, sitter jeg selvfølgelig i salen. Alle sangene er på engelsk, men det gjør ingenting. "Theee sun will come out, tomorrow! Bet your bottom dollar that tomorrooow there'll be sun!"

Så suser tjue år avgårde, og jeg finner den gamle Annie-nåla i en boks på loftet. Etter et kjapt søk finner jeg alle sangene fra Annie-kassetten på verdensveven, der de synger på norsk. For at dere også skal få høre den, har jeg lagt den ut på Spotify her. Og her er den fantastiske traileren til den originale filmen fra 1982. Enjoy!

Den trofaste tre-anda

2011-05-24T13:24:00.000+02:00

Hjemme hos mamma bor en liten tre-and i sin beste alder. Han har sixpence med dusk, og er litt slitt i kantene og litt sjanglete blitt, men han har magiske evner. Han bærer på masse minner, og fungerer som en tidsmaskin bare man ser på den, bare hør her:

Shwoooooing! Vi har landet i 1985, det er høst og bladene på trærne har begynt å skifte farge. Vi befinner oss i Volda, og Mie 1år har akkurat lært seg å gå. Nå vakler hun omkring i stua med treanda på slep, hånden knyttet hardt rundt den lille, røde plastikkplaten ytterst på snoren. Anda er ung og fresh i disse dager, og ruller stødig etter det lille mennesket. Den takler fint å bli slengt borti veggen når Mie runder et hjørne, en ripe i lakken har vel aldri skadet noen?

Vips! Vi spinner avgårde og lander i 1988, på sensommeren denne gangen. Vi er ute på verandaen, og lille Kine 1år øver seg på sin nylærte forflytningsmetode. Med nye sandaler på beina stabber hun omrking på verandagulvet uten problemer. Anda følger lydig etter, han har fått noen nye skrammer siden sist, og er ikke fullt så glansfull i lakken, men han er like trofast som før. Der Kine går, går også han.

Swoooosj! Vi lander i november i 1990, det er snø ute og isroser på ruta. Inne i stua flyr lille Jørgen 1år rundt på sklisokkene sine, og bak ham vagler treanda i en imponerende fart. Hjulene ruller som før, og vingene flakser i takt, og selv om det har blitt noen møter med veggen siden sist, er anda like glad som før. Jørgen setter fart, og anda følger etter.

Så lander vi i 1992, på ettårsdagen til Johanne. Hun er tidlig ute og kan gå allerede, med en spesiell snu-teknikk. Hun setter det ene benet i bakken, og sparker fra med det andre til hun har snudd seg helt rundt. Den trofaste treanda har mistet litt maling her og der, og hodet sitter litt løst, men den er fremdeles med i svingene. Johanne legger ut på tur fra kjøkkenet til stua, og anda henger på.

I årene som har gått siden 1992 har anda fått sust fra seg i stua med Kine sine små sønner også, men nå bor den på hylla. I sommer skal heldigvis familiens nyeste lillegutt lære seg å gå, gjett om anda gleder seg!

En liten påminnelse

2011-05-23T16:01:00.000+02:00

Jeg vil bare minne om den framifrå konkurransen hvor man kan vinne verdens søteste lille pose med klinkekuler, blant annet. Alt du trenger å gjøre, er å bli fast passasjer i Tidsmaskinen, og fortelle hva statusen din ville vært dersom Facebook hadde eksistert i 1997! Besøk konkurranseinnlegget her og legg inn din status, da vel :)

Her er et par av de svært så tidsriktige statusene jeg har fått inn så langt:

Hilde: Spice Girls 4ever! Nei, dæm ska faktisk ikke splittes! Love, peace & girl power!!!

Kristine: ny fruit-of-the-loom-genser, hvor kult er ikke dét?!??!?!? hihi <3 <3 <3

Madicken på Junibakken

2011-05-22T17:48:00.001+02:00

Det er en herlig, varm sommerdag et sted på begynnelsen av nittitallet når vi lander. Vi har kommet til fjells, og befinner oss ute på tunet mellom alle de små husene på hytta. Langs tømmerveggen utenfor "stallen" står to små jenter og pusser tenner, de har begge langt, bustete hår og lange nattkjoler på. De pusser så skummet spruter, og holder på å le seg ihjel. Det er Mie 6år og Kine 3år som holder på med kveldsstellet.

Vi ser på hverandre mens vi pusser, og begge vet vi hvem vi ligner på. Vi er én stor og én liten, én som er sjefen og én som er litt sånn side-kick, og vi er én med lyst hår og én med mørkt. Vi er de norske versjonene av Madicken og Lisabet, så klart!

Det eneste som ikke stemmer, er at den ordentlige Madicken har lyst hår mens lille Lisabet har mørkt. Hos oss er det nemlig omvendt, men det bryr vi oss ikke om. Uten å helt forstå det, kjenner jeg en herlig følelse av tilhørighet der jeg står i kveldssola med tannbørsten i hånda. Jeg titter inn i et gyllent, smilende ansikt med melketenner og tannkrem rundt munnen, og vet at den jenta der er jeg storesøster til, og det er ramme alvor. Såpass skjønner jeg enda jeg bare er 6 år.

Sånn har det alltid vært, helt siden lille Kine ble gjemt under trappen i barnehagen av en slem gutt da vi var 5 og 2 år gamle. Da visste jeg at det var mitt ansvar som Madicken å redde henne. Uten at jeg skjønner det selv, speiler jeg forholdet vårt, mellom storesøster og lillesøster, i forholdet mellom Madicken og Lisabet. Vi er kanskje litt mindre rampete, men vi passer på hverandre på akkurat samme måte.

Nå står vi her, barbeint på de kalde steinhellene, og vet ikke at om en tjue års tid så skal filmene om Madicken og Lisabet bli verdens beste tidsmaskin for oss to, og de skal ta oss tilbake til akkurat dette øyeblikket og gi oss sommerfugler i magen.

Kamilla og Tyven

2011-05-20T13:07:00.003+02:00

Vi lander en sommerdag i 1992, det er sommerferie og dagen varer en hel evighet, så lenge at jeg ikke rekker å se mørket. Det er lyst når jeg står opp og lyst når jeg legger meg, og når jeg våkner har fuglene satt i gang koret sitt for lengst.

I dag har jeg overnattingsbesøk av Nalina, og vi har leid film. Det er utrolig stor stas, for vi har ikke videospiller hjemme, så vi har måttet leie en på Ajerkiosken. Nå sitter vi på gulvet foran TVen mens pappa åpner den store, sorte plastkofferten som videospilleren ligger i. Han passer på at kofferten ligger riktig vei, og kobler alle ledningene til TVen. Så tester han systemet ved å sette inn videokassetten vi har leid, og det fungerer som ei klokke. Men før vi kan se filmen, må vi spole den tilbake, for det har de selvfølgelig glemt å gjøre, de som har leid den før oss.

Så er det klart. Vi har valgt en av de fineste filmene i verden: Kamilla og Tyven fra 1988.

Jeg har sett den flere ganger allerede, og vet at den handler om foreldreløse Kamilla som smugles ut av huset hun bor i av onkelen sin når den slemme tanten vil sende henne på kostskole i Danmark.

Hun må ta toget helt alene til søsteren sin i Engstad, men blir overfalt av noen rakkerunger mens hun venter på toget. Ut av intet kommer Sebastian henne til unsetning. Han banker opp de slemme ungene, og tar Kamilla med seg rundt i byen så hun slipper å vente alene på toget.

Sebastian spilles av Dennis Storhøj, og er kanskje verdens kjekkeste mann. Jeg er bare åtte år, men skulle ønske jeg var i Kamilla sine sko, for se hvor snill Sebastian ser ut! Han tar Kamilla med på restaurant, og det ender med at Kamilla mister toget og må gå hele den lange veien til Engstad. Heldigvis blir Sebastian med henne.

Det viser seg etter hvert at Sebastian er en tyv med mange små tyverier på samvittigheten, men Kamilla sverger på at han egentlig er snill.

Og det er han jo, han er verdens snilleste. Han bestemmer seg til slutt for å la seg arrestere slik at han kan gjøre opp for seg og sone straffen sin for så å komme ut som en fri mann. Det er. så. vakkert!

Jeg er Kamilla og Tyven - frelst, og resten av kvelden og hele sommerferien går jeg rundt og nynner på Kamilla og Tyven-sangen: "Hvem er din nye venn, Kamilla? Er det en som du kan stole på? Er det en du kan ta trygt i hånden når veien synes håpløst lang å gå?".

Kamilla og Tyven seiler inn på listen min over topp ti filmer i hele den vide verden. Så spinner nesten tjue år avgårde, og enda så mange filmer jeg rekker å se på den tiden, så står Kamilla og Tyven fremdeles på listen i 2011. Sangen fra filmen kan dere høre i Tidsmaskinens Roadtrip Mix her. Og under er Kamillas aller første møte med verdens kjekkeste mann, Sebastian. Enjoy!

Blekkulf

2011-05-19T11:30:00.001+02:00

Tidsmaskinen lander midt i et boligfelt et sted i Hamar. Året er ca 1996, det er vår og gaten er full av barn som sykler og leker. Vi har bare kommet en snartur for å hente noe hjemme hos Mie, så vi setter Tidsmaskinen på tomgang utenfor det gule huset imens. Det går omtrent 15 sekunder før vi hører at noen banker på ruta. Når vi titter ut, ser vi rett inn i fire alvorlige barneansikter, og når vi ruller ned ruta, utbryter de i kor:"Skru av motoren, din gjøk! Forurensing er ingen spøk! Bruk hodet! Vi har bare én klode!"

Vi har møtt på nabolagets hissigste Miljødetektiver, nemlig Mie 11år, Kine 8år, Jørgen 6år og Johanne 5år. Nå ser de veldig sinna ut der de står med syklene sine. De spiller på lag med hele Norges miljøsymbol, Blekkulf, og vet at de har rett. Voksne assa, de er så dumme! Skjønner de ikke hvor skadelig eksos er for miljøet?

Vi fire vet hva vi snakker om. Vi har lest alle billedbøkene om Blekkulf, vi har sett Blekkulf på barne-tv, og vi kan flere av sangene fra Blekkulf-plata og skjønner at det er vann- vann-vittig å tro at havet er en diger do!

Det er ganske slitsomt å være barn, faktisk, når de voksne er så tette i pappen at de tror at de kan dumpe søppel i Mjøsa for eksempel. Nå prøver vi så godt vi kan å lære de voksne hvordan ting skal gjøres. Vi er miljødetektiver og lever etter det som står i Miljødetektiv-sangen: Miljødetektiver går rundt og snuser, og ser de en bil som står der og ruser: si fra! Dette vil vi'kke ha!

Vi blir litt skremt av at de fire miljødetektivene har tatt oss på fersken, så vi spinner tilbake til 2011 så fort vi bare kan. I 2011 har Norges Naturvernforbund sluttet å bruke Blekkulf som maskott, og Blekkulfs Miljødetektiver har blitt til Miljøagentene i stedet.

Vi leser på internett at det er for å appelere til de litt eldre barna som kanskje er litt for store for snille, tøffe Blekkulf. Men det er jo ikke det som er greia! Det er nittitallets sinna miljødetektiver vi har å takke, de som tok oppgaven sin på ramme alvor og løp runt i gatene med sinte fjes for å stoppe alle bilene som sto på tomgang. Blekkulf appelerer til barn i alle aldre, men det er dokumentert at de voksne lettere lar seg skremme av en gruppe morske agenter enn av en lilla tøyblekksprut. Sånn er det bare!

17. Mai 1989

2011-05-17T07:00:00.000+02:00

Det er 17. mai, og jeg våkner grytidlig med sommerfugler i magen. I dag har Norge bursdag, og det er årets aller fineste dag! I går kveld satt jeg på verandaen i noe som virket som flere timer mens pappa flettet det våte håret mitt i mange, mange bittesmå fletter. Trikset er å flette håret mens det er vått, og etter en natt tar vi strikkene ut av flettene. Resultatet blir krusete, krøllete puddelrock-hår. Åttitallet synger på siste verset, og pappa har bestemt at vi skal sende dette tiåret inn i historien med kuler og krutt: Mie 5år skal ha tidenes åttitalls-sveis på 17. mai!

Vi går i barnetoget sammen, pappa, mamma, Kine og jeg. Pappa har hvit dress og lyseblå skjorte, og er supertrendy. Litt bak oss går vårt storfine besøk fra Danmark: mammas fetter med fluffy hår og matchende bart, og i hånden leier han min fine tremening Kira, pyntet i rød kjole for anledningen. Det er korpsmusikk og hundrevis av norske flagg som vibrerer i luften.

Det er hipp hurra og Ja, vi elsker, og på Stortorget får jeg en papegøye-gassbalong og verdens største softis med sjokoladestrø. Kine får ta til takke med en liten Pin-Up, hun er så liten at hun ikke forstår is-hierarkiet uansett. Kine er pyntet og fin i den rosa ullkjolen jeg også brukte da jeg var liten, med matchende jakke:

Vi møter mange kjente i gatene, for i dag er hele Hamar ute for å spise pølser og is og vifte med flagg. Vi møter mormor og morfar, og Kine klatrer opp i armene til verdens stiligste morfar i mørk, fin dress.

Etterpå drar vi til barnehagen min alle sammen, for vi har øvd i mange uker på 17. maisanger og nå skal vi endelig få vise dem frem. Kine er med som engasjert publikumer.

Hol Barnehage stiller mannsterke i trappa for å underholde foreldre, søsken og besteforeldre, og vi har på oss finstasen alle mann. Så synger vi av full hals, og får pølser og is og brus og spiser mer enn vi orker, alle sammen.

Sånn skal det være når det er 17. mai. Gratulerer med dagen, Norge!

Portveien 2

2011-05-15T13:17:00.001+02:00

Det er en lun sensommerdag i 1989, sommerhimmelen har lette aftensskyer og trekronene vaier umerkelig i den rolige vinden. Hjemme hos Mie 5år og Kine 2år er det klart for dagens høydepunkt: barne-tv. De har funnet frem dyne og pute, og har myke joggedresser (one piece!) på.

