fredag 12. juni 2009

Fangene på fortet

Det er høsten 1993. Jeg har akkurat fylt ni år og deler rom med lillesøster Kine, som akkurat har fylt seks. Kine går i barnehagen sammen med bruttern, han er bare fire år og Kine nyter tilværelsen som den beskyttende storesøster. Hun gidder nemlig bare å være med de andre og leke hvis Jørgen også får være med.

På denne tiden sender de et heftig underholdningprogram på TV som heter Fangene på Fortet. Jeg er helfrelst.



Fangene på fortet er et underholdningsprogram hvor deltagerne må gjennom ekstreme manndomsprøver og spille på lag. Det er ikke noe for små barn, derfor må Kine og Jørgen og selvfølgelig også bittelille Johanne (2år) legge seg først. Det kommer ikke på tale at Kine legger seg før meg, derfor pusser jeg tennene, tar på pysj og legger meg under dyna samtidig med henne. Vi prater litt, og så ligger jeg musestille og venter til jeg hører at Kine har sovnet, før jeg lister meg forsiktig ned for å se på Fangene på Fortet sammen med mamma og pappa.

Fangene på Fortet er så utrolig spennende. Deltagerne ankommer fortet med båt fra fastlandet, sjøsprøyten står og håret til damene blafrer i vinden.


Når de kommer til fortet ikledd taighte sportsklær og joggesko, samles de for en peptalk før spillet settes i gang. De forteller programlederen hvilke veldedige organisasjon som skal få pengene de vinner på slutten av showet, og så er de klare til kamp. En tjukk, skallet mann slår i gongongen, og nå er det ingen vei tilbake.


Inne på fortet ledes gjengen fra sted til sted av disse fangevokterne:


Nå må deltagerne løse en mengde oppgaver og samle inn en bråte nøkler. Nøklene er gjemt i forskjellige rom rundt om på fortet, hvor deltagerne én etter én må la seg stenge inne for noen minutter mens de utfører oppgaven det enkelte rom inneholder. Hvis man ikke klarer å få tak i nøkkelen og kommet seg ut før tiden er omme, blir man satt i håndjern av fangevokterne og får ikke konkurere mer. Det er helt krise om man blir tatt til fange, derfor jobber alle deltagerne som gale når de er i gang med oppgavene sine.

I ett rom er det mange krukker, noen er av gjennomsiktige glass mens andre er av leire. Den stakkars utvalgte må stikke hånden ned i krukkene for å finne nøkkelen. Det er kanskje en grei deal, men oppi krukkene er det også alle mulige andre ekle greier, for eksempel mus, skorpioner, slim, mark, maur. Jeg sitter i sofaen og tør nesten ikke se på, herregud så ekkelt!

I et annet rom ligger nøkkelen gjemt innerst og øverst i et langt rør av pleksiglass, og den minste jenta i gjengen blir alltid plukket ut til å åle seg gjennom det trange røret. Dette er oppgaven jeg ser for meg at jeg ville vært knallgod på. Jeg er jo kjempeliten og flink til å åle meg omkring! Pappa er skeptisk.


En annen oppgave jeg sverger at jeg hadde klart på strak arm, er i det rommet der en deltager, som oftest en dame, må åle seg over en rekke store hjul på en pinne. Eller, kanskje man kan kalle dem tromler. Man må bevege seg kjempeforsiktig slik at man ikke rulles av hele greia.


Pappa sier det er vanskeligere enn jeg tror, men jeg vet at jeg hadde fikset biffen glatt. Å sykle opp ned og sånt, derimot, vil jeg ha meg frabedt.


Underveis i programmet må gjengen sende avgårde ett medlem til den vise mannen i tårnet. Oppe i tårnet får denne smartingen en gåte han eller hun må løse, og hvis svaret er riktig, får man tildelt enda en nøkkel.


Helt til slutt i programmet samles alle nøklene opp, og forhåpentligvis har man nok til både å låse opp porten inn til borggården og til å låse opp håndjernene til de som ikke klarte å løse oppgavene sine raskt nok.

Så må fangene, altså deltagerne, som er igjen først stave løsningen på en gåte på det store alfabetet ute i borggården. Hvis de klarer det, begynner det å regne penger i en fontene midt på plassen, og da er det bare å skynde seg å samle så mange mynter som over hodet mulig før fangevokterne slipper tigerne løs i borggården. Herregud, skynd dere da!



