tirsdag 31. mai 2011

Fruit of the Loom

La meg først få fortelle litt om meg selv. Jeg heter Mie, er 13 år og har hoppet over sjuendeklasse og begynt rett i åttendeklasse. Det høres litt kulere ut enn det er, det er bare klassetrinnene som har skiftet navn på grunn av en reform. Uansett går jeg på ungdomsskolen, og det føles helt likt som å gå på barneskolen, vi har bare flyttet til klasserommet over gangen. 

Hvis dere vil vite hva som er kult for tiden, så er det merkeklær. Alle de kule har hettegensere fra Fruit of The Loom, eller Frukt fra Lom som vi kaller det. 
Det er litt sånn at de som ikke har fruit-of-the-loom-genser ikke er særlig kule. Derfor er det ganske viktig, egentlig, å ha en. Mamma skjønner ikke poenget med merkeklær, de er skikkelig dyre og "alt man betaler for er det bittelille merket", sier hun. 

Det er rimelig tydelig at mamma aldri har hatt på seg en ekte fruit-of-the-loom-genser, for hvis hun hadde prøvd en selv ville hun ha visst hvor utrolig myke de er på innsiden når de er nye, og hvor behagelig de er å gå i. 
Dessuten er det jo mote, og "in". Nesten alle i klassen har en hettegenser fra fruit-of-the-loom, og heldigvis har jeg klart å mase meg til å få en jeg også, så jeg slipper å være helt "ut". Det viktigste for tiden er altså å passe inn, men det skal jeg love dere at jeg ikke sier høyt. Alle vet at det å være kul, det er noe du bare er født med, liksom, man kan ikke kjøpe kulhet for penger. Men jeg håper litt på at det går an likevel, og krysser fingrene for at jeg på magisk vis blir kul med en gang jeg trekker fruit-of-the-loom-genseren over hodet. 










torsdag 26. mai 2011

Casino

I disse Paradise Hotel-tider er det lett å glemme at det har funnes en tid da alt som skulle til for å underholde Kari Nordmann var et godt, gammelt gameshow med litt glitter og stas. Det har funnes en tid der konseptet kamera-i-hvert-eneste-rom-til-og-med-i-dusjen var totalt ukjent, og ingen ante at det kom til å bli daglig kost med sex på tv.

Jeg synes det er vår oppgave som glade 80-tallsbarn å bevare minnet om et langt mer uskyldig tv-konsept for de yngre generasjoner. I dag har jeg derfor gravd frem et nydelig lite klipp fra Casino på TVNorge, fra den første gangen en deltager vant et helt hus. Og jeg vil at dere skal ta en god titt på publikum, kjære lesere, og se hvor uhemmet glade de blir på den heldige damen sine vegne, og vite at sånn var tv-underholdningen da vi vokste opp. Når noen vant, nøyde ikke publikum seg med litt aplaus. I stedet gikk de totalt av skaftet, som om det var de selv som hadde vunnet. Nydelig!

onsdag 25. mai 2011

Annie

Det er mørkt når Tidsmaskinen sakker farten og det er land i sikte. Vi svever rolig over en travel motorvei utenfor hovedstaden, og tidsuret forteller oss at vi befinner oss i 1991. Plutselig blir vi på magisk vis dratt inn i en bil som suser forbi nede på veien, og i baksetet sitter våre kjære venner Mie og Kine. De synger med på den splitter nye kassetten som surrer og går i bakgrunnen: deeet kommer en dag, i morgen! Du må tro og håpe at i morgeeen, blir det sol!

Vi har akkurat vært i Oslo for å se verdens fineste musikal: Annie!

Jeg er syv år gammel, og har sittet som trollbundet hele kvelden mens de fantastiske barneskuespillerne har sunget seg gjennom hele forestillingen. Jeg kjenner det i magen, at jeg skulle ønske at jeg var en av dem, en av de fattige, foreldreløse jentene på scenen! Ja, jeg skulle ikke ønske at jeg var foreldreløs og fattig altså, men skuespiller, det hadde vært noe!