Mie og Kine sitter i sakkosekken i det Tidsmaskinen spinner ut av intet rett foran dem. Det er rart med barn, de kan ofte se ting der de voksne bare ser tynn luft. Vi skjønner at jentene har sett skyggen av oss, men trykker på usynlighetsknappen så fort vi kan slik at Tidsmaskinen glir inn i omgivelsene, som en kameleon. Vi tar et snapshot av jentene, og de stirrer forundret inn i den usynlige kameralinsen. Kanskje ser de oss fremdeles?

Så begynner plutselig introen til barne- tv, og Mie og Kine har glemt hva de akkurat har sett. Nå sitter de med blikket fiksert på tv- skjermen, spente på hva barne-tv har å by på i dag. Hallodamen forteller at vi skal få et gjensyn med en populær serie fra 1985, og at vi i kveld skal få se den aller første episoden.

Vi som sitter i Tidsmaskinen nikker gjenkjennende i det kjenningsmellodien til Portveien 2 triller ut av høyttalerne. Og imens Mie og Kine sitter trollbundet i sakkosekken, lener vi oss tilbake og blir med Jarl Goli på jakt etter det lille, røde huset med den gule, hemmelige giraffen, den hvitmalte porten og de store frukttrærne:

Hvis dere vil se hele episoden, kan dere besøke Nrks nettsider her.

Hva om Facebook hadde eksistert i 1997?

2011-05-13T20:38:00.001+02:00

Det aller morsomste med å være kaptein i Tidsmaskinen er å oppdage at det finnes en hel masse mennesker der ute som går rundt med et lite 80- eller 90-tallsbarn i magen. Det er ikke bare jeg som får nostalgiske sommerfugler i magen ved synet av en pastellfarget Polly Pocket, eller ved lyden av den gamle vignetten til barne-tv, og det var ikke bare jeg som samlet på servietter og løp rundt i skogen og lekte Power Rangers da jeg var liten.

Det bor rett og slett en hel generasjon 80- og 90-tallsbarn der ute som husker hvordan det var å se barne-tv bare én halvtime om dagen, og få lørdagsgodt i et krus én gang i uka, og som vet hvor herlig det føles å få en Happy Hippo i kinderegget. Jeg synes det er på tide å belønne disse barna som måtte vokse opp uten mobiltelefon, internett og Disney Channel på TV. Det er tid for

konkurranse!

Premien er helt fantastisk, og helt i tråd med Tidsmaskinens filosofi om at voksne er barn helt innerst i seg selv:

1. Denne klinkekuleposen fra House of Marbles:

Posen kommer med regler for en rekke forskjellige tradisjonelle klinkekulespill, og med 25 fine klinkekuler!

2. En original serviett fra OL på Lillehammer '94, svært eksklusiv:

3. En fantastisk overraskelse:

For å delta må du:
1. Melde deg som fast passasjer i Tidsmaskinen ved å følge bloggen, enten via Facebook, Blogger eller aller helst Bloglovin

2. Skrive en kommentar under dette innlegget med svaret på følgende spørsmål: Hva ville det stått i statusfeltet på profilen din på Facebook dersom Facebook hadde fantes i 1997? Husk å legge ved link til bloggen din slik at jeg kan kontakte deg hvis du vinner! Hvis du ikke vil legge kontaktinfo ut her, kan du sende meg en mail på miestidsmaskin(at)gmail.com.

Hvis du har en egen blogg, er det fint om du vil spre det glade budskap ved å linke til Tidsmaskinen og dette innlegget. Det kan jo hende at vinnersjansene dine øker dersom du bidrar med litt gratis reklame:)

Den morsomste, fineste, sprøeste, søteste, eller mest tidsriktige statusen vinner!

Ingeborgs servietter

2011-05-11T15:49:00.000+02:00

Etter at vi besøkte serviettsamleren Mie 9år her om dagen, var det mange som fikk lyst til å rote på loftet og finne frem sin egen samling, og Ingeborg var en av dem. Nå har hun lagt ut mange fine servietter til utstilling på bloggen sin, og det synes jeg dere andre bør gjøre også. La oss slå et slag for den edle sporten og håpe at den lever videre i skoesker på pikerom i det ganske land også i dag. Her er Ingeborgs servietter!

Ukens Outfit: Vi deler en Fanta i 1987

2011-05-11T12:07:00.000+02:00

Vi lander en tidlig vårdag, på en parkeringsplass utenfor et rekkehus. Det er bar asfalt og sølepytter på grusen, men den kjølige lufta og de smeltende flekkene med snø langs husveggen forteller oss at vinteren ikke helt har sluppet taket enda.

Vi tipper at dette er en dag seint i mars, og når vi får øye på disse to smårollingene skjønner vi at det må være åttitallet vi har kommet til. Mie ca 2,5 år og fetter Christian nærmere 1,5 år står midt i en søledam og deler en Fanta. Basert på alderen til de to småttisene tipper vi at vi har landet i 1987.

Begge er moteriktig kledd, Christian i matchende hjemmestrikka genser og lue (med dusk!) og knall rød gummibukse over. Skotøyet han har på beina drukner nesten i den store gummibuksa, men vi tipper at han har på seg hvite støvler. Meget maskulint!

Mie stiller i rosa hjemmestrikket ullbukse og grå boblejakke med blå hette og ermer, og på beina har hun toppmoderne skistøvler (!) med gummifot og en "hals" av bobletøy. Hun har håret satt opp i hestehale, og har en lyseblå og en rosa spenne på hver side av hodet. Mie har ellers stålkontroll på en boks med Fanta leskedrikk, i fresht design og med lyseblått sugerør, som lille Christian er råheldig og får smake av.

Jeg var ganske snill som liten, tenker dere nok. Men sjansen er dessverre ganske stor for at vi egentlig hadde fått fantaboksen på deling... som dere ser av dette bildet har jeg nok fått beskjed om å la den vesle fetteren min få smake. "Okei, han kan få smake, men jeg vil i alle fall holde boksen mens han drikker"... :)

Spice Girls

2011-05-10T12:23:00.005+02:00

Året er 1996 i det Tidsmaskinen lander, i et rolig nabolag i det som trolig må være en forstad til en Engelsk by. Alle husene står tett i tett og er smale, høye og laget av murstein, og alle bilene på gaten har rattet på feil side. En engelsk familie på fire står på fortauet og er i ferd med å pakke bilen. Blant dem står to 11årige fnisete jenter og snakker norsk, en av dem er selvfølgelig Mie 11år.

Jeg er på mitt livs største eventyr akkurat nå, jeg er nemlig i England helt uten foreldre for å delta på en internasjonal barneleir i regi av CISV. Sammen med tre andre elleveåringer fra Hamar skal jeg representere Norge på en fire uker lang sommerleir, og på leiren skal vi treffe barn fra hele verden. Vi har akkurat ankommet England, og vi skal bo i en vertsfamilie denne helgen før vi reiser til leiren på søndag. Dette er min første ordentlige tur til utlandet (Sverige og Danmark teller ikke), og jeg er kjempespent. Nå setter vi oss i bilen alle sammen, klare for å dra på piknik.

Vår engelske vertsfar setter på radioen, og ut av høyttalerne strømmer en sang som skal komme til å bli tidenes landeplage. "I'll tell you what I want, what I really, really want! So tell me what you want, what you really, really want! I wanna, I wanna, I wanna I wanna, I wanna really, really, really, really wanna zig-a-zig-aah!" synger de. Englands nyeste girl power-gruppe har sett lyset:

Vertssøsteren vår som er ca 13 år gammel synger med på teksten og forteller oss på kav britisk engelsk at dette er "like, the coolest song e'vah!". Jeg er 11 år, fra lille Norge og har aldri hørt om Spice Girls før, men det varer ikke lenge. Når jeg kommer hjem etter fire uker på leir har Wannabe tatt over alle radiokanalene hjemme også, og Spice Girls - feberen sprer seg snart som ild i tørt gress over hele landet.

Spice Girls- jentene appelerer til jenter fra barnehagealder og oppover, og får inn hit etter hit på topplistene. De fem jentene har hver sin tydelige personlighet, ville Scary Spice (Mel B), rødhårede Ginger Spice (Geri), treningsglade Sporty Spice (Mel C), stive og stilige Posh Spice (Victoria), og sukkersøte Baby Spice (Emma). Jenter over hele landet finner en spice girl de kan identifisere seg med, det er genialt.

De fem jentene blir trendsettere for en hel generasjon norske jenter, og promoterer platåsko og hårsveiser og ikke minst: de promoterer Girl Power! Dette er noe gutta ikke har noe med! Jenter over det ganske land går sammen fem og fem og stiller til talentkonkuranser utkledd som Spice Girls. En hel generasjon jenter med krøllete hår må kle seg ut som Mel B på hvert eneste karneval i flere år i strekk, og en hel generasjon rødtopper må være Geri.

Spice Girls lanseres når jeg er på vei inn i puberteten, og av en eller annen grunn er det ikke kult i min vennekrets å like Spice Girls. Derfor liker ikke jeg dem heller, "Spice Girls er så teit, ass". Men mine to småsøstre er helfrelste, de kjøper Spice Girls samlealbum og samler på bilder de kan kjøpe på Ajerkiosken, de får Spice Girls på cd til jul og bursdag, de danser til Spice Girls-sanger i stua og kan alle tekstene utenat. Og det kan selvfølgelig jeg også, for innerst inne og i smug synes nemlig også jeg at Spice Girls lager fengende låter.

Siden jeg anser meg selv for å være for kul til å samle på Spice Girls- effekter, må jeg alliere meg med en ihuga Spice Girls fan når jeg om en 13 års tid skal blogge om Spice Girls på verdensveven. Til alt hell begynner jeg på folkehøgskole som 19åring og møter Hilde, og i 2011 skal hun redde hele Spice Girls-innlegget ved å låne meg disse bildene.

Hilde har en imponerende samling effekter, hun har de offisielle fotoalbumene, klistremerkeheftene, albumene og singlene, og i tillegg har hun en masse plakater, flere bokser med kjærligheter, og ikke minst: Spice Cam, verdens kuleste polaroidkamera.

Bloggen hennes kan dere besøke her. Tusen takk for lånet, Hilde! :) Og musikkvideoen som startet hele Spice Girls - eventyret kan dere se her:

Servietter

2011-05-09T14:19:00.002+02:00

Vi har landet i 1994, på en glassklar dag tidlig i sommerferien. Jeg sitter på gulvet hos mormor med en skoeske som en gang har inneholdt mine nye skisko, og jeg er dypt konsentrert. Med en grønn fargestift skriver jeg med store bokstaver: S-E-R-V-I-E-T-T-E-R.

Jeg pynter esken med et lite glansbilde, og så er jeg klar. Jeg er nå en offisiell serviettsamler!

Fem gode grunner til å samle på servietter:

1. Det finnes et uendelig utvalg

2. Det trenger ikke koste noen ting, servietter er ofte gratis og man får dem over alt, i bursdag, på kiosken, i isbua, på restaurant, på hotell, i pølsebua, i kantina, hos bestemor - over alt!

3. Servietter veier lite og kan pakkes flatt. Hvis man har en brevvenn kan man bytte servietter per post, portoen blir svært lav

4. Bilferien blir morsommere når man kan samle en ny serviett på hver veikro man besøker

5. Det går an å få til en hel liten samling på én-to-tre bare man har en bestemor. Bestemødre har skuffene fulle av forskjellige servietter, og bestemødre har også stor respekt for serviettsamlere. Supert hvis man akkurat har startet å samle, og ikke har så mange servietter i esken enda.

Bursdagsserviettene er ekstra fine å samle på synes jeg, for de er ofte fulle av farger og tegneseriefigurer. Utfordringen er å få servietten til å overleve bursdagsselskapet uten brusflekker, kakeflekker og krøll og skrukker.

Det er ikke lett å passe på en serviett når man skal sette halen på grisen i blinde, leke boksen går, fiske etter godtepose, hoppe strikk, gå på skattejakt, hoppe sekkeløp, leke gjemsel, spise sjokoladekake og bløtkake og konstant drikke brus. Hvis vi får godtepose i bursdagen, pleier jeg å brette servietten forsiktig sammen og legge den i godteposen til oppbevaring, og hvis det er vinterbursdag legger jeg servietten rett i lommen på ytterjakken før moroa begynner.

Julen er en helt super høytid for serviettsamlere, for med familieselskaper og julemiddager og julefrokoster og juletrefester på rekke og rad er det mange bord som skal pyntes, og de aller fineste serviettene dukker som regel opp på pyntede bord. Servietten over har jeg samlet på julelunsj hos mormor 1. juledag, og den skinner av Glade Jul og splitter nye julegaver fremdeles.

Som jeg nevnte i listen øverst, er bestemødre helt supre å ha når man samler på servietter. Hvis man er glad i blomstrete mønstre er det en grei sak å sjekke skuffen hos mormor med jevne mellomrom, for det er noe med damer i sin beste alder og blomstrete servietter. Disse er fra mormor:

Mie 9år ser verdien av å samle på pene servietter, men når skoesken med hele samlingen i skal tas ned fra loftet ca 17 år frem i tid, er det servietter med logoer og reklame som vil sette i gang den bølgende følelsen av nostalgi for alvor. Reklameserviettene vil i 2011 være håndfaste minner fra en tid som er borte og aldri vil komme tilbake.

Den lille bien fra honningboksen roper åpen gård og honningsmaking ved bikubene. Og den fargerike servietten fra OL på Lillehammer skal synge "welcome to Lillehammer, welcome to everyone" og minner om nikkers og ullgenser, rallarhatter fulle av pins, Kristin & Håkon og uendelige heiakor i løypa.

Så dukker Kaptein Sabeltann opp, og han skal bære med seg sommerminner om sørlandsdialekt i øret, Kardemommeby og dyrepark og her kommer Julius som alle vil se, og Den Sorte Dame med kuler og kanoner, og Hiv- o- hoi! og den fantastiske jakten på skatten i Kjuttaviga.

Servietten fra kafeteriaen i Ankerskogen Svømmehall bærer på minner om lukten av klor og badeball i lufta, og gnikkelyden av litt for trange armringer som dyttes oppover armene på en liten kropp som ikke kan svømme enda.