Jeg går lenge rundt og tror at det bare er vi i det gule huset på mæhlumsløkka som i det hele tatt har tilgang til å se Fangene på Fortet, derfor blir jeg veldig overrasket når jeg hører noen i klassen prate om den vise mannen i tårnet og alle tigrene. Hæ, kan alle se på det, liksom? Jeg skal bli omtrent like overrasket og føle meg omtrent like lur når jeg om en femten års tid finner ut at Fangene på Fortet egentlig er et fransk TV-program, og det ble laget versjoner av det i mange andre land også. Ved hjelp av google skal jeg også komme til å finne ut at det har blitt laget både brettspill og videospill av konseptet, og da kommer jeg til å kjenne at det kribler litt i magen.





Fangene på fortet, folkens. Mie, 9år, bøyer seg i støvet.



(Bilder fra Google)

fredag 5. juni 2009

Jaja og Paja

80-tallet nærmer seg slutten, jeg er fire-fem år gammel og bruker barne-TV som målestokk for tid. Når jeg spør barnehagetantene om hvor lenge det er til jeg blir hentet og de svarer "en og en halv time", så må de oversette det til "tre barneTVer" for at jeg skal forstå hva de mener. Det er mye fint på barneTV på denne tiden, og jeg har mange favoritter. En favoritt jeg deler med pappa, og som pappa skal komme til å bruke sitat fra helt til jeg nesten er voksen, er den tjekkiske dukkefilm-serien Jaja og Paja.


Serien om Jaja og Paja er dubbet til nynorsk, og handler om to små brødre som bor hjemme hos bestefaren sin. Bestefaren er en pensjonert sjømann som hver morgen vekker guttene med å si at morgenstund har gull i munn. Jaja og Paja spretter som regel opp uten å mukke, og er blide og glade.


En av grunnene til at pappa jeg elsker denne serien så høyt, er scenen helt i begynnelsen når Jaja og Paja står opp og skal kle på seg bukser. Eldstemann har nemlig et triks som han utfører med like stor presisjon hver morgen, og som lillebroren strever fælt med å lære seg.

Jaja og Paja sover på en slags hems, og de har hengt buksene sine fra kanten på hemsen etter bukseselene. Hver morgen tar storebror fart og hopper oppi buksene og lander på gulvet fullt påkledd. Så tar lillebror fart og hopper, men han sikter feil og sklir dermed gjennom det ene buksebeinet og lander på gulvet i bare underbuksa! Hver episode må han klatre opp igjen og prøve en gang til for å greie det, og hver episode heier pappa og jeg på lillebroren og håper at han skal klare trikset på første forsøk.


Når de endelig har bukser på begge to, går Jaja og Paja ut for å leke. Men like borti gata bor den sinte og ufyselige slakteren Herr Kotelett.


Han kommer ut og kjefter og smeller og får guttene til å løpe ærender for ham. Jeg synes Herr Kotelett er slem og ekkel og atte kan han ikke bare la de stakkars guttene være i fred! De har bedre ting å gjøre enn å hente vann og slite seg ut for utakknemlige sure menn.


Heldigvis er guttene alltid smartere enn Herr Kotelett, og de lurer ham hele tiden. Det blir kjefting og truing, men så kommer Bestefar og henter guttene og da tør ikke Her Kotelett å være kjeftesmelle lenger.

Om mange år, når barneTV skal flyttes fra NRK1 og avisene går bananas, skal jeg finne igjen Jaja og Paja på originalspråket på youtube, bli kjempeglad og bestemme meg for at dette klippet vil jeg spre til mine venner på verdensveven.

Jaja og Paja på Tjekkisk:



(Bilder fra Google)

onsdag 3. juni 2009

Duplo

Det er midt på 80-tallet. Jeg har blondt hår og store, kulerunde, brune øyne som sitter så tett at når man ser meg fra avstand kan det se ut som at jeg har downs syndrom. Jeg er med andre ord det man kan kalle et sjarmtroll. På fritiden, som for så vidt strekker seg over 24 timer i døgnet, liker jeg å leke med bleiepakker og en bustete dukke som heter Karte. Med god hjelp av mamma spiller jeg inn kassetter med beskjeder som skal sendes til Karina på vestlandet. "Heeeeiii, Tanila!", gauler jeg inn i mikrofonen så det durer i høytalerne på kassettspilleren. Livet på denne tiden er rett og slett herlig. Jeg er ikke så dreven i norsk grammatikk enda, og tror for eksempel at flertall for "boken" er "bokene".

I disse dager, når det er kjedelig å legge seg og helt utrolig lett å stå opp, fyller jeg gjerne dagene mine med fargerike Duploklosser.


Duplo er fint for oss som er små og ikke kan ha lego i fare for å sette klossene i halsen. Duploklossene kan jeg prøve å putte i munnen så mye jeg vil, de er for store uansett.


Duploklossene kommer i fire forskjellige farger: rød, grønn, gul og blå. Det er alt man trenger for å bygge fine hus og høye tårn. Jeg har vinduer og figurer som kan titte ut av dem, og bygger vegger over en lav sko.