Tenk å få tilbringe livet på en scene! Tenk å få synge og danse og være selveste Annie! Åh, jeg kjenner det kiler i magen. I pausen får Kine og jeg kjøpe kassetten fra musikalen, sånn at vi kan høre alle sangene hundretusen ganger og lære oss tekstene utenat. Det er helt fantastisk! Vi får også hver vår Annie-linjal, og en rød, stor button med logoen på:

Det er toppen av lykke, og jeg er helt Annie-frelst. Når den gamle Annie-filmen fra 1982 vises på Sagatun kino på Hamar noen år senere, sitter jeg selvfølgelig i salen. Alle sangene er på engelsk, men det gjør ingenting. "Theee sun will come out, tomorrow! Bet your bottom dollar that tomorrooow there'll be sun!"


Så suser tjue år avgårde, og jeg finner den gamle Annie-nåla i en boks på loftet. Etter et kjapt søk finner jeg alle sangene fra Annie-kassetten på verdensveven, der de synger på norsk. For at dere også skal få høre den, har jeg lagt den ut på Spotify her. Og her er den fantastiske traileren til den originale filmen fra 1982. Enjoy!

tirsdag 24. mai 2011

Den trofaste tre-anda

Hjemme hos mamma bor en liten tre-and i sin beste alder. Han har sixpence med dusk, og er litt slitt i kantene og litt sjanglete blitt, men han har magiske evner. Han bærer på masse minner, og fungerer som en tidsmaskin bare man ser på den, bare hør her:


Shwoooooing! Vi har landet i 1985, det er høst og bladene på trærne har begynt å skifte farge. Vi befinner oss i Volda, og Mie 1år har akkurat lært seg å gå. Nå vakler hun omkring i stua med treanda på slep, hånden knyttet hardt rundt den lille, røde plastikkplaten ytterst på snoren. Anda er ung og fresh i disse dager, og ruller stødig etter det lille mennesket. Den takler fint å bli slengt borti veggen når Mie runder et hjørne, en ripe i lakken har vel aldri skadet noen?



Vips! Vi spinner avgårde og lander i 1988, på sensommeren denne gangen. Vi er ute på verandaen, og lille Kine 1år øver seg på sin nylærte forflytningsmetode. Med nye sandaler på beina stabber hun omrking på verandagulvet uten problemer. Anda følger lydig etter, han har fått noen nye skrammer siden sist, og er ikke fullt så glansfull i lakken, men han er like trofast som før. Der Kine går, går også han.


Swoooosj! Vi lander i november i 1990, det er snø ute og isroser på ruta. Inne i stua flyr lille Jørgen 1år rundt på sklisokkene sine, og bak ham vagler treanda i en imponerende fart. Hjulene ruller som før, og vingene flakser i takt, og selv om det har blitt noen møter med veggen siden sist, er anda like glad som før. Jørgen setter fart, og anda følger etter.



Så lander vi i 1992, på ettårsdagen til Johanne. Hun er tidlig ute og kan gå allerede, med en spesiell snu-teknikk. Hun setter det ene benet i bakken, og sparker fra med det andre til hun har snudd seg helt rundt. Den trofaste treanda har mistet litt maling her og der, og hodet sitter litt løst, men den er fremdeles med i svingene. Johanne legger ut på tur fra kjøkkenet til stua, og anda henger på.

I årene som har gått siden 1992 har anda fått sust fra seg i stua med Kine sine små sønner også, men nå bor den på hylla. I sommer skal heldigvis familiens nyeste lillegutt lære seg å gå, gjett om anda gleder seg!

mandag 23. mai 2011

En liten påminnelse



Jeg vil bare minne om den framifrå konkurransen hvor man kan vinne verdens søteste lille pose med klinkekuler, blant annet. Alt du trenger å gjøre, er å bli fast passasjer i Tidsmaskinen, og fortelle hva statusen din ville vært dersom Facebook hadde eksistert i 1997! Besøk konkurranseinnlegget her og legg inn din status, da vel :)

Her er et par av de svært så tidsriktige statusene jeg har fått inn så langt:

Hilde: Spice Girls 4ever! Nei, dæm ska faktisk ikke splittes! Love, peace & girl power!!!
Kristine: ny fruit-of-the-loom-genser, hvor kult er ikke dét?!??!?!? hihi <3 <3 <3

søndag 22. mai 2011

Madicken på Junibakken

Det er en herlig, varm sommerdag et sted på begynnelsen av nittitallet når vi lander. Vi har kommet til fjells, og befinner oss ute på tunet mellom alle de små husene på hytta. Langs tømmerveggen utenfor "stallen" står to små jenter og pusser tenner, de har begge langt, bustete hår og lange nattkjoler på. De pusser så skummet spruter, og holder på å le seg ihjel. Det er Mie 6år og Kine 3år som holder på med kveldsstellet.

