mandag 28. februar 2011

Back to the future - Irina Werning

Tiden er inne for å presentere andre tidsreisende, i denne omgang Irina Werning. Werning er en fotograf som har tatt tidsreising til et nytt nivå med sine utrolige gjenskapninger av gamle fotografier. Hvis dere, som jeg, er glad i konseptet tidsreising, bør dere sjekke ut Wernings Back to the future- prosjekt





Og mens dere er i gang, bør dere definitivt sjekke ut denne bloggen, hvor vanlige folk sender inn bilder, ett gammelt etterfulgt av et nytt hvor de har forsøkt å gjenskape det gamle:

Foto: youngmenowme.


Fotballtyggis VM '94

Vi lander på en varm sommerdag i 1994, jeg har sommerferie og all verdens tid til å sitte på verandaen hos mormor med Frøken Detektiv og bringebærsaft. Sommerens store begivenhet, fotball-VM, har akkurat gått av stabelen i USA, så fetterne mine har hodet fullt av tabeller og poeng. 

Jeg bryr meg fint lite om alt som har med sport å gjøre, men jeg har et stort hjerte for det man kan samle på. Da fetterne mine for noen dager siden viste meg fotballtyggiser med årets VM-klistremerker, hang jeg meg derfor på samlebølgen. Fetterne mine har mange, jeg har så langt bare noen få stykk.


Tyggisene koster en slikk og ingenting, og i hver pakke får man med ett klistremerke med bilde av en fotballspiller, én for hvert land som er med i VM. Bildene er fulle av stereotyper og er tegnet på en humoristisk måte. Romania har hvitløk rundt halsen og er i ferd med å spidde en fotball med en treplugg - en klar referanse til vampyrer, Mexico har sombrero og en liten gitar, og Sverige har skjørt på (!) og løper etter ballen med en elg (eller et reinsdyr?) i hånden hevet over hodet. Jeg synes fotball er kjedelig, men klistremerkene er råfestlige. 


Det blir mye tyggis-tygging på meg denne sommeren, for noen klistremerker er vanskeligere å få tak i enn andre. I begynnelsen av samledillaen er Norge-klistremerket veldig skjeldent, og fetterne mine er villige til å gjøre hva som helst for å få tak i det. I dag har de klart å overtale moren sin til å kjøpe en hel boks med fotballtyggiser på Ajerkiosken. 

Før de reiser hjem til Vang, får jeg lov til å ta én tyggis, for de har jo kanskje hundre stykker. Jeg river av papiret, kjenner den søte lukten av tyggis og sukker, og oppdager til min store glede at jeg har fått Norge. 



Vikingen med hjelm på hodet og øl i et drikkehorn. Den tøffeste av alle fotballspillerne! Nå er han min, og fetterne mine river seg i håret. Hvordan klarte jeg å velge den ene tyggisen i hele boksen med Norge i? For det viser seg nemlig, når fetterne mine har åpnet alle tyggisene, at det ikke var flere Norge-klistremerker. Til og med tanten min blir lang i maska. Jeg jubler innvendig og limer merket inn i dagboken min slik at ingen skal kunne ta det fra meg. Jeg har Norge! Nå kan alt skje.


Football wc 94 stickers

søndag 27. februar 2011

Tande På Programmet

Vi tuner oss inn på året 1992, og lander på en lørdagskveld akkurat i det de små har lagt seg og de hjemme hos meg som er over 7 år sitter klar i sofaen med hjemmelaget pizza. Foruten mamma og pappa er det bare jeg som er over 7, så dette er kos. Vi venter på høstens nye familieprogram, Tande På Programmet.



Tande På Programmet NRKs nye storsatsning på familiefronten, og de siste par lørdagene har de tatt publikum med storm. "Alle" ser på Tande På Programmet, og de er ikke skjelden at vi snakker om helgens program på skolen mandagen etter. Programmet har noe for en hver smak på tapeten,  med gjester, musikk, guinness-rekordforsøk fra hele landet og reportasjer fra den utsendte reporteren Flettfrid Andrésen. Hele Norge elsker Tande På.