Jeg er også stolt eier av et bondegårdsett med kuer, sauer og hester, og sågar et hus som har håndtak og kan brukes som oppbevaringsboks for all duploen.






Bondegården min er vanntett, og det er bra, for jeg tar med meg kuene og hestene og huset oppi badebalja når jeg bader. Jeg er god på multitasking, og kan både leke og bli ren på én gang. En veldig fin egenskap som jeg skal ta med meg og nyet godt av senere i livet.

Bondegården min har også vindmølle, det er veldig stas.


Jeg har vogner som kan hektes sammen i et langt tog, og oppå vognene kan man bygge både tårn og andre kreasjoner. Jeg kjører tog langs hele benken ved langbordet, snur lynkjapt ved enden og suser enda fortere tilbake. Duplofigurene koser seg glugg ihjel.


For at det ikke skal bli tull når jeg har med duploen min på besøk hos andre barn, merker Mamma alle klossene og dyrene og vognene med tusj under. Det er veldig praktisk, for om en hel del år, når jeg nesten er voksen, skal jeg helt tilfeldig finne igjen en av mine duplovogner blant lekene i lekehjørnet hos fastlegen. Det er fordelen med å ha smart mamma, og å ha samme fastlege til man fyller tjue.


(Bilder fra Google)

tirsdag 2. juni 2009

Jenta fra Fremtiden

Vi skriver 1993. Jeg er ni år gammel og fritiden min består av speidermøter, fiolintimer, forelskelser og kjærlighetsbrev. På skolen lærer vi om Lofotfiske, og jeg blir sett opp til i maletimene fordi maleskjorta mi er av merket "Levis". Jeg aner ikke hva det betyr, og kunne ikke brydd meg mindre. Jeg synes mote er teit. Som regel henger jeg med Nalina etter skolen. Vi leser Nancy Drew-bøker og drikker sjokolademelk. Nalina har ei venninne som heter Trine, og sammen leker vi Jenta fra Fremtiden.


Jenta fra Fremtiden er en australsk TV-serie som handler om 14 år gamle Alana. Der Alana kommer fra, i år 3000, holder menneskene på med å bygge opp igjen jorden etter den Store Katastrofen, en katastrofe som fant sted i år 2500 og nesten ødela jorden fullstendig.


Historien starter når Alana blir kidnappet av den utspekulerte skurken Silverthorn.


Når Silverthorn oppdager at våpnene hans fra år 2500 ikke kan måle seg med 3000-tallets transducere, kidnapper han Alana og drar til 1990 for å friste lykken der.

Vel fremme i 1990 klarer Alana å rømme, og hun treffer Jenny. Med Jenny's hjelp starter arbeidet med å finne tidskapselen slik at Alana kan reise hjem igjen.


De tre prikkene Alana har ved øyet viser at hun er moden nok til å bruke en transducer, og det er selve tranduceren som gjør serien så vanvittig spennende. Tranduceren ser ut som en hårbøyle med en stein midt på, og når Alana har den på kan hun gjøre forskjellige imponerende ting via tankekraft. Alana og transduceren leger sår, flytter på ting og får ting til å sveve i lufta. Transduceren ble opprinnelig laget til bruk under healing, men i år 3000 er tranduceren blitt et vanlig verktøy som alle får opplæring i å bruke.



Nalina og Trine er kreative sjeler. De har laget sine egne tranducere av et par hårbøyler og noen freshe steiner, og nede i Aluveien løper vi rundt og leker at vi er Jenta fra Fremtiden, alle tre. Det er superviktig å lære å kontrollere følelsene sine når man bruker transduceren, for hvis ikke kan ting eksplodere i stedet for å bli løftet eller healet av transducerstrålen. Vi konsentrerer oss nøye.


Alana har også en Computer Companion, en miniatyr-data som hun har rundt håndleddet. Miniatyrdataen har kunstig intelligens, og gir råd når det står på som verst. Man må være høflig i stemmen når man spør Computer Companion om ting, hvis ikke nekter den å svare.


Alana er verdens kuleste, og om natten drømmer jeg at jeg er like kul og kan gjøre alt mulig med transduceren min. Jeg lager planer for hva jeg skal gjøre først når jeg får en ekte transducer, øvers på listen står rydding av rommet. Det blir jo lett som bare dét når man ikke trenger å røre en finger! Om en femten års tid, når jeg er 24 år gammel og har flyttet hjemmefra for lengst, skal tankene mine fremdeles gå til Jenta fra Fremtiden og transduceren hennes hver gang jeg skal rydde og vaske i leiligheten. Maken til device skal man lete lenge etter.


(Bilder fra Google)

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...