Servietten fra gatekjøkkenet Grillen i Vangsvegen, som seriøst hadde byens beste burgere, er utrolig nok fri for dressing og ketchup enda den unektelig må ha kommet med en saftig hamburger og påmfri.

I serviettsamlingen ligger også et lite minne fra et flyselskap som skal komme til å bli lagt inn under SAS i 2004 og opphøre som selvstendig flyselskap:

Og sist, men ikke minst: en liten, rund serviett til å ha under kaffekoppen, fra restauranten som i dag er blitt et ungdomshus:

Nå i 1994 aner jeg lite om den fantastiske effekten disse serviettene skal komme til å ha på meg som voksen, hvordan hver og en av dem skal komme til å fungere som en liten tidsmaskin i seg selv og kaste meg tilbake til tiden da man kunne spise middag på Sea Side Mat & Vinhus, reise med Braathens S.A.F.E. og tørke munnen med OL-servietter i skiløypa.

Så suser de 17 årene avgårde, og jeg sitter ved middagsbordet hos bestemor og bestefar. Ved tallerkenen min ligger denne artige servietten, og bestefar forteller at den viser et kart over området der vi har hytte. Det er i dette øyeblikket at den lille serviettsamleren i meg våkner til live og alle triksene jeg lærte som barn kommer til nytte. Jeg bretter servietten forsiktig sammen og legger den i lommen på ytterjakka i gangen. Denne skal rett inn i serviettsamlingen!

Klinkekuler

2011-05-08T17:10:00.001+02:00

Det er en lun, frisk vårdag tidlig i mai. Året er ca 1993, og jeg er åtte år gammel og går i andreklasse. Klokken er litt på åtte, og jeg står på bussholdeplassen og venter på skolebussen. Trærne har blitt grønne og fine, og jeg har gått inn de nye vårskoene mine for lengst. Mitt åtte år gamle hjerte banker ekstra hardt om våren, en følelse som skal komme til å følge meg gjennom hele barndommen og ut i voksenlivet. Våren er småsko, 17. mai, bjørkeløv og norske flagg, og ikke minst: en lang rekke magiske uteleker.

De siste ukene har jeg og klassekameratene mine blitt hektet på et spill som for oss er ganske nytt, men som har hatt en god plass i hjertet til mennesker over hele verden i mange hundre år allerede. Hvert friminutt samles vi bak det gule huset på skolen for å spille med klinkekuler.

Vi aner lite om klinkekulens lange historie, vi vet bare at det er dette som er "in" for tiden. Likevel har jeg en viss anelse om at dette ikke er noen ny leke, for mamma har vist meg klinkekulesamlingen sin, og jeg har til og med fått lov til å leke med den hjemme. Jeg er hektet, og etter en tur på lekebutikken har jeg lommene fulle av mine egne bittesmå glasskuler i alle regnbuens farger.

Vi spiller flere forskjellige spill med klinkekulene på skolen, og hvert spill har forskjellige regler. I ett av spillene bestemmer vi først en rekkefølge for spillerne. I dag spiller jeg med Karen Martha, Halvor og Christian. Karen Martha begynner, og kaster ut en klinkekule. Halvor må så prøve å treffe Karen Martha sin kule med sin klinkekule. Hvis han klarer det, får han beholde begge to. Så kaster han ut en ny kule for å starte spillet på nytt.

Hvis Halvor derimot ikke klarer å treffe den første klinkekulen, blir også hans klinkekule liggende. Det blir så Christian sin tur, og nå ligger det to klinkekuler på banen som Christian kan prøve å treffe. Han får beholde de han treffer, men hvis han bommer må han la sin egen ligge før det blir min tur til å prøve lykken. Det er kjempespennende, og på en god dag kan jeg gå hjem med 10-20 nye klinkekuler i samlingen.

De fleste på skolen har en lykkekule som de bruker når de spiller. Lykkekulen er beskyttet, slik at om for eksempel Christian treffer min lykkekule, og sånn sett egentlig har vunnet den, så får jeg lov til å gi Christian en annen klinkekule i stedet. Jeg er enormt trofast mot min lykkekule, og gir den aldri fra meg selv om den stort sett ikke bringer meg lykke i det hele tatt.

Lykkekulen min er en kjempefin porselenskule fra et klinkekulesett jeg har fått av Tante, hun har tatt det med til meg helt fra House of Marbles i England. Settet heter "50 of the World's Best Marbles" og kommer i en plastikk-krukke med tilhørende klinkekulepose. Det er en av de fineste gavene jeg har fått noen gang, og jeg tør nesten ikke spille med disse klinkekulene, de er så fine alle sammen.

Så suser 18 år avgårde, og mens de femti klinkekulene ligger i kasse på loftet og samler støv, står jeg i en lekebutikk i den bittelille byen Warwick i England med sommerfugler i magen. Her har de klinkekuler fra House of Marbles, og selv om jeg er såkalt voksen blir det vår i lufta og smil i hjertet når jeg ser dem. Det går som det måtte gå: Mie 26år reiser hjem med en pose nye små klinkekuler i bagasjen.

Barne-TV

2011-05-02T12:33:00.000+02:00

Mai måned har endelig ristet vinteren vekk én gang for alle, det er sol og Tidsmaskinen er i et skikkelig godhumør. I dag reiser vi tilbake i tid gjennom en lang rekke herlige Barne-TV-introer fra de glade 80- og 90åra. Disse fantastiske filmsnuttene sier så uendelig mye mer enn tusen ord, så jeg lar det være med disse: Snurr film!

Luftens helter

2011-04-28T13:20:00.001+02:00

Vi lander tidlig en lørdagsmorgen i 1989, det er sol og sommer utenfor vinduene og mamma og pappa sover fremdeles. I stua finner vi Mie 4,5 år på plass i sakkosekken, fremdeles i bare nattkjolen og med Karte på fanget. Hun har skrudd på TVen og venter spent på hva Disneytimen har å by på i dag.

Det er sånn for tiden at Disney har flere serier på lufta, og jeg elsker dem alle. Det er som om hele verden står stille når jeg får se Disney på TV, jeg glemmer nesten hva jeg heter og hvor jeg er, så spennende er det. I dag er det en av mine favorittserier som sendes, Luftens Helter! Sangen på introen er råtøff, og hele grunnen til at jeg liker serien:

Mens Disneys glade figurer lager fest på TV-skjermen lener lille Mie seg godt tilbake i sakkosekken. "Hva hende med rubinerna, Baloo, hvad? Du berettar alldrig nån ting!", å herregud hvor spennende! Ja, for de snakker selvsagt svensk alle sammen, de er jo fra Sverige må vite!

Tilbake i Tidsmaskinen søker vi opp episoden på den magiske maskinen baki hjørnet, og finner den stykkevis og delt på youtube. Enjoy!

Fra Dagboken:

2011-04-27T14:59:00.000+02:00

Søndag 11. Mars 2001:

Det har begynt et nytt TV-show på TV Norge, da. BIG Brother - 10 mennesker skal bo i et hus fullt av kameraer i 100 dager. En etter en stemmes de ut, og vinneren får 1 million kroner. Det er et ganske sjukt program, det er kamera over alt. I dusjen, på do, i stua, på soverommet, på kjøkkenet, i badstuen, OVERALT! Det betyr jo da selvfølgelig at man får se mange scener man ellers ikke får se på TV. Deltakerne må jo dusje. I dag var det en som runka. Veldig interessant. Joda, så klart det trekker seere. Det er jo helt klart. Sjukt er det nå uansett. I grunn er det mye drikking der også, så en del av deltakerne har nok dreti seg hardt ut ovenfor ca 500.000 seere. Artig for dem når de kommer ut! Hehe :)

- Mie 16 år -

Jentesnakk

2011-04-22T12:45:00.000+02:00

Det er ca 1996 når Tidsmaskinen lander en lørdag i februar. Det er vinterferie, og jeg har besøk av Karina fra det glade vestland. Siden jeg har storfint besøk, har jeg invitert noen andre venninner også, og nå har vi pysjparty i stua. Jeg har fått et nytt spill til jul som jeg har ønsket meg lenge, og det er partytriks nummer én! Det er jentenes eget spill, Jentesnakk!

Jentesnakk må være verdens kuleste brettspill, i alle fall for jenter på vår alder - vi er 11 år og guttegærne. Spillet inneholder et brett med tre sirkler med en pil i som spinnes rundt, 16 små pappbrikker med bilder av et hjerte, en måne, en stjerne og en hestesko, en sminkepenn, fire spillebrikker i forskjellige farger, én terning, tre bøker med oppgaver og en sort spådomsbok.

Målet med spillet er å samle fire pappbrikker, én av hver. Den som klarer det først har vunnet spillet. Men på veien dit må man være tøff og modig, for hver gang man har slått terningen og kommet noen steg nærmere en ny pappbrikke, må man spinne de tre pilene og gjøre den oppgaven som står i boken under det tallet pilene viser.

Noen oppgaver er enkle og ufarlige, mens andre krever at du er klar for å utlevere deg selv:

Andre oppgaver er skikkelig pinlige, for eksempel den hvor man må synge til en sang på radioen. Hallo, kjempeflaut!

Mange av spørsmålene dreier seg dessuten om gutter, og det er både spennende og flaut på én gang. Her må man tørre å være åpen overfor venninnene sine om hvem man liker, og det er neimen ikke bare-bare!

Enkelte av oppgavene går på navnene til de som er med og spiller. Oppgave 18 er alltid veldig lett for de som spiller med meg: "Stav en av jentenes navn baklengs". Mine venninnner velger alltid å stave "Mie" baklengs, mens jeg må stave for eksempel "Karen Martha". Urettferdig! Til gjengjeld sliter både jeg og Karen Martha med oppgave 19: "nevn tre berømte personer som har samme fornavn som deg"....

Det aller morsomste og flaueste og samtidig mest spennende med hele spillet er oppgave nummer 2 og 3 i den tredje boka. Her må man ringe til den morsomste gutten i klassen og be ham si noe morsomt, eller ringe til noen man kjenner og si noe på engelsk! Det er hysterisk morsomt for de som ikke må ringe, og kjempeflaut for stakkaren som må. Men er man med på leken, må man tåle steken.

Vi forlater den fnisende jentegjengen i det de samler seg rundt telefonen, og tankene våre går til alle guttene i Norges land som måtte finne seg i å bli oppringt av fnisende jentegjenger på midten av nittitallet, og som måtte takle det å finne på noe morsomt å si under press. Nå vet dere i alle fall hvorfor dere ble singlet ut. Sorry, gutter!

Solo - sannsynligvis den eneste brusen som ikke hjelper mot noe annet enn tørsten!

2011-04-17T11:46:00.000+02:00

Året er 1994, vi har holdt tidenes vinter-OL på Lillehammer, sett ilden lyse over jord og bevist en gang for alle at det er typisk norsk å være god. Nå har den siste OL-snøen smeltet bort, vi skriver 17. april og det er en spesiell dag, for vesle Johanne fyller 3 år og tar bursdagen sin veldig seriøst. Det er obligatorisk med bursdagshilsen i avisen, kinderegg til frokost og en hel haug med pakker. Hele dagen er Johanne blid som ei sol.

Så spinner Tidsmaskinen avgårde og vi lander i 2011, på dagens dato, og vesle Johanne fyller plutselig 20. Hun har blitt en voksen dame, men ellers har i grunnen lite forandret seg. Bursdagen blir tatt like seriøst og skal feires med bursdagshilsen i avisen, kinderegg, pakker, og storslått middag. Til ære for min kjære lillesøster har Tidsmaskinen plukket frem det som ble årets bursdagssang i 1994, nemlig Olga Maries versjon av "Hurra for deg". Enjoy!

Lørdagsgjesten: Marit og veslesøster

2011-04-16T14:18:00.002+02:00

Displayet viser årstallet 1981 i det Tidsmaskinen lander inne i et fotostudio et sted i Norge. En blid og munter fotograf styrer og steller med å sette opp fotoutstyret mens to små frøkener gjør seg klare til fotografering. Fotografen legger frem en hvit skinnfell og plasserer to fine gyngehester i tre oppå skinnfellen. Nå er alt klart til en svært så tidsriktig fotoshoot!

Det er Marit ca 3år som skal foreviges i dag, sammen med sin viltre lillesøster på ca 2år. Det er første gang de er hos fotografen, og de har matchende klær og pensko for anledningen. Sammen har de alt som skal til for å se smashing ut på bildet.

Men mens Marit hører på fotografen og setter seg lydig på den brune gyngehesten, klar som et egg, prøver lillesøster iherdig å stikke av fra hele greia. Det er her de to søstrenes forskjellige personlighet kommer til syne: Marit er rolig og sjenert, mens lillesøster er en anelse mer utadvendt.

Til slutt får fotografen satt lillesøster på den røde gyngehesten, og knips! så er jentene foreviget med personlighet og det hele. Resultatet kan dere se på bildet øverst. Fantastisk!

Bloggpris og seks facts om Mie 26år

2011-04-15T14:36:00.001+02:00

Det har tikket inn en koselig melding i Tidsmaskinens innboks! Tidsmaskinen har blitt tildelt enda en bloggpris, denne gangen fra Kali. Og siden mottaker er bedt om å fortelle noen ting om seg selv, skal Mie 26år i egen person for en gangs skyld få utlevere seg selv:

1. Alle voksne mennesker bør ha et motto, mitt er et sitat fra Trond-Viggo Torgersen: "Voksne er barn helt innerst i seg selv", for sånn er det jo. Bare hør her:

2. Jeg er over gjennomsnittet gla i barnesanger, og har både Kaptein Sabeltann og Maurits Maur på listen over mest spilte sanger på iPoden.

3. Da jeg bodde i utlandet, brukte jeg Astrid Lindgrens fantastiske filmer som medisin mot hjemlengsel. Jeg hadde med meg hele dvd-serien og så på Emil i Lønneberget og Lotta i Bråkmakergata flere ganger i uken.

4. Jeg synes det er forferdelig trist at Astrid Lindgrens dvder kommer med lydspor hvor alt er dubbet til norsk. Hvordan skal dagens barn lære seg svensk om de vokser opp med alle de svenske slagerne på norsk?