Det aller gøyeste med programmet for min del er at de har to programledere, en voksen mann som heter Tande P. og en liten gutt som heter Martin. De to herremennene leder programmet ikledd matchende dresser, og jeg synes det er utrolig kult at Martin, som jo bare er en gutt, har så voksen stil. Ikke bare har han dress, men han har faktisk også slips. Det er ekstremt kult.


Som programledere er Tande P. og Martin likestilte, noe som går rett hjem hos meg og ganske sikkert også rett hjem hos hele den norske befolkning. Tande P. tar sin makker på alvor og snakker til ham som om han var en voksen, enda han bare er ti år gammel. 


Martin er velartikulert, kvikk og dessuten også utrolig søt. Martin blir min første TV-forelskelse, for Mie 8 år har faktisk aldri noen sinne sett en så søt gutt før.


Nå er det endelig dags for kveldens program, og introen ruller over TV-skjermen:




Martin har lært seg trøndersk i høstferien! Vi i stua elsker det, og jeg blir om mulig enda mer forelsket enn jeg var fra før.

Jeg vet det ikke nå, men Tande På Programmet går inn i historiebøkene med et gjennomsnitts-seertall på drøye 2 millioner. Tande På brenner seg fast i minnene til publikum, og i flere år etterpå skal folk smile og tenke tilbake på Ferrari-gutten, på kanskje to år, som kunne en imponerende rekke bilmerker utenat. I 2011 skal jeg til og med finne ubekreftede rykter på internett om at Ferrari-gutten vokste opp til å bli den verdenskjente sjakkmesteren Magnus Carlsen.

lørdag 26. februar 2011

Andungen Kvakk Kvakk

Jeg sitter i sakkosekken med et krus fullt av lørdagsgodt i det tidsmaskinen seiler umerkelig inn den åpne verandadøren. Året er 1989, jeg er fem år gammel og lei av Nyheter på Tegnspråk, som NRK har startet opp på denne tiden. Klokken er nesten seks, og nå er jeg klar for barne-TV. Jeg håper, håper, håper på Andungen Kvakk Kvakk, min absolutte barne-TV-favoritt.

(bildet er linket)

Andungen Kvakk Kvakk er en serie kortfilmer om en liten origami-andunge som drar ut på eventyr og møter andre origamidyr. I begynnelsen av hver episode lærer mamma-anden den lille andungen å kvekke, og i hver episode kommer andungen hjem igjen og har lært en helt ny lyd. Jeg synes det er morsomt når mamma-anden blir oppgitt og litt sinna og bestemt får andungen til å kvekke igjen.

Barne-TV begynner, og jeg får ønsket mitt oppfylt. Med munnen full av smurfepastiller synger jeg med på introen. Andungen er en skikkelig gladlaks, og gleden smitter over på meg. Nå lurer jeg på hvilke dyr andungen kommer til å møte i dag. Gjør dere også? Her kan dere se selv:



fredag 25. februar 2011

Løvenes Konge og Disneys Klistremerkealbum

Vi har tastet inn 1994 i Tidsmaskinens årstuner, og lander på en tilfeldig ettermiddag utenfor Sagatun Kino på Hamar. Det er lang kø utenfor, og vi oppdager raskt at de fleste i køen er barn. Bak glassruten på den ene veggen henger en stor plakat vi kjenner igjen, og vi skjønner med én gang at det er Disneys nye helaftens tegnefilm, Løvenes Konge, som har premiære.


Jeg står i køen med pappa og lillesøster Kine. Vi er ti og syv år gamle (ikke pappa altså, han er 35) og har gledet oss i mange dager til å se denne filmen på kino - pappa minst like mye som oss. 