Vi ser på hverandre mens vi pusser, og begge vet vi hvem vi ligner på. Vi er én stor og én liten, én som er sjefen og én som er litt sånn side-kick, og vi er én med lyst hår og én med mørkt. Vi er de norske versjonene av Madicken og Lisabet, så klart!
Det eneste som ikke stemmer, er at den ordentlige Madicken har lyst hår mens lille Lisabet har mørkt. Hos oss er det nemlig omvendt, men det bryr vi oss ikke om. Uten å helt forstå det, kjenner jeg en herlig følelse av tilhørighet der jeg står i kveldssola med tannbørsten i hånda. Jeg titter inn i et gyllent, smilende ansikt med melketenner og tannkrem rundt munnen, og vet at den jenta der er jeg storesøster til, og det er ramme alvor. Såpass skjønner jeg enda jeg bare er 6 år.

Sånn har det alltid vært, helt siden lille Kine ble gjemt under trappen i barnehagen av en slem gutt da vi var 5 og 2 år gamle. Da visste jeg at det var mitt ansvar som Madicken å redde henne. Uten at jeg skjønner det selv, speiler jeg forholdet vårt, mellom storesøster og lillesøster, i forholdet mellom Madicken og Lisabet. Vi er kanskje litt mindre rampete, men vi passer på hverandre på akkurat samme måte.

Nå står vi her, barbeint på de kalde steinhellene, og vet ikke at om en tjue års tid så skal filmene om Madicken og Lisabet bli verdens beste tidsmaskin for oss to, og de skal ta oss tilbake til akkurat dette øyeblikket og gi oss sommerfugler i magen.

fredag 20. mai 2011

Kamilla og Tyven

Vi lander en sommerdag i 1992, det er sommerferie og dagen varer en hel evighet, så lenge at jeg ikke rekker å se mørket. Det er lyst når jeg står opp og lyst når jeg legger meg, og når jeg våkner har fuglene satt i gang koret sitt for lengst.

I dag har jeg overnattingsbesøk av Nalina, og vi har leid film. Det er utrolig stor stas, for vi har ikke videospiller hjemme, så vi har måttet leie en på Ajerkiosken. Nå sitter vi på gulvet foran TVen mens pappa åpner den store, sorte plastkofferten som videospilleren ligger i. Han passer på at kofferten ligger riktig vei, og kobler alle ledningene til TVen. Så tester han systemet ved å sette inn videokassetten vi har leid, og det fungerer som ei klokke. Men før vi kan se filmen, må vi spole den tilbake, for det har de selvfølgelig glemt å gjøre, de som har leid den før oss.

Så er det klart. Vi har valgt en av de fineste filmene i verden: Kamilla og Tyven fra 1988.


Jeg har sett den flere ganger allerede, og vet at den handler om foreldreløse Kamilla som smugles ut av huset hun bor i av onkelen sin når den slemme tanten vil sende henne på kostskole i Danmark.


Hun må ta toget helt alene til søsteren sin i Engstad, men blir overfalt av noen rakkerunger mens hun venter på toget. Ut av intet kommer Sebastian henne til unsetning. Han banker opp de slemme ungene, og tar Kamilla med seg rundt i byen så hun slipper å vente alene på toget.


Sebastian spilles av Dennis Storhøj, og er kanskje verdens kjekkeste mann. Jeg er bare åtte år, men skulle ønske jeg var i Kamilla sine sko, for se hvor snill Sebastian ser ut! Han tar Kamilla med på restaurant, og det ender med at Kamilla mister toget og må gå hele den lange veien til Engstad. Heldigvis blir Sebastian med henne.

Det viser seg etter hvert at Sebastian er en tyv med mange små tyverier på samvittigheten, men Kamilla sverger på at han egentlig er snill.


Og det er han jo, han er verdens snilleste. Han bestemmer seg til slutt for å la seg arrestere slik at han kan gjøre opp for seg og sone straffen sin for så å komme ut som en fri mann. Det er. så. vakkert!


Jeg er Kamilla og Tyven - frelst, og resten av kvelden og hele sommerferien går jeg rundt og nynner på Kamilla og Tyven-sangen: "Hvem er din nye venn, Kamilla? Er det en som du kan stole på? Er det en du kan ta trygt i hånden når veien synes håpløst lang å gå?".