5. Da vi skulle oversette en valgfri tekst fra arabisk til engelsk på arabiskstudiet, og de fleste valgte knusktørre nyhetsartikler fra avisen, valgte jeg å oversette "Lille Larven Aldri Mett"...

6. Da jeg studerte hebraisk og hadde språkprøver og eksamener tidt og ofte, så jeg Disneys tegnefilmer med hebraisk tale i stedet for å pugge gloser. Det funket helt utrolig bra, og har resultert i at jeg kan flere scener fra Løvenes Konge utenat - på hebraisk ;)

Prisen skal sendes videre til blogger med færre enn 100 følgere, og etter Tidsmaskinens strenge kriterier sender jeg herved prisen til: Allis i Eventyrland, som fortjener prisen fordi hun lager så herlige origamismykker med et nostalgisk sus av barndom (akkurat nå har hun dessuten postet et innlegg om nydelige papirdukker), og Frøken Paris, som fortjener prisen for de herlige, lyse bildene av barnerom, barneklær, interiør og ikke minst gamle loppefunn som får nytt liv. Værsågod!

Pippi i godtebutikken

2011-04-15T12:48:00.000+02:00

Vi lander på en sval sommerdag i 1993, det er sommerferie og tiden står nesten stille. Jeg er snart ni år gammel og lever noen svært late dager med all verdens tid til å lese Gulltopp-bøkene til lillesøster Kine, langstrakt på et håndkle mens de andre løper i spredern på gresset.

I dag er det tirsdag og uendelig lenge til lørdag. Jeg er godterisyk hele tiden. Nå planlegger jeg hvordan jeg fortest mulig skal kunne tjene penger til å kjøpe smågodt på Ajerkiosken. Fetter Magnus er på besøk, og vi tråler grøftekanten langs skogen etter tomflasker vi kan pante. Vi finner hele tre stykker, og det er nok til at vi kan få kjøpt flere lillejan-lakriser, eller en bugg, eller fotballkjærligheter, så vi legger i vei mot kiosken.

Inne på Ajerkiosken føler jeg meg akkurat som alle barna som står og kikker inn vinduene på godtebutikken i en av filmene om Pippi.

Det er uendelige mengder godteri der inne, og jeg har lyst på absolutt alt!

Den som hadde hatt en venninne som Pippi! Hun tar med seg Tommy og Anikka rett inn i godteributikken og sier bestemt til damen bak disken at hun vil kjøpe "arton kilo karameller!".

"Arton kilo, hehe... du mener vel arton karameller?" ler damen bak disken.

Men pippi vil ha atten kilo, og hun spør om det rekker med én gullpenge. Det gjør det selvfølgelig. Og mens butikkdamen finner frem varene, får Tommy, Anikka og Pippi ta så mye godteri de bare orker!

Utenfor vinduene står alle de godterisyke barna og stirrer lengselsfullt på alt det fristende godteriet.

Så kommer butikkdamen ut fra lageret med fire store poser, og hun forteller at de bare hadde syv kilo karameller.

Da ramser pippi opp en hel masse annet hun vil ha: tyggegummi, kokosboller, lakris-snører og alt hun kan komme på av søte saker. Damen bak disken besvimer nesten når hun forstår hvor mye hun får solgt.

Så tar Pippi, Tommy og Anikka med seg alle posene ut til barna på gaten, og de får alle forsyne seg med alt de vil ha.

Det går ned på høykant, og herregud som jeg skulle ønske at jeg var en av ungene i gata!

Men enn så lenge får jeg ta til takke med to lillejan og en fotballkjærlighet, og det stilner faktisk sukkersuget en liten stund, det også. Med munnen full av lakris og latter trasker fetter Magnus og jeg hjemover igjen. Og de av dere som er glad i godteri kan få kose dere med den fantastiske scenen fra godtebutikken her:

Stencil Art Set fra Tuppertoys

2011-04-14T12:43:00.000+02:00

Tidsmaskinen lander på en varm og lun sommerdag og det er bare et par uker til sommerferien. Året er 1992, og jeg har snart overlevd mitt aller første år på skolen. For fem minutter siden gikk jeg av skolebussen på busstoppet i Aluveien, og nå er jeg snart fremme hos mormor. Jeg har sandaler, shorts og t-skjorte på, og genseren ligger i sekken sammen med fargestifter, fløyte og periodeheftet vi jobber med for tiden på skolen. Nå gleder jeg meg til å tegne hos mormor, for hun har tidenes kuleste Stencil Art-sett fra Tupperware!

Jeg går på Steinerskolen, og det siste året har jeg lært alt om hvor mye bedre det er å tegne med fettstifter enn med tusj, hvor viktig det er å fylle hele arket med farger (for himmelen er da ikke bare en blå strek øverst, den skal fylle hele arket helt ned til trærne og husene akkurat som i virkeligheten), og ikke minst vet jeg hvor viktig det er å tegne uten "konturer". Har trærne og husene et skarpt, sort omriss i virkeligheten kanskje? Nei, jeg trukke dét.

Siden jeg tegner på steinermåten dag ut og dag inn på skolen, er det ekstra spennende (og nesten litt kriminelt, kjenner jeg) å få bruke stencil art- settet til mormor. Jeg kaster fra meg skolesekken med én gang jeg er innenfor døra, og før mormor vet ordet av det, ligger jeg på gulvet med tusjer, ark og hele haugen med plastikksjablonger.

Jeg bruker stensilene med bokstaver til å skrive "til mormor fra mie" og "god sommer!", og med tusj går det fort som bare dét. Fettstiftene kommer ikke en gang til nedi de smale sprekkene på sjablongen, så her er det steinern 0 - tupperware 1.

Store bokstaver og små bokstaver.

Det er også en egen partysjablong, med nyttårsrakett, bursdagskake, halloween-gresskar, juletre, thanksgiving-kalkun, et hjerte og en trekløver, men jeg vet ikke så mye om utenlandske høytider enda, så jeg synes denne stensilen har en veldig rar samling ting. En rar fugl og noe som ser ut som et stort eple, liksom? Hva er greia?

Det er også en sjablong med forskjellige fremkomstmiddel, de bruker jeg på sommertegningen min, for vi skal på biltur i sommer og kjøre ferge, vi skal kjøre tur med det gamle damplokomotivet Tertiten på jernbanemuseet, og lastebilen får også være med, for det er jo lastebilen til onkel Hans!

For dekoreringens skyld tegner jeg inn noen fisk i vannet og noen fugler i luften, for vi pleier å se mange av dem på bilturene våre.

Og så til min favoritt-sjablong: den med blomster og blader. Det blir blomster rundt hele sommerhilsenen min, og jeg lager mange av hver, i forskjellige farger. Det blir så fint!

Nå har mormor laget bakepulverkringle med melis, og hun bærer den ut på verandaen med en stor mugge med rød saft, og en hel haug glass og asjetter. Så kommer mamma endelig med alle småsøsknene mine, og jeg viser stolt frem den fine tegningen full av konturer, tusj og hvit luft. Jeg kjenner meg herlig kriminell.

Disney's Eventyrbånd

2011-04-12T12:21:00.001+02:00

Vi våkner opp til en grå og trist regnværsdag i april, og forstår med én gang at her må en tidsreise til for å løfte humøret. Vi klatrer inn i Tidsmaskinen alle mann og setter oss godt til rette. På med sikkerhetsbeltene! Noen trykker play på kassettspilleren, og mens Tidsmaskinen sakte letter fra bakken og verden spinner forbi oss utenfor vinduet, strømmer roadtrip-mixen ut av høyttalerne og skaper skikkelig go'stemning. So long, 2011!

Det er blitt sommer og 1989 i det vi lander, og på uforklarlig vis befinner vi oss alle inne i en bil på vei oppover Ringebufjellet. Det seiler grønne trær forbi utenfor vinduet, og himmelen er knallblå. I baksetet sitter Mie 5år med et lite hefte i fanget. Hun er helt oppslukt, og når vi hører hvilke kassett som står i spilleren skjønner vi hvorfor. Her er det Disneys Eventyrbånd vi har med å gjøre!

Disneys Eventyrbånd er en fantastisk serie hefter og kassetter med nydelige små fortellinger om kjente og kjære disneyfigurer. Fortellingene er lest inn med stor innlevelse og herlige lyder på en rød kassett, og mens man hører på kan man følge med i heftet.

Disney har lansert en lang rekke eventyrbånd, blant annet Bambi, Robin Hood, to gode Venner, Lady og Landstrykeren, Aristocats, De tre små griser, Julenissens verksted og Velkommen til Andeby for å nevne noen.

Jeg har flere forskjellige eventyrbånd, men min absolutte favoritt er historien om Mikke Mus som den heldige fillefransen. Nå har mamma satt kassetten i spilleren, og mens vi suser oppover fjellet på vei til hytta, må jeg bare huske på én liten ting: å bla om til neste side når jeg hører denne lyden:

- Pling! -

Pappa stopper bilen ved myra nedenfor hytta akkurat i det den siste scenen i fortellingen utspiller seg. "Klærne? Men de er jo helt supre, Mikke!" hviner Minnie, for det er jo karneval og Mikke kommer til å gli rett inn sammen med Pluto, som fillefrans med hund. Så endte historien godt likevel, og jeg klatrer fornøyd ut av bilen og løper bortover stien opp mot hytta.

Tidsmaskinen spinner tilbake til 2011, og den magiske maskinen baki hjørnet har funnet frem en fantastisk skatt på YouTube. Denne brukeren har digitalisert flere av eventyrbåndene, til glede for nye og gamle lesere:

Rädda Joppe, död eller levande!

2011-04-11T15:03:00.000+02:00

Vi seiler inn over Hamar mot slutten av åttitallet og lander akkurat i det barne-TV begynner. Mie ca 5 år sitter trygt plassert i sakkosekken som vanlig, med Karte i fanget, spent på hva Nrk har på programmet denne kvelden. Hallodamen forteller at vi skal få et gjensyn med Ola og den kjære bamsen hans. Det er tid for Rädda Joppe - död eller levande!

Jeg kjenner at det knyter seg litt i magen. For han der Ola, han skal alltid være så klønete med stakkars Joppe. Alltid må Joppe reddes, alltid er det Ola sin feil, og hver gang er det like skummelt.

Ola glemmer Joppe i heisen, mister ham ut av bilen og er generelt ganske uforsiktig synes jeg. I kveldens episode blir stakkars Joppe offer for postvesenet. "Nu ska du få va med om nått kul!" sier Ola og stapper en skrekkslagen (forestiller jeg meg) Joppe inn i en stor, brun konvolutt.

Så løper Ola ned på gaten og prøver å putte konvolutten med Joppe i opp i en stor, gul postkasse.

Jeg holder pusten, for Ola er litt for kort og når ikke opp. Kanskje det skal gå bra med Joppe likevel? Men så får Ola hjelp av en forbipasserende mann, og får trykket konvolutten inn i sprekken på postkassen. Stakkars lille dyr!

Gjennom hele programmet har jeg nesten vondt i magen og all verdens medfølelse for Joppe, som ikke har gjort noe galt i det hele tatt. Jeg trykker Karte godt inntil brystet og er superspent på hva som kommer til å skje. Lurer dere på hvordan det gikk med Joppe denne gangen? Her er episoden:

Lørdagsgjesten goes International: Kira og Marie fra Danmark

2011-04-10T11:15:00.001+02:00

Tidsmaskinen har gått international og vi har landet i en av Københavns mange forsteder på den aller siste kvelden i 1994. Vi befinner oss i et hus som er pyntet til nyttårsfest, og de to barna i huset sitter midt i stua i finstasen, klare til å ønske det nye året hjertelig velkommen.

De to jentene heter Kira og Marie, og har for anledningen pyntet seg i sprellmoderne, matchende antrekk fra H&M. "Fancy Flowers" står det på brystet, og hva passer vel bedre til en nyttårsfeiring enn akkurat det? Mammaen til Kira og Marie har kjøpt morsomme festhatter på det danske varehuset Bilka, og nå har jentene fått velge seg den de liker best. Kiras fez-inspirerte hatt tar alle kaker.

1995 står for døren, Kira og Marie kan knapt vente med å kaste det gamle året ut av vinduet. Det nye året skal nemlig bringe med seg mange herlige opplevelser for de to jentene fra den lille forstaden utenfor Køben. De skal nemlig bli storesøstre til en splitter ny, liten Emma, og ingenting er mer spennende enn dét!

Vil du bli vår neste lørdagsgjest?

Trykk her for instruksjoner!

Idas sommarvisa

2011-04-08T12:01:00.003+02:00

Det er midt på dagen når vi lander langs stranda på Domkirkeodden, et fantastisk uteområde med gamle hus, grønne trær, gammel stein og lykke rammet inn av Mjøsas rolige vann. Himmelen er knallblå, og sola har fått tilbake varmen sin etter en lang og kald vinter. Langs stranda løper en søskenflokk på fire, de samler fine steiner og rare pinner og jobber hardt med å knuse isen som ligger i vannkanten. Noen må jo hjelpe våren med å fjerne vinteren hvis sommeren skal komme.

Jeg er ni og et halvt år gammel og løper fortere enn Kine på sju og et halvt, men hun er en racer i å knuse is. Vi løper langs kanten på isen og hører hvordan den knaser og bryter under oss. Lillebror Jørgen 4,5år er mest opptatt av å finne en skikkelig fin pinne, for med en sånn en kan man hakke is over en lav sko. Johanne 3år har plukket hestehov i skråningen, og har hendene fulle av gull. Det er vår, vi er barn, og det kribler i hele kroppen.

Vi tar med steinene hjem og legger dem til tørk i sola på verandaen, og siden mamma er så glad i fine steiner, får vi pynte både stuebordet og spisebordet med det fine vi har funnet. Mamma setter hestehovene Johanne har plukket i en bitteliten vase midt på bordet, og det er som om hele stua blir gul og full av fuglekvitter. Vi har satt i gang våren en gang for alle, nå blir det sommer snart!