Åh, søte Simba!


Æsj, slemme Skar! Og stakkars Mufasa!


"Det er en problemfri filosofi: Hakuna Matata!"

Alle våre skyhøye forventninger innfris, og når vi kommer ut av kinosalen noen timer senere er vi begge helfrelst. Løvenes Konge er den beste filmen vi har sett! Noen dager senere finner vi ut at de selger klistremerkealbum med tilhørende klistremerker på butikken. Sånne vi ha!


Det kribler så herlig i magen når Kine og jeg endelig får kjøpe hvert vårt Løvenes Konge- album på butikken. Albumet er så blankt og glatt utenpå, og lukter rykende ferskt magasin. Vi kjøper også noen pakker med klistremerker, og spenningen er nesten ikke til å holde ut når vi åpner dem. Vil pakken inneholde et av de spesielle, gjennomsiktige klistremerkene denne gangen?


Vi limer inn klistremerkene i albumene våre og bytter de vi har fler av med hverandre. Himmel og hav, hva holdt vi egentlig på med før vi oppdaget denne herligheten? I flere uker er hele vår verden fylt av blanke albumsider som stadig blir fullere og fullere av klistremerker, og bunken med "doble" klistremerker vokser og vokser. Samledillaen har spredt seg raskt, og snart holder alle jeg kjenner på med Løvenes Konge- albumet.


Seksten år senere, i 2011, auksjoneres Disneys klistremerkealbum fra Panini på internett over en lav sko, til samle-entusiastenes store glede.

(Bilder fra Google)

. 

torsdag 24. februar 2011

Power Rangers

August har blitt September i det tidsmaskinen treffer bakken på gårdsplassen foran et stort, hvitt murhus et sted i Hamar. Året er 1993, og vi har landet utenfor Speiderhuset til 2. Hamar Ulvetropp i det speiderne gjør seg klare til å gå inn. Det kommer barn i grå speiderskjorter og grønne speiderskjerf frem fra busker og kratt, og her kommer en gjeng løpende mens de roper "Go, Go Power Rangers!"

 

Jeg er ni år gammel og vennene mine og jeg er inspirert av en action- serie som går på TV3 i disse dager, Mighty Morphin Power Rangers.


Power rangerne er vanlige mennesker som kan "morfe" til superhelter på få sekunder, og som superhelter får de superkrefter og blir nærmest uovervinnelige. De har ettersittende superheltdrakter med tilhørende hjelm for å beskytte sin egentlige identitet.


Hver power ranger har en egen farge. Min favoritt er den gule, fordi hun er jente og har den kuleste zorden. En zord er en stor, mekanisk robot, som power rangerne kan bruke når de skal slåss mot store monstre. I den første sesongen har power rangerne hver sin Dinozord - roboter som ligner forskjellige forhistoriske dyr. Min favoritt-ranger, Yellow Ranger, har en sabeltanntiger-zord:


Når power rangerne må slåss med gigantiske monstre, slår de sammen zordene sine og blir til en diger, uovervinnelig robot: Megazord!


Vi leker power rangers hele speidermøtet igjennom, og morfer frem og tilbake bak ryggen til speiderlederen. "Sabeltanntiger!" hvisker jeg og holder frem min imaginære morfebrikke, og vips! Så er jeg den gule power rangeren med dinozorden klar.


Mens vi sitter ved bordene og øver på forskjellige speiderknuter, nynner vi power rangers - sangen, den som er i introen:



Speiderlederne blir gærne og hysjer på oss. Vi er stille i noen minutter før noen hvisker: Go, Go! Power Rangers! duuu -du -du -du -du! Om kvelden sovner jeg med sangen på hjernen, og drømmer om en gul drakt, en gul hjelm og en gigantisk robot med sabeltenner.

onsdag 23. februar 2011

Glansbilder

Det er april 1991, jeg har akkurat fått en splitter ny lillesøster og skal faktisk begynne på skolen til høsten. I det tidsmaskinen lander, ligger jeg på magen på stuegulvet hjemme hos mormor. Jeg har to store glansbildealbum foran meg, og  har akkurat telt at jeg har over hundre glansbilder tilsammen. Nå er jeg i gang med å organisere dem og sette dem inn i albumene.