Kamilla og Tyven seiler inn på listen min over topp ti filmer i hele den vide verden. Så spinner nesten tjue år avgårde, og enda så mange filmer jeg rekker å se på den tiden, så står Kamilla og Tyven fremdeles på listen i 2011. Sangen fra filmen kan dere høre i Tidsmaskinens Roadtrip Mix her. Og under er Kamillas aller første møte med verdens kjekkeste mann, Sebastian. Enjoy!

torsdag 19. mai 2011

Blekkulf

Tidsmaskinen lander midt i et boligfelt et sted i Hamar. Året er ca 1996, det er vår og gaten er full av barn som sykler og leker. Vi har bare kommet en snartur for å hente noe hjemme hos Mie, så vi setter Tidsmaskinen på tomgang utenfor det gule huset imens. Det går omtrent 15 sekunder før vi hører at noen banker på ruta. Når vi titter ut, ser vi rett inn i fire alvorlige barneansikter, og når vi ruller ned ruta, utbryter de i kor:"Skru av motoren, din gjøk! Forurensing er ingen spøk! Bruk hodet! Vi har bare én klode!"



Vi har møtt på nabolagets hissigste Miljødetektiver, nemlig Mie 11år, Kine 8år, Jørgen 6år og Johanne 5år. Nå ser de veldig sinna ut der de står med syklene sine. De spiller på lag med hele Norges miljøsymbol, Blekkulf, og vet at de har rett. Voksne assa, de er så dumme! Skjønner de ikke hvor skadelig eksos er for miljøet?

Vi fire vet hva vi snakker om. Vi har lest alle billedbøkene om Blekkulf, vi har sett Blekkulf på barne-tv, og vi kan flere av sangene fra Blekkulf-plata og skjønner at det er vann- vann-vittig å tro at havet er en diger do! 

Det er ganske slitsomt å være barn, faktisk, når de voksne er så tette i pappen at de tror at de kan dumpe søppel i Mjøsa for eksempel. Nå prøver vi så godt vi kan å lære de voksne hvordan ting skal gjøres. Vi er miljødetektiver og lever etter det som står i Miljødetektiv-sangen: Miljødetektiver går rundt og snuser, og ser de en bil som står der og ruser: si fra! Dette vil vi'kke ha!


Vi blir litt skremt av at de fire miljødetektivene har tatt oss på fersken, så vi spinner tilbake til 2011 så fort vi bare kan. I 2011 har Norges Naturvernforbund sluttet å bruke Blekkulf som maskott, og Blekkulfs Miljødetektiver har blitt til Miljøagentene i stedet. 

Vi leser på internett at det er for å appelere til de litt eldre barna som kanskje er litt for store for snille, tøffe Blekkulf. Men det er jo ikke det som er greia! Det er nittitallets sinna miljødetektiver vi har å takke, de som tok oppgaven sin på ramme alvor og løp runt i gatene med sinte fjes for å stoppe alle bilene som sto på tomgang. Blekkulf appelerer til barn i alle aldre, men det er dokumentert at de voksne lettere lar seg skremme av en gruppe morske agenter enn av en lilla tøyblekksprut. Sånn er det bare!

tirsdag 17. mai 2011

17. Mai 1989

Det er 17. mai, og jeg våkner grytidlig med sommerfugler i magen. I dag har Norge bursdag, og det er årets aller fineste dag! I går kveld satt jeg på verandaen i noe som virket som flere timer mens pappa flettet det våte håret mitt i mange, mange bittesmå fletter. Trikset er å flette håret mens det er vått, og etter en natt tar vi strikkene ut av flettene. Resultatet blir krusete, krøllete puddelrock-hår. Åttitallet synger på siste verset, og pappa har bestemt at vi skal sende dette tiåret inn i historien med kuler og krutt: Mie 5år skal ha tidenes åttitalls-sveis på 17. mai! 


Vi går i barnetoget sammen, pappa, mamma, Kine og jeg. Pappa har hvit dress og lyseblå skjorte, og er supertrendy. Litt bak oss går vårt storfine besøk fra Danmark: mammas fetter med fluffy hår og matchende bart, og i hånden leier han min fine tremening Kira, pyntet i rød kjole for anledningen. Det er korpsmusikk og hundrevis av norske flagg som vibrerer i luften.