Tilbake i 2011 har våren også endelig kommet, og når jeg finner Idas Sommarvisa på YouTube mens fuglene kvitrer utenfor vinduet, skjønner jeg hvor viktig det er at noen kjører i gang våren. For som lille Ida synger: du ska inte tro det blir sommar i fall inte nån sätter fart på sommarn och gjör lite somrigt, då kommer blommorna snart! (du kan også høre sangen i roadtrip-mixen på Spotify)

Du ska inte tro det blir sommar,

ifall inte nån sätter fart

på sommarn och gör lite somrigt,

då kommer blommorna snart.

Jag gör så att blommorna blommar,

jag gör hela kohagen grön,

och nu så har sommaren kommit,

för jag har just tagit bort snön.

Jag gör mycket vatten i bäcken,

så där så det hoppar och far.

Jag gör fullt med svalor som flyger

och myggor som svalorna tar.

Jag gör löven nya på träden

och små fågelbon här och där.

Jag gör himlen vacker om kvällen,

för jag gör den alldeles skär.

Och smultron det gör jag åt barna,

för det tycker jag dom kan få,

och andra små roliga saker

som passar när barna är små.

Och jag gör så roliga ställen,

där barna kan springa omkring,

då blir barna fulla med sommar

och bena blir fulla med spring.

Ukens Outfit: stylet for fest i 1989

2011-04-07T15:22:00.000+02:00

Dagens snapshot er fra 26. august 1989, og her ser vi lille Kine 2år som har stylet seg selv i anledning storesøster Mies 5årsdag. Her står hun oppstilt på en liten stol ute på verandaen for å få den riktige modell-looken.

Den korte, hvite kjolen med bukseseler og rød-rosa blomster har mormor sydd, og Kine har valgt å ha en søt, hvit bluse under med puffermer og blonder. På føttene har hun hvite pyntesokker med blonderysjer, og hvite sandaler i lær.

For å gjøre looken komplett har Kine kjørt på med et par rosa solbriller i herlig 80talls-stil, og som veske har hun et grønt handlenett i hardplast, svært så moderne og nyskapende.

Jojo

2011-04-06T11:37:00.001+02:00

Tidsmaskinen går inn for landing midt i skolegården akkurat i det dørene åpnes og barna strømmer ut for storefri. Vi befinner oss et sted midt på nittitallet, april har akkurat blitt til mai, og vi har for lengst tatt frem joggesko og tynne vårjakker. Friminuttet har bare vart i 30 sekunder før guttene annonserer jojo-konkurranse på haugen. Alle som har en jojo får være med.

Jojo er en av disse dillene som inntar skolegårder over hele landet fra tid til annen. Det skjer som regel i takt med at Coca Cola lanserer jojoer med bruslogo på i kiosker og butikker. Vi er nemlig ikke vonde å be, vi 80tallsbarn, når det gjelder det å kjøpe siste skrik og bli med på den store hypen.

Jeg er ekstremt dårlig i jojoing, faktisk får jeg knapt til det aller enkleste, nemlig å slippe jojoen rett ned for så å rykke den forsiktig opp igjen. Likevel er jeg hekta, og min røde CocaCola-jojo får være med over alt: på speidermøte, til fiolintime, i svømmehallen, på hytta, til mormor, på butikken og på skolen.

Guttene i klassen er mye flinkere enn meg, faktisk er noen av dem skikkelig gode. De drar triks etter triks, "går tur med hunden", spinner "jorda rundt" og jeg vet ikke hva. De deltar til og med på jojoturneringer på byens kjøpesentre og vinner premier og greier.

Vi forlater jojoturneringen på haugen og klatrer inn i Tidsmaskinen igjen. Et kjapt søk i databasen og vi finner ut at folk har lekt med jojo så langt tilbake som i år 500 før vår tidsregning, og at den moderne jojoen så dagens lys i 1866. I 2011 ligger 90tallets CocaCola-jojoer til salgs på Ebay, og man må ut med flere hundrelapper om man vil ha en.

Tamagochi

2011-04-05T13:37:00.000+02:00

Vi har landet et sted i andre halvdel av 90tallet, det er en kald oktoberdag og vi befinner oss utenfor et stort hus i utkanten av Hamar. To unge jenter i arbeidsklær tråkker rundt på gårdsplassen, og den ene viser seg så klart å være Mie ca 13 år. Det er en helt vanlig skoledag, hvorfor er jeg ikke på skolen? Fordi det er operasjon dagsverk i dag, naturligvis!

Jeg og en venninne har blitt leid inn av en koselig dame for å bære ved. Vi bærer og stabler, bærer og stabler i flere timer før vi tar oss en pause og går inn. Mens vi sitter og spiser på kjøkkenet, hører vi plutselig noe som piper. Vi skjønner ikke hvor lyden kommer fra før jeg får øye på to små Tamagochier på kjøkkenbenken.

Tamagochi, eller datadyr som vi kaller det på norsk, er den nye "må-ha" leken, straight from Japan. Jeg er akkurat bittelitt for stor når den kommer på markedet, og det synes jeg er virkelig kjipt, for dette datadyret er noe av det kuleste jeg har sett. Jeg ønsker meg det noe veldig, men mamma rister på hodet. Et digitalt dyr, liksom. Noe så unødvendig!

Jeg har altså ingen tamagochi selv, men nå har jeg endelig sjansen til å teste ut den nye hypen. Jeg vet at når den piper, kan det bety at tamagochien er sulten, eller at den har gjort fra seg, eller at den vil leke, eller at den er syk. Det viser seg at vi har med et sultent lite datadyr å gjøre. Ved hjelp av de bittesmå tastene får jeg gitt det lille vesenet et par gulerøtter og litt vann, og nå ser dyret ut til å være fornøyd. Jeg sjekker om den er syk for sikkerhets skyld, men det er den heldigvis ikke. Ikke trenger den å bli lekt med heller, men jeg leker litt med den like vel, for da blir den så glad. Åh, skulle ønske jeg hadde en egen tamagochi!

Så suser ca 13 år avgårde, og jeg står på personalrommet der jeg har sommerjobb og er i ferd med å hilse på en helt ny kollega. Det viser seg at min nye kollega er den nå voksne eieren av overnevnte tamagochi, og jeg kjenner ham straks igjen. Jeg blir plutselig uforklarlig glad, og før jeg skjønner hvor rart det høres ut, utbryter jeg:

men hei, jeg har jo matet tamagochien din en gang!

(og han bare: eh... okei.)

Og dagens roadtrip-sang, dere, er selvfølgelig Tamagochi (Together Forever) med dancegruppa Daze.

Herr Mus blir Fru Mus

2011-04-04T12:58:00.000+02:00

I en lekekasse full av Barbieklær i kjelleren hos pappa i 2011 finner Kine og jeg plutselig igjen et knøttlite, rutete plagg med roser på og hempe bak, og herregud, det er jo kjolen til den ene musen fra Barbara Sansoni!

Så var det altså slik, at den musen som tidligere er blitt presentert her på bloggen som "Herr Mus", i virkeligheten var "Fru Mus", og det var den nakne kameraten som i virkeligheten var "Herr Mus". Uff, hvor pinlig!

Men uansett, nå er de altså gjenforent med sine klær, begge to. Og det er jo det som teller!

Lørdagsgjesten: May-Britt

2011-04-02T08:28:00.003+02:00

Fra spøk til alvor, nå er det april, og vi kan begynne å synge "kom mai du skjønne milde" og glede oss til hvitveis og blåveis og hipp, hipp, hurra. Derfor passer det så godt at vi har tatt på oss finstasen og reist tilbake til 1985 i dag. Vi lander nemlig på selveste 17. mai, på en barneskole på Hamar. Det kryr av pyntede barn og voksne over alt, og ute på plassen er det gjort i stand til dagens høydepunkt: sekkeløp!

Blant de som skal delta er vesle May-Britt snart 4 år, og hun er klar som et egg. Hun har allerede hoppet i striesekken, og nå venter hun bare på startskuddet. Vi stopper tiden et øyeblikk for å ta inn over oss det vi ser: en supertrendy 4åring med fluffy åttitalls-sveis, kort på toppen og langt i nakken. May-Britt er helt rå, og ikke tale om at hun skal gå i kjole! Nei, denne fireåringen har pyntet seg i bukse og jakke, det er jo mye mer praktisk når man skal trekke tau og løpe potetløp som i dag. Dessuten er kjole teit uansett.

Pappa'n til May-Britt er fotograf, og nå kneler han foran datteren i striesekken for å forevige dette øyeblikket i sort-hvitt. Vi starter tiden igjen akkurat i det startskuddet går, og May-Britt hopper avgårde i vill fart over plassen mot målstreken. Så suser tiden avgårde, og tilbake i 2011 har May-Britt glemt om hun kom på sisteplass eller hvordan det egentlig gikk, alt hun husker er at hun hadde det rasende festlig der på sekkeløpbana.

Teletubbies

2011-04-01T10:36:00.022+02:00

Vi har landet på Hamar en varm sommerdag ca 1988. Himmelen er knallblå, og solen skinner uten en sky i sikte. Vi har dratt fra 2011 og overskyet vær og masse snø, og nå må vi kaste jakker, gensere, luer og skjerf før vi klatrer ut i sommeren.

Nå står vi ute på den lille gressplenen rett utenfor soveromsvinduet til Mie snart 4 år, og vi titter forsiktig inn gjennom ruta. Sengen er tom, og ingen Mie er å se. Vi går inn i huset og opp i stua, og der sitter jeg jammen meg, godt plassert i sakkosekken foran TVen. Mamma sitter ved langbordet og mater lille Kine, og her er det klart at det er sykkeltur i vente, for Mie har sykkelhjelm på. I fanget har jeg min nye favorittdukke, nemlig den knall gule Teletubbien: Laa-laa!

Jeg kjører Teletubbie-morgen i dag som alle andre dager, og ser på et par episoder mens jeg spiser frokost. Jeg elsker Teletubbiene fordi de er så fargerike, fordi de gjør så mange morsomme ting, og fordi de viser alle filmsnuttene sine to ganger. Det er så gøy å se filmene i reprise! Jeg storkoser meg, og synger med på introen.

"Tinky Winky! Dipsy! (Dipsy!) Laa-laa! (Laa-laa!) Po! (Po!) Teletubbies! Teletubbies! Si hallo! (A-O!)"

For Teletubbiene kan ikke si hallo, i stedet sier de A-O!, som om de snakker babyspråk. Jeg synes det er kjempesøtt, og bruker babyspråket på lille Kine, som for tiden driver og lærer seg sine første ord. "A-O!" sier Kine, og vinker til meg fra tripp-trapp-stolen. Mamma synes det er maksimalt irriterende at jeg lærer Kine å snakke babyspråk, men det bryr jeg meg ikke noe om. Teletubbiene snakker jo babyspråk, så hvor galt kan det være?

Vi forlater Mie snart 4 år der hun sitter og klapper og gliser "en gang til, en gang til!" når Teletubbiene snurrer samme filmen for andre gang. Vi klatrer inn i Tidsmaskinen og har følelsen av at noe ikke stemmer... dette med Teletubbies, det kjenner vi oss da over hodet ikke igjen i? Vi hører jo til den generasjonen som sukket oppgitt over hele Teletubbies-greia da den kom? Så ringer det plutselig en bjelle, for på skjermen inne i Tidsmaskinen lyser det, i store, rosa bokstaver: Aprilsnarr!

Ukens outfit: Onepiece i 1989

2011-03-31T13:36:00.000+02:00

Tidsmaskinen har ved hjelp av den fantastiske søkemotoren funnet frem dette herlige bildet fra ca 1989, hvor vi ser tre spreke damer i topp moderne outfits. La meg stolt få presentere Onepiece-flickorna!

Til venstre har vi lille Kine, smart antrukket i firefarget onepiece med lilla ermer, turkis rygg og sort front med rød glidelås. Knallmoderne! Kine har en tidsriktig smukk i munnen, som hun for egen maskin har døpt "ginge".

Bak lekekassen sitter en som vanlig utrolig fotogen Mie, iført en gul og rød onepiece med grønn glidelås og lomme på låret. Til høyre kjører vestlandsmirakelet Karina høy stil med lilla sykkelhjelm av isopor og en fantastisk onepiece i lilla, rosa og turkis.

Vi er tre toppmoderne babes, og leker så klart med Duplo, her representert med bondegård, esel, sau og gusjegrønt badekar med dusj.

Skjønnheten og Udyret

2011-03-30T15:13:00.000+02:00

Det er en helt vanlig dag i 2011, og før vi fyrer opp Tidsmaskinen for dagens reise, tar vi oss en frokostpause for å lese avisene på verdensveven. Alle de store norske nettavisene har samme sak på plakaten i dag: hele Norges diva, Wenche Foss, har gått bort.

Vi blar oss gjennom artikkel etter artikkel, og får se gamle og nye bilder av en ung og en eldre Wenche Foss, og vi leser om alt hun har vært med på i sitt lange, ekstravagante liv. Så finner vi en kommentar fra en leser som skriver at det beste minnet hun har av Wenche Foss er stemmen til Fru Potts, tekannen i den norsk-dubbede versjonen av Skjønnheten og Udyret.

Det er alt vi trenger. Vips! så spinner Tidsmaskinen avgårde, og vi lander i en mørk kinosal i året 1991. På det store lerretet foran oss seiler den kjente Disney-introen, og vi lener oss godt tilbake i de myke kinosetene, klare for Disney's nye helaften tegnefilm.

Filmen handler om skjønnheten Belle, en usedvanlig vakker landsbyjente vis far er tatt til fange av et udyr som holder til i et digert slott inne i skogen. Belle tilbyr seg å bytte plass med faren, og må innfinne seg med å tilbringe resten av livet inne i slottet hos Udyret.

Udyret er i virkeligheten en prins som har blitt forhekset av en ond heks, og Udyret vet at det eneste som kan bryte trolldommen, er at en ung kvinne forelsker seg i ham. Hele hoffet på slottet går i gang med oppgaven: å få Belle til å forelske seg i den forheksede prinsen.

De tre hoffansatte Fru Potts (tekannen), Lumiere (lysestaken) og Klokksworth (klokken) tar godt vare på Belle, men de har også en agenda: dersom forbannelsen som er kastet over prinsen brytes, brytes også forbannelsen som er kastet over dem, og de vil få tilbake sine menneskelige skikkelser.