Det ene albumet har et stort engle-glansbilde på forsiden, derfor er det mitt yndlingsalbum. Det andre albumet er oransj-rødt (den fargen jeg liker aller minst), og har flere forskjellige glansbilder på forsiden.


Mamma har fortalt meg at hun også pleide å samle på glansbilder da hun var liten, og i dag har hun vist meg sitt gamle, fine album. Jeg er inspirert, og prøver å organisere mine glansbilder like fint som mamma gjorde det da hun var liten.


Jeg er ekstra ivrig i dag, for jeg har vært så heldig å få noen av de gamle glansbildene til mamma. De setter jeg inn på de første sidene i albumet, og når jeg senere tar albumene med meg for å bytte glansbilder med venninnene mine, får de streng beskjed om at de på disse sidene ikke er til bytting.


Sammen med glansbildene fra mamma setter jeg inn andre glansbilder som ser "gamle" ut. Jeg har flere venninner som er mest glad i de mer moderne glansbildene, og de bytter gjerne bort sine gammeldagse mot mine som er fulle av glitter.


Mine favorittmotiv er helt klart blomster, engler og gammeldagse babyer. Jeg har også en serie med kattepuser som står høyt i kurs.


Jeg bytter glansbilder med venninnene mine i barnehagen og med lillesøster Kine som ikke helt forstår hvilke glansbilder som er fine enda fordi hun er for liten. Når jeg blir litt eldre holder vi basar med de andre barna i gata, og lodder ut glansbilder jeg har blitt lei av.


Det resulterer i at når jeg finner igjen albumene mine på loftet i 2011, så er det ene albumet nesten tomt. Flere titalls glansbilder har gått tapt opp gjennom årene, men de to aller fineste har jeg heldigvis spart på:


To store, nydelige engler som hører til et av de aller første glansbildesettene jeg fikk, her omhyggelig plassert bak plastomslaget - absolutt ikke til bytting!

tirsdag 22. februar 2011

Skoledagbøker

Sommerferien er allerede godt i gang i det vi parkerer tidsmaskinen og går ut i den varme sommersola. Året er 1998, og vi har landet utenfor Ajerkiosken, hvor Mie 14 år står foran bladhylla med åtti kroner som brenner i lomma. Jeg skal begynne i niende klasse til høsten, og nå har de endelig fått inn årets skoledagbøker i butikkene. 


Mens jeg står foran bladhylla på Ajerkiosken, gjør jeg en mental tidsreise gjennom alle årene jeg har hatt skoledagbok. Jeg har hatt skoledagbok hvert år siden jeg gikk i førsteklasse, da jeg fikk en som het "Pusur Dagbok" i julegave. Jeg forsto ikke helt greia med skoledagbøker på den tiden, så den har holdt seg veldig godt:


Sommern 1992 får jeg skoledagbok gjennom Barnas Bokklubb, den heter Lompa og er laget av miljøvennlig papir. Mamma hjelper meg med å fylle inn planer for sommerferien det året: "til Tusenfryd", "til Måløy", "overnattingsbesøk" og "anker'n". Skoledagbøkene har en egen seksjon med "vennesider", og i friminuttene sender vi skoledagbøkene våre rundt og får venninnene våre til å fylle ut vennesidene.


Så begynner jeg i tredjeklasse, og det er kult å ha hestedilla. Jeg har knapt sett en ekte hest, langt mindre tatt på en, men når bestevenninnen min skal ha Hest Skoledagbok må jeg ha en sånn en jeg også.