Det er hipp hurra og Ja, vi elsker, og på Stortorget får jeg en papegøye-gassbalong og verdens største softis med sjokoladestrø. Kine får ta til takke med en liten Pin-Up, hun er så liten at hun ikke forstår is-hierarkiet uansett. Kine er pyntet og fin i den rosa ullkjolen jeg også brukte da jeg var liten, med matchende jakke:


Vi møter mange kjente i gatene, for i dag er hele Hamar ute for å spise pølser og is og vifte med flagg. Vi møter mormor og morfar, og Kine klatrer opp i armene til verdens stiligste morfar i mørk, fin dress.


Etterpå drar vi til barnehagen min alle sammen, for vi har øvd i mange uker på 17. maisanger og nå skal vi endelig få vise dem frem. Kine er med som engasjert publikumer.


Hol Barnehage stiller mannsterke i trappa for å underholde foreldre, søsken og besteforeldre, og vi har på oss finstasen alle mann. Så synger vi av full hals, og får pølser og is og brus og spiser mer enn vi orker, alle sammen. 


Sånn skal det være når det er 17. mai. Gratulerer med dagen, Norge!


søndag 15. mai 2011

Portveien 2

Det er en lun sensommerdag i 1989, sommerhimmelen har lette aftensskyer og trekronene vaier umerkelig i den rolige vinden. Hjemme hos Mie 5år og Kine 2år er det klart for dagens høydepunkt: barne-tv. De har funnet frem dyne og pute, og har myke joggedresser (one piece!) på. 


Mie og Kine sitter i sakkosekken i det Tidsmaskinen spinner ut av intet rett foran dem. Det er rart med barn, de kan ofte se ting der de voksne bare ser tynn luft. Vi skjønner at jentene har sett skyggen av oss, men trykker på usynlighetsknappen så fort vi kan slik at Tidsmaskinen glir inn i omgivelsene, som en kameleon. Vi tar et snapshot av jentene, og de stirrer forundret inn i den usynlige kameralinsen. Kanskje ser de oss fremdeles?

Så begynner plutselig introen til barne- tv, og Mie og Kine har glemt hva de akkurat har sett. Nå sitter de med blikket fiksert på tv- skjermen, spente på hva barne-tv har å by på i dag. Hallodamen forteller at vi skal få et gjensyn med en populær serie fra 1985, og at vi i kveld skal få se den aller første episoden.

Vi som sitter i Tidsmaskinen nikker gjenkjennende i det kjenningsmellodien til Portveien 2 triller ut av høyttalerne. Og imens Mie og Kine sitter trollbundet i sakkosekken, lener vi oss tilbake og blir med Jarl Goli på jakt etter det lille, røde huset med den gule, hemmelige giraffen, den hvitmalte porten og de store frukttrærne:



Hvis dere vil se hele episoden, kan dere besøke Nrks nettsider her.

fredag 13. mai 2011

Hva om Facebook hadde eksistert i 1997?

Det aller morsomste med å være kaptein i Tidsmaskinen er å oppdage at det finnes en hel masse mennesker der ute som går rundt med et lite 80- eller 90-tallsbarn i magen. Det er ikke bare jeg som får nostalgiske sommerfugler i magen ved synet av en pastellfarget Polly Pocket, eller ved lyden av den gamle vignetten til barne-tv, og det var ikke bare jeg som samlet på servietter og løp rundt i skogen og lekte Power Rangers da jeg var liten.

Det bor rett og slett en hel generasjon 80- og 90-tallsbarn der ute som husker hvordan det var å se barne-tv bare én halvtime om dagen, og få lørdagsgodt i et krus én gang i uka, og som vet hvor herlig det føles å få en Happy Hippo i kinderegget. Jeg synes det er på tide å belønne disse barna som måtte vokse opp uten mobiltelefon, internett og Disney Channel på TV. Det er tid for
konkurranse!

Premien er helt fantastisk, og helt i tråd med Tidsmaskinens filosofi om at voksne er barn helt innerst i seg selv:

1. Denne klinkekuleposen fra House of Marbles:




Posen kommer med regler for en rekke forskjellige tradisjonelle klinkekulespill, og med 25 fine klinkekuler!