I begynnelsen er Belle svært redd for udyret, men etter at han redder livet hennes, utvilker det seg et vennskap mellom dem, som etterhvert blir til ekte kjærlighet. Er det ikke vakkert?

Sammen med filmen lanseres det også et klistremerkealbum fra Panini, som raskt blir populært på skolen. Jeg er syv år på denne tiden, og samler klistremerker over en lav sko og er ivrig til å bytte med venninnene mine.

Senere skal jeg oppdage at stemmen til den lille koppen Skipp, sønnen til Fru Potts, er spilt inn av selveste Lille Martin fra Tande på Programmet, og det i seg selv er grunn til å se filmen hundre ganger.

Nå seiler Tidsmaskinen tilbake til nåtiden, og vel fremme finner vi frem et klipp fra den nydelige filmen på Youtube, og spiller det om og om igjen, til ære for Wenche Foss:

Ghost of the doll

2011-03-30T13:05:00.000+02:00

I et eget hjørne i Tidsmaskinen har jeg installert en liten maskin med en veldig kraftig søkemotor, og den har vist seg å være til stor hjelp på tidsreisene mine. Maskinen kan søke på loft og i kjeller, i min egen og andres hukommelse, og ikke minst på verdensveven, etter gamle skatter og morsomme moter fra en svunnen tid.

I dag tenkte jeg å gi dere muligheten til å fortape dere helt i gamle minner, søkemotoren baki hjørnet her har nemlig plukket opp et engelsk nettsted som er smekkfullt av gode, gamle, kjente, kjære. Treffende nok heter nettstedet "Ghost of the Doll":

Hjernen bak denne siden har samlet både bilder og informasjon om våre gamle skatter, og er et fantastisk verktøy dersom man er ute etter en lekes historie og utvikling gjennom tiden. På eksempelbildet over ser vi siden om Keypers, hvor man kan finne informasjon om hver enkelt figur, lese om de forskjellige kolleksjonene, og siden viser deg til og med annonser for Keypers på Ebay. Det er plastic fantastic! Nå synes jeg dere alle bør ta dere en tur og søke opp gamle venner, bare trykk her.

Tidsmaskinens roadtrip mix

2011-03-29T12:55:00.003+02:00

Når man er på reise, er det alltid lurt å ha med seg litt musikk, det har mennesker visst i tusener av år. Musikk gjør at tiden går fortere, rett og slett. Fem timers ventetid på en flyplass seiler forbi om man har en god playlist på øret, og en 10 timers biltur med sutrete unger i baksetet kjennes noen timer kortere om man har cd-spiller i bilen. Altså har musikk en magisk effekt på tid, og her i Tidsmaskinen er det jo nettopp tiden vi må hanskes med når vi legger ut på reise. Jeg har derfor for lengst installert et eget, spesialtilpasset musikkanlegg i Tidsmaskinen, og bruker det for det det er verdt.

Nå hadde det jo vært gøy om dere som er med på tidsreisene også kunne høre den samme musikken, derfor lanserer jeg i dag Tidsmaskinens roadtrip mix. Foreløpig inneholder den kun et lite knippe sanger, men den oppdateres jevnlig med nye godbiter, så her er det bare å følge med. Spillelisten er tilgjengelig på Spotify, og i infoboksen på høyre side her kan dere følge med på hvilke nye låter som legges til i spillelisten.

Slik gjør du:

1. Hvis du ikke har Spotify fra før, gå til www.spotify.com. Trykk på fanen "get spotify", og velg et abonnement. Du kan velge å betale for premium eller unlimited, eller velge gratisversjonen open. Selv surfer jeg gratisbølgen, det innebærer litt reklame, men jeg synes det bare gir en koselig radio-følelse.

2. Følg instruksjonene til du har lastet ned Spotify til din datamaskin

3. Åpne Spotify på datamaskinen, og logg inn

4. Gå tilbake til dette innlegget her på bloggen, og trykk på Tidsmaskinens roadtrip mix. Tidsmaskinens roadtrip mix vil da åpne seg i Spotify

5. Trykk "Subscribe", og mixen legges til i dine spillelister

Hold deg i stolkarmen, lek du er med!

Og hvis du har en sang du gjerne vil ha med i spillelisten, gi meg en lyd i boksen til høyre, da vel!

Pogs

2011-03-28T13:27:00.000+02:00

Vi har spunnet ut av nåtiden og inn i fortiden uten å vite hvilke år Tidsmaskinen har tatt oss tilbake til. Vi har landet i utkanten av et jorde, og nå står vi med med korte korntuster under føttene, og foran oss står et stort, rosa trebygg med rare vinkler. Jeg skjønner raskt at vi har landet utenfor min gamle skole, rett bak det rosa bygget som huser første og andreklasse.

Mens jeg forsøker å regne ut hvilke årstall vi har kommet til, får jeg plutselig øye på en gjeng barn som sitter i ring på en platting utenfor bygget. De holder på med et spill, og når vi går nærmere oppdager vi at det er Pogs de holder på med. Vi har med andre ord landet på midten av 90tallet.

Pogs har tatt norske skolegårder med storm den siste tiden, og det er ikke lenger bare de originale Pogsene som selges, nå har flere andre lekeprodusenter også skjønt at her er det store penger å tjene, og de har lansert sine egne pogs. Jeg er omtrent 12 år og på grensen til å være for stor for spillbølgen som har inntatt skolegården, men enn så lenge er jeg også med.

Vi spiller på denne måten: alle som er med satser et likt antall pogs og stabler dem oppå hverandre i midten av ringen. Den første spilleren tar så frem sin lykke-slammer, en tykk, plastikkbrikke formet som en stor mynt, og tar sats.

Slammeren kastes med stor kraft ovenfra og rett ned på stabelen av pogs. Hvis man har gjort det riktig, spretter det pogs til alle kanter, og de som lander med bildesiden ned får spilleren beholde. Slik spiller vi til det ikke er pogs igjen i bunken, og de flinkeste har økt samlingen sin betraktelig.

Jeg er forferdelig dårlig i dette spillet, og taper hele tiden. Det er kanskje også derfor jeg snart mister interessen for opplegget, mens de yngre barna på skolen holder det gående i flere måneder.

Så spinner tiden avgårde igjen, og vips! så sitter jeg foran macen min i 2011 og får inn tips etter tips på bloggen om nettop Pogs. På Ebay finner jeg dessuten fullt av "special edition" pogs i uåpnede pakker, der de går for $29. Så er det altså håp for de av dere som lot pogs-samlingen gå til gjenvinning da barnerommet skulle ryddes for unødvendig nips.

Lørdagsgjesten: Christian

2011-03-26T11:05:00.000+01:00

Tidsmaskinen har tatt oss med tilbake til en kald februardag i 1987. Vi har havnet i Elverum, og befinner oss nå på kjøkkenet hjemme hos lille Christian. Kjøkkenet har fin åttitalls-schwung over seg, og ved kjøkkenbordet sitter Christian 1 år pent plassert i en lyseblå barnestol i tre.

Vi har kommet på besøk midt i en av Christians aller første frisørtimer, her skal sveisen friseres. Mamma'n til Christian er frisør for dagen, og har tidsriktig, fluffy pannelugg og moderne, vid genser. Lille Christian selv har en lyseblå sparkebukse og en saks (!) i munnen. Den skal tidlig krøkes som god tøffing skal bli!

Barnestolen Christian sitter i er av typen "Sofus", og kan vippes og foldes ut slik at den blir til en stol med et lavt bord foran. På denne tiden, i 1987, har denne typen stol allerede rukket å bli retro og stilig. Christians mamma har sans for det som er hipt og kult. På kjøkkenbordet står Christians røde leketelefon, i tilfelle den travle herremannen skulle trenge å ta en viktig businesstelefon midt i hårklippen. Telefonen er tidsriktig, råtøff og har en hvit liten knapp som gjør at telefonen plinger høyt når man trykker på den.

Folk og røvere i Kardemomme By

2011-03-25T14:17:00.000+01:00

Vi har parkert Tidsmaskinen i 1987, det er sommer og mamma har kjempestor mage. Jeg er nesten tre år gammel og skal bli storesøster når som helst, det er veldig spennende. Mamma har latt meg få kjenne på magen når babyen sparker, og jeg forstår ikke helt hvordan det går an, men den babyen skal altså snart komme ut, og da er jeg offisielt stor. For en sommer dette skal bli! Mens vi venter på babyen, leser mamma boken om Kardemomme By for meg:

Historien om Folk og røvere i Kardemomme By er kjent over hele Norge og har allerede blitt en klassiker når jeg får møte historien for første gang, men det aner jeg ingenting om. Alt jeg vet er at de tre røverne Kasper, Jesper og Jonathan er ganske slemme når de røver selveste Tante Sofie og tar henne med hjem til huset sitt, men jeg synes faktisk at Tante Sofie er skumlere enn røverne. Hun er jo så sint!

Det gøyeste med Kardemomme By er at historien er full av sanger, og jeg er faktisk så heldig at jeg har dem alle på kassett! Jeg kan synge med på sangen om Papegøyen fra Amerika, Hurrasangen for røverne og Tante Sofies Sinte Vise, og det gjør jeg også. Å huffa meg, å huffa meg, jeg er så sint som fy! gauler jeg og prøver å se så sint ut som mulig.

Mamma og jeg synger Kardemommesanger for babyen i magen, og jeg tenker at vi må være forsiktige med å synge røversangene, for kanskje babyen blir en liten røver da! Og vips! Så spinner Tidsmaskinen frem i tid, og den lille babyen som lå i magen til mamma sommern 1987 står på kjøkkenet og lager vafler. Kine heter hun, og hun har faktisk blitt en liten røver, det gikk akkurat slik jeg fryktet. Hun har for lengst blitt mamma, og nå setter hun på en playlist på Spotify for den minste som krabber omkring på gulvet. Det er Kardemomme-spillelisten, selvfølgelig!

(Trykk på listen for å synge med på Spotify)

På skattejakt med Tidsmaskinen

2011-03-24T11:35:00.002+01:00

Da jeg startet denne bloggen, foretok jeg et skikkelig dypdykk i minneboksen og kom opp med en hel haug fantastiske skatter. Etter hvert som jeg fikk publisert tidsreisene mine her på bloggen oppdaget jeg at det sitter et nesten ubegrenset antall mennesker der ute som kjenner seg igjen i barndommen min, og som kanskje føler at Mies Tidsmaskin fungerer som et speil noen ganger. Dette har fått meg til å tenke over at for hver eneste tidsreisende som er innom Tidsmaskinen, finnes et helt nytt univers med barndomsminner. Tidsmaskinen reiser stort sett tilbake til min barndom, men hadde det ikke vært fantastisk om den kunne reise tilbake til deres også?

Her kommer altså utfordringen jeg håper dere vil ta: Er du barn av 70- 80- eller 90tallet? Har du lyst til å la Tidsmaskinen besøke din barndomsboble og la de tidsreisende få ta del i minnene dine? Har du et snapshot av deg selv, tatt i et øyeblikk der du leker med en tidstypisk leke, eller et bilde der du har på deg et moderne antrekk typisk for denne perioden?

Slik gjør du:

1. Scann inn bildet av deg og favorittleken din, eller bildet av deg med klassisk hockeysveis og Mikke Mus-genser, eller bildet fra den gangen du spiste en Mr. Freeze og pappa tok bilde akkurat da du fikk verdens verste brain freeze. Hvis du ikke har scanner, kan du ta et bilde av bildet med et helt vanlig kamera, men resultatet må være bra.

2. Skriv en liten beskrivelse av deg selv og bildet. Jeg vil vite hvor bildet er tatt, hvilket årstall, gjerne hva du heter, og hvis det hører en historie med bildet må du gjerne fortelle den. Hvis du husker om støvlene dine er av merket cherrox, eller om genseren er strikket av bestemor, vil jeg gjerne vite det også.

3. Send bildet og teksten til miestidsmaskin(at)gmail.com! Hvis du har en blogg, send gjerne med adressen, så linker jeg bildet ditt til den.

Nå håper jeg dere blir med på skattejakt!

Obs! Ved å sende inn bildet gir du meg automatisk rett til å publisere det her på Mies Tidsmaskin.

Jonas i Jungelen

2011-03-23T14:33:00.001+01:00

Vi har seilt tilbake til midten av nittitallet, og vi har landet i hagen foran det gule huset på Mæhlumsløkka. Det er tidlig morgen, men alle de fire barna som bor i huset er allerede våkne, inkludert den soveglade storesøsteren Mie 11 år, som ellers pleier å sove til langt på dag når hun kan. Nå sitter de ute på verandaen hele gjengen, og når vi går nærmere ser vi at de holder hver sin bittelille kattunge i fanget.

Det er katten vår, Mina, som har fått sitt aller første kull, og hun har planlagt dette så nøye at det ble akkurat fire kattunger - en til hver av oss! Vi kaller dem Pelle, Pinki, Emma og Gråpus, og er i himmelen alle mann. Vi vet godt at det ikke er alle barn som er så heldige å få eie et eget dyr, for vi har nemlig lest boka om Jonas i jungelen av Hogne Moe.

Jonas er en liten gutt som mer enn alt annet her i verden ønsker seg et dyr. Uheldigvis er han fryktelig allergisk, og pappa'n hans sier at det ikke er godt for lille Jonas å være sammen med dyr i det hele tatt. "Tenk å eie sitt eget dyr - det ville være et eventyr!" synger lille Jonas på kassetten som hører med boka.

For historien om Jonas i jungelen er et syngespill, og det som skjer er at hele rommet til Jonas plutselig blir til en jungel full av alle mulige dyr! Jonas seiler gjennom jungelen i senga si, og får møte apekatter og løver og skilpadder og alt mulig. Vi fire i søskenflokken i det gule huset kan alle sangene på rams, vi hører på kassetten i bilen og synger av full hals.