Så kommer skoleåret 94/95, og jeg bestiller Lompa gjennom bokklubben igjen. Temaet for året er skumle ting, så boken er full av spøkelseshistorier - kjempetøft!


Og når bokklubben slenger seg på temaet "kjærlighet" året etter, er jeg solgt. Jeg er guttegal og pugger "jeg elsker deg" på tolv språk - Lompa har ett for hver måned. Te quiero! Je t'aime!


Så begynner jeg i sjetteklasse, og da er det Topp Skoledagbok som gjelder. Det er popstjerner og filmstjerner, halvparten av dem har jeg ikke hørt om, men det betyr lite. Det er kult å klusse ned forsiden med sprit-tusj og tip-ex, og tegne bart og skjegg på de "teite" artistene:


Når jeg begynner på ungdomsskolen, er det med årets Topp Skoledagbok i sekken. Den er ny og fin, og helt flat. Ett år senere ser den slik ut:




Gjennom hele året har jeg samlet godteripapir og kinobilletter og bruskorker og klistremerker og alt mulig annet og limt dem inn i skoledagboken:


Det kuleste med skoledagbøkene er alle listene man kan fyllet ut, som for eksempel listen over videoer jeg har sett. Jeg gir filmene karakterer, Forrest Gump og Skrik får 6, mens Mighty Ducks 2 og Mr. Bean får bare 4.


Nå står jeg foran bladhylla, og i år som alltid er det ekstremt vanskelig å velge. Det står særlig mellom to dette året: Topp og Oh boy!. Siden jeg har hatt Topp skoledagbok to år på rad, bestemmer jeg meg til slutt for Oh boy!. For når alt kommer til alt: er det ikke utrolig kult med gutter i bar overkropp på forsiden egentlig?


mandag 21. februar 2011

Kjeft - barnas egen drikk

Vi har landet i sola en varm sommerdag i 1988. Verandadøren vår står på vidt gap, og vi er ute på terrassen hele familien: mamma, pappa, lillesøster Kine og jeg. Jeg er fire år gammel og smiler til videokameraet pappa holder i hånden. Pappa prøver å få noe vettugt ut av meg, men jeg blir distrahert av lille Kine, som er i ferd med å spise blomsterjord fra en kasse langs den ene veggen. "Nei, ikke spis jord, Kine", sier jeg, vennlig men bestemt. 

Det er varmt i sola, og etter en stund går pappa inn for å hente noe og drikke. Han kommer ut igjen og gir meg Kjeft.


Kjeft er Stabburets leskedrikk for barn, og kommer i fem forskjellige smaker: fruktchampagne, cola, bringebær, sitron og appelsin. Jeg liker den røde med colasmak best, men det aller beste med Kjeft er definitivt troll-klistremerkene man kan samle på. Hver boks har et klistremerke i en liten rute på siden, og hver gang vi er i butikken, løper jeg bort til Kjeft-beholdningen og leter etter en pakke med et klistremerke jeg ikke har. Det er en spennende lek. Klistremerkene passer inn i dette heftet:




Trollene er både stygge og morsomme, og jeg har allerede ganske mange klistremerker. Mamma hjelper meg med å lime inn dagens merke i heftet: et ganske stygt troll som heter Jetmund. Klistremerkene hører til i historien om trollungene som "måtte ut og gjøre nytte for seg"ved å hugge ved. Jeg elsker å bla i heftet og å se på alle de fargerike klistremerkene jeg har samlet.



I midten av et heftet er det flere tegninger man kan fargelegge. Jeg synes trolltegningene er morsomme:


Rundt tjue år senere skal Stabburet slutte å produsere Kjeft, og da manes det til demonstrasjoner og furore på Facebook. I 2011 har gruppen "vi vil ha Kjeft" over tusen medlemmer, og flere av dem skriver på veggen til gruppen at det de savner aller mest, er faktisk trollklistremerkene man fikk på åttitallet.



LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...