2. En original serviett fra OL på Lillehammer '94, svært eksklusiv:
3. En fantastisk overraskelse:
For å delta må du:
1. Melde deg som fast passasjer i Tidsmaskinen ved å følge bloggen, enten via Facebook, Blogger eller aller helst Bloglovin


2. Skrive en kommentar under dette innlegget med svaret på følgende spørsmål: Hva ville det stått i statusfeltet på profilen din på Facebook dersom Facebook hadde fantes i 1997? Husk å legge ved link til bloggen din slik at jeg kan kontakte deg hvis du vinner! Hvis du ikke vil legge kontaktinfo ut her, kan du sende meg en mail på miestidsmaskin(at)gmail.com.


Hvis du har en egen blogg, er det fint om du vil spre det glade budskap ved å linke til Tidsmaskinen og dette innlegget. Det kan jo hende at vinnersjansene dine øker dersom du bidrar med litt gratis reklame:)


Den morsomste, fineste, sprøeste, søteste, eller mest tidsriktige statusen vinner! 

onsdag 11. mai 2011

Ingeborgs servietter


Etter at vi besøkte serviettsamleren Mie 9år her om dagen, var det mange som fikk lyst til å rote på loftet og finne frem sin egen samling, og Ingeborg var en av dem. Nå har hun lagt ut mange fine servietter til utstilling på bloggen sin, og det synes jeg dere andre bør gjøre også. La oss slå et slag for den edle sporten og håpe at den lever videre i skoesker på pikerom i det ganske land også i dag. Her er Ingeborgs servietter!

Ukens Outfit: Vi deler en Fanta i 1987

Vi lander en tidlig vårdag, på en parkeringsplass utenfor et rekkehus. Det er bar asfalt og sølepytter på grusen, men den kjølige lufta og de smeltende flekkene med snø langs husveggen forteller oss at vinteren ikke helt har sluppet taket enda. 


Vi tipper at dette er en dag seint i mars, og når vi får øye på disse to smårollingene skjønner vi at det må være åttitallet vi har kommet til. Mie ca 2,5 år og fetter Christian nærmere 1,5 år står midt i en søledam og deler en Fanta. Basert på alderen til de to småttisene tipper vi at vi har landet i 1987.


Begge er moteriktig kledd, Christian i matchende hjemmestrikka genser og lue (med dusk!) og knall rød gummibukse over. Skotøyet han har på beina drukner nesten i den store gummibuksa, men vi tipper at han har på seg hvite støvler. Meget maskulint!


Mie stiller i rosa hjemmestrikket ullbukse og grå boblejakke med blå hette og ermer, og på beina har hun toppmoderne skistøvler (!) med gummifot og en "hals" av bobletøy. Hun har håret satt opp i hestehale, og har en lyseblå og en rosa spenne på hver side av hodet. Mie har ellers stålkontroll på en boks med Fanta leskedrikk, i fresht design og med lyseblått sugerør, som lille Christian er råheldig og får smake av.


Jeg var ganske snill som liten, tenker dere nok. Men sjansen er dessverre ganske stor for at vi egentlig hadde fått fantaboksen på deling... som dere ser av dette bildet har jeg nok fått beskjed om å la den vesle fetteren min få smake. "Okei, han kan få smake, men jeg vil i alle fall holde boksen mens han drikker"... :)

tirsdag 10. mai 2011

Spice Girls

Året er 1996 i det Tidsmaskinen lander, i et rolig nabolag i det som trolig må være en forstad til en Engelsk by. Alle husene står tett i tett og er smale, høye og laget av murstein, og alle bilene på gaten har rattet på feil side. En engelsk familie på fire står på fortauet og er i ferd med å pakke bilen. Blant dem står to 11årige fnisete jenter og snakker norsk, en av dem er selvfølgelig Mie 11år.


Jeg er på mitt livs største eventyr akkurat nå, jeg er nemlig i England helt uten foreldre for å delta på en internasjonal barneleir i regi av CISV. Sammen med tre andre elleveåringer fra Hamar skal jeg representere Norge på en fire uker lang sommerleir, og på leiren skal vi treffe barn fra hele verden. Vi har akkurat ankommet England, og vi skal bo i en vertsfamilie denne helgen før vi reiser til leiren på søndag. Dette er min første ordentlige tur til utlandet (Sverige og Danmark teller ikke), og jeg er kjempespent. Nå setter vi oss i bilen alle sammen, klare for å dra på piknik.