Men akkurat nå sitter vi ganske stille ute på verandaen og kjenner at vi er så heldige, så heldige, for vi har hvert vårt lille, varme nøste i fanget. Så spinner Tidsmaskinen rundt, og vips! så er vi tilbake i 2011, og en melding på skjermen forteller at det innebygde Spotify-verktøyet har funnet alle sangene om Jonas i jungelen. Trykk på spillelisten under for å synge med!

Bloggpris og ti spørsmål om tidsreising

2011-03-22T18:59:00.000+01:00

Da jeg satte meg inn i Tidsmaskinen i dag, hadde det tikket inn enda en melding om en bloggpris! Denne gangen fra den ikke så perfekte mammaen som har denne særs perfekte bloggen. Med prisen fulgte det med ti spørsmål, men da jeg skulle sette meg ned og svare på dem etter å ha reist tilbake til 1997 en tur, viste det seg at tidsloopen har hatt en rar effekt på spørsmålene. De har rett og slett blitt helt forandret! Når man reiser i tid må man tydeligvis være forberedt på både det ene og det andre. Slik ser spørsmålene ut:

1: Hvorfor startet du å reise i tiden?

Jeg bodde i utlandet og hadde hjemlengsel, og en kveld da jeg var i det nostalgiske hjørnet kom jeg plutselig over et bilde av en Polly Pocket på verdensveven. Så tenkte jeg, fy fillern, det hadde vært kult å ha en tidsmaskin! Og så snekret jeg meg like godt en rosa, virtuell en og la ut på reise. Da jeg først begynte, så Tidsmaskinen slik ut:

2: Hvilke andre tidsreisende følger du?

Det er jo slik at de fleste blogger på verdensveven i dag fungerer ypperlig som små tidsmaskiner. Hvis man vil reise tilbake til 15. mai 2009, for eksempel, er det bare å ta seg en tur inn i arkivet. Sånn sett er de fleste bloggere der ute også tidsreisende. Jeg følger tidsreisene til alle jeg kjenner, og ellers har jeg fulgt Kval&Actionfilm siden den spede begynnelse, og den bloggen fungerer nesten som en reise inn i en annen dimensjon.

3: Favoritt tidsmaskin- merke?

Jeg elsker tidsmaskinen til Tommy og Tigern. Den er mistenkelig lik en pappeske, og jeg tror den fungerer helt utmerket.

4: Favoritt tidsmaskinsuniform?

Jeg har oppdaget at det er ekstra fint å være på tur når jeg har fruit of the loom- genser på.

5: Ditt "må-ha" i tidsreisekofferten?

Spotify, Google og YouTube hjelper veldig, og hukommelsen til alle rundt meg er uvurderlig.

6: Favorittårstall?

Kanskje 1991, for da begynte jeg på skolen og det var helt magisk.

7: Hvilke duft kan ta deg tilbake i tid?

Duften av klistremerkene som hørte til Disney's klistremerkealbum. Jeg bare lukker øynene, så spinner jeg tilbake i tid.

8: Beste tidsreise-film?

Time Bandits, helt klart.

9: Hvilket årstall vil du besøke og hvorfor?

Jeg ville elsket å reise tilbake til min bestemors barndom på 30-tallet og tatt en titt på hva barna lekte med på den tiden.

10: Valgfritt spørsmål til meg selv: Beste tidsreisebok:
The Timetraveller's Wife av Audrey Niffenegger, den er fantastisk.

Etter Tidsmaskinens strenge kriterier, sender jeg prisen videre til bloggen fineminner, som i likhet med Tidsmaskinen er en ekte nostalgiblogg. Fineminner har et arsenal av bilder som effektivt vekker gode minner til live og sender leserne inn i en herlig bølge av nostalgi.

Ole, Dole og Doffen på eventyr

2011-03-22T15:20:00.001+01:00

Vi spinner bakover i tid og lander mykt i sofaen hjemme hos Mie. Foran oss på gulvet sitter et bustete morgenhode i sakkosekken, med fjernkontrollen i fanget. Vi skjønner raskt at vi har landet på en lørdagsmorgen et sted mot slutten av åttitallet, for Mie ca 5 år har stått opp grytidlig for å se på Disney på TV3.

Serien om Ole, Dole og Doffen på eventyr er på denne tiden noe av det morsomste som går på TV, synes jeg. Her møter vi Onkel Skrue med pengebingen full av gullmynter, og vi får være med Ole, Dole og Doffen på forskjellige oppdrag.

Som oftest er det Onkel Skrue som drar i gang en eller annen vanvittig ekspedisjon, gjerne for å finne eldgamle skatter i fjerntliggende strøk.

Guttene reiser ikke alene, de har for eksempel ofte med seg Nebby, som er barnebarnet til Onkel Skrues tjenestepike. Onkel Skrue er forresten også med.

Ofte trengs det innviklede og kompliserte oppfinnelser for at ekspedisjonen skal lykkes, og da er Petter Smart god å ha. Med god hjelp av Lille Hjelper finner han opp hva det måtte være, men det er ikke alltid oppfinnelsene virker som de skal.

Onkel Skrue har selvsagt også en egen pilot, Rotor McKvakk, som lever etter mottoet "Hvis det har vinger, så kan jeg styrte det!" Roto McKvakk får ekspedisjonsgjengen stadig opp i trøbbel.

På oppdragene sine må Ole, Dole og Doffen ofte hanskes med alskens kriminelle, som den utspekulerte Magica fra Tryll og den ikke så alt for skarpe B-gjengen:

Nå er klokken slagen, og introen til Ole, Dole og Doffen på eventyr ruller over skjermen. "Kom bli med til Andeby, møt en kjenning! Skrue, Donald, folk og dyr byr på spenning!". Mie nynner med fra sakkosekken, og vi setter oss godt til rette i sofaen alle mann. Dette vil vi ikke gå glipp av for alt i verden!

Bloggpris og åtte facts om Mie 8 år

2011-03-21T18:20:00.001+01:00

Her om dagen tikket det inn en melding i Tidsmaskinen akkurat i det vi var i ferd med å ta av og forlate 2011. Det viser seg at Tidsmaskinen har fått en pris, fra den koselige damen som har denne fine bloggen!

Siden vi allerede var på vei tilbake til 1992, tok vi like greit med oss hele blogg-prisen og ga den til Mie 8 år (se bildet over), som ble helt fra seg av glede. Som det står i betingelsene for prisen, fikk vi henne til å fortelle åtte ting om seg selv. Etter mye grubling og tenking og tygging på blyanten tastet hun ned følgende avsløringer på mammas gamle skrivemaskin:

1. Jeg pleier egentlig aldri å vinne noen ting, men jeg finner alltid mandelen i grøten når det er grøtfest, og alle kusinene og fetterne mine hater meg bittelitt for det, hihi.

2. Jeg kan ikke svømme.

3. Jeg har tre småsøsken!

4. Jeg er en av de laveste i klassen og må ha stol og pult med røde knotter enda de fleste andre har fått gå opp til blå, og det er flaut!

5. Jeg er forelsket i tre gutter, samtidig, for det går faktisk an!

6. Jeg har nesten runda Mario på Nintendo'n faktisk.

7. Når jeg mister en tann, pleier jeg å skrive en lapp til Tannfeen om at hun skal la tanna ligge, for jeg liker å samle tennene mine i en liten boks.

7. Når venninna mi, Nalina, er med meg hjem fra skolen, blir jeg noen ganger lei av å leke med henne. Så da sier jeg at hun må gå hjem fordi jeg skal på klovnekurs. Hun går rett på, altså!

8. Det ble visst to sjuere, så da slipper jeg å si noe her, hihi.

I tråd med Tidsmaskinens strenge filosofi, sendes bloggprisen videre til bloggen Min Lille Boble, som handler om tre små gutter som i 2011 leker med alle mine gamle Duploklosser. De fortjener prisen fordi de på tro og ære har lovet å aldri la duploklossene ligge i en kasse og samle støv!

Tidsmaskinen søker nye passasjerer!

2011-03-21T12:16:00.000+01:00

Det er så gøy å se at så mange er innom Tidsmaskinen! Siden det i det siste har vært en stor (og kjærkommen) økning i blidpassasjerer vil jeg bare minne om at det er mulig å bli fast passasjer på tidsreisene ved å følge bloggen på bloglovin, på facebook eller i følgeboksen på høyre side:

Vil du være med, så heng på!

Fucking Åmål

2011-03-20T14:17:00.003+01:00

Vi seiler inn i 1998 og havner i en mørk kinosal på Sagatun Kino på Hamar. Filmen har ikke begynt, det flimrer reklamefilmer over lerretet, og den livlige knitringen i godteriposer blandes med høylydt fnising og skravling som nesten overdøver lyden av reklamen. Salen er full av tenåringer, jenter i buffalosko og gutter med sæggebukser, og midt i flokken sitter Mie 14 år med en venninne på hver side. Så begynner plutselig filmen, og vi oppdager at det vi har havnet midt oppi er premiæren på selveste Fucking Åmål.

Fucking Åmål handler om 16 år gamle Agnes (Rebecca Liljeberg) som har flyttet til Åmål fra Mariefred. Hun har bodd i Åmål i to år, men har ikke klart å få seg noen venner. Agnes er veldig ensom.

Agnes bærer også på en hemmelighet, hun er nemlig stormforelsket i Elin, en av de aller mest populære jentene på skolen. Agnes skriver dagbok på datamaskinen sin, og fyller den med drømmer om Elin.

Elin (Alexandra Dahlström) på sin side er poopulær og godt likt av alle, men hun er trøtt og lei av alt. Venninnene hennes gleder seg til Christians fest, men Elin er lei. Kan vi ikke finne på noe annet?

Når helgen kommer får Elin husarrest sammen med storesøsteren Jessica (Erica Carlson). Elin er sur og vil på rave, men Jessica sier at hun har lest i Veckorevyn at rave er ut. Elin surver og bærer seg over at Åmål er så langt ute på landet at ting går av moten før de rekker å komme dit. Hun sukker og utbryter:

"Värfor måste vi bo i fucking jävla kuk-Åmål!?!"

Til slutt bestemmer de seg for å snike seg ut mens moren er på jobb. Elin vil ikke gå på festen til Christian fordi Johan Hult (Mathias Rust) kommer dit. Johan er bestekompisen til kjæresten til Jessica, og forelsket i Elin.

Elin synes Johan er helt på trynet, og foreslår at de heller kan gå på bursdagsfesten som de har hørt at Agnes skal ha. Når de kommer dit viser det seg at det ikke er andre gjester enn dem, og de låser seg inne på rommet til Agnes mens hun er på badet. Så sier Jessica at Elin skal få 20 kroner dersom hun kysser Agnes. Elin tar utfordringen, og etter kysset stormer hun ut av huset sammen med Jessica, og Agnes blir sittende tilbake, forvirret og såret.

I løpet av kvelden angrer Elin, og hun går tilbake til Agnes for å si unnskyld. Agnes blir med ut, og til slutt bestemmer de seg for å haike til Stockholm.

Det ender med at de blir kastet ut av bilen når sjåføren oppdager at de sitter i baksetet og kliner. Så ruller filmen videre, dagen etter er Elin flau over det som har skjedd, og hun ringer ikke Agnes slik hun har lovet. I stedet blir hun sammen med Johan Hult, og forsøker å glemme Agnes.

Elin går raskt lei av Johan, og forstår til slutt at det er Agnes hun vil ha. En dag trekker hun Agnes med seg inn på en av doene på skolen, og forteller henne at hvis det er slik at Agnes er forelsket i henne, så er hun det også. Ja, forelsket i Agnes altså. Og mens hele skolen står og måper, åpner Elin og Agnes døren og kommer ut hånd i hånd. Så går de hjem og drikker Oboy.

Nå slås lyset på i kinosalen, og alle ungdommene strømmer mot utgangsdøren. Når Mie 14 år kommer ut i skumringen har hun oppdaget et helt nytt soundtrack som senere skal komme til å fungere som verdens beste tidsmaskin. Tilbake i 2011 finner jeg hele soundtracket på Spotify og hele filmen stykkevis og delt på youtube, og da er det plutselig 1998 all over again.

Tidens Gullbøker: Kjøpedukken

2011-03-19T13:21:00.001+01:00

Vi har landet en dag rundt 1990, det er varmt i været og på verandaen hjemme hos meg ligger et stort pledd med en hel masse bøker spredt omkring. Vi klyver ut av Tidsmaskinen akkurat i det Mie snart 6 år kommer ut av den åpne verandadøra med en bustete dukke i armene. Det er Karte, favorittdukken min og min aller beste venn. Nå legger jeg meg på magen på pleddet med Karte ved min side. Sammen skal vi lese en av mine yndlingsbøker: Kjøpedukken.

Kjøpedukken er en del av serien Tidens Gullbøker. Bokryggen er gullfarvet og glitrer eksklusivt i sollyset. På bokens første side har Mamma skrevet inn navnet mitt med store, fine bokstaver slik at ingen skal være i tvil: denne boken tilhører Mie.

Jeg har på denne tiden akkurat knekket koden og kan endelig lese helt selv. Det er svimlende moro, og jeg kan ligge og lese bøker i timesvis. Boken om Kjøpedukken har jeg lest mange ganger, men jeg blir aldri lei. Den handler om en jente som er min navnesøster, hun heter Kristine, og det er jo mellomnavnet mitt!

Kristine bor på en gård, og hele dagen er hun med foreldrene sine og hjelper til, både på kjøkkenet og ute på gårdstunet. Hun gir dyrene mat og koster gulvet rent. Boken får alt dette til å høres veldig gøy ut.

Kristine har en filledukke som heter Sussi, og hun får være med på teselskap ute på engen, og når Kristine klatrer i trær er Sussi selvfølgelig med.

Så en dag kommer en mann på besøk til gården, og han har med seg en gave til Kristine, en porselensdukke med silkehår og en nydelig rosa kjole:

Først blir Kristine kjempeglad! Hun legger Sussi til side og leker bare med kjøpedukken hele dagen.

Men så oppdager hun at kjøpedukken er for fin til å være med på alle de tingene Sussi pleier å være med på. Hvis hun faller ned fra et tre, for eksempel, så kommer hun til å knuse.

Til slutt får kjøpedukken plass på en krakk i hjørnet, mens Sussi får sin gamle plass tilbake i armene på den sovende Kristine.