Vår engelske vertsfar setter på radioen, og ut av høyttalerne strømmer en sang som skal komme til å bli tidenes landeplage. "I'll tell you what I want, what I really, really want! So tell me what you want, what you really, really want! I wanna, I wanna, I wanna I wanna, I wanna really, really, really, really wanna zig-a-zig-aah!" synger de. Englands nyeste girl power-gruppe har sett lyset:



Vertssøsteren vår som er ca 13 år gammel synger med på teksten og forteller oss på kav britisk engelsk at dette er "like, the coolest song e'vah!". Jeg er 11 år, fra lille Norge og har aldri hørt om Spice Girls før, men det varer ikke lenge. Når jeg kommer hjem etter fire uker på leir har Wannabe tatt over alle radiokanalene hjemme også, og Spice Girls - feberen sprer seg snart som ild i tørt gress over hele landet.




Spice Girls- jentene appelerer til jenter fra barnehagealder og oppover, og får inn hit etter hit på topplistene. De fem jentene har hver sin tydelige personlighet, ville Scary Spice (Mel B), rødhårede Ginger Spice (Geri), treningsglade Sporty Spice (Mel C), stive og stilige Posh Spice (Victoria), og sukkersøte Baby Spice (Emma). Jenter over hele landet finner en spice girl de kan identifisere seg med, det er genialt.


De fem jentene blir trendsettere for en hel generasjon norske jenter, og promoterer platåsko og hårsveiser og ikke minst: de promoterer Girl Power! Dette er noe gutta ikke har noe med! Jenter over det ganske land går sammen fem og fem og stiller til talentkonkuranser utkledd som Spice Girls. En hel generasjon jenter med krøllete hår må kle seg ut som Mel B på hvert eneste karneval i flere år i strekk, og en hel generasjon rødtopper må være Geri. 


Spice Girls lanseres når jeg er på vei inn i puberteten, og av en eller annen grunn er det ikke kult i min vennekrets å like Spice Girls. Derfor liker ikke jeg dem heller, "Spice Girls er så teit, ass". Men mine to småsøstre er helfrelste, de kjøper Spice Girls samlealbum og samler på bilder de kan kjøpe på Ajerkiosken, de får Spice Girls på cd til jul og bursdag, de danser til Spice Girls-sanger i stua og kan alle tekstene utenat. Og det kan selvfølgelig jeg også, for innerst inne og i smug synes nemlig også jeg at Spice Girls lager fengende låter.


Siden jeg anser meg selv for å være for kul til å samle på Spice Girls- effekter, må jeg alliere meg med en ihuga Spice Girls fan når jeg om en 13 års tid skal blogge om Spice Girls på verdensveven. Til alt hell begynner jeg på folkehøgskole som 19åring og møter Hilde, og i 2011 skal hun redde hele Spice Girls-innlegget ved å låne meg disse bildene.


Hilde har en imponerende samling effekter, hun har de offisielle fotoalbumene, klistremerkeheftene, albumene og singlene, og i tillegg har hun en masse plakater, flere bokser med kjærligheter, og ikke minst: Spice Cam, verdens kuleste polaroidkamera.



Bloggen hennes kan dere besøke her. Tusen takk for lånet, Hilde! :) Og musikkvideoen som startet hele Spice Girls - eventyret kan dere se her:

mandag 9. mai 2011

Servietter

Vi har landet i 1994, på en glassklar dag tidlig i sommerferien. Jeg sitter på gulvet hos mormor med en skoeske som en gang har inneholdt mine nye skisko, og jeg er dypt konsentrert. Med en grønn fargestift skriver jeg med store bokstaver: S-E-R-V-I-E-T-T-E-R.


Jeg pynter esken med et lite glansbilde, og så er jeg klar. Jeg er nå en offisiell serviettsamler!


Fem gode grunner til å samle på servietter:

1. Det finnes et uendelig utvalg

2. Det trenger ikke koste noen ting, servietter er ofte gratis og man får dem over alt, i bursdag, på kiosken, i isbua, på restaurant, på hotell, i pølsebua, i kantina, hos bestemor - over alt!

3. Servietter veier lite og kan pakkes flatt. Hvis man har en brevvenn kan man bytte servietter per post, portoen blir svært lav

4. Bilferien blir morsommere når man kan samle en ny serviett på hver veikro man besøker

5. Det går an å få til en hel liten samling på én-to-tre bare man har en bestemor. Bestemødre har skuffene fulle av forskjellige servietter, og bestemødre har også stor respekt for serviettsamlere. Supert hvis man akkurat har startet å samle, og ikke har så mange servietter i esken enda.


Bursdagsserviettene er ekstra fine å samle på synes jeg, for de er ofte fulle av farger og tegneseriefigurer. Utfordringen er å få servietten til å overleve bursdagsselskapet uten brusflekker, kakeflekker og krøll og skrukker.

Det er ikke lett å passe på en serviett når man skal sette halen på grisen i blinde, leke boksen går, fiske etter godtepose, hoppe strikk, gå på skattejakt, hoppe sekkeløp, leke gjemsel, spise sjokoladekake og bløtkake og konstant drikke brus. Hvis vi får godtepose i bursdagen, pleier jeg å brette servietten forsiktig sammen og legge den i godteposen til oppbevaring, og hvis det er vinterbursdag legger jeg servietten rett i lommen på ytterjakken før moroa begynner.


Julen er en helt super høytid for serviettsamlere, for med familieselskaper og julemiddager og julefrokoster og juletrefester på rekke og rad er det mange bord som skal pyntes, og de aller fineste serviettene dukker som regel opp på pyntede bord. Servietten over har jeg samlet på julelunsj hos mormor 1. juledag, og den skinner av Glade Jul og splitter nye julegaver fremdeles.

Som jeg nevnte i listen øverst, er bestemødre helt supre å ha når man samler på servietter. Hvis man er glad i blomstrete mønstre er det en grei sak å sjekke skuffen hos mormor med jevne mellomrom, for det er noe med damer i sin beste alder og blomstrete servietter. Disse er fra mormor:






Mie 9år ser verdien av å samle på pene servietter, men når skoesken med hele samlingen i skal tas ned fra loftet ca 17 år frem i tid, er det servietter med logoer og reklame som vil sette i gang den bølgende følelsen av nostalgi for alvor. Reklameserviettene vil i 2011 være håndfaste minner fra en tid som er borte og aldri vil komme tilbake.



Den lille bien fra honningboksen roper åpen gård og honningsmaking ved bikubene. Og den fargerike servietten fra OL på Lillehammer skal synge "welcome to Lillehammer, welcome to everyone" og minner om nikkers og ullgenser, rallarhatter fulle av pins, Kristin & Håkon og uendelige heiakor i løypa.



Så dukker Kaptein Sabeltann opp, og han skal bære med seg sommerminner om sørlandsdialekt i øret, Kardemommeby og dyrepark og her kommer Julius som alle vil se, og Den Sorte Dame med kuler og kanoner, og Hiv- o- hoi! og den fantastiske jakten på skatten i Kjuttaviga.


Servietten fra kafeteriaen i Ankerskogen Svømmehall bærer på minner om lukten av klor og badeball i lufta, og gnikkelyden av litt for trange armringer som dyttes oppover armene på en liten kropp som ikke kan svømme enda.


Servietten fra gatekjøkkenet Grillen i Vangsvegen, som seriøst hadde byens beste burgere, er utrolig nok fri for dressing og ketchup enda den unektelig må ha kommet med en saftig hamburger og påmfri.


I serviettsamlingen ligger også et lite minne fra et flyselskap som skal komme til å bli lagt inn under SAS i 2004 og opphøre som selvstendig flyselskap:


Og sist, men ikke minst: en liten, rund serviett til å ha under kaffekoppen, fra restauranten som i dag er blitt et ungdomshus:


Nå i 1994 aner jeg lite om den fantastiske effekten disse serviettene skal komme til å ha på meg som voksen, hvordan hver og en av dem skal komme til å fungere som en liten tidsmaskin i seg selv og kaste meg tilbake til tiden da man kunne spise middag på Sea Side Mat & Vinhus, reise med Braathens S.A.F.E. og tørke munnen med OL-servietter i skiløypa.


Så suser de 17 årene avgårde, og jeg sitter ved middagsbordet hos bestemor og bestefar. Ved tallerkenen min ligger denne artige servietten, og bestefar forteller at den viser et kart over området der vi har hytte. Det er i dette øyeblikket at den lille serviettsamleren i meg våkner til live og alle triksene jeg lærte som barn kommer til nytte. Jeg bretter servietten forsiktig sammen og legger den i lommen på ytterjakka i gangen. Denne skal rett inn i serviettsamlingen!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...