Moralen er at det enkle ofte er det beste, og at ikke alt som glimrer er gull. Det skjønner til og med jeg, enda jeg bare er 5,5 år gammel. Jeg har jo en ganske rufsete dukke selv, og aldri i livet om jeg ville byttet henne bort mot en vakker porselensdukke, samme hvor fint silkehår den enn måtte ha. Karte har kort, bustete hår som står til alle kanter, men det bryr jeg meg ikke om. Før jeg legger meg, klemmer jeg Karte tett intil brystet. Det skal være Karte og jeg, helt inn i evigheten.

Glassfigurer

2011-03-18T10:25:00.000+01:00

Tidsmaskinen har tatt turen tilbake til 1996, og vi lander utenfor Glassmagasinet på Hamar. Det er kjølig vinter ute, så vi forter oss inn i butikken hvor vi finner vi Mie 11 år foran en hylle full av fargerike, små glassfigurer.Velkommen til årets nye samledille, mine kjære medpassasjerer!

Jeg har et stort hjerte for alt man kan samle på, og hjertet mitt banker særlig raskt for alt som er smått og søtt. For eksempel elsker jeg kattunger og lam, og små, søte viskelær som lukter godteri. Nå er det disse utrolig skjønne glassfigurene som har fanget min oppmerksomhet, og lommepengene mine brenner hull i bukselommene mine.

Fy fillern, se på denne selen, da! Hvor søt går det an å bli?

Eller herregud, sjekk ut slangen!

Og denne elefanten, den må være den fineste glassfiguren jeg noen sinne har sett!

Jeg kjøper så mange jeg har råd til, og de neste ukene vokser samlingen min i samme tempo som Noahs da han skulle fylle opp Arken sin. Den eneste forskjellen er at jeg stort sett kjøper kun ett dyr av hvert slag.

Til slutt har jeg en gris, en giraff, to elefanter, en blekksprut, en katt, en slange, en hval, en sel, en krabbe, en okse, en frosk og en delfin. Jeg stiller dem alle opp på den lille hyllen over sengen min til pynt.

Så går det en femten års tid, og plutselig finner jeg igjen hele dyrehagen i en eske på loftet. Fulle av støv er de blitt riktignok, men fy fillern... de er jo faktisk fremdeles akkurat like søte.

Ukens outfit: sandkassefin i 1989

2011-03-17T11:29:00.000+01:00

Tidsmaskinen knipset dette bildet på vei tilbake fra et besøk på Hamar Vest og året 1989. Her har vi søstrene sisters i topp moderne uteklær.

Til venstre sitter lille Kine 1,5 år. Hun har oljebukse fra HellyHansen, i rødt gummistoff med seler og stripete bryststykke. Under har hun en gul og rosa dress, farger som tas igjen i det hjemmestrikkede skjerfet. Den rosa strikkeluen er også hjemmelaget håndarbeid av ypperste kvalitet. Kine har støvler av ukjent merke, og tidsriktige sandkasseleker i hendene.

Mie 4,5 år til høyre har heldress i rosa og blått fra HellyHansen, med gummistoff på knær, bak, og underermer. Den røde finlandshetten i ull er hjemmelaget, og støvlene er moteriktig rosa og gule, av ukjent merke. Mie er misfornøyd fordi "det er kaldt, kan vi ikke gå inn snart?".

Mies mixed tape 1992

2011-03-16T11:51:00.002+01:00

Noen sa til meg en gang at musikk er verdens beste tidsmaskin - for når man hører igjen den sangen man danset slow til med han søte gutten da det var disco på ungdomsskolen, så sendes man plutselig tilbake til dansegulvet og kan helt tydelig kjenne lukten av parfymen hans og regelrett kjenne den klissete hårvoksen hans på fingrene, enda det har gått tjue år og man har blitt voksen og fått barn. Og hvis man hadde forelskede sommerfugler i magen der på dansegulvet, så dukker de sannelig opp igjen når man hører den gamle sangen.

I dag har tidsmaskinen plukket opp en saftig mixed tape fra skolesekken til Mie 8 år, og her er det godlåter som perler på en snor. Mie 8 år digger Michael Jackson og Roxette, og det bærer dagens mixed tape preg av. Er det bare jeg som synes at "It Must Have Been Love" lukter av parfymerte kjærlighetsbrev og "skal vi være sammen? Kryss av for ja, nei eller kanskje. Ps. du er søt, hilsen hemelig beunder"? Trykk på kassetten over for å synge med på Spotify.

Mus fra Barbara Sansoni

2011-03-15T13:45:00.000+01:00

Vi lander en lys søndagsmorgen i 1989, det er sol og skyfri himmel, og vi skal gå tur i Furuberget. Snøen er borte, og mamma sier at hele skogen sikkert er full av hvitveis og blåveis som vi kan plukke. Jeg er 4,5 år gammel og akkurat stor nok til å vite at man må plukke blomsten slik at roten står igjen, hvis ikke kommer det ikke opp ny blomst til neste år. Mamma setter lille Kine i vogna mens jeg kler på min nye venn som skal få være med på tur, nemlig en søt, liten mus fra Barbara Sansoni:

Herr Mus er en skikkelig fin liten fyr. Når han er naken, kan man se merkelappen som han har på magen. Jeg trekker på ham den grønne shortsen med hvite striper, og passer på at halen får stikke ut gjennom det lille hullet bak på shortsen.

Så får Herr Mus en matchende skjorte på, og jeg knepper den fint igjen med de to trykk-knappene. Herr Mus har sko som sitter fast på beina, alt man trenger å gjøre er å knyte lissene. Det må mamma hjelpe meg med, og så er vi klare til å gå på tur.

Herr Mus har en kamerat som tilhører lille Kine, men Kine er så liten at hun bare roter bort klærne hans hele tiden. Han får med andre ord ikke bli med på tur - da blir han jo bare forkjølet. Nå går mamma, lille Kine, Herr Mus og jeg ut døren og opp i skogen, og når Herr Mus og kompisen dukker opp over tjue år senere fra en eske på loftet, er kompisen fremdeles helt uten klær:

Første dag på slalåmski

2011-03-11T10:47:00.000+01:00

Vi har landet en gang mot slutten av åttitallet, det er vinter og hele verden er dekket av snø. Jeg sitter i bilen med ulltøy og bobledress, og vi har akkurat kommet frem. Pappa hjelper meg med å ta av skoene mens jeg sitter med beina dinglende ut av døra. Så må jeg tråkke hardt ned i slalåmstøvelen før pappa fester spennene slik at støvelen sitter som støpt. Det er en merkelig følelse å ha slalåmsko på, jeg føler meg som en månefarer der jeg stavrer meg omkring utenfor bilen. Jeg tar av meg lua, og pappa hjelper meg med hjelmen.

Det kjennes som om verden lukker seg rundt meg, all lyd blir dempet og jeg hører min egen stemme veldig tydelig inne i hodet når jeg prater. Så får jeg slalåmbriller på, og så bærer det ut i løypa.

Tante skal lære meg å stå på ski, dette er min aller første gang i bakken. Hjertet mitt banker kjempefort, og jeg sliter med å holde meg oppreist nå som jeg har fått på meg ski. Tante halvveis løfter meg bort til skiheisen, og så tar vi den opp sammen: jeg lener meg bakover på beinet til Tante som står bak meg.

Det humper og rister litt ekkelt der vi sklir opp bakken, jeg har en kald klump i magen og er redd for å falle. Men nå er vi heldigvis kommet på toppen.

Tante står bak meg med én ski på hver side av meg, og hun holder meg godt fast. Jeg ser den bratte bakken foran meg og klarer knapt å stå på beina. Skal vi virkelig sette utfor her?! Mer rekker jeg ikke å tenke før Tante vender skituppene, både sine egne og mine, nedover bakken.

Verden farer forbi mens tante roper: "stå på beina dine, Mie!" og jeg bruker alle krefter i hele kroppen uten helt å klare å stå. Tante holder meg fast og ploger med skiene, og jeg forstår ikke hvordan jeg noen sinne skal klare å kjøre ned denne bakken alene.

Så spinner Tidsmaskinen plutselig avgårde igjen, og vi er på Budor en tåkete dag i januar 2011. Nå er det plutselig jeg som er Tante, og i dag skal jeg lære min vesle nevø å stå på ski for aller første gang. Mens han sitter i bilen og får slalåmsko på, ser jeg inn i det alvorlige ansiktet med de tårevåte øynene og husker så inderlig godt selv hvordan det var å være en bitteliten nybegynner i slalåmbakken:

Ukens Outfit

2011-03-10T11:05:00.003+01:00

Vi har seilt tilbake til 1989 for å ta ukens outfit-bilde. Her er Mie bursdagsfin i en drakt kjøpt på Hervold på Hamar. Kronen er designet av personalet ved Hol Barnehage og har teksten "Mie 5 år" i gull, og en lang rekke glansbilder plukket ut av bursdagsbarnet selv. Perlekjede i rød plast rundt halsen, og hvite pensko med ankelrem. Tidsriktig og veldig, veldig stilig!

The Boys

2011-03-09T13:22:00.001+01:00

De første stjernene dukker opp på himmelen og skjermen viser 1993 i det vi lander på Hamars vestkant. Vi kryper ut av Tidsmaskinen og oppdager at vi har landet rett utenfor den splitter nye OL-amfien. Vi går inn, og rett utenfor døren møter vi en uendelig lang kø av jenter med sprit-tusj og autografblokk i hendene. Omtrent midt i køen får vi øye på Mie 9 år der hun står sammen med de andre jentene fra Speidern. Og helt i enden av køen skimter vi de to kjekke guttene alle jentene har kommet for å se: Arnar og Runar fra The Boys!

The Boys har nylig sluppet sitt første album med gode, gamle slagere, men vi jentene tror at det er helt nye sanger de synger. Jeg har fått kassetten av mamma, og den er alltid med i bilen når vi kjører lange turer. Hjemme hører jeg på kassetten i walkmanen min før jeg sovner, og jeg er helfrelst.

Mine absolutte favoritter er Do Wah Diddy Diddy, Bye Bye Love og Daydream Believer. Det som er ekstra gøy er at både mamma og pappa kan alle sangene de også, så det er allsang i bilen for å si det mildt.

Og nå står jeg her, i autografkøen, og har akkurat hørt The Boys live i OL-amfien. Fy fillern! Jeg har med meg en plakat som de skal signere, og jeg har hjertet i halsen. De er så innmari søte, de slår faktisk selveste Lille Martin fra Tande på Programmet! Når det endelig blir min tur blir jeg helt mo i knærne og får bare så vidt spurt om de ikke vil skrive autografene sine på armene mine. Jeg har nemlig hørt at det er skikkelig kult å ha kjendisautografer på kroppen.

Om ca femten år skal jeg lese i Dagbladet at Arnar og Runar fra The Boys har lagt musikken på hylla og blitt arkitekt og designer, men det aner jeg ingenting om akkurat nå. Nå løper jeg ut av OL-amfien med venninnene mine, med roser i kinnene og "Arnar" på den ene armen og "Runar" på den andre. Stort mer enn det trenger man ikke for å føle komplett lykke når man er ni.

Inspector Gadget

2011-03-07T15:50:00.001+01:00

Vi har tatt plass i Tidsmaskinen og tastet 1-9-9-1 inn i årstuneren. Vi spinner runt i et par sekunder før vi lander overraskende mykt ute på en åker. Det er sensommer og åkeren er gylden og frodig. Et øyeblikk lurer jeg på hvorfor vi har landet på landet, jeg hadde planlagt å lande i et boligfelt midt i Hamar, men så forstår jeg hvorfor. Lenger ute i åkeren dukker det nemlig opp to små hoder. Vi har landet i Vang, og Mie snart 7 år springer rundt i åkeren med fetter Magnus, 6 år og leder for ekspedisjonen. Vi klatrer ut av Tidsmaskinen og går nærmere, og kjenner igjen melodien de nynner på med én gang: du-du-ru-du-ru! Inspector Gadget!

Vi er inspirert av tegnefilmhelten Inspector Gadget, en detektiv med kroppen full av forskjellige duppeditter som hjelper ham når han trenger det. For eksempel har han en propell i hatten som er fin å ha når man må komme seg opp på toppen av en bygning på null komma nix. For eksempel.

For å aktivisere de forskjellige duppedittene, roper Inspector Gadget: "Go Go Gadget!". Det er helt fantastisk. Men selv om Inspector Gadget har alle mulige verktøy innebygget i kroppen, så er han dessverre helt håpløst klumsete. Derfor er han enormt heldig som har Penny.

Ute i åkeren er fetter Magnus selveste Inspector Gadget, mens jeg er Penny. Jeg har gjennomskuet opplegget og forstått at selv om det er ufattelig kult med propell i hatten, så er det Penny som er den virkelige helten. Ikke bare er hun supersmart, hun har forskjellige elektroniske hjelpemidler, eller "magiske hjelpemidler", slik jeg velger å se det.

Penny har for eksempel en bitteliten datamaskin rundt håndleddet, med en liten skjerm, og med den kan hun holde styr på Inspector Gadgets forskjellige oppdrag og kommunisere med den lille hunden som jeg ikke vet hva heter.

Penny har også en datamaskin som ser ut som en bok, slik kan hun etterforske ting mens de voksne bare tror hun leser.

Jeg aner det ikke, men Penny er ikke i besittelse av magiske hjelpemidler, hun er bare forut for sin tid. Om tjue år kommer jeg til å ha en bitteliten datamaskin selv, full av forskjellige verktøy som hjelper meg når jeg trenger det. Jeg kan kommunisere med folk på den andre siden av jorden med den, og se den jeg snakker med på skjermen. I 2011 kommer jeg faktisk også til å ha en datamaskin som ser ut som en bok.

Men alt dette er utenfor min villeste fantasi akkurat nå, alt jeg vet er at fetter Magnus nettopp har ropt "Go Go Gadget!" og nå spinner han rundt i åkeren. Jeg roper til hunden gjennom mitt imaginære data-ur, for Inspector Gadget er på ville veier, og det er min oppgave som Penny å få ham på rett spor igjen.